Er du ensom?

[AnonymBruker]

Ja, jeg har begynt å kjenne på ensomhetsfølelsen. Jeg har (hatt) flere gode venner, noen nærere enn andre, men da jeg fikk en langvarig fødselsdepresjon for noen år siden begynte jeg å miste kontakten med de fleste. Jeg er introvert og har en jobb som krever at jeg er veldig utadvendt og sosial, så jeg har egentlig ikke veldig behov for å være sosial i hverdagen, men det hadde vært hyggelig å dra på cafe med venninner inni mellom… Mannen min er også introvert, og vi har få «par-venner», og de vi har bor et stykke unna. Her vi bor er det få jeg føler jeg matcher med. KG er likevel ikke et sted jeg «henger» pga ensomhet, mer som tidtrøyte.

Anonymkode: bae19...e30

[AnonymBruker]

Jeg er også litt ensom. Jeg har mann, 2 barn og full jobb, men svært få venner. Ingen nære venner. Jeg er belymret for hvordan det vil bli når jeg blir eldre.
 

KG er definitivt en hjelp mot ensomheten. 

Anonymkode: bb05d...82c

[Jonas95]

Nei. Men nå er jeg en introvert så det har jeg alltid vært vant med. 

[AnonymBruker]

3 hours ago, Mysticgirl said:

Er ikke ensom, har alltid hatt venner. Har skiftet vennekrets når jeg har flyttet til nye steder, men har beholdt mange av de gamle som jeg enda har kontakt med. Har mange venner og er sammen med de hver dag.

Jeg tror det er mer ensomme i store byer, feks Oslo, der ser de jo rart på deg om du snakker med dem. Her jeg bor snakker alle med alle, så det er lett å få venner.

Det går nok begge veier. På små steder er det også mye lettere å fryse ut noen. Det er ikke mulig å bo i Oslo og alle nekter å snakke med deg. Men bor du i en liten bygd hvor alle kjenner alle, så kan de fryse deg ut om de  føler du ikke passer inn eller misliker deg. 

Anonymkode: 92cad...236

[AnonymBruker]

Ja, jeg er også ensom. 
Har aldri kjent det så sterkt. Alltid likt mitt eget selskap og samtidig lett for å komme i kontakt med nye mennesker, og har mine venninner. 
Men tosomheten har jeg knapt opplevd. Jeg har ikke higet og jaktet etter den, men likevel er ingen genuint gjensidig interessert. Og det blir fjernere og fjernere. Jeg tror ikke det er meningen vi skal leve sånn, uansett om vi er introverte eller ikke. 
 

Kanskje speedfriending og sosiale hobbyer er bedre enn speeddating…og iallfall bedre enn Tinder, som har ødelagt mer enn det har ført enkelte sammen.

 

K40+

Anonymkode: 9a1e3...90f

[anon01]

Jeg er mye ensom.

Jeg kan ta litt av det på egen kappe, da jeg flyttet i starten av pandemien til en ny by, så fikk aldri bygd nettverk fra starten av. Som mange andre satt jeg på hjemmekontor når jeg hadde jobb. Jeg har ingen familie, og i motsetning til mange andre, som hadde for mange nærkontakter, så hadde jeg ingen. Som ett resultat så gikk jeg mange år "tilbake" i terapiens øyne, jeg utviklet en sterk sosial angst igjen.

 

Jeg trives godt i eget selskap, reiser gjerne på standup eller lignende. Men da som oftest alene. Redd for å invitere andre i frykt for avvisning. De få gangene jeg har prøvd, så har det dessverre endt med avvisning, og det skaper mer frykt.

Men nå har det bikket over til at jeg er for mye alene. Jeg har heldigvis en kontorjobb som jeg er sosial på. Men det er det eneste jeg får av det sosiale i min hverdag. Har ingen å dele bekymringer, tanker eller drømmer med.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Engasjer dere i noe!

Vennskap og bekjente kommer jo ikke av seg selv. Er man ikke med og deltar på arenaer med andre mennesker blir en heller ikke kjent med nye mennesker.

Selv er jeg syk og sengeliggende store deler av dagen. Men er engasjert i ting, og har startet en forening via nett. Av og til får vi til fysiske treff også, og en av mine beste venner nå har jeg truffet via felles engasjement.

Start syklubb, bli med på strikketreff eller fotoklubb. Start turgruppe - søndagsturens venner eller noe? Kan passe fint med barn også.

Biblioteket arrangerer lesesirkel. Dansestudioet har ‘kjerringdans’ for godt voksne. Karateklubben har nybegynnerkurs for voksne.

Bli med i et politisk parti, kjemp for en kampsak.

Jeg kunne vært ensom, alt tilsier det. Med mine svært begrensede muligheter til å være sosial. Men jeg er det ikke - vel - ikke lengre. Det var vanskelig i starten da jeg ble syk. Mistet en god del venner, og det var fryktelig sårt.

Men jeg har funnet nye arenaer og blitt kjent med nye mennesker.

 

Anonymkode: 272d9...229

Måten du skriver på forteller meg at du er en utadvendt person. Det er det mange som ikke er og en kan heller ikke bli det når en ikke er det. Er en sliten og lei i tillegg er det ikke det beste utgangspunktet for å bli med i diverse klubber og foreninger. Det krever mye innsats og personlig så har jeg ikke kreftene til det. I tillegg så er jeg introvert. Helt ok å være det, men det fører til at når jeg kunne ha tenkt meg å ha en halvtimes ok prat med et menneske av mitt slag, så er det ingen der. Jeg er ganske alene i livet. Når en ikke har valget når en trenger mennesker rundt seg, det er da jeg kjenner på en stor fattigdom som menneske. "Den gode samtalen" er det titalls år siden jeg hadde et snev av. Folk er flyktige og ikke så dyptgående som jeg ønsker. Altså tier jeg still, for jeg orker ikke "venter-på-bussen-samtaler" som i forbifarten omhandler hverdagsligheter ala gardinoppheng, pen på håret-kompliment, surkål og barnebarn. Det gir meg ingenting med slik tomprat. 

Jeg har gjort mye og har til tider vært greit sosial, men det varer ikke. Folk forsvinner videre i sine liv.

Jeg har gitt opp nå.  

Anonymkode: afadc...b77

[Gjest Elooon]

Mysticgirl skrev (12 timer siden):

Viktig å snakke ut om ting og ikke bære på det. Da kan man bli psykisk syk. Er så glad for at jeg har venninner jeg kan snakke med om alt, det er alfa og omega for et godt og lykkelig liv. Snakk med vennene dine, få det ut ❤️ 

Det har du rett i, jeg må nok bli flinkere der.

[Gjest Mysticgirl]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Det går nok begge veier. På små steder er det også mye lettere å fryse ut noen. Det er ikke mulig å bo i Oslo og alle nekter å snakke med deg. Men bor du i en liten bygd hvor alle kjenner alle, så kan de fryse deg ut om de  føler du ikke passer inn eller misliker deg. 

Anonymkode: 92cad...236

Ja, det har du helt rett i. Nå bor jeg jo ikke i en bygd men i en by, men den er ikke så stor. Men alle har jo hørt om bygdetrollet og sladderen i små bygder. 

[Gjest Mysticgirl]

Elooon skrev (4 timer siden):

Det har du rett i, jeg må nok bli flinkere der.

🤗

[AnonymBruker]

On 7/4/2023 at 8:41 PM, AnonymBruker said:

Engasjer dere i noe!

Vennskap og bekjente kommer jo ikke av seg selv. Er man ikke med og deltar på arenaer med andre mennesker blir en heller ikke kjent med nye mennesker.

Selv er jeg syk og sengeliggende store deler av dagen. Men er engasjert i ting, og har startet en forening via nett. Av og til får vi til fysiske treff også, og en av mine beste venner nå har jeg truffet via felles engasjement.

Start syklubb, bli med på strikketreff eller fotoklubb. Start turgruppe - søndagsturens venner eller noe? Kan passe fint med barn også.

Biblioteket arrangerer lesesirkel. Dansestudioet har ‘kjerringdans’ for godt voksne. Karateklubben har nybegynnerkurs for voksne.

Bli med i et politisk parti, kjemp for en kampsak.

Jeg kunne vært ensom, alt tilsier det. Med mine svært begrensede muligheter til å være sosial. Men jeg er det ikke - vel - ikke lengre. Det var vanskelig i starten da jeg ble syk. Mistet en god del venner, og det var fryktelig sårt.

Men jeg har funnet nye arenaer og blitt kjent med nye mennesker.

 

Anonymkode: 272d9...229

Min form for ensomhet går ut på at jeg ikke klarer å etablere de dype nære vennskapene. Og det tror jeg ikke jeg ville klart på desse arenaene heller.

Jeg har relativt lett for mer generelle bekjentsksper, og har på uforklarligvis blitt relativt bra på sjekking og hookups. Så altså blir det masse meningsløs sex, men ingen gode nære vennskap, da dette liksom har blitt min arena for å bekrefte sosial kompetanse. 

Anonymkode: 9b995...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min form for ensomhet går ut på at jeg ikke klarer å etablere de dype nære vennskapene. Og det tror jeg ikke jeg ville klart på desse arenaene heller.

Jeg har relativt lett for mer generelle bekjentsksper, og har på uforklarligvis blitt relativt bra på sjekking og hookups. Så altså blir det masse meningsløs sex, men ingen gode nære vennskap, da dette liksom har blitt min arena for å bekrefte sosial kompetanse. 

Anonymkode: 9b995...806

Ikke sett degselv i bås, det vil kun skape en realitet av det du er redd for. Bra med forståelse av segselv, men nå er du jo misfornøyd med din nåværende situasjon og har behov for endring. Håper du blir motbevist og det dype vennskapet plutserlig overasker deg 😊

Anonymkode: d96d0...1c3

[Sparkling_Pink]

Jeg er ensom i blant. Jeg blir ofte til å føle på ensomhet om jeg sitter på nett for lenge av gangen.

Jeg har verdens beste venner og setter stor pris på korte og lange samtaler både med kjente og nye. Noen dager er jeg kjempesky og andre dager selskapssyk. Stort sett er jeg genuin nok til å få reell kontakt med andre. Om jeg er sky, men selskapssyk, ikke har venner i sikte på lang tid og sitter hele tilværelsen på nett, da er jeg på minussiden for å legge til rette for kontakt fra min side. Heldigvis er det langt mellom de stundene.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (4 minutter siden):

Jeg er ensom i blant. Jeg blir ofte til å føle på ensomhet om jeg sitter på nett for lenge av gangen.

Jeg har verdens beste venner og setter stor pris på korte og lange samtaler både med kjente og nye. Noen dager er jeg kjempesky og andre dager selskapssyk. Stort sett er jeg genuin nok til å få reell kontakt med andre. Om jeg er sky, men selskapssyk, ikke har venner i sikte på lang tid og sitter hele tilværelsen på nett, da er jeg på minussiden for å legge til rette for kontakt fra min side. Heldigvis er det langt mellom de stundene.

Samme her, blir ensom av å være på nett. Bra du har gode venner 😊

Anonymkode: d96d0...1c3

[jessie1987]

Har ikke så mange nære venner. De fleste jeg har bor i andre byer. Har kjæreste som tar meg sånn jeg er , og skal snart flytte til  ny by. Er utadvendt nok tror jeg, uten jeg er spesielt flink til å dann relasjoner. Kjenner et tomrom til tider, skulle ønske at man hadde evner til å danne noe mer faste relasjoner. Men trives veldig godt i eget selskap. Vanskelig å si om jeg føler meg ensom

[AnonymBruker]

Er veldig ensom. 

Jeg har heller ikke lyst å begynne på en eller annen "dum" aktivitet for å møte folk  for da møter jeg folk jeg antagelig ikke har mye til felles med... 

 Og på liten plass og her er det aerobic i gymsalen og strikke/spise kake-klubb. Begge er foe voksne damer....Ikke så mye mer å finne på... 

Har ikke snakket med NOEN i ferien, bortsett fra min søster og mamma.  Er så sykt ensom.   

Anonymkode: 99078...13f

[AnonymBruker]

Jeg er ensom sammen med samboeren iblant. Det er veldig trist. Han er ikke noe flink til å lytte og vise at han lytter. 

Ellers har jeg også vært "vennskapsensom" i mange, mange år. Nesten alltid. Nå har jeg dog møtt endel gjennom en "venneside" og jeg håper at jeg klarer å få noen av de jeg har møtt som ordentlige venner og at det ikke bare er gøy i starten (litt redd for å bli valgt bort) før det fader bort igjen. 

Anonymkode: 1d46a...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2023 den 15.27):

Har selv oppdaget at jeg søker til KG i perioder der jeg er mye ensom. Er det flere som har det slik? Og hvor møter man venner i voksen alder med unntak av jobb?

Anonymkode: abc50...eb8

Jeg er en del alene, men det er selvvalgt. Har mange venner, men med jobb og barn setter jeg stor pris på egentid. Da jeg var ung var jeg veldig sosial, men nå er det mer tappende synes jeg. Greit av og til, men skravler mye på tlf med venner da 

Anonymkode: d2bf5...000

[Shy Guy]

Er nok tidvis ensom ja. Tenker ikke nødvendigvis på det på den måten, men sitter mye for meg selv i leiligheten, har ikke mange venner (lenger). Det jeg savner mest er nærhet og være knyttet til noen, særlig på den mentale og "støtte hverandre" delen. Sånn sett veldig trist egentlig. Ille når jeg føler ny energi og glede bare av noen få ord med en kassadame, eller kort prat i en tebutikk eller apoteket.

Et eller annet sted skrev noen om å holde rundt en pute når man legger seg. Kjenner meg igjen i det... Tenker egentlig det er litt patetisk, men det er nok selvkritikeren igjen. I realiteten er det jo et savn. Og håpet begynner å svinne hen for at det skal skje for meg også. "Alle" andre har kjærester i omgangskretsen, så da føler man seg ekstra utenfor. Ikke så lett å få nye venner heller når man er rundt 40.

Uff, triste greier 😞

[AnonymBruker]

Kjenner igjen det med å holde rundt pute❤️jeg sliter med de nære relasjoner klarer ikke slippe noen helt inn innenfor de innerste murene. Men jeg vet i vertfall hvorfor det er slik, pga relasjons traumer fra tidlig alder. Går i terapi så håper er at jeg en dag klarer slippe inn de som står å banker på døra. Foreløpig blir jeg bare skremt av det. 

Anonymkode: 20e41...905