omsorgsforeldre, samværsforeldre og lovverk

[Far til 2]

De tallene du kommer med beviser ikke det jeg spurte om, hvor mange samværsforeldre som har kontakt med politiet i forbindelse med samvær. Og det var det jeg etterspurte bevis om.

Dette står det heller ikke noe om i teksten du refererte til. I motsatt fall vil jeg gjerne et sitat.

←

Det går desverre ikke an å bevise fordi politiet ikke aksepterer samværstrenering som anmeldelse av bostedsforelder. Bostedsforelder har kunnet trenere barnets og samværforelders samvær i mange år uten at det har vært mulig å gjøre noe med det. I mitt tilfelle kjente jeg imidlertid politimannen og han kjørte noe han kalte for en "loggføring". Men anmeldelse kunne han altså ikke ta imot.

Når myndighetene legger opp til at samværstrenering ikke skal kunne anmeldes sier det seg selv at alternativet blir ytterligere konflikt mellom foreldrene, mens løsningen burde vært en helt annen. Dermed kan en også si at myndighetene indirekte oppfordrer til konflikt.

[Gjest Gjesta]

Enda en ting (jeg sliter vist litt med teflonhjernen i dag):

Det synes som om du er av samme mening som trådstarter.

Hvis dette stemmer skulle jeg gjerne visst hva du mener kan gjøres med et slikt problem.

Skal vi frata samværsforeldre enda fler muligheter til å påvirke situasjonen selv, eller bør vi likestille foreldrene slik at begge foreldrene får et minimum av ansvar mht daglig omsorg ?

←

Jeg aner faktisk ikke hva vi skal gjøre for at fedre (og ja, jeg mener fedre som har samvær med barna sine. Kjenner nemlig ingen mødre som ikke har den daglige omsorgen, så det vet jeg lite om) skal føle mer ansvarsfølelse for å ha samvær med sine barn. I de tilfellene jeg kjenner til er det nemlig akkurat slik trådstarter skriver.

Jeg tar ikke ansvaret for at far i mitt tilfelle skal ha mer samvær med barnet enn det han gir uttrykk for ønske om. Da får intitiativet komme fra ham. Jeg har mer enn nok med å oppdra barnet vårt, følge opp skole og lekser, fritidsaktiviteter, sørge for at hun har nok mat og klær, nøste opp i vennekonflikter, prøve å forklare hvorfor faren ikke har noen interesse hverken av hva hun driver med på fritiden eller hvordan det går på skolen uten at hun skal komme i en lojalitetskonflikt mellom oss, løse små og store hverdagsproblemer, møte opp på foreldremøter og konferanser, begrave døde hamstere og mus og rotter og gud vet hva. Og lage middag hver dag.

Jeg har i tillegg en jobb der det forventes at jeg møter opp frisk og uthvilt de aller fleste av dagene. Slik de aller, aller fleste andre foreldre har.

Jeg overlater faktisk ansvaret for hvor mye samvær barnet skal ha med faren, til faren. Og vil han ha henne en helg, en time, en uke eller en dag lenger står ikke jeg i veien. Om det noen gang skjer. Det er mitt bidrag.

Endret 18. januar 2006 av Violetta

[Far til 2]

Jeg aner faktisk ikke hva vi skal gjøre for at fedre (og ja, jeg mener fedre som har samvær med barna sine. Kjenner nemlig ingen mødre som ikke har den daglige omsorgen, så det vet jeg lite om)

...

Jeg tar ikke ansvaret for at far i mitt tilfelle skal ha mer samvær med barnet enn det han gir uttrykk for ønske om...

...

←

Men er det ikke akkurat den holdningen altfor mange har, inkl. politikerene da ?

Kvinner begynte for 30 år siden å krabbe opp på barrikadene og kjempet for at menn skulle ta mer ansvar ovenfor barna. Og de kjempet for likestilling.

Når menn som meg krabber etter kvinnene og opp på barikadene for å få mulighet for mer ansvar/omsorg blir vi skjøvet ned igjen. Ansvar/omsorg for barna bør vi nemlig ikke ha på lik linje med kvinnene. Vi er med andre ord ikke ønsket som likeverdige.

Om om vi IKKE krabber opp på barrikadene og kjemper for omsorg for våre barn er tydligvis dette også feil. Og du antyder at fedre ikke tar det ansvaret (som vi da ikke forsøker å opparbeide) er ansvarsløse (Det var vel bare nesten sant ettersom det kan tyde på at dere ønsker at menn tar ansvar bare de ikke får like mye ansvar som kvinnene. Riktig ?)

Politikerene og de såkalte "fagfolkene" er uskyldige i dine øyne for at de laget et lovverk som ble som det ble. De skal tydligvis ikke bebreides for at fedre ikke tar ansvar, selv om disse politikerene og såkalte "fagfolkene" laget et lovverk som har fratatt fedrene det ansvaret jeg ikke vet om du vil vi skal ha eller ikke. Om jeg ikke tar helt feil er disse poltikerene og såkalte "fagfolkene" heller ikke ansvarlig for at stadig flere menn reiser seg og ønsker å endre på den galskapen som er skapt.

Hva ender vi da opp med ? Jo barn som er uskyldige i dette kaoset blir fratatt verdifull omsorg, som jeg mener er skapt ved å lage et uegnet lovverk og praksis.

Jeg har som mann valgt en løsning jeg tror på. Det er en løsning jeg står for og som jeg forsvarer med alt jeg har. Løsningen mener jeg er å kjempe for likeverd og sikre at barna skal få samvær/omsorg fra meg også. Mange (inkl deg ?) mener at dette er feil. Det jeg imidlertid ikke forstår er at enkelte av motdebatantene forsøker å angripe meg som person fremfor argumentene mine (jeg peker ikke på deg ettersom jeg faktisk ikke husker de som har gjort det). Hvis dere kvinner ønsker at menn skal ta ansvar (slik der har påstått på toppen av barrikadene i over 30 år) må dere kjempe med oss. Ikke mot oss. Om dere derimot IKKE ønsker at vi skal ta ansvar må dere naturligvis kjempe for det. Men klag da ikke over at vi ikke tar ansvar.

I innlegget ditt er du også kritisk til din ex som ikke tar ansvar. Det tyder altså på at du likevel ønsker han skal gjøre det. Eller ... ?

Som bostedsforelder sier du at det ikke er din jobb å ta ansvar for barnets behov for samvær/omsorg fra samværsforelder. Dette korresondere greit mht f.eks samværsproblematikken der det er behov for reising. Myndighetene har jo fritatt bostedsforeldre ansvar mht omsorg i slike situasjoner. Bostedsforeldre har ikke engang delansvar for å sikre barn samvær. Slik sett har du ditt på det tørre når du fraskriver deg alt ansvar mht samvær. Og du er tydligvis også imot at jeg som samværsforelder kjemper for et slikt ansvar.

De som er ansvarlige for å lage lovverket er tydligvis ikke ansvarlig for å lage lover som sikrer barna slik omsorg. Hvem f... er ansvarlig for noe som helst ?

Jeg vil ikke akseptere at jeg skal tilpasse mine meninger til en praksis som tilsier at ingen er ansvarlig for noe som helst. Da får vil heller krangle om dette i enda noen år. Jeg nekter å "følge strømmen" i en sak jeg har en annen mening en det som er praksis. Men jeg følger loven. Og ingenting ved loven tilsier at jeg ikke kan kjempe for at barn skal ha rett til like mye samvær med begge foreldrene ved at foreldrene i utgangspunktet er likeverdige. Dette er også årsaken til at jeg blir sett på som "bråkemaker" eller oppvigler.

Vi vet alle at det er organisasjoner som argumenter for at ingen skal ta ansvar for samvær/omsorg og at det fortsatt bør være slik som i dag (hvor ingen har ansvar for noe mht samvær). På den måten skal bostedsforeldre kunne tilpasse argumentasjonen til hva som passer best til enhver tid.

Fedre som meg blir bråkemakere. Fedre som din ex som unngår bråk blir ansvarsløse. Mødre har ikke, og bør ikke ta ansvar for samværet. Politikerene er fritatt for alt som heter ansvar.

Du verden så flott vi har innrettet oss.

Endret 19. januar 2006 av Far til 2

[Gjest Gjest]

Utan lange innlegg, stortingsmeldingar eller lovverket vil eg sei kva eg trur er litt av problemet her.

Den av foreldra som har hovudomsorgen for barnet (eg vel å kalla denne personen "Mor"), har gjort seg avhengig av den økonomiske stønaden ho får for å ha borna f.eks 80%.

Viss ho stadig brukar samværsforelder (eg vel å kalla han "far") til barnevakt, lar han få ekstra helger osv, så kan "Far" plutselig ein dag velga å gå til ein advokat som fortel han at han faktisk har barnet sitt 40% av tida, og bør kreva dette som fast omsorg og få regulert bidraget deretter.

[Far til 2]

Utan lange innlegg, stortingsmeldingar eller lovverket vil eg sei kva eg trur er litt av problemet her.

Den av foreldra som har hovudomsorgen for barnet (eg vel å kalla denne personen "Mor"), har gjort seg avhengig av den økonomiske stønaden ho får for å ha borna f.eks 80%.

Viss ho stadig brukar samværsforelder (eg vel å kalla han "far") til barnevakt, lar han få ekstra helger osv, så kan "Far" plutselig ein dag velga å gå til ein advokat som fortel han at han faktisk har barnet sitt 40% av tida, og bør kreva dette som fast omsorg og få regulert bidraget deretter.

←

Jeg er langt på vei enig med deg i problemstillingen, men velger å se det samme problemet fra en annen synsvinkel.

Samvær/omsorgsavtalen (som treneres av begge parter) blir basis for økonomiske uenigheter. Hadde foreldrene i utgangspunktet vært likeverdige og barnet i utgangspunktet hatt like stor rett til samvær med begge foreldrene hadde ikke de økonomiske uenighetene vært i nærheten av dagens nivå.

Isteden ser vi hvordan alle parter fraskriver seg ansvar for barnets behov for omsorg.

Noen mødre viser til loven som sier at de ikke er ansvarlig for praktisk gjennomføring av samvær (de kan med andre ord gi f... i barnets behov og likevel fungere som eneste bostedsforelder).

Noen fedre utnytter et system som ikke straffer dem hardt nok om de fraskriver seg ansvaret for å ivareta barnets behov. De rett og slett gir f... fordi det likevel ikke forventes noe av dem.

Politikerene fraskriver seg ansvaret for et elendig lovverk og sier at dette med samvær/omsorg er noe foreldrene selv er ansvarlig for. Samtidig legger de til rette for at barnet får minimalt med omsorg fra samværsforelder ved å akseptere at bostedsforelder og samværsforelder kan fraskrive seg ethvert ansvar.

Til slutt har vi de såkalte "fagfolkene" som synes å være mer opptatt av å sole seg i den oppmerksomheten de får fra mediene enn å gjøre forsøk på å forstå hvordan barn påvirkes av å bli fratatt samvær/omsorg. De anbefaller sin løsning, gjerne basert på personlige ønsker, og trekker på skuldrene over at barnet ikke får det samvær/omsorg det ønsker, gjerne kombinert med vikarierende argumentasjon.

På denne måten opprettholdes en skjevdelig av ansvarsforholdet ovenfor egne barn. Og loven bekrefter dette sålenge samværstrenering ikke kan anmeldes som lovbrudd, men som en sivil sak.

Uansett har den/de som "kan være" eller "burde være" ansvarlige for å påse at barnets behov blir ivaretatt, fritatatt seg selv for ethvert ansvar. Resultatet er at INGEN ER ANSVARLIGE FOR Å IVARETA BARNS ØNSKER OG BEHOV FOR SAMVÆR/OMSORG.

De kvinner og menn som påpeker den ansvarfraskrivelsen som skjer (slik bl.a. jeg gjør ) blir raskt stemplet som "bråkemakere". Og parallelt med "vår kamp" for å utbedre feilene og manglene kjemper en annen gruppe for å unngå nødvendige lovendringer (de arbeider med andre ord for å fortsatt beholde den ansvarsfraskrivelse som skjer i dag).

Jeg synes hele problemstillingen begynner å bli absurd.

[Furstina]

Tråden delad från tråden om "besøksforeldre tar minst initiativ til å ha barnet" Se HÄR

I denna tråd finns debatten om omsorgsföräldrar, samvärsföräldrar och lovverk.

Kvar i den andra tråden är diskussionen om hur det är och upplevs. Alltså: är det så att besöksföräldrar tar minst initiativ till att ha barnet?

/Furstina (mod)

Endret 19. januar 2006 av Furstina

[Helene]

Det jeg sier at vi må gi signaler om at begge foreldrene i utgangspunktet er ønsket av barnet.

←

For å gi signaler må nesten barnet være ønsket av begge foreldre. Dessverre er ikke det tilfelle i dag. Det virker ikke som Far til 2 har skjønt hvordan det er i den virkelige verden. Selvfølgelig finnes det unntak som bekrefter regelen... (se Far til 2)

Jeg aner faktisk ikke hva vi skal gjøre for at fedre (og ja, jeg mener fedre som har samvær med barna sine. Kjenner nemlig ingen mødre som ikke har den daglige omsorgen, så det vet jeg lite om) skal føle mer ansvarsfølelse for å ha samvær med sine barn. I de tilfellene jeg kjenner til er det nemlig akkurat slik trådstarter skriver.

Jeg tar ikke ansvaret for at far i mitt tilfelle skal ha mer samvær med barnet enn det han gir uttrykk for ønske om. Da får intitiativet komme fra ham. Jeg har mer enn nok med å oppdra barnet vårt, følge opp skole og lekser, fritidsaktiviteter, sørge for at hun har nok mat og klær, nøste opp i vennekonflikter, prøve å forklare hvorfor faren ikke har noen interesse hverken av hva hun driver med på fritiden eller hvordan det går på skolen uten at hun skal komme i en lojalitetskonflikt mellom oss, løse små og store hverdagsproblemer, møte opp på foreldremøter og konferanser, begrave døde hamstere og mus og rotter og gud vet hva. Og lage middag hver dag.

Jeg har i tillegg en jobb der det forventes at jeg møter opp frisk og uthvilt de aller fleste av dagene. Slik de aller, aller fleste andre foreldre har.

Jeg overlater faktisk ansvaret for hvor mye samvær barnet skal ha med faren, til faren. Og vil han ha henne en helg, en time, en uke eller en dag lenger står ikke jeg i veien. Om det noen gang skjer. Det er mitt bidrag.

←

[Far til 2]

For å gi signaler må nesten barnet være ønsket av begge foreldre. Dessverre er ikke det tilfelle i dag. Det virker ikke som Far til 2 har skjønt hvordan det er i den virkelige verden. Selvfølgelig finnes det unntak som bekrefter regelen... (se Far til 2)

←

Dette er jeg ikke enig i.

Om det er slik at en av foreldrene defineres som uønsket så er ikke dette det samme som at vedkommende ikke ønsker samvær. Isteden er det en måte myndighetene signaliserer at barnet i praksis ikke har noen rett til samvær (selv om de forsøker å ro seg unna ved finurlige formuleringer).

La oss bare innse først som sist at barn i praksis ikke har rett til samvær/omsorg fra begge foreldrene.

a) Fordi bostedsforelder ikke vil/ser noen grunn til å gi barnet samvær med en forelder som i utgangspunktet ikke har rettigheter.

b) Fordi samværsforelder ikke vil/ser barnets behov når myndighetene har definert denne forelderen som uegnet.

c) Fordi myndighetene ikke ser noen verdi i å la barn få samvær/omsorg fra begge foreldrene og/eller fordi det koster for mye for staten.

[Caramba]

Uten å ha leste hele tråden, men er det ikke sånn nå at både samboende og gifte foreldre nå får delt foreldreansvar ved brudd? Mener å huske at samboende ble likestillt med gifte på det feltet?

Endret 20. januar 2006 av Caramba

[Gjest Gjest]

Herregud så lei jeg er av å lese disse innleggene dine, Fra til 2. Tror som mange andre her at at du slett ikke skjønner hvordan den virkelige verden er. Jeg kjenner ikke en samværsforelder (far i mine tilfelle) som er intresert i mer kontakt enn han har dvs annehver helg osv. Og mener du virkelig at det skal være bostedsforelder som skal ha ansvaret for at smaværsforeldre stiller opp? Hvordan i alle dager skal man få tid til å tvinge folk til å være oppriktig intressert i barna sine??? Tror de aller fleste bostedsforeldre hadde blitt overlykkelig om plutselig en helge forelder hadde tatt initiativ til mer ansvar!

Dessuten: Felles omsorg? Dette krever MEGET stor samarbeidsvilje fra foreldrene, for at det skal være noen god løsning for barnet. Etter et brudd er det ikke så vanskelig å tenke seg å samarbeide, legge alle føleser til side er forferdelig vanskelig. Synd, men sant, og menneskelig. Det er grunnen til at domstolene ikke dømmer noen til felles omsorg.

Økonomi: Jeg har felles omsorg, har overhodet ikke mulighet til utdannelse, realiser meg selv osv. Faktisk har både jeg og pappaen til barna mindre å rutte med nå enn da jeg hadde hovedomsorgen. Heldigvis for meg var jeg ferdig med å realisere meg selv før jeg fikk barn.

Men jeg synes rett og slett du har ikke peiling, selv om du ikke får det samværet du ønsker deg, kan du ikke forlange å endre loven.

[Furstina]

Den verkliga världen är olika för person till person!

Visst är det svårt med separationer och jag är oändeligt glad att jag inte behöver samarbeta med mig Ex kring några barn (eftersom vi inte hade några).

Gemensam/felles omsorg tycker jag dock är något man bör sträva efter i stor grad som möjligt. Barn behöver sina föräldrar - och jag anser också att föräldrarna behöver sina barn (och då menar jag mer än varannan helg).

De som jag känner som har separerat delar på omsorgen - något som verkar vara vanligare här i Sverige än i Norge. Man strävar efter gemensamt ansvar även om barnen inte bor 50/50 men det är målet. Det ska visst mycket till här för att en förälder ska få ensam omsorg.

[Gjest jomfrua... ikke logget inn]

Har lest litt i hytt og pine her....... altfor lang tråd og lange innlegg.

Men jeg har ett spørsmål til Far til 2.

Du sitter gjentatte ganger og lager fedre til offer av kvinner og politikere og sier du står på en barrikade. Du krever deres rett og deres likeverdighet men jeg hører svært lite av hva dere selv gjør for å være likeverdige men altså kun offer-situasjonen dere har havnet i. Er det å krabbe opp på barrikaden og kjempe for sin rett?

Skift fokus - få menn til å selv innse at det kan være fint å yte omsorg, det kan være verdt å nedprioritere karriere og prioritere barn mer. DET burde være veien og gå og ikke "offer-fokuset." Det blir så stakkarslig og pity og det hele går ut på å fraskrive seg ansvar for sin egen situasjon istedetfor å gå inn for å endre sin livssituasjon.

[Gjest Gjesta]

Far til 2:

Hvordan kan vi få samværsforeldre til å stille opp for barna sine?

Du sier at det finnes så masse treneringsmuligheter for de som vil stikke kjepper i hjulene for samvær med far.

Men hva med alle de mødrene som sloss for at barna skal få være sammen med far?

Siden du har så mange gode tips på alle andre områder, greier du vel å hoste opp en løsning her også?

[Gjest Sexy Sadie]

Hvorfor skal barna på død og liv sendes til en samværsforelder som bare er sånn passe interessert i å ha samvær?

[Gjest Gjesta]

Hvorfor skal barna på død og liv sendes til en samværsforelder som bare er sånn passe interessert i å ha samvær?

←

Fordi barna ofte ønsker det selv.

[Far til 2]

Herregud så lei jeg er av å lese disse innleggene dine, Fra til 2. Tror som mange andre her at at du slett ikke skjønner hvordan den virkelige verden er. Jeg kjenner ikke en samværsforelder (far i mine tilfelle) som er intresert i mer kontakt enn han har dvs annehver helg osv. Og mener du virkelig at det skal være bostedsforelder som skal ha ansvaret for at smaværsforeldre stiller opp?

...

←

Jeg er overbevist om at noe av problemstillingen er tillært. Jeg sier ikke at samværsforeldre skal ha ansvaret for at samværsforelder stiller opp.

Flertallet av samværsforeldrene stiller opp. Men så lenge myndighetene indirekte har sagt at samværsforeldre er uønsket er det gjerne noen som følger disse ønskene på samme måte som at myndighetene gir bostedsforeldre lov til å trenere mye av samværet.

Denne tillærte prosessen må vi komme bort fra ved å definere et lovverk som ivaretar barna fremfor foreldrene.

Dessuten: Felles omsorg? Dette krever MEGET stor samarbeidsvilje fra foreldrene, for at det skal være noen god løsning for barnet. Etter et brudd er det ikke så vanskelig å tenke seg å samarbeide, legge alle føleser til side er forferdelig vanskelig. Synd, men sant, og menneskelig. Det er grunnen til at domstolene ikke dømmer noen til felles omsorg.

...

←

Det krever samarbeid med felles omsorg. Men et samlivsbrudd med barn involvert burde i utgangspunktet krevd samarbeid uansett løsning. Det er dette samarbeide som i utgangspunktet skal ivareta barnas behov, - uavhengig av samvær/omsorgsløsning. Så lenge myndighetene ikke setter noe minimumskrav, men isteden åpent for samværstrenering fra begge parter (og indirekte oppfordrer til det) vil vi være like langt. Ingen bedriftsledere ville akseptert ansvaret for å få til et godt resultat uten mulighet til å påvirke det.

Økonomi: Jeg har felles omsorg, har overhodet ikke mulighet til utdannelse, realiser meg selv osv. Faktisk har både jeg og pappaen til barna mindre å rutte med nå enn da jeg hadde hovedomsorgen. Heldigvis for meg var jeg ferdig med å realisere meg selv før jeg fikk barn.

Men jeg synes rett og slett du har ikke peiling, selv om du ikke får det samværet du ønsker deg, kan du ikke forlange å endre loven.

←

At felles omsorg gir mindre penger i lomma er bare en av metodene myndighetene benytter for å unngå at barn får en slik mulighet. Det økonomiske aspektet blir da en av drivkreftene for å unngå at barn får en slik mulighet. Og selv om det bare er noen hundrelapper i forskjell viser det at barnas behov for samvær kommer etter foreldrenes ønske om økonomi.

Jeg ønsker ikke å endre loven for egen del. Om det er slik at det gir mindre penger i lomma for foreldrene burde jeg vel fulgt oppfordringen fra myndighetene om å holde meg langt borte. Men jeg får DAGLIG (eller i hvertfall 2-3 ganger pr uke) telefoner fra minst ett av barna at ønsker en alternativ løsning. Det kan jeg ikke hjelpe dem med fordi myndighetene nekter barna et slikt alternativ.

[Gjest Gjesta]

Vel, Far til 2?

[Far til 2]

Har lest litt i hytt og pine her....... altfor lang tråd og lange innlegg.

Men jeg har ett spørsmål til Far til 2.

Du sitter gjentatte ganger og lager fedre til offer av kvinner og politikere og sier du står på en barrikade. Du krever deres rett og deres likeverdighet men jeg hører svært lite av hva dere selv gjør for å være likeverdige men altså kun offer-situasjonen dere har havnet i. Er det å krabbe opp på barrikaden og kjempe for sin rett?

←

Når det gjelder barrikadene referer jeg vel litt biledlig til den situasjonen som kvinner benyttet tidlig på 70 tallet da de gikk med store plakater om at fedre måtte ta del i bleieskift og at kvinner hadde lik rett til utdannelse og karriere. At du nå kritiserer menn for å benytte samme metode synes å være en del av den strategien enkelte benytter for å unngå at andre oppnår samme likeverdighet som det som var ønsket for 30 år siden. Jeg vet ikke hva som var status den gangen, men tviler på at kvinner fikk beskjed om at de påtok seg en offer rolle. Uansett ga det resultater selv om det fortsatt er en liten bit å gå mht lønn.

Skift fokus - få menn til å selv innse at det kan være fint å yte omsorg, det kan være verdt å nedprioritere karriere og prioritere barn mer. DET burde være veien og gå og ikke "offer-fokuset." Det blir så stakkarslig og pity og det hele går ut på å fraskrive seg ansvar for sin egen situasjon istedetfor å gå inn for å endre sin livssituasjon.

←

Argumentet blir det samme som å påstå at kvinner selv kan være til nytte i arbeidslivet, - PÅ ET TIDSPUNKT DA DERE BLE HOLDT UTENFOR. Som jeg sa i et innlegg ovenfor kan du ikke forvente at en bedriftsleder tar ansvar for fremtiden hvis han ikke er ønsket eller ikke får mulighet til å påvirke dette. Same prosess ser vi i en del andre bedrifter. Det er sjeldent at en som sitter i kassa tar ansvar for butikkens muligheter så lenge denne kassamedarbeideren ikke blir spurt eller involvert på annen måte.

[Gjest Gjesta]

Far til 2:

Hvordan kan vi få samværsforeldre til å stille opp for barna sine?

Du sier at det finnes så masse treneringsmuligheter for de som vil stikke kjepper i hjulene for samvær med far.

Men hva med alle de mødrene som sloss for at barna skal få være sammen med far?

Siden du har så mange gode tips på alle andre områder, greier du vel å hoste opp en løsning her også?

←

hallo........................

Jeg ser at du er her.......

[Far til 2]

Far til 2:

Hvordan kan vi få samværsforeldre til å stille opp for barna sine?

Du sier at det finnes så masse treneringsmuligheter for de som vil stikke kjepper i hjulene for samvær med far.

Men hva med alle de mødrene som sloss for at barna skal få være sammen med far?

Siden du har så mange gode tips på alle andre områder, greier du vel å hoste opp en løsning her også?

←

Det er nettopp en av de tingene jeg har beskrevet tidligere og er årsaken til at jeg bruker ordene "foreldre" og ikke "bostedsforeldre" som eneste beskrivelse.

Myndighetene ønsker at både bostedsforeldre og samværsforeldre skal premieres for begrenset samvær. Da den nye bidragsloven kom var det bare bostedsforelders beskrivelse av samvær som ble lagt til grunn for bidragets størrelse. Mange bostedsforelder ble derfor tildelt urettmessig store bidrag. Samværsforeldres mulighet til å gi f... støttes av myndighetene ved at de i utgangspunktet defineres som uønsket i barnas oppvekst og derfor bare kan reise sin vei. Dette mener jeg er en tillært prosess som myndighetene har fremtvunget ved å lage et lovverk som er så uegnet som det er. Barnets behov for to likeverdige foreldre er nedprioritert og blitt uvesentlig for myndighetene.