Barn som mobber foreldre

[AnonymBruker]

Er det noen her som har barn i alderen 9 år og oppover, som mobber dere som foreldre? Jeg tenker ikke å si så mye mere om situasjonen. Dere kjenner det sikkert igjen om dere kan kalle det mobbing. Bare lurte på hva dere gjør i den situasjonen?

Dere vet sikkert at det ikke bare er å sitte ned og snakke om det, si hva dere føler eller validere barnet, ikke når barnet er aktivert. Drar dere ut? Stenger dere dere inne på et annet rom? 

Det er jo lett å klikke på barnet. Men da blir barnet mitt bare redd, og det skaper avstand. Ikke hjelper det på mobbingen heller. 

Får sikkert en del formaninger her av foreldre som aldri har vært I tilsvarende situasjon, og som tror det har med deres veldig gode foteldreegenskaper å gjøre. Men dere som kjenner dere igjen, vet at det ikke er tilfelle. 

Dersom det måtte være noen her som også har barn som mobber, som mobber dere  -hva gjør dere? 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

Jeg kommer aldri til å bli mobbet av noen barn, jeg er altfor autoritær til det. Blir du mobbet, må du bli mer synlig leder. Ikke trekke deg tilbake.

Anonymkode: a47a6...9c9

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg kan kalle det mobbing, hos oss har ungdommen ekstremt mye sinne og kan ty til vold mot oss foreldre - men ikke mot andre (heldigvis), utenfor husets fire vegger er det en solstråle av en ungdom, har jeg blitt fortalt.

Skal sies at ungdommen har en asperger-diagnose. Og er ekstremt rigid.

Men uansett, diagnose eller ei, så er det KJEMPEvanskelig å vite som forelder hva som er beste måten å håndtere dette på. Hvis man er streng og gir straff, som vi gjorde i starten, låser vårt barn seg helt, og vil ikke snakke til oss eller forholde seg til oss på flere dager. Er du snill og forståelsesfull og møter barnet med å prøve å snakke og forstå det på en vennlig måte, utnytter vårt barn dette til det fulle, og hoverer over oss, da virker det som vi har lagt oss flate og at h*n er i sin fulle rett til å trakassere oss.

Jeg pleier å fjerne meg fra situasjonen når dette skjer. Lar ungdommen være alene hjemme og roe seg ned, sinnet er som regel borte hvis vi kommer hjem etter noen timer. Det er akkurat som om h*n har glemt hva h*n har gjort og sagt mot oss. (Men JEG klarer ikke så lett å glemme...)

Vi har trukket inn alle instanser vi har til rådighet, BUP, helsesøster på skolen osv. Men det er ikke lett, vi har bare fått beskjed om å velge våre kamper, og at straff ikke vil fungerer og virker mot sin hensikt, da eskalerer aggresjonen.

 

Anonymkode: a5bde...550

[AnonymBruker]

Jeg har to stykker, en med diagnose, en kunne nok ha fått diagnose. De er begge tydelige på at de foretrekker den andre forelderen, og de viser det ved å erklære «vær stille, pappa», gi meg silent treatment eller bare spørre «hvor er mamma» i situasjoner hvor jeg følger dem opp.

Sitat

Men uansett, diagnose eller ei, så er det KJEMPEvanskelig å vite som forelder hva som er beste måten å håndtere dette på. Hvis man er streng og gir straff, som vi gjorde i starten, låser vårt barn seg helt, og vil ikke snakke til oss eller forholde seg til oss på flere dager. Er du snill og forståelsesfull og møter barnet med å prøve å snakke og forstå det på en vennlig måte, utnytter vårt barn dette til det fulle, og hoverer over oss, da virker det som vi har lagt oss flate og at h*n er i sin fulle rett til å trakassere oss.

Helt enig. Man kan være streng og gjøre ting verre, eller mild og gjøre ting verre. Jeg har prøvd å være trygg og være der og vise min kjærlighet og ta dem med på koselige ting, men uansett hva jeg gjør så er det som en båt som alltid peker mot mamma. Jeg kan snu skuta en stund, men når jeg ser bort så er vi tilbake til start.

Vi har det best sammen når mor er borte. Da må de forholde seg til meg, og da klarer vi å snakke sammen og finne på ting. De er veldig rigide begge to men jeg har klart å hamre igjennom at når mor er borte så må man finne på noe med far minst en gang per dag. Da kan vi bowle eller dra på kino eller noe hyggelig, men ikke mens mamma er der. Da må de orge alt med mor på mor og barns premisser, og så blir far et irriterende femte hjul på vogna.

Anonymkode: b3a9b...fc5

[AnonymBruker]

Du vil ikke si så mye om din situasjon, av forståelige årsaker. Da forstår du nok at jeg ikke vil utdype hvordan ting var hos oss, jeg heller.  Det jeg vil si, er at etter noen år med solid hjelp fra helsestasjon og kommunepsykolog, er livet i familien mye bedre. Søk hjelp! Et barn som herser med en eller begge foreldre, har det ikke bra.

Anonymkode: 3dbd5...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vet ikke om jeg kan kalle det mobbing, hos oss har ungdommen ekstremt mye sinne og kan ty til vold mot oss foreldre - men ikke mot andre (heldigvis), utenfor husets fire vegger er det en solstråle av en ungdom, har jeg blitt fortalt.

Skal sies at ungdommen har en asperger-diagnose. Og er ekstremt rigid.

Men uansett, diagnose eller ei, så er det KJEMPEvanskelig å vite som forelder hva som er beste måten å håndtere dette på. Hvis man er streng og gir straff, som vi gjorde i starten, låser vårt barn seg helt, og vil ikke snakke til oss eller forholde seg til oss på flere dager. Er du snill og forståelsesfull og møter barnet med å prøve å snakke og forstå det på en vennlig måte, utnytter vårt barn dette til det fulle, og hoverer over oss, da virker det som vi har lagt oss flate og at h*n er i sin fulle rett til å trakassere oss.

Jeg pleier å fjerne meg fra situasjonen når dette skjer. Lar ungdommen være alene hjemme og roe seg ned, sinnet er som regel borte hvis vi kommer hjem etter noen timer. Det er akkurat som om h*n har glemt hva h*n har gjort og sagt mot oss. (Men JEG klarer ikke så lett å glemme...)

Vi har trukket inn alle instanser vi har til rådighet, BUP, helsesøster på skolen osv. Men det er ikke lett, vi har bare fått beskjed om å velge våre kamper, og at straff ikke vil fungerer og virker mot sin hensikt, da eskalerer aggresjonen.

 

Anonymkode: a5bde...550

Kjenner meg så igjen. Det er sjukt vondt. Ved meltdown går han helt i svart og kan si de verste ting. I fredstid kan vi snakke sammen om at det er noen ting man bare må regulere seg på og holde inne, og at man ikke trenger å treffe den andres usikkerheter og svake punkt hver gang man skal skrike fra seg. Vi har kommet en laaaang vei på et par år. Da gikk han helt ukontrollert fysisk løs på søsken. Kunne ikke la de være hjemme alene over lengre perioder, og det var krise hver tirsdag da skolen slutta tidlig og jeg fortsatt hadde noen timer igjen på jobb. Lavt blodsukker har alltid vært en trigger her, så jeg har til enhver tid skap, kjøleskap og fryser stacka opp med mat og snacks det er enkelt å ta seg (go’ morgen yoghurt, frossen porsjonspizza etc, kjeks, sjokolade, lefser, sjokomelk). Sunne alternativer har jeg gitt opp. Det er ikke det som gir dopamin, og det endte bare opp i ingen spising og full meltdown. Den sunne maten gis når jeg er hjemme (eller det verste har lagt seg og han kan kjenne på sulten og lage seg noe fornuftig selv). Jeg har prøvd med ferdigsmurte matbokser og, men favorittpålegg og eplebåter fristet for lite uansett om det var ferdiglagd eller han måtte legge i innsats selv.

 

Ang mobbing - snakk i fredstid. Du kommer ikke gjennom når barnet er aktivert. Sett tydelige grenser for hva du aksepterer og hvordan det er greit å bli snakka til/om. Fjern deg fra situasjonen hver gang. Forlat huset og sett deg i bilen og kjør bort om så. Vær nøytral når du kommer tilbake, og så kan dere ta praten hvis barnet har roet seg. 

Anonymkode: 3fd3a...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Vet ikke om jeg kan kalle det mobbing, hos oss har ungdommen ekstremt mye sinne og kan ty til vold mot oss foreldre - men ikke mot andre (heldigvis), utenfor husets fire vegger er det en solstråle av en ungdom, har jeg blitt fortalt.

Skal sies at ungdommen har en asperger-diagnose. Og er ekstremt rigid.

Men uansett, diagnose eller ei, så er det KJEMPEvanskelig å vite som forelder hva som er beste måten å håndtere dette på. Hvis man er streng og gir straff, som vi gjorde i starten, låser vårt barn seg helt, og vil ikke snakke til oss eller forholde seg til oss på flere dager. Er du snill og forståelsesfull og møter barnet med å prøve å snakke og forstå det på en vennlig måte, utnytter vårt barn dette til det fulle, og hoverer over oss, da virker det som vi har lagt oss flate og at h*n er i sin fulle rett til å trakassere oss.

Jeg pleier å fjerne meg fra situasjonen når dette skjer. Lar ungdommen være alene hjemme og roe seg ned, sinnet er som regel borte hvis vi kommer hjem etter noen timer. Det er akkurat som om h*n har glemt hva h*n har gjort og sagt mot oss. (Men JEG klarer ikke så lett å glemme...)

Vi har trukket inn alle instanser vi har til rådighet, BUP, helsesøster på skolen osv. Men det er ikke lett, vi har bare fått beskjed om å velge våre kamper, og at straff ikke vil fungerer og virker mot sin hensikt, da eskalerer aggresjonen.

 

Anonymkode: a5bde...550

Det likner. Straff fungerer ikke. Hvis jeg blir sint så eskalerer situasjonen, mere ødeleggelser. Hvis jeg blir forbannet, så blir barnet redd og avstanden stor. Hvis jeg blir lei meg så eskalerer mobbingen. Å klare å holde stand og ikke si noe, er vel da det går raskere over, men det gjør noe med meg å bli så tråkket på. Barnet roer seg når jeg blir borte noen timer, men det er slitsomt å kjenne at en ikke har noe hjem når det blir ofte. 

Hva gir dere styrke til å holde hodet over vannet?

Når jeg får høre såpass ofte hvor lite verdt jeg er, fra den jeg elsker høyest, og får høre hvor mye jeg har mislyktes både i livet og som mor, så blir det stadig tyngre å klare å holde seg oppe. Jeg blir etterhvert den mislykkede personen. Det er mange som vil si noe ala "men du er den voksne osv", men da vet jeg ikke om de erfarer det samme. Og om de måtte gjøre det, så lurer jeg veldig på hvordan de får det til. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vil ikke si så mye om din situasjon, av forståelige årsaker. Da forstår du nok at jeg ikke vil utdype hvordan ting var hos oss, jeg heller.  Det jeg vil si, er at etter noen år med solid hjelp fra helsestasjon og kommunepsykolog, er livet i familien mye bedre. Søk hjelp! Et barn som herser med en eller begge foreldre, har det ikke bra.

Anonymkode: 3dbd5...20a

Jeg søker hjelp men får avslag. Helsesykepleier sier hun skal samtale med barnet, men de samtalene kommer ikke. Søker skolepsykologen men der er det fullt. Hos BUP er det avslag. 

Skulle veldig gjerne ha ryddet opp i familien generelt, for det påvirker alle og gjør noe med alle. 

Det må jo være flere som ikke får hjelp slik tilfellet er med oss.

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg søker hjelp men får avslag. Helsesykepleier sier hun skal samtale med barnet, men de samtalene kommer ikke. Søker skolepsykologen men der er det fullt. Hos BUP er det avslag. 

Skulle veldig gjerne ha ryddet opp i familien generelt, for det påvirker alle og gjør noe med alle. 

Det må jo være flere som ikke får hjelp slik tilfellet er med oss.

Anonymkode: 5a928...fa4

Meld dere selv til BV. Det gjorde vi. 

Anonymkode: 3dbd5...20a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Kjenner meg så igjen. Det er sjukt vondt. Ved meltdown går han helt i svart og kan si de verste ting. I fredstid kan vi snakke sammen om at det er noen ting man bare må regulere seg på og holde inne, og at man ikke trenger å treffe den andres usikkerheter og svake punkt hver gang man skal skrike fra seg. Vi har kommet en laaaang vei på et par år. Da gikk han helt ukontrollert fysisk løs på søsken. Kunne ikke la de være hjemme alene over lengre perioder, og det var krise hver tirsdag da skolen slutta tidlig og jeg fortsatt hadde noen timer igjen på jobb. Lavt blodsukker har alltid vært en trigger her, så jeg har til enhver tid skap, kjøleskap og fryser stacka opp med mat og snacks det er enkelt å ta seg (go’ morgen yoghurt, frossen porsjonspizza etc, kjeks, sjokolade, lefser, sjokomelk). Sunne alternativer har jeg gitt opp. Det er ikke det som gir dopamin, og det endte bare opp i ingen spising og full meltdown. Den sunne maten gis når jeg er hjemme (eller det verste har lagt seg og han kan kjenne på sulten og lage seg noe fornuftig selv). Jeg har prøvd med ferdigsmurte matbokser og, men favorittpålegg og eplebåter fristet for lite uansett om det var ferdiglagd eller han måtte legge i innsats selv.

 

Ang mobbing - snakk i fredstid. Du kommer ikke gjennom når barnet er aktivert. Sett tydelige grenser for hva du aksepterer og hvordan det er greit å bli snakka til/om. Fjern deg fra situasjonen hver gang. Forlat huset og sett deg i bilen og kjør bort om så. Vær nøytral når du kommer tilbake, og så kan dere ta praten hvis barnet har roet seg. 

Anonymkode: 3fd3a...ffa

Hvordan får du til samtalen i fredstid? Har du en spesiell fremgangsmåte? Barnet mitt trigges nærmest umiddelbart bare jeg nevner på det. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

Det er noe alvorligt alvorligt gale med oppdragelsen og disiplin hvis en forelder blir mobbet av sitt eget barn😳 jeg kan bare ikke se for meg hvordan det er mulig å ende opp sånn. Hadde mitt barn prøvd å mobbe meg. Å fy...... jeg er kjærlig men noe må bare gjøres før det går for langt. 

Anonymkode: 08d46...539

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kommer aldri til å bli mobbet av noen barn, jeg er altfor autoritær til det. Blir du mobbet, må du bli mer synlig leder. Ikke trekke deg tilbake.

Anonymkode: a47a6...9c9

Same 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er noe alvorligt alvorligt gale med oppdragelsen og disiplin hvis en forelder blir mobbet av sitt eget barn😳 jeg kan bare ikke se for meg hvordan det er mulig å ende opp sånn. Hadde mitt barn prøvd å mobbe meg. Å fy...... jeg er kjærlig men noe må bare gjøres før det går for langt. 

Anonymkode: 08d46...539

Tenker det samme, og har ikke barn engang 😐 

Jeg klarer ikke se for meg at en skjitunge skal klare å "mobbe" en forelder? Verden står ikke til påske

Anonymkode: dd41a...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Meld dere selv til BV. Det gjorde vi. 

Anonymkode: 3dbd5...20a

Jeg tror jeg er gammeldags i henhold til barnevernet. Redd for at jeg skal møte på folk som mistolker, mistenker og har makt til å forverre situasjonen. Det er det som holder meg tilbake. Men jeg vet ikke om jeg lenger har noen annen mulighet.

Anonymkode: 5a928...fa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er noe alvorligt alvorligt gale med oppdragelsen og disiplin hvis en forelder blir mobbet av sitt eget barn😳 jeg kan bare ikke se for meg hvordan det er mulig å ende opp sånn. Hadde mitt barn prøvd å mobbe meg. Å fy...... jeg er kjærlig men noe må bare gjøres før det går for langt. 

Anonymkode: 08d46...539

Nei, det er ikke sånn det er. Men som jeg sa tidligere i tråden så er det liten vits i å svare dersom en ikke har vært oppi det selv.

Anonymkode: 5a928...fa4

[Gjest Sprite]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker det samme, og har ikke barn engang 😐 

Jeg klarer ikke se for meg at en skjitunge skal klare å "mobbe" en forelder? Verden står ikke til påske

Anonymkode: dd41a...d0c

I mitt arbeide ser jeg en del unger som har mobbetendenser på voksne folk. Her er det gjennomtrekk hos foreldrene for å si det sånn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker det samme, og har ikke barn engang 😐 

Jeg klarer ikke se for meg at en skjitunge skal klare å "mobbe" en forelder? Verden står ikke til påske

Anonymkode: dd41a...d0c

Hadde nok tenkt det samme før jeg fikk barn. Og inntil jeg fikk akkurat dette barnet. Men nå er det som det er, og jeg må gjøre som best jeg kan. Noe som åpenbart er vanskelig, siden jeg skriver her. I håp om at vi er flere (selv om jeg selvsagt ikke heller ønsker at andre skal ha det likedan)

Anonymkode: 5a928...fa4

[norw]

Her har du egentlig bare to mulige forklaringer. Oppvekst/oppdragelse og alvorlig mental diagnose hos barnet.

[AnonymBruker]

Sprite skrev (3 minutter siden):

I mitt arbeide ser jeg en del unger som har mobbetendenser på voksne folk. Her er det gjennomtrekk hos foreldrene for å si det sånn

For noe tull. Men regnet med at det ville komme noen, eller en del, slike kommentarer. 

Takk til dere andre som har svart ihvertfall! Det er godt med noe innspill og kjenne på at en ikke er alene om det. 

Anonymkode: 5a928...fa4

[miniomelett]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde nok tenkt det samme før jeg fikk barn. Og inntil jeg fikk akkurat dette barnet. Men nå er det som det er, og jeg må gjøre som best jeg kan. Noe som åpenbart er vanskelig, siden jeg skriver her. I håp om at vi er flere (selv om jeg selvsagt ikke heller ønsker at andre skal ha det likedan)

Anonymkode: 5a928...fa4

Mente det ikke som kritikk til deg personlig, og håper du får hjelp/veiledning som løser dette.

Jeg bare forstår ikke? Hvis det er mobbing, be ungen se til helvete å holde kjeft? 

Har opplevd at lærere (vikarer) blir mobbet, fordi de manglet autoritet og ikke kan si/gjøre noe med elevene. Men en voksen forelder? Her er det bare å være kreativ, nær sagt.