Egoistiske besteforeldre

[Gjest Gjesta]

Forvente er en ting, og ønske en annen. Oppfatter det heller som om trådstarter ønsker..

Er det egentlig så rart om trådstarter ønsker seg litt barnevakt da?

Alle foreldre har vel hatt peroder der det har vært ganske tøft, og det eneste man ønsker er å få sove, slappe av og tenke på seg selv noen timer. Da er det godt å ha foreldre som kan stille opp, men når foreldrene ikke vil/kan, så kan det være vondt!

[Gjest Bodillen]

Tidsklemma er i så fall noe du og mannen har valgt å sette dere i. Kjøpt for flott og stort hus kanskje, slik at begge må jobbe, ellerkan dere ha for flotte vaner?

Det er umulig å samenligne denne generasjonen med de forrige og "forvente" at det skal være likt. Kvinner var mødre og hjemmeværende husmødre før, og hadde tid til omsorg. Spørsmålet er vel om ikke dagens foreldre krever alt for mye for å realisere seg selv, selv om de har stiftet familie og gjeld.

Man får ikke både i pose og i sekk, men om man ikke innser det og gjør det beste utav situasjonen, så sitter man der da, og er sliten og ønsker avlastning og barnepass.

←

Synes kanskje du er litt urettferdig akkurat der. Veldig mange har faktisk ikke noe reelt valg, men er nødt til å ha to inntekter for å greie seg. Man trenger ikke ha "flott" og stort hus eller flotte vaner for at det ikke skal strekke til med en lønning.

Det var billigere å leve da våre foreldre etablerte seg, det var ikke så problematisk som nå å greie seg på en lønning, selv om jeg godt kan huske at foreldrene mine av og til måtte snu på kronene.

[Gjest Maddy]

Barnevakt er helt realistisk, men slik jeg forstår det så er det besteforeldre som bør stille opp. Svigers har ofte ikke tid og det er fordi de har sitt eget liv nå. Det skal man kunne respektere. Heller søk andre ordninger for barnevakt - alt er mulig. Kan jo ta kontakt med Amathea også for de har hatt barnevakt ordninger før for utslitte foreldre. Jeg jobbet selv som frivillig da jeg var 18 for en familie som trengte barnevakt. De hadde 4 unger og trengte å komme seg ut litt.

[Gjest en mor på besøk]

Jeg leser ikke trådstarters innlegg som sutring fordi hun trenger barnevakt. Jeg leser det som oppriktig skuffelse over at besteforeldrene ikke er interessert i å rydde plass i livene sine til barnebarn. Det er en het adekvat skuffelse, syns jeg. Skjønner deg godt jeg!

Mine foreldre er i jobb, men bruker fritiden sin til "det de har lyst til" - være seg reising, venner, kurser etc. Samtidig prioriterer de barna mine beinhardt. Ikke bare barnevakt, men feks ringte faren min i dag og ville ha med to av ungene på kino. Sånne ting. Eller de tar dem med på hytta - eller etpar ganger de har reist til utlandet har de tatt med et av barnebarna. Det trenger ikke være enten/eller (enten KUN barnebarn eller KUN egne ting) - kombinasjonen er best. Jeg er glad jeg har foreldre og barn som har go kontakt og at barna mine er like trygge hos foreldrene mine som hos meg. Det er hjem nr to for dem, og det er jeg meget glad for.

Svigers syns barna er søte bare de ikke bråker så mye og at de er morsomme når de sier rar ting som barn gjør. Så det er ikk ehelt samme planeten...

[Gjest Gjest]

Det var billigere å leve da våre foreldre etablerte seg, det var ikke så problematisk som nå å greie seg på en lønning, selv om jeg godt kan huske at foreldrene mine av og til måtte snu på kronene.

←

Den store forskjellen, er at levestandarden var ganske nøktern på den tiden vi begge snakker om, Bodillen!

Det var snakk om gjestebesøk hos slektninger om sommeren, telt- og campingturer i sommerferien. Ikke to uker eksotiske reisemål 2-3 ganger i året, kjøttmiddager så ofte vi ville osv. Folk eide ikke to biler, de gikk til butikken eller tok buss! Problemet idag er ikke at vi ikke har råd eller tid, men at vi fyller opp livet med så mye unødvendig stæsj som krever penger både i innkjøp, drift og vedlikehold.

Mange idag har ingen anelse om hva det vil si å klare seg på mindre penger, for de er oppdratt til å konsumere.

Da jeg var liten var "opplevelsene" i helgene skogtur/sopptur med saftflaske og niste, eller sykkeltur med bading og matpakke og saftflaske. Idag er det snowboard, badeland, fornøyelsesparker etc der man fort svir av 1500 kr på en dag.

Men tilbake til trådstarters skuffelse. Javel, hun er skuffet. Sånn er dessverre livet, ikke alt går som man ønsker seg. Trøsten kan være at barn ikke ser det på samme måte fom foreldrene, og får gode minner likevel. Og den travleste barneperioden går over, og det blir roligere i tilværelsen hvor man kan sette seg ned og slappe av litt også .

[Gjest til opplysning]

Det VAR billigere å etablere seg før. Nå må man som regel ha to inntekter for å klare å betale for en helt normal leilighet, da mine foreldre etablerte seg kunne man kjøpe leilighet - og mange bygget også hus! - på en inntekt. Det er bare å se på prisutviklingen.

Men maten var utrolig mye dyrere før!

[:-) anna]

Jeg har også hus og to barn og jeg kjenner igjen mye av det savnet du snakker om. Foreldrene mine vil gjerne engasjere seg, men de bor på andre siden av landet. Dermed så har vi sjelden "naturlige barnevakter". Men på tross av avstanden kommer de på besøk så ofte de kan. Foreldrene mine ønsker å "hjelpe" oss. Og det betyr ikke nødvendigvis penger eller dyre gaver.

Men for eksempel at moren min kom og var her en uke som barnevakt for eldstemann da datteren min ble født.

Jeg synes jo i teorien at besteforeldre skal få velge selv hvor involverte de er. Men jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan ønske å ikke være en viktig del av livet til barnebarna sine. Og personlig så er jeg ikke så begeistret for denne evige retten folk har til å realisere seg selv og bare tenke på hva man selv har lyst til. Man er da en del av en familie og forholder seg jo til andre mennesker. Hvorfor skal man plutselig slutte med det fordi ens egne barn er blitt voksne. Det trenger da ikke være helt svart/hvitt heller. Det er da ikke slik at man enten må være ekstraforeldre eller ikke ha kontakt i det hele. De aller fleste besteforeldre har da god kontakt med barnebarna uten at de føler at det sluker dem helt. Derimot ser de på det som en verdi og en stor glede.

Og det er noe med at besteforeldre som "velger vekk" barnebarna også velger vekk de positive sidene av å ha god kontakt. Nemlig den uendelige kjærligheten tilbake som forrige generasjons besteforeldre fikk.

Og jeg synes synd på de barna som ikke har et bestemorfang å krype opp i. Fordi "det vil ikke mormor". Det er en verdi for barnebarn å ha besteforeldre.

[Gjest Embla s]

Overhode ikke enig med trådstarter. De fleste jeg kjenner som har barn, har god støtte av besteforeldrene. Både materielt og omsorgsmessig. At besteforeldrene ikke sitter på stand-by, men også har et eget liv, syns jeg er flott.

[Gjest Gjest]

Så sitter man her da med to små barn, full jobb, hus og føler tidsklemma på kroppen så det holder. Samtidig har vi friske og spreke besteforeldre som er pensjonister og har tilsynelatende all verdens tid.

Fra vår egen barndom husker både jeg og mannen at vi var mye sammen med besteforeldre. Vi fikk et nært forhold til de, og de var trygge og viktige for oss. Og så viktige at vi sterkt ønsker det samme for barna våre.

Men hva skjer...

Jo besteforeldregenerasjonen skal "realisere seg selv" nå som de er blitt pensjonister. De skal reise hit og dit, og har knapt tid til å komme innom på søndagsmiddag. Og når vi først treffes så er de langt fra de rause besteforeldrene vi selv hadde. Her skal barnebarna være på besteforeldrenes premisser. Ikke omvendt.

Og dette er ikke noe som er spesielt for oss. jeg opplever stadig at venner har det på omtrent samme måte. Med foreldre som reiser verden rundt eller flytter til Spania. det virker som om de mener at det å være ferdig med foreldreoppgaven betyr at de er ferdig med all investering i egen familie.

Man kan jo ikke kreve noe. Men er det virkelig så rart om en har forventet omtrent det samme som de har fått fra sine foreldre? Om de ikke vil avlaste noe særlig så kan de i allefall vise et visst engasjement i sine egne barnebarn. Og at engasjementet går litt lengre enn en album med bilder man kan vise til vennene sine. At de faktisk investerer tid og samvær med barnebarna sine.

Akkurat nå fremstår besteforeldre-generasjonen som noen store egoister.

Og jeg og mannen har allerede inngått en pakt om at VI, når den tid kommer,  skal være besteforeldre etter våre egne besteforeldres mal.

Vi skal engasjere oss, bruke tid på og være tilstede i livene til barnebarna.

Og vi skal IKKE flytte til Italia for å realisere oss selv på bekostning av nærheten til barnebarn og familie.

←

Kortenkende foreldre. besteforeldrene før i tiden hadde det annerledes. kansje tenke over før man fikk barn? At besteforeldre har hatt sitt strev med barn. det er du som er egoist. Unn besteforeldrene alt godt. Skame seg

[Gjest Miloine]

Synns det er flott at dagens besteforeldre lever sitt eget liv og ikke sitter hjemme å tvinner tomeltotter.

Å være sammen med barnebarna etter eget ønske og intiativ, er vel bedre enn at de er det fordi de føler seg tvunget til det.

Min mor og far har 10 stk. barnebarn, full jobb, stort hus med hage, og de stiller opp når de kan og har anledning.

Når helgen kommer er det åpent hus hos dem, men vi tar faktisk hensyn til at de også vil slappe av og få gjort unna ting i heimen.

[Carrot]

Så sitter man her da med to små barn, full jobb, hus og føler tidsklemma på kroppen så det holder.

Forøvrig noe man selv har valgt - så å klage på det mener jeg har blitt en moteting man kunne spart seg....

Men hva skjer...

Jo besteforeldregenerasjonen skal "realisere seg selv" nå som de er blitt pensjonister. De skal reise hit og dit, og har knapt tid til å komme innom på søndagsmiddag. Og når vi først treffes så er de langt fra de rause besteforeldrene vi selv hadde. Her skal barnebarna være på besteforeldrenes premisser. Ikke omvendt.

Og dette er ikke noe som er spesielt for oss. jeg opplever stadig at venner har det på omtrent samme måte. Med foreldre som reiser verden rundt eller flytter til Spania. det virker som om de mener at det å være ferdig med foreldreoppgaven betyr at de er ferdig med all investering i egen familie.

Kanskje de virkelig fortjener å bruke tiden sin på egne ønsker, lyster og det de finner er kvalitet - de har jo tross alt vært akkurat der dere er nå - med jobb, unger, ting som skal skje hver dag. regninger som hoper seg opp osv osv...

Man kan jo ikke kreve noe. Men er det virkelig så rart om en har forventet omtrent det samme som de har fått fra sine foreldre?

Det rare med forventninger er at de ofte ikke er sagt høyt..... Kan jo være at de ikke skjønner hva dere forventer hvis dere ikke sier klart fra at dette hadde vi håpt dere skulle stille opp på fordi våre besteforeldre gjorde det....

Om de ikke vil avlaste noe særlig så kan de i allefall vise et visst engasjement i sine egne barnebarn. Og at engasjementet går litt lengre enn en album med bilder man kan vise til vennene sine. At de faktisk investerer tid og samvær med barnebarna sine.

Det er jeg enig i, det å ha barnebarn som pryd overfor venner er en uting.... Men har dere spurt hvorfor det er slik?

Akkurat nå fremstår besteforeldre-generasjonen som noen store egoister. 

Jeg syns kanskje dere fremstår litt egoistiske også jeg som forventer at de skal stille opp uten grenser - tiden er tross alt en helt annen nå enn da dine besteforeldre tilbrakte tid med deg som barn..

Og jeg og mannen har allerede inngått en pakt om at VI, når den tid kommer,  skal være besteforeldre etter våre egne besteforeldres mal.

Vi skal engasjere oss, bruke tid på og være tilstede i livene til barnebarna.

Og vi skal IKKE flytte til Italia for å realisere oss selv på bekostning av nærheten til barnebarn og familie.

←

Så fint for dere da - får håpe dere klarer leve opp til det på deres barns premisser.. For det kan jo være at besteforeldre slik du skisserer dem rett og slett ikke får med seg at de oppfattes som egoistiske og ubrukelige. Selv om jeg nok syns dette innlegger er preget av en noe ensidig frustrasjon..

Jeg har lite hjelp eller støtte fra mine foreldre selv, de bor langt unna og vi ser dem ikke så ofte. Den største av ungene hadde mye kontakt de første fem seks årene av sin oppvekst med dem da vi bodde nærmere - og klart det var greit å kunne kjøre barnet inn til mormor hver gang jeg ville noe for min egen del - men om det var riktig... Tviler på det.. Endte med at den lille tiden ungen var våken etter barnehage ble i større grad tilbrakt hos mormor i perioder enn hos oss foreldre fordi vi var så opptatt med jobb og egne venner etc. Kanskje vi skulle ventet med å få barn til vi hadde tid til ungen tenker jeg nå..

Nå bor vi nær min manns foreldre - som forøvrig er skilt og har full jobb begge to. Farfar har ny kone og farmor er karrierekvinne - selvsagt kan de ikke stille opp, selvsagt må min mann og jeg prioritere våre barn og ta ansvaret selv - men en gang i blandt er det ikke så vanskelig å få barnepass bare vi ber om det litt i forveien slik at de får organisert seg og sine planer - de stiller opp.. Vi må bare si ifra og ikke forvente at de skal se det av seg selv..

Dessuten er det ikke besteforeldre eller oldeforeldrene sitt ansvar å løse "tidsklemmen" det er vår egen jobb! Det er vi som har valgt å få barn, vi som velger å gå i full jobb - det er mulig å leve på en inntekt, mange gjør det men forsaker nok "luksus og leverpostei" for å få " et godt liv" slik de ser det - så, det er våre egne valg og prioriteringer som gjør at vi er presset for tid. Dette må vi selv løse - ikke forvente at andre skal ordne opp for oss...

Slutt å klage - kommuniser og prioriter!

[aline]

Noen lurer på når besteforeldrene skal få tid til seg selv.....Er det virkelig så grusomt å være sammen med barnebarna sine da?

←

det er ingen som sier at det er grusomt å være sammen med barnebarna sine, selvfølgelig er det ikke der det ligger.

jeg synes det er superduperkoselig å være sammen med niesa mi, men har alikevel behov for å ha tid til mine ting.

og når man faktisk er gamle, og har hatt barn, jobbet og styret og stelt for andre mennesker i mange mange år allerede, uten å ha hatt tid til kun å tenke på seg selv siden man var fjortis.

selv om man elsker barnebarna sine, så er det faktisk likevel mulig å trenge tid til seg selv.

[Gjest Gjest]

Er ikke dette en ond sirkel. Besteforeldre har ikke lenger tid til barn og barnebarn, og da kan de heller ikke forvente at vi tar oss tid til å besøke dem så ofte den dagen de flytter på institusjon. De prioriterer vekk oss, og da må de forvente det samme tilbake. Jeg besøkte mine besteforeldre masse, for de var supre til å ta seg tid til meg når jeg var barn. Mine foreldre har ikke den samme tiden til mine barn, pga jobb, sydenturer osv. Derfor har ikke mine barn noe nært forhold til dem, og kommer ikke til å renne dørene ned på aldersheimen heller.

[aline]

vil det si at de tredve-førti årene foreldrene HAR vært der for oss, plutselig ikke teller for noe, dersom de som pensjonister prioriterer seg selv?

har vi hatt flotte foreldre, som har vært der for oss som barn, sørget for at vi har blitt de flotte menneskene vi har blitt og gitt oss det vi trenger for å bli gode foreldre for våre barn og deres barnebarn, så slutter dette å telle dersom de realiserer seg selv når de endelig har tid?

da besøker ikke vi dem nei, når de trenger det, for alt det de ga oss når vi var barn er uvesentlig, så lenge de ikke fortsetter å hjelpe oss og avlaste oss når det passer oss og så når vi har totalt egne liv med mann og barn og alt som følger med både av plusser og minuser.

da får de sitte der på gamlehjemmet og råtne!

det hørtes jo bare enda mer egoisitisk ut.

[Gjest lilletroll]

Det er vi som forventer for mye, for besteforeldrene før var hjemme. I dag har de fleste arbeidet gjennom hele livet, og har først muligheten til å gjøre det de vil når de blir pensjonister.

hvorfor ikke heller glede seg over å ha foreldre som våger å gjøre noe, i stedet for å forvente at de skal være like mye i livene deres som deres egen besteforeldre var.

Jeg selv har snakket med flere eldre ( besteforeldre da vi var unge), og de satset hele livet sitt på barn og barnebarn, for det var det som var forventet av de. Det var ikke det de virkelig ønsket å gjøre, men de våget ikke gjøre noe annet. Skal virkelig mennesker gå på bekostning av seg selv, fordi vi velger å få barn?

Er det foreldrene våre som velger at vi skal få barn, eller er det våres egne valg? Hvor lenge skal vi måtte være foreldre, og ta ansvar. Når blir barna våre egentlig voksen nok til å ta ansvar for sine egne liv, og der vi selv kan gjøre som vi selv vil?

Vi har gjennom hele barndommen vært der for barna våre, og når de vel har flyttet ut så skal ikke vi få gjøre som vi vil da heller, for da er det forventet at vi skal være like mye med barnebarna våre. Er dette egentlig riktig, og er det slik vi vil ha det?

Jeg velger å tro at jeg kan være en god besteforeldre, selv om jeg flytter til Spania. For til Spania flytter jeg, enten mine barn vil det eller ikke. For den dagen de har flyttet hjemmefra, og stiftet sin egen familie, da er det min tur til å gjøre det jeg vil.

Jeg tror kanskje foreldre i dag burde senke tempoet litt selv, for da hadde de kanskje hatt bedre tid og overskudd til sine egne barn. En hadde kanskje ikke forventet all verden fra de heller, men gledet seg over tiden en fikk sammen.

Du sier besteforeldre i dag er egositer, vel jeg syns faktisk foreldre i dag er egoister. De forventer, forventer og forventer litt mer. I stedet for å glede seg over at sine egne foreldre endelig kan gjøre som de vil.

En kan heller ikke sammenligne besteforeldre før mot i dag, for tidene forandres hele veien. Sånn er det bare, og vi kan ikke ta med oss det vi ønsker, for så å skyve vekk det som ikke passer oss. For hele livet er i forandring, og det må vi bare akseptere.

←

[Gjest Gjest]

Jeg synes egentlig det er litt drøyt å forvente at besteforeldrene skal stille opp hele tida, selv om det for all del er veldig hyggelig med de som gjør det. For meg virker det litt som dere tok det med i planlegginga da dere skulle ha barn at så og så mye kunne dere forvente av foreldrene deres. Slik ville jeg aldri tenkt om mine egne foreldre og svigerforeldre.

Og for vår del har samboern og jeg foreldre i hver vår landsdel, noe som vil gjøre hyppig kontakt med begge sider veldig vanskelig uansett hvordan vi snur og vender på det. Hvem er egoistiske da? Når i tillegg foreldrene på begge sider fortsatt jobber - noen reiser en del i jobb, andre jobber skift - er de egoistiske da også?

Jeg skjønner at det oppleves som et savn om besteforeldrene er f eks i utlandet og langt borte mye av året, men samtidig ville jeg unnet dem dette. Jeg vil heller ha lykkelige besteforeldre enn noen som ofrer seg. Nå vet jeg jo også om mange som prioriterer annerledes enn de du nevner - som velger å flytte nærmere barnebarn, og lar være å dra til Spania. Det er jo fint det også. Men igjen er det opp til de enkelte hva de ønsker å prioritere.

Min egen erfaring med besteforeldre er delt: Morfaren min bodde i nærheten, og vi hadde daglig kontakt. Jeg var veldig glad i han og han var en viktig voksenperson for meg og søsken. Dessverre døde han tidlig. Hadde han blitt ordentlig gammel ville jeg priorietert å besøke og hjelpe han. Farmor og farfar var fjernere - vi besøkte dem jevnlig, men de er som personer mer selvopptatte enn f eks morfaren min, og de har tatt lite initiativ til kontakt i tillegg til at de hadde en ganske sær og formell tone som "overgikk" det hyggelige og sosiale. På grunn av dette har jeg ikke gjort noen særlig innsats for å opprettholde kontakten og holde dem med selskap på deres gamle dager (men andre av barnebarna gjør det, da).

Så det er nok uansett litt sånn at man får igjen det man gir...

[Nita]

Jeg er en av disse "egoistiske" besteforeldrene som driver med selvrealisering for tiden. Vel, jeg tror ikke det er så rart.......jeg ble mamma i en alder av 17 år, og føler på mange måter at det alltid har vært ansvar for andre enn meg selv som har vært prioritert. Nå er jeg i et relativt "nytt" kjærlighetsforhold( 4 år) og føler behov for å investere i dette, jeg satt hjemme som alenemor med dårlig økonomi, da vennene mine dro på øyhopping til Hellas og interrail, og har selvfølgelig kjempelyst å oppleve "verden" nå når jeg har tid og penger.

Dette betyr jo ikke at jeg gir blaffen i mine 2 små barnebarn, men siden de bor på en annen kant av landet så blir kontakten deretter. Jeg må jo bare akseptere at sønn og svigerdatter hadde sine egne prioriteringer da de flyttet. Når vi er sammen, prøver jeg å være 100% tilstede i forhold til barnebarna, så det iallefall blir kvalitetstid om ikke kvantitetstid.

Jeg tror tingene forandrer seg, folk er yngre lenger, og når de endelig har tid og penger, er mange ennå ung nok til å kjenne behov for litt "leking". Tror det er viktig at våre voksne barn ikke har de samme forventningene som tidligere generasjoner har hatt, og heller finner nye omgangsformer gjennom kommunikasjon med oss, besteforeldrene.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Må innrømme at jeg blir litt oppgitt av mange av svarene her, fordi jeg synes det jeg skrev blir misforstått og dratt mye lengre enn det jeg faktisk skrev.

For det første: Jeg har aldri sagt at bestforeldre skal være evige barnevakter i stand by funksjon, eller skal løse den evindelige tidsklemma. At de aldri skal tenke på seg selv og bare tenke på oss. Jeg har heller ikke sagt at situasjonen vi er i gjelder for alle. De fleste jeg kjenner har slike besteforeldre som jeg drømmer om at mine barn skal ha.

For det andre:

Det er ikke det å ha mulige avlastere/barnevakter jeg savner mest. Jeg savner derimot engasjementet. At de bryr seg og ER der. Som mennesker.

I vårt tilfelle, som jo er det (eneste) jeg snakker om, er det snakk om pensjonerte besteforeldre som bor ca 20 - 30 minutter unna, men som likevel velger bort kontakten med barnebarna. De passer aldri, tar aldri med barna på noe, avlaster aldri og værst av alt: engasjerer seg ikke. Det virker faktisk ikke som om de er mer glad i barna mine enn i andres barn.

Når jeg sier at det hele er på deres premisser så mener jeg at de ikke er interessert i å bli kjent med barna og hva de liker å gjøre. De vil være besteforeldre som de ser det for seg inne i hodet sitt. Men det er ikke alltid at det er noe annet enn et idyllisk bilde. Litt satt på spissen vil det si at de skal fortelle om gamle dager og barna skal sitte lydhøre og takknemlige og høre på. Det høres jo fint ut, men det funker ikke alltid.

Barna er små mennesker og ofte vil de heller tegne, eller lese bok. Og da blir spesielt faren min litt sur.

Når de skal kjøpe presanger så skal de alltid kjøpe nyttige gaver. Men det skal være nyttige gaver som de har lyst til å kjøpe, ikke nyttige gaver vi faktisk trenger. Så de kan godt finne på å kjøpe en bevernylondress til gutten vår, uten å sjekke hva han har fra før eller hvilken størrelse han bruker. Men det gidder jeg ikke å bry meg så mye om. Det er gaver, og spiller ikke så stor rolle.

Jeg reager ikke på dette fordi jeg har behov for avlastning. Vi har innrettet oss etter situasjonen som den er for flere år siden. At vi må velge bort mye er jo en konsekvens av at vi har valgt å få barn. Men er ikke det å ha barnebarn en konsekvens av at foreldrene mine fikk barn for 35 år siden?

Hvorfor har de "lov" til å kutte all kontakt, uten at jeg har lov til å bli skuffa en gang?!

Jeg reagerer igrunn mer på mine barns vegne. For de er taperne oppe i dette.

De har ikke besteforeldre som bryr seg. Jeg og mannen min er de eneste menneskene de kan stole på at elsker dem uansett.

Selv vokste jeg opp nærmest i en storfamilie, med onkel og besteforeldre på nabogården. Og foreldrene mine hadde jo tydeligvis ikke noen problemer med å se på besteforeldrene som naturlige deler av våre liv, den gangen. For oss barna var det fantastisk. Vi var omkranset av folk som brydde seg om oss og vi følte oss ønsket og elsket. Det er leit å ikke kunne gi følelsen en gang videre til egne barn.

For nå er det motsatt. Nå mener de at de ikke har noe som helst ansvar for å være sammen med barnebarna sine. For de skal tenke på seg selv og KUN seg selv.

Jeg mener faktisk at det å få barn er et valg for livet. Ikke i den betydning at man skal ha et foreldreansvar eller et oppdrageransvar for barnebarna, som man hadde for egne barn. Men et interesseansvar kanskje.. et slags kjærlighetsansvar?!

Og bare så det er sagt: Foreldrene mine har ikke "slitt for oss barna i førti år". Det er femten år siden sist noen av oss bodde hjemme, og de har vært pensjonister i flere år allerede. De har god råd og god tid, og jeg unner dem å ha det godt. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det å være litt sammen med barnebarna av og til vil dra ned livskvaliteten så mye?!

[Gjest Gjest]

vil det si at de tredve-førti årene foreldrene HAR vært der for oss, plutselig ikke teller for noe, dersom de som pensjonister prioriterer seg selv?

har vi hatt flotte foreldre, som har vært der for oss som barn, sørget for at vi har blitt de flotte menneskene vi har blitt og gitt oss det vi trenger for å bli gode foreldre for våre barn og deres barnebarn, så slutter dette å telle dersom de realiserer seg selv når de endelig har tid?

da besøker ikke vi dem nei, når de trenger det, for alt det de ga oss når vi var barn er uvesentlig, så lenge de ikke fortsetter å hjelpe oss og avlaste oss når det passer oss og så når vi har totalt egne liv med mann og barn og alt som følger med både av plusser og minuser.

da får de sitte der på gamlehjemmet og råtne!

det hørtes jo bare enda mer egoisitisk ut.

←

Jeg sa ikke at vi ikke kom til å besøke våre foreldre, det jeg sa var at det kan bli vanskelig å få barna til å stille opp besteforeldre på institusjon, hvis besteforeldrene prioriterte bort barnebarna når de var små. Våre egne foreldre blir en helt annen sak.

[Gjest Gjest]

Må innrømme at jeg blir litt oppgitt av mange av svarene her, fordi jeg synes det jeg skrev blir misforstått og dratt mye lengre enn det jeg faktisk skrev.

For det første: Jeg har aldri sagt at bestforeldre skal være evige barnevakter i stand by funksjon, eller skal løse den evindelige tidsklemma. At de aldri skal tenke på seg selv og bare tenke på oss. Jeg har heller ikke sagt at situasjonen vi er i gjelder for alle. De fleste jeg kjenner har slike besteforeldre som jeg drømmer om at mine barn skal ha.

For det andre:

Det er ikke det å ha mulige avlastere/barnevakter jeg savner mest. Jeg savner derimot engasjementet. At de bryr seg og ER der. Som mennesker.

I vårt tilfelle, som jo er det (eneste) jeg snakker om, er det snakk om pensjonerte besteforeldre som bor ca 20 - 30 minutter unna, men som likevel velger bort kontakten med barnebarna. De passer aldri, tar aldri med barna på noe, avlaster aldri og værst av alt: engasjerer seg ikke. Det virker faktisk ikke som om de er mer glad i barna mine enn i andres barn.

Når jeg sier at det hele er på deres premisser så mener jeg at de ikke er interessert i å bli kjent med barna og hva de liker å gjøre. De vil være besteforeldre som de ser det for seg inne i hodet sitt. Men det er ikke alltid at det er noe annet enn et idyllisk bilde. Litt satt på spissen vil det si at de skal fortelle om gamle dager og barna skal sitte lydhøre og takknemlige og høre på. Det høres jo fint ut, men det funker ikke alltid.

Barna er små mennesker og ofte vil de heller tegne, eller lese bok. Og da blir spesielt faren min litt sur.

Når de skal kjøpe presanger så skal de alltid kjøpe nyttige gaver. Men det skal være nyttige gaver som de har lyst til å kjøpe, ikke nyttige gaver vi faktisk trenger. Så de kan godt finne på å kjøpe en bevernylondress til gutten vår, uten å sjekke hva han har fra før eller hvilken størrelse han bruker. Men det gidder jeg ikke å bry meg så mye om. Det er gaver, og spiller ikke så stor rolle.

Jeg reager ikke på dette fordi jeg har behov for avlastning. Vi har innrettet oss etter situasjonen som den er for flere år siden. At vi må velge bort mye er jo en konsekvens av at vi har valgt å få barn. Men er ikke det å ha barnebarn en konsekvens av at foreldrene mine fikk barn for 35 år siden?

Hvorfor har de "lov" til å kutte all kontakt, uten at jeg har lov til å bli skuffa en gang?!

Jeg reagerer igrunn mer på mine barns vegne. For de er taperne oppe i dette.

De har ikke besteforeldre som bryr seg. Jeg og mannen min er de eneste menneskene de kan stole på at elsker dem uansett.

Selv vokste jeg opp nærmest i en storfamilie, med onkel og besteforeldre på nabogården. Og foreldrene mine hadde jo tydeligvis ikke noen problemer med å se på besteforeldrene som naturlige deler av våre liv, den gangen. For oss barna var det fantastisk. Vi var omkranset av folk som brydde seg om oss og vi følte oss ønsket og elsket. Det er leit å ikke kunne gi følelsen en gang videre til egne barn.

For nå er det motsatt. Nå mener de at de ikke har noe som helst ansvar for å være sammen med barnebarna sine. For de skal tenke på seg selv og KUN seg selv.

Jeg mener faktisk at det å få barn er et valg for livet. Ikke i den betydning at man skal ha et foreldreansvar eller et oppdrageransvar for barnebarna, som man hadde for egne barn. Men et interesseansvar kanskje.. et slags kjærlighetsansvar?!

Og bare så det er sagt: Foreldrene mine har ikke "slitt for oss barna i førti år". Det er femten år siden sist noen av oss bodde hjemme, og de har vært pensjonister i flere år allerede. De har god råd og god tid, og jeg unner dem å ha det godt. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det å være litt sammen med barnebarna av og til vil dra ned livskvaliteten så mye?!

←

Jeg er helt enig i det du sier her. Opplever det på akkurat samme måte med mine barns besteforeldre. De bor i Spania halve året.....og det er helt greit, har ikke noe problem med det. Men når de da er hjemme, er engasjementet lik null.

Min eldste skulle opptre for en stor forsamling og spurte da sine besteforeldre om de kunne komme og se på henne. De svarte at det skulle de prøve å få til og h*n ble så skuffet når de ikke kom. Dette var en søndag ettermiddag, besteforeldrene jobber ikke og dette arrangementet tok 1 time.

Dette er bare den siste av flere episoder som har skjedd gjennom hele oppveksten. Gaver kjøpes etter hvor svigermor får det billig, ikke etter behov. Må si at mine svigerforeldre et meeeeget velstående!!!

Da jeg fikk barn nr.2 kunne de ikke være barnevakt i det hele tatt lengre, fordi det var så slitsomt å ha begge to hos seg!!!! Mine svigerforelder er meget unge, de trener daglig på helsestudio.....jeg blir helt matt!!!!

Men vi opplevde en ting som var ganske morsomt der de da fikk smake sin egen medisin: Min svigerfar hadde bursdag og min eldste valgte å ikke gå i selskapet fordi h*n var invitert til en venns bursdag samme dag. Argumentet var: Hvorfor skal jeg forsake mine venner, når ikke farfar forsaker noe for meg? Jeg ble målbundet og poden fikk gjøre som h*n ville. Min svigerfar ble nok meget skuffet over at eldste barnebarnet ikke kom i selskapet, men jeg håper han skjønte tegninga.