Barn som mobber foreldre

[AnonymBruker]

Sprite skrev (9 minutter siden):

I mitt arbeide ser jeg en del unger som har mobbetendenser på voksne folk. Her er det gjennomtrekk hos foreldrene for å si det sånn

Hvilken nytte har dette innlegget? Hvis det nå er sånn at det "er gjennomtrekk" hos disse foreldrene, hvilket ikke nødvendigvis stemmer i alle tilfeller, har de mindre rett til, eller behov for, hjelp?

Anonymkode: 3dbd5...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har to stykker, en med diagnose, en kunne nok ha fått diagnose. De er begge tydelige på at de foretrekker den andre forelderen, og de viser det ved å erklære «vær stille, pappa», gi meg silent treatment eller bare spørre «hvor er mamma» i situasjoner hvor jeg følger dem opp.

Helt enig. Man kan være streng og gjøre ting verre, eller mild og gjøre ting verre. Jeg har prøvd å være trygg og være der og vise min kjærlighet og ta dem med på koselige ting, men uansett hva jeg gjør så er det som en båt som alltid peker mot mamma. Jeg kan snu skuta en stund, men når jeg ser bort så er vi tilbake til start.

Vi har det best sammen når mor er borte. Da må de forholde seg til meg, og da klarer vi å snakke sammen og finne på ting. De er veldig rigide begge to men jeg har klart å hamre igjennom at når mor er borte så må man finne på noe med far minst en gang per dag. Da kan vi bowle eller dra på kino eller noe hyggelig, men ikke mens mamma er der. Da må de orge alt med mor på mor og barns premisser, og så blir far et irriterende femte hjul på vogna.

Anonymkode: b3a9b...fc5

Det virker som du gjør mye riktig, og jo flere gode opplevelser sammen jo bedre. På lengre sikt har jeg jo troen på at det blir bra.

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

Tenker at det må være en grunn til at barnet oppfører seg slik. Har hen venner på skole? Hvordan er stemningen hjemme er det ok mellom deg og far? Jeg utagerte på mine som barn. Det handlet om at jeg ikke ble møtt emosjonelt. Og at kranglingen deres plagte meg.

Anonymkode: 05e39...e62

[AnonymBruker]

Har litt erfaring.

Kom frem senere at barnet hadde/har en personlighetsforstyrrelse og neok diagnoser. 

Anonymkode: 56e8d...fb0

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hvilken nytte har dette innlegget? Hvis det nå er sånn at det "er gjennomtrekk" hos disse foreldrene, hvilket ikke nødvendigvis stemmer i alle tilfeller, har de mindre rett til, eller behov for, hjelp?

Anonymkode: 3dbd5...20a

De har absolutt både rett og behov for hjelp men hjelper ikke det når foreldrene ikke innser alvoret 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har litt erfaring.

Kom frem senere at barnet hadde/har en personlighetsforstyrrelse og neok diagnoser. 

Anonymkode: 56e8d...fb0

Det kan virke som en følelsesreguleringsforstyrrelse. Som er en diagnose. Men vanskelig når BUP avslår søknad. 

Virker som eneste veien er barnevernet. Om ikke de også avslår. Terskelen for å kontakte dem er som nevnt stor, uten at jeg har noe grunnlag for å mene noe om dem. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det likner. Straff fungerer ikke. Hvis jeg blir sint så eskalerer situasjonen, mere ødeleggelser. Hvis jeg blir forbannet, så blir barnet redd og avstanden stor. Hvis jeg blir lei meg så eskalerer mobbingen. Å klare å holde stand og ikke si noe, er vel da det går raskere over, men det gjør noe med meg å bli så tråkket på. Barnet roer seg når jeg blir borte noen timer, men det er slitsomt å kjenne at en ikke har noe hjem når det blir ofte. 

Hva gir dere styrke til å holde hodet over vannet?

Når jeg får høre såpass ofte hvor lite verdt jeg er, fra den jeg elsker høyest, og får høre hvor mye jeg har mislyktes både i livet og som mor, så blir det stadig tyngre å klare å holde seg oppe. Jeg blir etterhvert den mislykkede personen. Det er mange som vil si noe ala "men du er den voksne osv", men da vet jeg ikke om de erfarer det samme. Og om de måtte gjøre det, så lurer jeg veldig på hvordan de får det til. 

Anonymkode: 5a928...fa4

Men da høres det ut som barnet kopierer hva andre voksne sier om deg. Klart barnet mobber deg om din andre halvdel gjør det og barnet hører og ser det. Mulig du må ta litt tak i det. 

Anonymkode: e0ac0...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men da høres det ut som barnet kopierer hva andre voksne sier om deg. Klart barnet mobber deg om din andre halvdel gjør det og barnet hører og ser det. Mulig du må ta litt tak i det. 

Anonymkode: e0ac0...521

Eks: hva er det du står å sier til meg mens sønnen min hører på? Jeg driter i hva du mener om meg, men du sier ikke sånn når barnet mitt hører på. Det er svært lite respektfult.

Står du opp for deg selv og han, da viser du autoritet og oppdrar han og de andre rundt deg på en ok måte 

Anonymkode: e0ac0...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Det likner. Straff fungerer ikke. Hvis jeg blir sint så eskalerer situasjonen, mere ødeleggelser. Hvis jeg blir forbannet, så blir barnet redd og avstanden stor. Hvis jeg blir lei meg så eskalerer mobbingen. Å klare å holde stand og ikke si noe, er vel da det går raskere over, men det gjør noe med meg å bli så tråkket på. Barnet roer seg når jeg blir borte noen timer, men det er slitsomt å kjenne at en ikke har noe hjem når det blir ofte. 

Hva gir dere styrke til å holde hodet over vannet?

Når jeg får høre såpass ofte hvor lite verdt jeg er, fra den jeg elsker høyest, og får høre hvor mye jeg har mislyktes både i livet og som mor, så blir det stadig tyngre å klare å holde seg oppe. Jeg blir etterhvert den mislykkede personen. Det er mange som vil si noe ala "men du er den voksne osv", men da vet jeg ikke om de erfarer det samme. Og om de måtte gjøre det, så lurer jeg veldig på hvordan de får det til. 

Anonymkode: 5a928...fa4

Du, ring familievernkontoret og be om en samtale, bare du. Sånn skal du ikke ha det. Du trenger hjelp til å sette grenser for hvordan både partneren din og barnet ditt behandler deg. 💜

Anonymkode: 3dbd5...20a

[AnonymBruker]

Sprite skrev (7 minutter siden):

De har absolutt både rett og behov for hjelp men hjelper ikke det når foreldrene ikke innser alvoret 

Tror nok de fleste, antagelig alle, foreldre i en situasjon som vår innser alvoret. Det er veldig vanskelig å skulle overse.

Alle ønsker det beste for barna sine og alle vil ha et godt hjem der en kan kjenne seg trygg, der en kan snakke sammen og der en kan få hjelp. 

Jeg synes egentlig at når man jobber med barn og unge, og foreldrene deres, så burde man ha en grunnleggende tillit til at foreldre ønsker det beste for barna sint, og vil gjøre det de kan for å snu en vanskelig situasjon. Noen ganger vet man bare ikke hvordan. Det tror jeg ikke nødvendigvis du vet heller. Men det bør starte med tillit. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det kan virke som en følelsesreguleringsforstyrrelse. Som er en diagnose. Men vanskelig når BUP avslår søknad. 

Virker som eneste veien er barnevernet. Om ikke de også avslår. Terskelen for å kontakte dem er som nevnt stor, uten at jeg har noe grunnlag for å mene noe om dem. 

Anonymkode: 5a928...fa4

BV kan hjelpe til med å kontakte BUP. Lettere å komme gjennom da. 

Jeg ville tatt kontakt. Forklart situasjonen og sendt inn en bekymringsmelding selv. Barnet har set jo ikke bra når det oppfører seg sånn. 

Har hatt kontakt med bv selv og det har utelukkende vært positiv kontakt. 

Anonymkode: 56e8d...fb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men da høres det ut som barnet kopierer hva andre voksne sier om deg. Klart barnet mobber deg om din andre halvdel gjør det og barnet hører og ser det. Mulig du må ta litt tak i det. 

Anonymkode: e0ac0...521

Det er vel barnet som sier dette til henne, ikke partneren? Et barn kan feks være 13-18 år også. Ikke bare 0-12.

Anonymkode: 56e8d...fb0

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du, ring familievernkontoret og be om en samtale, bare du. Sånn skal du ikke ha det. Du trenger hjelp til å sette grenser for hvordan både partneren din og barnet ditt behandler deg. 💜

Anonymkode: 3dbd5...20a

Det ser ut til at jeg kan ha formulert meg feil i forhold til partner. Mellom oss er det bra, jeg blir ikke noe dårlig behandlet av han. Men rådet ditt om familievernkontoret kan kanskje være nyttig likevel. Hvordan er det de jobber?

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er det noen her som har barn i alderen 9 år og oppover, som mobber dere som foreldre? Jeg tenker ikke å si så mye mere om situasjonen. Dere kjenner det sikkert igjen om dere kan kalle det mobbing. Bare lurte på hva dere gjør i den situasjonen?

Dere vet sikkert at det ikke bare er å sitte ned og snakke om det, si hva dere føler eller validere barnet, ikke når barnet er aktivert. Drar dere ut? Stenger dere dere inne på et annet rom? 

Det er jo lett å klikke på barnet. Men da blir barnet mitt bare redd, og det skaper avstand. Ikke hjelper det på mobbingen heller. 

Får sikkert en del formaninger her av foreldre som aldri har vært I tilsvarende situasjon, og som tror det har med deres veldig gode foteldreegenskaper å gjøre. Men dere som kjenner dere igjen, vet at det ikke er tilfelle. 

Dersom det måtte være noen her som også har barn som mobber, som mobber dere  -hva gjør dere? 

Anonymkode: 5a928...fa4

Du kan ikke kjefte, fordi da blir barnet ditt redd? 

Du blir ikke mobbet av barnet ditt. Det er feil ord å bruke. Er barnet ditt fysisk voldelig mot deg eller er barnet ditt stygg i kjeften? Er barnet ditt voldelig og du er redd, burde du kontakte barnevernet og få hjelp. Har selv vokst opp med et voldelig søsken. De blir farligere til eldre de blir. 

 

 

Anonymkode: 42746...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men da høres det ut som barnet kopierer hva andre voksne sier om deg. Klart barnet mobber deg om din andre halvdel gjør det og barnet hører og ser det. Mulig du må ta litt tak i det. 

Anonymkode: e0ac0...521

Det hørtes nok ut som jeg mente partneren min, men det er altså barnet mitt.

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

 

Hva gir dere styrke til å holde hodet over vannet?

Når jeg får høre såpass ofte hvor lite verdt jeg er, fra den jeg elsker høyest, og får høre hvor mye jeg har mislyktes både i livet og som mor, så blir det stadig tyngre å klare å holde seg oppe. Jeg blir etterhvert den mislykkede personen. Det er mange som vil si noe ala "men du er den voksne osv", men da vet jeg ikke om de erfarer det samme. Og om de måtte gjøre det, så lurer jeg veldig på hvordan de får det til. 

Anonymkode: 5a928...fa4

Det er veldig tøft å hanskes med dette. Jeg holder hodet akkurat så vidt over vann, de fleste dagene. Men det er blytungt. Min eneste trøst oppi dette er at jeg regner med at hormoner har mye av "skylden". Denne oppførselen kom for fullt fra ca 10-års-alderen. Vi har jo sett tendenser tidligere også, men da gikk det an å snakke sammen (etterpå), prøve å komme litt inn på barnet og forstå det, og forklare hvordan oppførselen påvirker oss. Og ja, vi har hatt mange år med straffetiltak bak oss, som ikke har fungert. Barnet er så rigid at straff bare gir mer aggresjon, og blåser i om mobil blir konfiskert, nettet blir stengt, planlagte kinoturer blir avlyst.

Vår taktikk er å prøve å gjøre hjemmet vårt så levelig som mulig, innimellom alle samtalene med instansene (BV har også vært involvert hos oss, vi opplevde dem som ålreite, men jeg tror det hjalp oss at diagnosen var på plass FØR de ble involverte, og at de hadde tilgang til uttalelser fra fagpersoner). Tror det er kjempeviktig at barnet føler seg vel i eget hjem, og at det er NOEN rutiner og regler som fungerer i hverdagen. Man må velge sine kamper

Så venter jeg på den dagen hormonene slipper taket og det forhåpentligvis er et godt menneske som kommer ut i andre enden. Krysser fingrene for det.

Anonymkode: a5bde...550

[AnonymBruker]

Tror det er viktig å komme til bunns i oppførselen, barn utagerer mer hos personer de føler seg trygge på, spesielt om de føler utrygghet utenfor hjemmet. Samtidig er det jo mange steder man kan henvende seg som forelder for å få hjelp også som ppt, helsestasjon, bup osv.. 

Anonymkode: c3b0b...f64

[Fionas]

Hadde bedt ungen gå rommet mens jeg hadde høylytt forbant meg på situasjonen. Etter en halvtime hadde jeg latt ungen komme ut for å unnskylde, hadde forbant meg og bedt om enda en unnskylding. Etter det hadde jeg kunne kommet meg videre.

Ungene mine sier heldigvis ikke noe stygt  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er veldig tøft å hanskes med dette. Jeg holder hodet akkurat så vidt over vann, de fleste dagene. Men det er blytungt. Min eneste trøst oppi dette er at jeg regner med at hormoner har mye av "skylden". Denne oppførselen kom for fullt fra ca 10-års-alderen. Vi har jo sett tendenser tidligere også, men da gikk det an å snakke sammen (etterpå), prøve å komme litt inn på barnet og forstå det, og forklare hvordan oppførselen påvirker oss. Og ja, vi har hatt mange år med straffetiltak bak oss, som ikke har fungert. Barnet er så rigid at straff bare gir mer aggresjon, og blåser i om mobil blir konfiskert, nettet blir stengt, planlagte kinoturer blir avlyst.

Vår taktikk er å prøve å gjøre hjemmet vårt så levelig som mulig, innimellom alle samtalene med instansene (BV har også vært involvert hos oss, vi opplevde dem som ålreite, men jeg tror det hjalp oss at diagnosen var på plass FØR de ble involverte, og at de hadde tilgang til uttalelser fra fagpersoner). Tror det er kjempeviktig at barnet føler seg vel i eget hjem, og at det er NOEN rutiner og regler som fungerer i hverdagen. Man må velge sine kamper

Så venter jeg på den dagen hormonene slipper taket og det forhåpentligvis er et godt menneske som kommer ut i andre enden. Krysser fingrene for det.

Anonymkode: a5bde...550

Tusen takk for åpenhet og fint innspill. Jeg tenker jeg kontakter familievernkontoret i første omgang, for de er det ihvertfall mulig å få tak i, og terskelen lavere enn til bv. Og så hjelper de oss kanskje videre. 

Vi prøver også på å gjøre det så levelig som mulig, og holder fast i det som er bra, prøver å skape gode fellesopplevelser. 

Det kan jo faktisk også være hormoner. Jeg glemmer det. Det tror jeg at jeg skal prøve å holde fast ved når neste utbrudd måtte komme. Det kan hjelpe til å skape den nødvendige avstanden jeg selv trenger til situasjonen. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

Klarer du å identifisere hvilke situasjoner som typisk får barnet til å verbalt utagere? Å skape forutsigbarhet og å forberede barnet på overganger i løpet av dagen kan i noen fall redusere antallet utbrudd. For eksempel "nå skal vi ta en matbit og etter det skal vi gjøre lekser" - slik at "gjøre lekser" ikke kommer som et sjokk på et barn som heller vil se på TV. Som en bruker over nevnte kan det å sørge for et stabilt blodsukker også ha positiv effekt.

Det som er viktig å huske på er at når barnet sier slike ting er det egentlig seg selv han/hun har problemer med, ikke deg. Ikke ta det personlig, her er det andre krefter i spill. Forhold deg rolig, men sett grenser "Det er lov å bli sint, men det er ikke lov å snakke slik til andre". Det ER viktig at du sier i fra og setter grenser for deg selv, selv om det der og da ikke har effekt. Du må også tørre å ta denne praten når han/hun er roligere, selv om du vet at de vil bli sinte igjen. Straff vil neppe ha effekt, dette er antagelig et barn med svært dårlig impulskontroll som ikke greier å tenke langsiktig på slike ting.

Det ene barnet hos oss har en diagnose, og etterhvert som det ble eldre og mer modent ble også disse utbruddene stadig færre. Jeg har alikevel aldri godtatt å bli snakket slik til, og har aldri forlatt situasjonen. Jeg har fortsatt å snakke rolig til barnet, og si at vi godt kan diskutere problemet, men at dersom vi skal komme noen sted må hen slutte med å snakke til meg på den måten. Avhengig av hvor utagerende barnet var hendte det vi måtte holde hen fast for å forhindre hen i å gå til angrep eller ødelegge gjenstander til hen roet seg. Andre ganger trakk hen seg tilbake til rommet sitt for å roe seg ned. Men vi som foreldre har aldri forlatt situasjonen, vi har sørget for å stå i det og å være de trygge voksne med de stabile rammene hvor reglene er de samme hver gang.

Vi har snakket mye med barnet om hvordan hen kan håndtere det når hen merker at hen blir sint, for eksempel trekke seg bort fra situasjonen, sette ord på følelser og forsøke å sette seg inn i andres følelser.

Folk flest tror det er masse hjelp å få for foreldre, men det er det ikke - så jeg forstår det er tøft for dere nå. Vær samstemte, forhold dere rolige og tør å ta diskusjonene. Pass også på at alt ikke dreier seg om det negative , men gi ros når hen gjør noe bra, og forsøk å ha kvalitetstid sammen som familie. Det er så lett for at slike ting går utover alt annet, også blir det en vond spiral.

Anonymkode: e3211...0f7