Venninnes barn er alvorlig sykt.. Råd?

[AnonymBruker]

Håper på noen råd om hvordan jeg best kan støtte min venninne i denne situasjonen. Vi er nære, og hennes familie er langt unna.  Hennes barn fikk en alvorlig diagnose for kort tid siden, og det kan ikke behandles. Legene har anslått at d er snakk om kun måneder igjen😔💔 Barnet er gammel nok til at det fikk informasjonen sammen med foreldrene.  Relasjonen mellom foreldrene (skilt) er anstrengt, så vanskelig for de to å støtte hverandre, dessverre. (Han er selvfølgelig også helt fortvilet, og ikke familie i nærheten).

Jeg vil stille opp så mye som mulig, men helseutfordringer gjør at jeg må holde en viss balanse, for ikke bli for dårlig til å kunne være der for dem fremover. Har selvfølgelig besøkt venninnen min, tatt med mat og sendt  meldinger for å vise at jeg tenker på dem. Hun vakler mellom håp om et mirakel, og sjokk og sorg over at barnet kommer til å dø. Jeg sørger også, men setter egne følelser til side så mye jeg kan. 

For dere som selv har opplevd det forferdelige å miste et barn, hva var det viktigste for dere, i forhold til støtte fra de rundt dere? 💜

Hva satte dere mest pris på av hjelp/støtte,og var det noe dere opplevde ble veldig feil? 

Takknemlig om noen har råd å komme med.

 

Anonymkode: f7028...9a3

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du er en veldig god venninne ❤️ Det jeg savnet da jeg var i hennes situasjon var å få prate mye om barnet mitt og sykdommen. Gjerne gå i dybden - og å gjenta ting. Jeg tror mange var redd for å prate sykdom fordi jeg ville bli lei meg - men det var jeg jo uansett. 

Moren er kanskje fremdeles i en sjokkfase? I starten husker jeg at jeg var veldig opptatt av å finne ut at legene tok feil, finne (som du sier) mirakler. Fornektelse rett og slett. Men man trenger kanskje en slik fase, så det er nok lurt å være støttende uansett. Jeg opplevde at legene var rå og brutal når de fortalte om fremtidsutsiktene - og den modusen klarte jeg rett og slett ikke være i over lang tid.

Du skriver at du besøker, har med mat og sender meldinger, det er kjempebra synes jeg. Om jeg skulle legge til noe (som du kanskje allerede gjør) så er det å snakke med henne om situasjonen (gå i dybden), om datteren, om sykdommen, om hvordan hun har det, og ja, støtt henne uansett hva. 

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en venninne som deg, da jeg trengte det.

Anonymkode: d6e42...c67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.8.2023 den 17.51):

Jeg synes det høres ut som om du er en veldig god venninne ❤️ Det jeg savnet da jeg var i hennes situasjon var å få prate mye om barnet mitt og sykdommen. Gjerne gå i dybden - og å gjenta ting. Jeg tror mange var redd for å prate sykdom fordi jeg ville bli lei meg - men det var jeg jo uansett. 

Moren er kanskje fremdeles i en sjokkfase? I starten husker jeg at jeg var veldig opptatt av å finne ut at legene tok feil, finne (som du sier) mirakler. Fornektelse rett og slett. Men man trenger kanskje en slik fase, så det er nok lurt å være støttende uansett. Jeg opplevde at legene var rå og brutal når de fortalte om fremtidsutsiktene - og den modusen klarte jeg rett og slett ikke være i over lang tid.

Du skriver at du besøker, har med mat og sender meldinger, det er kjempebra synes jeg. Om jeg skulle legge til noe (som du kanskje allerede gjør) så er det å snakke med henne om situasjonen (gå i dybden), om datteren, om sykdommen, om hvordan hun har det, og ja, støtt henne uansett hva. 

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en venninne som deg, da jeg trengte det.

Anonymkode: d6e42...c67

Hei, og takk for at du tok deg tid til å svare. Først og fremst:  Så utrolig trist at du har opplevd dette selv, og også savnet det å få snakke ordentlig med de rundt deg om det du tenkte på, og trengte å snakke om. ❤️Og det er forferdelig unødvendig at legene var så lite medfølende når de snakket med deg om det som ventet😔

Jeg tar med meg dette du sier om å være åpen for å snakke ordentlig om situasjonen hun står i, sykdommen og hvordan hun har det. Jeg har nevnt for henne at d kan være lurt om fastlegen hennes er klar over det som skjer, for jeg er bekymret for hennes mentale helse. Men hun har ikke ønsket/orket å gjøre noe med dette foreløpig. 

Jeg har tatt meg selv i å håpe/dagdrømme om et mirakel, så jeg skjønner jo at min venninne gjør det også. Det er nok naturlig, og som du sier, en slags fornektelsesfase. Men det har nok også begynt å synke inn hva som er i ferd med å skje.

 

 

Anonymkode: f7028...9a3