Er jeg dårlig menneske?

[AnonymBruker]

Hvis jeg ikke føler noe sorg for min far som dør om ikke så lenge.. jeg føler at han overlever sykdommen, men andre(lege/familien medlemmer) sier konstant til meg at han snart vil falle bort.

Jeg, nekter å tro selvom jeg ser at han er dårlig/sliten... 

Jeg klarer bare ikke å sørge som de andre  selvom jeg prøver.  gjør det meg til en dårlig menneske? Jeg har mistet mange onkler og tanter til kreft og har grått og grått.. 

Verste var når jeg mistet min søster for ca 15 åt siden... 

Jeg føler at jeg har "brukt" opp tårene mine, men jeg ønsker/presse meg til å grine/sørge...

 

Jeg vet med meg selv at når far går bort, så vil nok tårene komme.. Men jeg er redd for at det ikke kommer, og at folk kanskje vil anse meg som kald. Jeg prøver og prøver å være trist.. Men, klarer rett og slett ikke å føle meg dårlig.

 

Ja, min far har vært den beste far gjennom livet, så ingen mishandling eller noe slikt. Det er bare at jeg ikke klarer å føle meg trist...

 

Anonymkode: 748fe...880

[AnonymBruker]

❤️ ingen reaksjon er feil. Jeg følte ingen stor sorg da jeg mistet faren min, og tror egentlig det blir litt sånn når jeg mister mamma også. 
Kanskje det er jeg som er ett dårlig menneske? 

Anonymkode: fd70f...dd0

[alienbrown]

Sorg kommer og går i bølgedaler.. man kan sørge over et menneske som man ikke har kjent lenge som plutselig går bort men sørge mindre når et menneske du har kjent store deler av livet går bort. Sorg handler ikke bare om hvor nær eller kjær den du mister er men også hvordan livssituasjonen din er på det tidspunktet. Det at du ikke sørger over din far kan henge sammen med at du ikke har akseptert at han er døende og er i en fornektelses tilstand fordi du ubevisst tenker at han vil leve lenge ennå? Men det at du ikke sørger over din far fordi han er døende gjør deg ikke til et dårlig menneske.. sorgen kommer nok den dagen han takker for seg. 

[Helene1982]

I sorg er det naturlig å tenke at det er en riktig og en feil måte å sørge på. At det definerer vår kjærlighet til den avdøde. At man skal gråte på riktig tidspunkt og kun huske det som var bra. Sannheten er at det er ikke sånn. Om man kjenner noen på ordentlig er det naturlig å kjenne på alle slags følelser. Og over lang tid. Om en person har vært syk lenge, og hatt det vondt, kan man for eksempel føle en lettelse over at personen slipper å lide mer. Og man kan også kjenne på at det har vært slitsomt for en selv også å leve i en alvorlig sykdom. ❤️

[AnonymBruker]

alienbrown skrev (10 minutter siden):

 Det at du ikke sørger over din far kan henge sammen med at du ikke har akseptert at han er døende og er i en fornektelses tilstand fordi du ubevisst tenker at han vil leve lenge ennå? 

Ja, det er akkurat det. Jeg i likhet med andre som klare å se at det går mot slutten, så klarer ikke jeg å akseptere/se at min far skal snart gå bort. Med det så føler jeg at jeg ikke viser at jeg ikke sørger på lik linje som andre... jeg føler meg dårlig  men samtidig så må jeg holde meg sterk for ungene mine.. si at bestefor snart skal sove lenge uten at jeg selv viser det motsatte. 

 

Anonymkode: 748fe...880

[AnonymBruker]

Jeg sørget over min far mens han fortsatt levde. Kanskje du har det slik?

Anonymkode: 6f493...68d

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (4 minutter siden):

I sorg er det naturlig å tenke at det er en riktig og en feil måte å sørge på. At det definerer vår kjærlighet til den avdøde. At man skal gråte på riktig tidspunkt og kun huske det som var bra. Sannheten er at det er ikke sånn. Om man kjenner noen på ordentlig er det naturlig å kjenne på alle slags følelser. Og over lang tid. Om en person har vært syk lenge, og hatt det vondt, kan man for eksempel føle en lettelse over at personen slipper å lide mer. Og man kan også kjenne på at det har vært slitsomt for en selv også å leve i en alvorlig sykdom. ❤️

Nettopp. Jeg passer på min far nå, og jeg ser og hører stadig vekk lydernav smerte om nettene. Han er en sta person som ikke ønsker å bli innlagt på smertelindring, og heller bo hjemme så at han kan se barnebarna i ny og ned når han er våken. Barna mine har sterk tilknytning til bestefar  og jrg gjør det jeg kan for å skåne dem fra å se han slikt. 

Problemet  er bare at når jeg ser det så føler jeg at jeg må være den sterke personen og 'late' som at alt er fint ovenfor mine barn..

Beklager hvis det virker litt rotete, det jrg skriver  men håper qt noen tar det.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 748fe...880

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nettopp. Jeg passer på min far nå, og jeg ser og hører stadig vekk lydernav smerte om nettene. Han er en sta person som ikke ønsker å bli innlagt på smertelindring, og heller bo hjemme så at han kan se barnebarna i ny og ned når han er våken. Barna mine har sterk tilknytning til bestefar  og jrg gjør det jeg kan for å skåne dem fra å se han slikt. 

Problemet  er bare at når jeg ser det så føler jeg at jeg må være den sterke personen og 'late' som at alt er fint ovenfor mine barn..

Beklager hvis det virker litt rotete, det jrg skriver  men håper qt noen tar det.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 748fe...880

Det kam høres ut som at du og faren din har noe til felles i at dere er sta og ikke vil fremstå svake. Det er ikke er en god egenskap å være sta og sterk, og om det er dt som får dere til å holde ut når det er vanskelig, er det ok. Men det er også ok å være sårbar. Det å la andre ta vare på deg av og til er også en styrke.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ventesorg i over to år og nå når mannen er på sitt siste vet jeg ikke om jeg er lei meg, men føler bare et tomrom fordi han er på sykehuset og det er 99% sjanse for at han ikke kommer hjem igjen og overlever.

Reaksjonene kan komme etterpå.

Du har nok helt sikkert ventesorg ❤️

Anonymkode: e6d76...af4