Mamma døde av kreft for to månder siden. Pappa har allerede ny dame...

[AnonymBruker]

Jeg traff en enkemann tre måneder etter kona hadde dødd. Han hadde vært innstilt på at han ikke skulle inn i et nytt forhold. Tre måneder etter dette igjen var vi sammen. Første gang jeg var hjemme hos ham fikk jeg hilsninger fra hans kones mor og far, og konas søsken kom for å hilse på meg, inviterte oss hjem til dem, ville ønske meg velkommen i familien. Hans familie omfavnet meg også. Selv hans barn gjorde det samme, det var de som oppfordret ham til å slutte å late som og heller bare be meg komme hjem til dem (jeg hadde møtt barna før det var noe mer mellom meg og ham).

Jeg ble fylt av en enorm ydmykhet over den store kjærlighetsevnen spesielt hans kones familie viste meg. De fortalte at de aldri noensinne hadde tvilt på hvor stor hans kjærlighet til henne var, og heller ikke at han hadde sørget dypt. Han hadde stilt opp for henne døgnet rundt i flere år før hun døde, aldri klaget, aldri negativ, alltid bare kjærlig. Men familien hadde også sett hvor enormt mye han og barna sørget lenge før hun døde. Hennes langvarige sykeleie hadde vært så tøft for alle involverte, at alle hadde ventesorg. Og da hun døde, enda så forferdelig det var for dem, så følte de også på en form for lettelse, både for hun som slapp mer lidelse, og for dem selv.

De fortalte meg at fra det øyeblikket han hadde møtt meg så forstod de at han måtte ha møtt noen. De visste også hvor mye han hadde insistert at han aldri ville ha en ny kvinne i livet sitt. Og de visste at hans kone hadde bedt ham instendig om å tørre å åpne seg for kjærlighet igjen, da han hadde så mye kjærlighet å dele med en ny, og fortjente det selv.

De sa at de hadde et valg, velge å dømme og kritisere han - som hadde gjordt alt som overhodet hadde vært mulig for sin kone og elsket henne bestandig - fordi han hadde truffet en ny "for tidlig",  eller glede seg over at han, som de var så glade i, hadde funnet ei som fikk ham tilbake til livet, ble levende igjen, ikke bare en robot som var utslitt, deprimert, sørget og som hadde brukt alle krefter på å gjøre konas siste år positive tross alle smertene hun gikk gjennom. De valgte å omfavne meg på alle måter og takke meg for å ha brakt både ham og ungene tilbake til en normal tilværelse igjen. ❤️ Vi snakket sammen og de sa at de innimellom hadde det svært tungt fremdeles, at det kunne hende de i de tyngste periodene kanskje var litt fraværende, men at de ville at jeg skulle være trygg på at det ikke var pga. meg, men fordi de sørget henne fremdeles og det kunne gå litt opp og ned, men at de alltid uansett var glade for at jeg var kommet inn i hans liv. Jeg var også tydelig på at de kunne snakke om henne når de ville, da jeg anså at mannen og barna var de de var også mye pga. henne, og at jeg ikke hadde problemer med å snakke om henne.

Vi holdt sammen i flere år, og hele familien hans og barna og hans kones familie, var like positive til meg bestandig. Det har alltid imponert meg noe enormt. En fantastisk familie ❤️ Selv da han og jeg kom dit at vi fant ut at vi ikke lenger passet sammen så takket både hans og hennes familie meg fordi jeg hadde brakt ham og ungene tilbake til dem, fått dem ut av mørket de hadde vært i før han møtte meg.

 

Jeg vil vel bare frem til at det at din far, ts, har gått så fort inn i et nytt forhold, det trenger ikke bety at han ikke har sørget. Og heller ikke at han fremdeles sørger! (Han jeg var sammen med sørget parallelt det første året vi var sammen.) Som andre sier så vet du heller ikke hva din mor og han har snakket om før hun døde, så kanskje ville din mor at han skulle gå videre raskt. Kanskje visste hun også om den nye dama.

Om din fars nye dame allerede har flyttet fast inn, da tenker jeg det er tidlig, men det er nok et uttrykk for at din far har et behov for å føle han fremdeles lever, at han ikke døde sammen med sin kone.

Forsøk å snakke med din far, ts, uten å kritisere ham. Snakk med ham, lytt til ham. Og fortell ham også at selv om han nå er forelsket og føler livet går videre, så går ikke dine følelser like fort. Fortell ham at du synes det er vanskelig at en annen dame skal komme inn i din fars hjem så fort, at det føles som han har glemt henne... det tror jeg vil gjøre at han åpner seg mer. Det at du og din bror sørger på en annen måte enn din far, det betyr ikke at din far har sørget og sørger mindre. Men din far har tydeligvis et behov for å føle at hans liv går videre, og det tror jeg er viktig at dere respekterer også. Snakk med ham, forsøk å forstå hverandre og hverandres følelser. Se om dere kan finne kjærligheten til hverandre og sette den først ❤️

Anonymkode: 66513...b09

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det må føles sårt for dere. Men prøv å se det fra hans side. Han har brukt 10 år av sine beste år på å pleie sin kone. Selv om det for dere så ut som at de levde normalt, tro meg, det har dem nok ikke gjort. Nå vet jeg ikke hvordan syk din mor var, men det er umulig å ha normalt samliv med noen som er veldig syk over så lang tid.

Min far døde i fjor, han var 69 og min mor er noen år yngre. Han var syk de siste årene og min mor var veldig veldig sliten på slutten. Da hun etter noen måneder kom til hektene så begynte hun å kjede seg. Og det gjør hun fremdeles. Hun har blitt en skygge av seg selv, ingen interesser, bare ligger på sofaen. Min søster og jeg sliter med dårlig samvittighet over å ikke være mer med henne. 

I mitt stille sinn så skulle jeg ønske hun møtte  noen. Noen hun kan drikke morgenkaffe med, for det har hun sluttet med nå siden det ifølge henne ikke er noe vits i å drikke alene. Noen hun kunne kommet seg ut med. Ledd med, Reis med. Spist middag med. Hatt samtale med. Å leve i mange år i ensomhet er virkelig ikke noe jeg unner noen. De som lever alene hele livet blir på en måte vant til det, mens de som mister noen i voksen alder har det virkelig ikke lett.

Prøv å snakke med deres far på egen hånd uten henne til stede. Få det ut, både dere og han. kanskje dere forstår hverandre etter det.

Anonymkode: c93e8...b9b

[Brunello]

Det avgjørende for om faren skal stemples som en drittsekk eller ikke, er hvordan han oppførte seg frem til kona døde. Har han vært en god mann og støttet sin kone i sykdommen, er det bare litt taktløst å finne seg ny dame så raskt.

[AnonymBruker]

Min svigerfar (som var 10 år eldre) gjorde det samme. Begynte å date straks konen gjennom 50 år var død. Som han sa: "Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen, jeg vil nyte den siste tiden."  Jeg tviler ikke på at han elsket sin kone, men for ham var det vanskelig å være alene. Han trengte å fylle tomrommet, ønsket å kjenne forelskelse igjen. Heldigvis var det ingen av barna som kritiserte ham, for han ble begravet ved siden av sin kone innen seks måneder. Jeg tror han døde av sorg.

Anonymkode: a1c34...3ad

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er vanskelig, ts. Men på en måte synes jeg også at du er heldig. Min pappa sitter alene hver dag. Og jeg skulle inderlig ønske at han kunne finne noen å dele hverdagen med ❤️ Jeg kommer innom så ofte jeg kan. Men det er ikke det samme. 
Jeg håper du klarer å snu tankene og unne faren din gode dager sammen med en partner. Det betyr ikke at moren din er glemt. 

Anonymkode: e91d2...2ad

[fru Alving]

Det er svært forståelig at dette er vanskelig for deg og søsken. Det er for tidlig å få ny samboer to måneder etter ektefellens død altså. De kunne fint ha vært kjærester og holdt en litt lav profil i starten.

Når det er sagt så klarer en del menn ikke å være alene. Det kan og være en måte for ham å holde sorgen og følelsene på avstand, kanskje han bedøver seg litt med dette nye forholdet.