Hvordan har foreldre det som har mistet sitt barn?

[AnonymBruker]

Nylig var det ei bekjent som brått mistet sitt barn, 17år gammel bare. 

Hvordan går hverdagen for de? Har de folk rundt hele tiden? Jeg er dårlig inderlig redd det skal skje. Syntes fryktelig synd på de. 

Anonymkode: 1aed2...543

[AnonymBruker]

Jeg mistet min lillebror på 11 år da jeg var 16.

Jeg var for ung til å forstå hvordan min mor og far hadde det, men husker at siden de var selvstendig næringsdrivende måtte de fortsette med arbeidet kort tid etter dødsfallet.

De hadde hverandre og et par venner/familie som stilte opp og trøstet, men ingen av de vi kjente hadde mistet et barn.

De var veldig preget av dette i mange år og fremdeles kan min far gråte over sin lille sønn som gikk bort altfor tidlig for 35 år siden.

Anonymkode: 8d95a...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nylig var det ei bekjent som brått mistet sitt barn, 17år gammel bare. 

Hvordan går hverdagen for de? Har de folk rundt hele tiden? Jeg er dårlig inderlig redd det skal skje. Syntes fryktelig synd på de. 

Anonymkode: 1aed2...543

Inderlig redd det skal skje hva? 
Min søster mistet sin ungdom brått og uventet for snart 1 år siden. De klarer seg greit. De har begynt på jobb igjen, og de holder seg opptatt med div. 
I starten var vi mye samlet og noen rundt de hele tiden. Men de ble sliten av mye folk i ukesvis og trengte ro også. 
Dette er en smertelig sorg de må leve med resten av livet. Det går aldri over. 
Etter 6 måneder hadde det største sjokket lagt seg. Så kommer savnet, sorgen. 
Det går veldig opp og ned. 
Dette varierer fra foreldre til foreldre. 
Det får faktisk ikke an å forestille seg dette. Jeg var tante til hen som døde, og jeg gikk helt i kjelleren, fikk sterk angst og bare ventet på å våkne opp fra et mareritt som aldri tok slutt. 
Livet er forandret for alltid. 
Min søster er sterk og legger seg ikke ned 

Anonymkode: 4b025...0da

[AnonymBruker]

Mistet min datter for et år siden, og savnet er konstant. Mangelen på den ekstra delen av deg, bærer over meg hele tiden. Ja, du bør være inderlig redd det skal skje, det tror jeg alle bør. For man tror ikke det skjer en selv før det faktisk skjer for det skjer faktisk for hvem som helst og inkludert deg og meg. Min mor har og mistet datter. Sorgen er konstant,  som en mørk sky selv i nydelige dager. Ja, noen dager sørger jeg ekstremt hardt og sliter med å komme meg opp av senga, og fungere. Men stort sett så fungerer jeg. Bare må pga barn og meg selv. Men jeg har sluttet å ta livet for gitt, og ta andre for gitt. Og tar ting for gitt at alt skal gå bra... men det gjør ikke det bestandig. Er mer realistisk, ærlig og lever for hver eneste dag. Er mer omsorgsfull, kjærlig og det ting klarer enn jeg gjorde før. Tar ikke lenger noen mennesker for gitt som jeg kanskje gjorde før 💕... noe å tenke på. 

Anonymkode: a94af...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Mistet min datter for et år siden, og savnet er konstant. Mangelen på den ekstra delen av deg, bærer over meg hele tiden. Ja, du bør være inderlig redd det skal skje, det tror jeg alle bør. For man tror ikke det skjer en selv før det faktisk skjer for det skjer faktisk for hvem som helst og inkludert deg og meg. Min mor har og mistet datter. Sorgen er konstant,  som en mørk sky selv i nydelige dager. Ja, noen dager sørger jeg ekstremt hardt og sliter med å komme meg opp av senga, og fungere. Men stort sett så fungerer jeg. Bare må pga barn og meg selv. Men jeg har sluttet å ta livet for gitt, og ta andre for gitt. Og tar ting for gitt at alt skal gå bra... men det gjør ikke det bestandig. Er mer realistisk, ærlig og lever for hver eneste dag. Er mer omsorgsfull, kjærlig og det ting klarer enn jeg gjorde før. Tar ikke lenger noen mennesker for gitt som jeg kanskje gjorde før 💕... noe å tenke på. 

Anonymkode: a94af...c9c

Kondolerer ❤️ 

man får et annet perspektiv. På hva som er viktig her i livet og hva som ikke betyr noe. 
 

Anonymkode: 4b025...0da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mistet min datter for et år siden, og savnet er konstant. Mangelen på den ekstra delen av deg, bærer over meg hele tiden. Ja, du bør være inderlig redd det skal skje, det tror jeg alle bør. For man tror ikke det skjer en selv før det faktisk skjer for det skjer faktisk for hvem som helst og inkludert deg og meg. Min mor har og mistet datter. Sorgen er konstant,  som en mørk sky selv i nydelige dager. Ja, noen dager sørger jeg ekstremt hardt og sliter med å komme meg opp av senga, og fungere. Men stort sett så fungerer jeg. Bare må pga barn og meg selv. Men jeg har sluttet å ta livet for gitt, og ta andre for gitt. Og tar ting for gitt at alt skal gå bra... men det gjør ikke det bestandig. Er mer realistisk, ærlig og lever for hver eneste dag. Er mer omsorgsfull, kjærlig og det ting klarer enn jeg gjorde før. Tar ikke lenger noen mennesker for gitt som jeg kanskje gjorde før 💕... noe å tenke på. 

Anonymkode: a94af...c9c

Huff så vondt ❤️ lurer på om verden er slik at noen skal få en vekker? Hvorfor noen og hvorfor får noen på ulike vis? 

Jeg ts har ikke mistet noen helt nære som voksen, men mistet besteforeldre som barn. Noe som de fleste vil oppleve ei tid. 

Opplevde å bli tatt fra barnet mitt til barnevernet for 7år siden, grunnet min eks som ødela for min daværende kjæreste. Ikke i nærheten av det du opplevde, men en liten vri på at verden er brutal og at man ikke skal ta tingvoll gitt. Klem til deg❤️

Anonymkode: 1aed2...543

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.9.2023 den 1.04):

Huff så vondt ❤️ lurer på om verden er slik at noen skal få en vekker? Hvorfor noen og hvorfor får noen på ulike vis? 

Jeg ts har ikke mistet noen helt nære som voksen, men mistet besteforeldre som barn. Noe som de fleste vil oppleve ei tid. 

Opplevde å bli tatt fra barnet mitt til barnevernet for 7år siden, grunnet min eks som ødela for min daværende kjæreste. Ikke i nærheten av det du opplevde, men en liten vri på at verden er brutal og at man ikke skal ta tingvoll gitt. Klem til deg❤️

Anonymkode: 1aed2...543

Vel, verden og livet er tidvis meningsløs. Jeg har og opplevd grovt omsorgsvikt, fra barndommen, overgrep og voldtekt. Og opplevd forelder ha seg med forgriperen min. Oppleve min mor mistet sin datter. Havnet på galleien selv et par år, men ikke voldsomt ille for møtte mannen min da som jeg forelsket meg i og jeg så en utvei ut av helvetet med, som trygghet osv. La fra meg det meste for å få orden på livet, flyttet titals mil for å etablere familielivet med han og barna. Venter vårt første felles,men så dør hun 😭.. etter å endret på hele livet, lært å elske og lært å bli genuint lykkelig. Samtidig så lærte jeg mye mer på veien her og fant en styrke jeg aldri trodde jeg hadde. Lovte min datter å aldri havne på galleien igjen, og å lovte henne å elske mannen og resten av barna og aldri forlate de selv hvor vanskelig det er tidvis. Jeg mistet mye tilgang til offentlig hjelp, som dps. Da de mente jeg ikke trengte de,når jeg egentlig trengte de som mest. De ville ikke gi meg traumebehandling en gang. Følte meg tom, en stund. Men samtidig fant jeg noe som var bedre enn traumebehandling. Som hjelper meg daglig.... pluss jeg elsker nå på et dypere nivå, tar ingen for gitt lenger. Jeg kjefter og gnåler hjemme på mann og barn som kan være sløve på ting, men mest av kjærlighet. Jeg overser de med all kjærlighet jeg har. Jenta vår bringer med seg så mye kjærlighet og omsorg selv om hun ikke lever lenger og en sterk tilknytning jeg aldri før har kjent. Mange par skilles etter tap av barn, pga man ikke klarer å forstå hverandres ulike møter å sørge på. Og man ikke klarer å se hverandres smerter.... vi kom oss på en måte igjennom dette, men måtte lære oss å akseptere vi håndterte situasjonen ulikt, at vi var to ulike individer som vi faktisk nå fikk kjenne på. Men samtidig var vi så nære hverandre, og fant en helt annen kjærlighet til hverandre og hjalp hverandre igjennom og sammen uten å nødvendigvis snakke sammen, men bare å holde rundt hverandre tett som lufta kan være om nettene. Brukte fredager til å pause sorgen, og finne hverandre igjen og interessene vi hadde. Vi har sett hverandre nakne på alle plan, mentalt. Vi er mer sterke nå enn noengang, som par og foreldre. For jeg har alltid sagt du må være svak for å være sterk. Vi nærmer oss mål på et vis... hele livet og alt er en vekker for oss. Og vi er livredde for hverandre å miste hverandre. Mer enn noengang. 

Anonymkode: a94af...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.9.2023 den 22.12):

Kondolerer ❤️ 

man får et annet perspektiv. På hva som er viktig her i livet og hva som ikke betyr noe. 
 

Anonymkode: 4b025...0da

Absolutt. Og man opplever en skikkelig ut av seg selv opplevelse på alle plan. Det er mange som ikke klarer helt å finne tilbake til livet igjen, og ekteskap som ryker og barn som havner utpå. Men vi har klart å holde oss på matta og holdt sammen som par og familie, barna har livsglede igjen, de nyter hver dag, de tar vare på andre rundt seg og har en helt annen og dypere  kjærlighet og forståelse nå enn før.. Barna er veldig populære på skoler og jobb pga den enorme kjærligheten og inkluderingen de har for andre. Som kanskje sliter og har det vondt. Våre dører er åpne for alle store og små.. og mannen og jeg elsker hverandre nå dypere enn noengang og ser verdien i kjærligheten tydeligere og klarere.. jeg sier alltid at datteren vår var vår lille lykkepille som gav oss alle riktige verktøy i livet. Nydeligste jenta som dessverre gikk så brutalt.. 

Anonymkode: a94af...c9c

[Helene]

Jeg kan ikke forestille meg eller skjønne hvordan det er å miste et barn. Jeg prøver ikke å skjønne eller forstå. Ingen gode råd her. 

Man må leve med sorgen. Tenker, det blir ikke enklere, men man må leve med at man har mistet noen. 

Glem ikke at du lever. 

[AnonymBruker]

Ubeskrivelig jævlig. Man har ikke lyst å leve videre når man mister sitt eneste barn, og i tillegg er alenemor.

Anonymkode: 8d95a...929

[AnonymBruker]

Min tante mistet barnet sitt når ungen/søskenbarnet mitt var 14 år. Jeg var like gammel som henne (søskenbarnet mitt). Hun sa det verste var tiden var ca 3-4 uker etterpå, når folk rundt ikke kom innom like ofte eller ringte like ofte. Altså når hun ble alene med sorgen. Hun så liksom livet gå videre for alle andre men klarte ikke dette selv. Hun sa den første uka er nesten fortrengt da alt som skulle ordnes til begravelse o.l opptok tiden, uke 2 var det folk på besøk hele tiden. Uke 3-4 dabbet dette mer å mer av, folk glemte det jo ikke, men livet deres gikk videre på en annen måte og da følte hun seg veldig ensom og alene oppi det hele. Noe jeg kan forstå. Hun brukte ÅR på å komme tilbake i arbeid, hun flyktet fra virkeligheten til utlandet og bodde der i flere år. Før hun etter mange år kom tilbake, og sliter enda like mye som i starten fordi hun flyktet fra det og prøvde glemme livet som var her i Norge. Hun ville ikke snakke eller høre om det, men nå 16 år senere er hun på et bedre sted og har klart å håndtere sorgen. Den er nok like stor nå som da, men hun takler den bedre og tørr å snakke om det som skjedde for 16 år siden. Hun tørr å stå i det, men det tok flere år. Jeg har barn selv nå, og mitt største mareritt er å oppleve det hun opplevde. 

Anonymkode: 84772...3a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2023 den 0.42):

Min tante mistet barnet sitt når ungen/søskenbarnet mitt var 14 år. Jeg var like gammel som henne (søskenbarnet mitt). Hun sa det verste var tiden var ca 3-4 uker etterpå, når folk rundt ikke kom innom like ofte eller ringte like ofte. Altså når hun ble alene med sorgen. Hun så liksom livet gå videre for alle andre men klarte ikke dette selv. Hun sa den første uka er nesten fortrengt da alt som skulle ordnes til begravelse o.l opptok tiden, uke 2 var det folk på besøk hele tiden. Uke 3-4 dabbet dette mer å mer av, folk glemte det jo ikke, men livet deres gikk videre på en annen måte og da følte hun seg veldig ensom og alene oppi det hele. Noe jeg kan forstå. Hun brukte ÅR på å komme tilbake i arbeid, hun flyktet fra virkeligheten til utlandet og bodde der i flere år. Før hun etter mange år kom tilbake, og sliter enda like mye som i starten fordi hun flyktet fra det og prøvde glemme livet som var her i Norge. Hun ville ikke snakke eller høre om det, men nå 16 år senere er hun på et bedre sted og har klart å håndtere sorgen. Den er nok like stor nå som da, men hun takler den bedre og tørr å snakke om det som skjedde for 16 år siden. Hun tørr å stå i det, men det tok flere år. Jeg har barn selv nå, og mitt største mareritt er å oppleve det hun opplevde. 

Anonymkode: 84772...3a8

Stakkars tanten din. Folk reagerer veldig ulikt, alt etter hva de har med seg i bagasjen fra før, sårbarhet osv. 

Det er ingen fasit på hvordan håndtere et slikt mareritt. Det handler om å overleve fra dag til dag. Tiden er det som ofte hjelper. Dette er en prosess og ikke noe man kan bearbeide hos en psykolog på noen timer. Dette er en livslang sorg, og den blir ofte mildere med årene, men er det fortsatt. Men igjen veldig varierende fra mor til mor

Anonymkode: 4b025...0da

[AnonymBruker]

Jeg blir så lei meg og sint når jeg leser dette. Så forferdelig grusomt, meningsløst og urettferdig når barn og unge dør 😭😭😭. Dere som har opplevd dette å skriver åpent i tråden her, håper dere vet at dere er ordentlig tøffe og sterke bautaer som jeg ser opp til ❤️

Anonymkode: 43336...e40

[AnonymBruker]

Jeg følger ei på instagram som mistet sønnen sin i vinter. Hun er ei flott dame og virker sterk utad. Sønnen hennes ble 6,5 år. Hun og datteren har skrevet sang til barnet som gikk bort, den ligger på spotify under <Skulle vare evig. Theos sang>. Personlig synes jeg teksten er sterk, og det er hjerteskjeredne når storesøsteren til Theo synger på slutten🥺 Livet er så fryktelig brutalt! Jeg vil anbefale alle som har nære i palliativ fase eller ønsker å støtte barnekreft foreningen å lytte på sangen. 
 

Dette ble litt feil lagt frem. Jeg har fulgt denne mammaen i 8 år, gjennom forkjellige faser. Hun har sydd babyting for meg osv. hennes historie er så innmari sterk. Jeg hadde nok gravd meg ned om det skjedde meg.

Anonymkode: a373f...d6a

[Gjest HuDer]

Jeg kan bare ikke klare å tenke på at jeg skulle miste ett av barna mine og jeg tror ikke jeg kan sette meg inn i hvor vondt dette er, stakkars mennesker❤️