Jeg klarer ikke å trøste?!

[AnonymBruker]

Vår familie har hatt et vondt år til nå, mye sorg. 
Det jeg har oppdaget er at når min sorg er oppslukende så stenger jeg meg inne, vil helst være for meg selv. Jeg prøver å ta meg sammen for barna mine, være en trøstende mor, men kjenner at jeg er ikke god på det. Jeg har bare lyst til å være i fred, gråte og savne de vi har mistet. Samme med mannen min, mer at han tar lenger turer alene med hunden, og er kanskje lenge borte på noe for det å sørge sammen finnes ikke naturlig for oss. 
Hvordan finne sammen i sorg isteden for å lahe større avstand mellom oss alle? 

Anonymkode: d125d...8fd

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vår familie har hatt et vondt år til nå, mye sorg. 
Det jeg har oppdaget er at når min sorg er oppslukende så stenger jeg meg inne, vil helst være for meg selv. Jeg prøver å ta meg sammen for barna mine, være en trøstende mor, men kjenner at jeg er ikke god på det. Jeg har bare lyst til å være i fred, gråte og savne de vi har mistet. Samme med mannen min, mer at han tar lenger turer alene med hunden, og er kanskje lenge borte på noe for det å sørge sammen finnes ikke naturlig for oss. 
Hvordan finne sammen i sorg isteden for å lahe større avstand mellom oss alle? 

Anonymkode: d125d...8fd

Familievernkontoret♥️

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (1 minutt siden):

Familievernkontoret♥️

Har vært mye hos en familierådgiver, men jeg er den samme likevel dessverre . 
 

ts

Anonymkode: d125d...8fd

[Rødstrupa]

Kanskje en prest eller psykolog. Lykke til.

[AnonymBruker]

Har dere et lavterskel psykisk helse tilbud i kommunen? Jeg fikk noen timer hos psykolog der da jeg var i sorg og det hjalp meg utrolig mye å kunne sitte og være trist på kontoret til psykologen. Ikke at hun hadde så mye konkret jeg skulle jobbe med, men bare å ha en time hvor alt fokuset var på meg og min sorg ga meg overskudd til å være der for resten av familien etterpå.

 

Ellers - det er helt greit å sørge alene. En sorg treffer ikke alle i familien likt og man kan være på ulike steder i sorgprossessen uten at det betyr at man sklir fra hverandre på andre områder i samlivet. 

Kanskje du må sette av litt ekstra egentid? Få mannen til å ta barna og så kan du kjøre deg en tur, ha høy musikk i bilen, parkere på et stille sted og grine deg tom? Uten å måtte tenke på om noen ser deg eller hvordan barna reagerer på sorgen din? Avtal med mannen at du har et par timer noen ganger i uka som er dine. Og så kan han ta tur med hunden når han trenger det.

Etterhvert kan dere gå ut sammen mens ungene er hos noen venner? Ta en tur i skogen eller med bilen, start med nøytrale og hyggelige samtaletemaer. Kanskje dere kjenner at dere vil snakke om det som er trist? Og hvis ikke så er det helt greit å bare ha det hyggelig sammen, livet skal leves videre på en eller annen måte, en eller annen gang.

Anonymkode: 14f49...647