Menn og samlivsbrudd

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg opplevde, til min store overraskelse, en mann som kjempet alt han kunne for å beholde meg da jeg gjorde det slutt. Jeg hadde lenge følt at han tok meg for gitt, var lat og lite interessert i å investere i forholdet. For å gjøre en lang historie kort: etter mange lange samtaler og alle følelser og tanker på bordet bestemte jeg meg for å gi det en ny sjanse, og nå har vi det bedre enn noen gang. Er glad og takknemlig over at han valgte (eller turte?) å ta den kampen, å gjøre seg selv «liten og sårbar». Han vokste enormt i mine øyne da.

Anonymkode: c1992...24f

Jeg har også opplevd det, og er fremdeles gift på grunn av det, samt at jeg kan bekrefte at den prosessen vi da gikk gjennom, sammen og dedikert begge to, har medført at vi nå har et mye bedre forhold enn vi noen gang har hatt. 

Her trengte vi imidlertid noe tid fra hverandre før det kunne bli en slik prosess. Da jeg gikk hadde han en enkel formening om at dersom jeg bare ble smilende, glad og søt mot ham igjen ville alt i vårt forhold være perfekt. Hvorfor smilet mitt var blitt borte, hvorfor jeg ikke var glad lenger og hvorfor jeg ikke var søt mot ham lenger, men drittlei alt han var og sa, det måtte han nok ha tid på seg for å reflektere over og innse sin rolle i. Da jeg gikk var han bare fornærmet og rett ut sinna over at jeg "ikke ville ha ham lenger ". Han ville jo ha meg, til tross for at jeg altså "var blitt så sur kjerring". 

Jeg var utslitt, motløs, jeg hadde mistet troen på ham og på vårt forhold på grunn av hans oppførsel over lang tid. Jeg klarte ikke lenger å ha det så vondt og bli behandlet så dårlig, samt være så sliten av å bære for mye av ansvaret, og i tillegg bli anklaget for å ha blitt kjip, kjedelig, sur og ikke noe moro å være sammen med lenger. Masekjerring! Surkjerring! Jeg HATET å være det, og ville ikke ha den rollen lenger, så urettferdig, og nedbrytende. 

Det hadde imidlertid ikke hjulpet at han lovet gull og grønnere skoger da jeg gikk. Tomme løfter hadde jeg fått nok av.

At han ble ferdig med å være sinna, og så begynte å reflektere skikkelig over hvilken partner han hadde vært, før han ærlig stilte seg "liten og sårbar", var temmelig essensielt for at dette gikk bra. Før jeg gikk og da jeg gikk var han ikke der i det heletatt. Da mente han nok oppriktig at jeg var problemet, og at ALT hadde vært supert om jeg bare begynte å smile igjen. Om jeg bare hadde sluttet med å mase og være "sur" (egentlig frustrert, forferdelig trist, utslitt og følte meg fryktelig dårlig behandlet, ikke verken respektert eller elsket) var alt bra i hans øyne. Han så ikke egen rolle i at jeg ikke var glad lenger. Ganske oppriktig blind for det også tror jeg. Det tok det ham tid å se.

Endret 21. august 2023 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Man kan lese mye her inne om kvinners måter å håndtere samlivsbrudd, men hvordan er det med menn? Hva er deres erfaringer rundt måten menn håndterer sorg og samlivsbrudd. Å ikke minst tiden rett før et brudd er et faktum. Svar gjerne om du er mann selv! Min erfaring er at mange samlivsbrudd kanskje kunne vært unngått om mannen hadde klart å mobilisere. Jeg ser ofte menn bare detter sammen, blir unnvikende og «godtar» bruddet uten å mukke. Hvorfor er det så få menn som kjemper for det de elsker? Bare godtar det uten en kamp? Ofte er det jo det kvinner ønsker også, at mannen skal mobilisere og skjønne at nå er det alvor og ta grep, men de færreste gjør det. De bare resignerer. Tror mange kvinner ønsker å bli kjempet for, mens mannen bare kryper avgårde med halen mellom beina. Tanker?

Anonymkode: ce2b6...beb

Jeg er mann, og kunne ikke mine villeste fantasier ha tenkt meg å «kjempe» for et forhold. Et forhold har ingen verdi i seg selv. I det øyeblikket det ikke funker for begge, er det bare å avslutte.

Anonymkode: 4e10c...511

[AnonymBruker]

Vil ikke si det gjelder alle menn selvsagt, men jeg har jo opplevd det fenomenet et par ganger. At bruddet kom ut av frustrasjon fra min side, long story short så var han noe unnvikende emosjonelt, og hvor jeg håpte kanskje det at jeg gikk skulle riste i han.

Samtidig som jeg egentlig visste i begge tilfellende at han var typen som bare kom til å akseptere det.. Og jeg gjør det ikke slutt bare for å spille spill heller, så det var jo forventet at slutt betydde slutt. Men en liten del av meg hadde jo håpet han skulle stille under balkongen min med en rose i kjeften og spille en serenade for meg likevel 😅

Jeg er sammen med han ene nå da, jeg tok opp kontakten igjen. I ettertid har vi snakket om det, han elsket meg og savnet meg masse og hadde nok en tanke om at han kanskje kunne ta opp tråden igjen når han hadde løst noen greier på sin ende.. samtidig så følte han at han måtte respektere min avgjørelse, la det være helt opp til meg om jeg ville åpne døren igjen uten at han skulle presse på, kjempe og gjøre motstand mot bruddet.

Og så er han generelt sånn type som børster ting av seg og ser fremover, når en dør lukkes åpnes en annen og blabla. Det oppleves jo fort litt som resignasjon ja.

Anonymkode: 83416...238

[Hjelpsom]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Helt enig. Hadde min x samboer valgt å kjempe for meg hadde det nok sett i ettertid vært muligheter for at jeg ble. Ikke ville han prøve par terapi heller. 

Min erfaring er også som din. I venninne gjeng osv også. De fleste ønsker en mann som kjemper for de.  Når man blir mest mor og hushjelp osv dør romantikken. Blir man tatt for gitt går man til slutt. 

Nå var det litt mer problemer enn som så men jeg var innstilt på å kjempe pga felles barn. Men når han da avslo mitt forslag om par terapi var det i grunn ikke noe mer jeg kunne gjøre. 

Jeg foreslo heller ikke det kun for forholdet men og for å å få han til å innse han trengte hjelp personlig også. Hadde han innsett det og valgt å jobbe med seg selv kunne det vært håp. 

Anonymkode: f9a4b...827

For meg var det motsatt. Jeg er mann og jeg var den som ville kjempe for forholdet. Da hun gikk ut så hadde hun ikke det minste ønske om å kjempe for det, ingenting jeg gjorde eller kunne gjort ville vært bra nok, eller hadde vært til hjelp. Jeg tror egentlig jeg kjempet i mange måneder etter selve bruddet også, men møtte bare en isvegg. Nå er vi blitt så store fiender at det er til å gråte av. Og nå går den fiendtligheten ut over vårt felles barn også - så nå ender han opp som offeret, selv om jeg vet at det er det siste vi begge vil. 
Jeg er hundre prosent sikker på at det ikke er en manneting det å ikke kjempe. Jeg er jo som sakt mann og det var hun som resignerte ikke jeg. I ettertid så har jeg jo forstått at hun var på vei ut lenge, ja kanskje år, så da hun gikk så var det over og vi hadde ingenting å kunne bygge på likevel (når det ikke var noe kjærlighet igjen fra henne, ikke vennskap, ikke noen positive tanker eller følelser -   man kan ikke bygge på råtten grunn).

Har ikke resignert, men innsett at det ikke er noen vits å kjempe for noen som hverken liker deg, som forakter deg, og som ikke var villig til å fortelle hvilken vei det bar før det var over. 

Endret 21. august 2023 av Hjelpsom

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2023 den 14.22):

Menn har en tendens til å stå i problemene for å ikke lage drama. De har kanskje ville skilles i flere år allerede når kona endelig tar steget.

Anonymkode: 6346f...069

Også kalt fullstendig konfliktsky og ute av stand til å ta tak i problemer/utfordringer før kona har gått fullstendig lei. Ofte har kvinnene prøvd å ta opp problemene de føler på gjentatte ganger over flere år, med den reaksjonen at mannen bare trekker seg vekk/går i lås/blir stum. Da kommer man absolutt ingen vei. Det verste er at de ikke lærer heller. møter på flere slike menn i datingen. Uten evne til å kommunisere følelser og faktisk se at de må gjøre en innsats for å få et forhold til å fungere over tid. Menn som sier "kona bare ble lei og flyttet" som svar på hvorfor de er skilt er bare å holde seg langt unna.

Anonymkode: b9e3a...860

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2023 den 14.51):

Den nyeste versjonen av SSBs tidsbrukundersøkelse som måler menn og kvinners arbeidsbidrag konkluderte med at menn, i snitt, jobber mer enn kvinner (hjemme+betalt arbeid i sum) og at kvinner har mer tid til å bruke på søvn, måltider og fritid.

Anonymkode: 68bc9...bec

Nei, den viser ikke det. Les tabellen en gang til. 

Anonymkode: 9d5ea...4d2

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Nei, den viser ikke det. Les tabellen en gang til. 

Anonymkode: 9d5ea...4d2

Dette blir lettere hvis du er tydeligere på hvor du ser noe annet.

Det jeg ser:

Menn brukte, i snitt, i denne undersøkelsen 7 timer og 10 minutter på betalt og ubetalt arbeid. På fritid, søvn og måltider brukte de 16 timer og 17 minutter. 

Tilsvarende tall for kvinner er 6t 51m påarbeid og 16t 35m på fritid, søvn og måltider. 

Det viktigste å ta med seg fra dette er at menn og kvinner i bunn og grunn er ganske like, også i innsatsen som de legger ned for familien. Hvis noe  skal bruke som argument at kvinner forlater menn oftere fordi menn er lavere, så bør de vise til noe data som støtter påstanden. Foreløpig viser datagrunnlaget at det ikke er noe hold i en slik påstand.

(Med det mulige unntaket at kvinner forventer mer av menn en de forventer av seg selv. Da kan det hende de forlater menn fordi menn er lavere enn forventningene.  Men jeg tror ikke det.)

Anonymkode: 68bc9...bec

[Hjelpsom]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Også kalt fullstendig konfliktsky og ute av stand til å ta tak i problemer/utfordringer før kona har gått fullstendig lei. Ofte har kvinnene prøvd å ta opp problemene de føler på gjentatte ganger over flere år, med den reaksjonen at mannen bare trekker seg vekk/går i lås/blir stum. Da kommer man absolutt ingen vei. Det verste er at de ikke lærer heller. møter på flere slike menn i datingen. Uten evne til å kommunisere følelser og faktisk se at de må gjøre en innsats for å få et forhold til å fungere over tid. Menn som sier "kona bare ble lei og flyttet" som svar på hvorfor de er skilt er bare å holde seg langt unna.

Anonymkode: b9e3a...860

Vil ikke si at det er så enkelt, men noe sannhet er det kanskje i det. Vi er kanskje litt dårlige på å ta små hint og kanskje advarseler. Selv så overså jeg og latterligjorde et punkt og forsto ikke viktigheten for henne angående det. Men tror dette går begge veier i forhold, er ikke alt jeg sa som ble tatt alvorlig heller, så i bunn å grunn så gjør nok ofte begge parter feil og man havner i en dårlig runddans der ene parten til slutt bare dropper ut.

[Arya2000]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2023 den 14.29):

For meg handlet det om at jeg hadde lovet henne å stå i ekteskapet i gode og onde dager. Og selv om forholdet ikke sprudler av champagne i en periode, fritar det meg ikke fra det løftet jeg gav.

Kanskje løfter betyr mer for menn  siden kvinner oftere bryter?

Anonymkode: 68bc9...bec

Det betyr like mye for mange kvinner også tror jeg. Tror det har mer med mennesketype å gjøre. Løftet er livsvarig og har ikke noe med følelser å gjøre mener jeg. Men idag er løftet ofte gitt på premisset om at man kan avslutte når "følelsene" ikke er det. Det er selvsagt ekteskap som bør avsluttes , når det går på liv og helse løs. 

[Arya2000]

Trolltunge skrev (På 21.8.2023 den 17.47):

Ja, men her svarte jeg generelt i forhold til en mann som skrev at han hadde lovet å STÅ i forholdet. Det er feil, det er på ingen måte det løftet man gir. Om ordlyden i løftet var å stå i ekteskapet ville det være et veldig passivt krav. Alt man kan gjøre for å holde det er å ikke skille seg. Løftet man gir er imidlertid ikke dette, men å elske og ære gjennom gode og vonde dager. Noe som krever god innstilling OG handling. Det har aldri vært ment som et passivt løfte, men som et krevende (og forhåpentligvis givende) løfte. 

Det samme gjelder selvsagt andre veien også. Det er ikke et løfte som kun går ene veien, men løftet brytes allerede når man ikke elsker og ærer sin partner, så å droppe resten av teksten og si bare "du lovet å bli/stå med meg gjennom gode og onde dager", da har man egentlig ikke forstått hvilket løfte man ga. 

Ja er enig i mye du skriver her. 

[Tiuren]

On 8/21/2023 at 2:09 PM, AnonymBruker said:

Man kan lese mye her inne om kvinners måter å håndtere samlivsbrudd, men hvordan er det med menn? Hva er deres erfaringer rundt måten menn håndterer sorg og samlivsbrudd. Å ikke minst tiden rett før et brudd er et faktum. Svar gjerne om du er mann selv! Min erfaring er at mange samlivsbrudd kanskje kunne vært unngått om mannen hadde klart å mobilisere. Jeg ser ofte menn bare detter sammen, blir unnvikende og «godtar» bruddet uten å mukke. Hvorfor er det så få menn som kjemper for det de elsker? Bare godtar det uten en kamp? Ofte er det jo det kvinner ønsker også, at mannen skal mobilisere og skjønne at nå er det alvor og ta grep, men de færreste gjør det. De bare resignerer. Tror mange kvinner ønsker å bli kjempet for, mens mannen bare kryper avgårde med halen mellom beina. Tanker?

Anonymkode: ce2b6...beb

M50

Jeg er en fighter, har alltid vært det. Min erfaring er at det overhodet ikke nytter "å kjempe" når beslutningen er tatt. Det virker vel egentlig som at det blir galt uansett hva vi gjør, så da er det bare å pakke ned og be henne dra. 

[Hjelpsom]

1 minutt siden, Arya2000 said:

Det betyr like mye for mange kvinner også tror jeg. Tror det har mer med mennesketype å gjøre. Løftet er livsvarig og har ikke noe med følelser å gjøre mener jeg. Men idag er løftet ofte gitt på premisset om at man kan avslutte når "følelsene" ikke er det. Det er selvsagt ekteskap som bør avsluttes , når det går på liv og helse løs. 

Det er kanskje utdaterte løfter og som jo viser seg å være vanskelig for 50% av par å overholde når man ser på statistikk. Selv så forholdt jeg meg til det løftet, men ville aldri gitt det løftet igjen til noen - det er ikke verdt det hvis man er av den typen som faktisk mener gode og onde dager og det ikke går begge veier.
Når man er forelsket og i et ferskt forhold så er det nok for enkelt å avgi et slikt løfte og de fleste tenker vel ikke over "konsekvensen" av å avgi et slikt løfte - for man bør jo ikke avgi løfter som man ikke er sikker på at man kan leve med.