Dere som har pleiet nære hjemme frem til døden

[AnonymBruker]

Er det noe dere angrer på at dere gjorde/ikke gjorde? Hvilke tanker og følelser sitter dere igjen med fra denne tiden i etterkant? Og er det noe dere angrer på at dere ikke spurte om eller fikk snakket om før han/hun døde?

Anonymkode: bc2a6...bb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det noe dere angrer på at dere gjorde/ikke gjorde? Hvilke tanker og følelser sitter dere igjen med fra denne tiden i etterkant? Og er det noe dere angrer på at dere ikke spurte om eller fikk snakket om før han/hun døde?

Anonymkode: bc2a6...bb1

Har ikke pleiet noen hjemme, men vært tett på ved sykehjemmet da bestemor døde. Angrer ikke på noe. Kunne gjerne ha spurt henne mer om ting, men det er tid og sted for alt. 
husker hun sa: det er så mye jeg har lyst å fortelle dere, men så kom det aldri noe mer. Den har jeg tenkt litt på. 
Det viktigste du gjør er å skape trygghet, varme og omsorg. Samtidig må du ta vare på deg selv, for det kommer en tid etterpå også som du skal ha energi til.

prøv å bytt på å være hos den syke om du kan. 
oppretthold rutiner og ikke gå 100% inn i den syke, for du blir utslitt om du vil eller ei. 
spør vedkommende om det er noe de vil snakke om, snakk om fine hendelser som har vært før og se hva som kommer. Men ikke press 

Anonymkode: 77cad...b7d

[AnonymBruker]

Var ved min mors side. Siste måned var hun på sykehuset men besøkte henne 2 3 ganger daglig. Jeg føler jeg ga alt jeg kunne. Jeg angrer på at jeg ikke ga henne kanskje en klem til. Det var litt hast da jeg var på besøk, det var varmt ute og jeg prøvde å vaske henne med en klut. Det likte hun godt. Tilbød henne drikke men hun ville ikke. Jeg tok hånda hennes oppmuntrende. Kanskje burde gitt en klem. Ellers, jeg er den som synes alt bør gjøres mens en kan. Jeg har kjempet denne sykdommen lenge med henne og vet at mer kunne ikke gjøres. Da døden kom, gikk alt fort. Legene kunne ikke gjøre mye,og de prøvde. Jeg har en følelse at hun har det bedre der hun er nå, enda vi alle savner hemne enormt. Hun har vært våres alt, for mannen,oss barna og spesielt barnebarna savner henne. Hun har gitt dem så god grunnlag i livet.

Anonymkode: fd0c5...30c

[ThereGoesBob]

For min del så pleide jeg min mor hjemme hos oss i mange mnd. før hun ble lagt inn på palliativ avd ca. 6 uker før bortgang. Det gikk egentlig veldig greit hjemme, hjemmehjelpen kom innom et par ganger pr. dag med medisin. Det eneste som er bittert oppi alt dette her er hvor opprivende det var at Kreftavdelingen og kompani ikke klarte å respektere vårt ønske om å la mor få bo hjemme så lenge som mulig. De ville ta kontroll over min mor og ha henne inn på palliativ fortest mulig. Så dette ble mye mer opprivende enn det trengte å være. Veldig skuffet over fremgangsmetoden til kreftavdelingen her, og at de på død og liv skulle bestemme over oss og hvordan den siste tiden skulle være. Min mor hadde selvfølgelig ikke krefter til å sette i gang å kjempe mot dette tyrraniet. Det ble med et alvorsord med legene der, jeg kunne selvfølgelig ikke sette i gang med noe spetakkel av hensyn til min mor som bare trengte ro og fred. Det ble noen tøffe dager men den verste sorgen gikk raskt over, og døden var noe mye vakrere enn jeg ante. Hun så ut som en prinsesse der hun lå, endelig var hun fri fra jordens tøyler. Men som sagt, tipper hun kunne bodd hjemme ca. 4 uker til, bare de siste dagene den sterke medisineringen ga henne en konstant sovende tilstand. Ellers så er jeg glad for at jeg har fått være del av min mors liv og prøvd å pleie de familiære båndene over lang tid, noe som gjorde at hun følte  seg helt trygg på meg og min omsorg for henne. Så for min egen del var det ikke noe jeg angret på.      

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke men tenker mye på at vi burde anerkjent og akseptert alle følelsene knyttet til det å dø og funnet en ro i det sammen heller enn å si dumme ting som "vi kan klare dette" frem til siste slutt. Far sa noen dager før han døde og vi så på bilder fra de siste dagene "det blir veldig korte minner for meg men jeg håper dere koser dere med dem når jeg er borte" og jeg klarte ikke si "vi vil alltid elske deg om du er her eller ikke" men sa noe slikt som "minner skapes hver dag du er her far" som ikke er det samme.. Han hadde erkjent og akseptert at han skulle dø - det gjorde ikke jeg / vi rundt han. 

Anonymkode: 45979...875