Trist fordi jeg har lite familie i forhold til han.

[AnonymBruker]

Vi skal gifte oss, noe jeg er veldig glad for, men jeg blir også veldig lei meg fordi han har stor familie og mange venner. Min familie er død, foruten en bror og hans tre barn og kone. Jeg har noen venner, men bortsett fra broren min og de få vennene mine vil det altså være bare hans familie og venner. 
 

Han har stor forståelse for at det er vondt for meg, men samtidig ønsker han en stor fest med alle til stede. 
 

Er det noen her med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 954db...df9

[AnonymBruker]

Her synes jeg du bare må kvinne deg opp og være glad for at hans side kan fulle opp lokalet slik. Jeg har selv bare en søster, men setter derfor ekstra pris på mannens familie.

Ikke syns synd på deg selv, tenk heller at du er heldig som har funnet en mann med stor familie som du nå adopterer og de adopterer deg.

Snu den negative og selvsentrerte tankegangen.

Anonymkode: d0abb...1ce

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det kan føles sårt, men i stedet for å være misunnelig på han bør du heller glede deg over at han gir deg en større familie. 
Her må du jobbe med din egen innstilling. Nå er hans familie også din. Det er supert for deg som har liten familie fra før!

Anonymkode: 24840...a39

[AnonymBruker]

Det blir ikke helt det samme, men familiene våre er relativt like, men veldig små. Hans familie er ukomplisert, min er full av såre følelser. Han hadde rundt 50 venner invitert, jeg hadde tre, og en forlover jeg spurte selv om vi på ingen måte egentlig var nære nok til det. Dagen ble strålende likevel. Avhengig av hva som er viktig for deg, så er det jo noen ting som kan bidra til å skape litt balanse, for eksempel at ikke alle hans familiemedlemmer trår til med taler (hvis det er sårt for deg, hvis ikke så er det jo bare hyggelig). Prøv å tenke på at du nå rent faktisk blir en del av hans familie og at vennene som kommer bryllupet er der for å feire dere og at han har funnet deg. De er der for dere, ikke for ham. Prøv å finne ut hva som må til for at du skal få en god dag. Sånne forskjeller er skikkelig såre, så jeg forstår godt at du tenker på det. For meg gikk likevel selve dagen over all forventning. Både vennene og familien hans viste rett og slett at de er skikkelig inkluderende og at jeg er blitt en av dem. Jeg unner deg en helt super dag!

Anonymkode: d5def...0db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vi skal gifte oss, noe jeg er veldig glad for, men jeg blir også veldig lei meg fordi han har stor familie og mange venner. Min familie er død, foruten en bror og hans tre barn og kone. Jeg har noen venner, men bortsett fra broren min og de få vennene mine vil det altså være bare hans familie og venner. 
 

Han har stor forståelse for at det er vondt for meg, men samtidig ønsker han en stor fest med alle til stede. 
 

Er det noen her med lignende erfaringer? 

Anonymkode: 954db...df9

Du får jo med han en stor familie og omgangskrets. Det burde jo være en glede om du savner det. 

Anonymkode: a334d...2f3

[AnonymBruker]

Jeg er på ingen måte misunnelig på han fordi han har familie, det er bare det at jeg savner min egen. Særlig foreldrene mine og en av mine besteforeldre. 
Selvsagt er jeg glad i familien hans, de er en herlig gjeng, men de kan aldri erstatte de jeg har mistet og savner. Jeg er bare redd for at det skal bli ekstra merkbart på en slik dag. 
 

TS 

Anonymkode: 954db...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det blir ikke helt det samme, men familiene våre er relativt like, men veldig små. Hans familie er ukomplisert, min er full av såre følelser. Han hadde rundt 50 venner invitert, jeg hadde tre, og en forlover jeg spurte selv om vi på ingen måte egentlig var nære nok til det. Dagen ble strålende likevel. Avhengig av hva som er viktig for deg, så er det jo noen ting som kan bidra til å skape litt balanse, for eksempel at ikke alle hans familiemedlemmer trår til med taler (hvis det er sårt for deg, hvis ikke så er det jo bare hyggelig). Prøv å tenke på at du nå rent faktisk blir en del av hans familie og at vennene som kommer bryllupet er der for å feire dere og at han har funnet deg. De er der for dere, ikke for ham. Prøv å finne ut hva som må til for at du skal få en god dag. Sånne forskjeller er skikkelig såre, så jeg forstår godt at du tenker på det. For meg gikk likevel selve dagen over all forventning. Både vennene og familien hans viste rett og slett at de er skikkelig inkluderende og at jeg er blitt en av dem. Jeg unner deg en helt super dag!

Anonymkode: d5def...0db

Takk for et fint svar. ❤️ Her er de også veldig inkluderende og har vært det helt fra begynnelsen av. Jeg er veldig glad i dem og er selvsagt glad for at vi har dem, men samtidig savner jeg foreldrene mine ekstra mye når vi snakker om bryllupet. Jeg vet ikke hvem som skal følge meg opp kirkegulvet engang. 
 

TS 

Anonymkode: 954db...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Takk for et fint svar. ❤️ Her er de også veldig inkluderende og har vært det helt fra begynnelsen av. Jeg er veldig glad i dem og er selvsagt glad for at vi har dem, men samtidig savner jeg foreldrene mine ekstra mye når vi snakker om bryllupet. Jeg vet ikke hvem som skal følge meg opp kirkegulvet engang. 
 

TS 

Anonymkode: 954db...df9

Det skjønner jeg godt. Jeg hadde mye vanskelige følelser i forkant av bryllupet, selv om dagen ble mye bedre enn jeg hadde trodd. Særlig fordi forholdet til faren min er ganske kaldt. Jeg gikk alene, og opplevde det som både naturlig og fint, og det var det flere av gjestene som uoppfordret kommenterte også. Hvis det er unaturlig for deg, så kan du kanskje spørre broren din? Eventuelt barna hans, dersom de er i en alder der de kan synes at det er stas med bryllup og å gå kunne gå med tante? Det er jo også mange eksempler på par som går sammen inn. Husk at andre også skjønner at det er tøft for deg å ikke ha foreldrene dine der på en sånn dag, hvilken som helst løsning er en løsning de aller fleste vil forstå.

 

 

Anonymkode: d5def...0db