Dere med enkle barn

[Goodtimes]

Vet at jeg er utrolig heldig. For det første er jeg heldig nok til å være en forelder til to barn som jeg setter høyere enn alt. 

Som forelder må man forvente at noen dager er vanskeligere enn andre. Barna mine er stort sett utrolig flinke, men de har jo sine stunder der de krangler med hverandre og er litt treg på morgenen, men herregud... det er jo bare bagateller. 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes sønnen min er enkel, pappaen synes han er vanskelig. Han er viljesterk, sta, energisk, aktiv, har store følelser, protesterer hvis han er uenig. Konfliktnivået er skyhøyt når han er med faren sin, mens når han er med meg så roer det seg mye raskere. Jeg forholder meg rolig og forstår hvorfor krisene oppstår og møter ham med å være mild og rolig men samtidig bestemt og tydelig. Faren blir trigget ved første tegn på protest eller følelser og dermed eksalerer det med en gang. Så lenge behovet for mat, drikke, søvn og fysisk aktivitet blir dekket så går det som regel ganske greit så lenge jeg møter ham med forståelse, respekt, ro og tydelighet. Det første året våknet han hver time og stod opp 5, det andre året våknet han 3-4 ganger iløpet av natta og iløpet av det tredje året begynte han å sove bedre. Han klikker flere ganger om dagen når noe ikke går som han hadde tenkt og er det staeste mennesket jeg har møtt (bortsett fra faren) og jeg har ofte båret en sprellende og hylende gutt hjem fra lekeplassen fordi han ikke vil avslutte leken. Men han er ikke vanskelig i mine øyne. Han er helt fantastisk og staheten kan brukes til mye fornuftig etterhvert som han får mer kontroll på den. Han begynner å bli kjempeflink til å snakke om følelsene sine etter at han har hatt utbrudd. 

Synet du har på barnet ditt og din vilje til å tilpasse deg og imøtekomme personligheten har mye å si. Jeg tror at hvis sønnen min kun hadde vokst opp med faren sin så hadde det ikke gått bra fordi faren ser på ham som vanskelig og nekter å tilpasse seg ham. De er en kjempegod match når begge er i godt humør, men krasjer når det oppstår noe.

Anonymkode: 9d1b1...51c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er et vanskelig barn? Barn med diagnoser og sykdommer?

Ja, jeg er heldig som har friske og velfungerende barn. Dere som ikke har det har min fulle medfølelse. Men resten av det mener jeg kommer som følge av mye kjærlighet, henvendthet, oppfølging og tydelige grenser opp gjennom hele barndommen. Er trener i lagidrett og har møtt ekstremt krevende barn som er helt uten diagnoser, men hvor man etter å ha møtt foreldrene fort forstår hvorfor barna oppfører seg som de gjør... Uten unntak er de "vanskelige barna" de som nesten aldri har sine foreldre tilstede. Der de voksne ikke følger opp. Så det er ikke barna som er vanskelige. Det er foreldrene.

Anonymkode: c31e0...727

Stemmer ikke med min erfaring som lagleder 

Anonymkode: ad3e9...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvordan forklarer du da de som har ett enkelt barn og ett med sterk vilje? Hvordan kan to så forskjellige barn gjenspeile foreldrene. Da burde jo alle søsken oppleves ganske likt hvis foreldrene speiles i barna. 

Anonymkode: 0aeaa...8a3

Alle søsken er forskjellig. Om foreldre er like overfor forskjellige individer, blir også resultatet forskjellig. Man skal ikke behandle alle likt. ‘Alle’ vet jo at det er forskjell på å vokse opp først uten søsken, også plutselig at der er søsken. For lillebror/søster, er også miljøet forskjellig enn det var for storebror/søster. 

Anonymkode: 3d7ba...293

[AnonymBruker]

Første var veldig krevende med adhd, høyt intelligent og alt som hører til av uro, høyt energinivå,  lite søvn, konstant i bevegelse, dårlig impulskontroll og konsekvenstenkning,  tenker anerledes,  alt skal alltid diskutere, kan ikke leke på egenhånd etc. Haugevis av telefoner fra skolen. Utredning, møter.......Men helt herlig på sin måte 🥰, bare krever mye ekstra. Så jeg var redd for å få flere. 

10 år etterpå ble jeg gravid igjen. Fy fader, er som natt og dag. En helt annen verden. Sover hele natten, blid og fornøyd, trenger ikke å diskutere for å få henne til å gjøre ting. Hjelper til. Aldri noe utenom det vanlige, alt liksom går som det skal. 

For meg som har erfaring med et barn som krever en del ekstra, synes det andre barnet er lekende lett og veldig behagelig. Altså, det er jo utfordringer med henne også som eks trassalderen. Men mere normale utfordringer. 

Men for andre igjen som har enda mer krevende barn med flere utfordringer enn min første, ville jo tenkt at jeg hadde det veldig enkelt med første. 

Det jeg priser meg lykkelig for er at begge barna er friske og oppegående. Jeg har venner med svært syke barn som står i utfordringer jeg aldri kan sette meg inni. Eller venner som har mistet barnet sitt på veien. Det er grusomt. 

 

Anonymkode: c40aa...bd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.6.2023 den 20.45):

Vi har jobbet hardt for det. Kommer ikke av seg selv men av god oppdragelse og imøtekommelse fra start. 

Anonymkode: 59e66...891

Kan ikke påstå jeg har jobbet så hardt for det med mitt barn. Hun har helt oppriktig vært «enkel» helt fra start. Hun får en helt vanlig oppdragelse 

Anonymkode: 4ccbb...faa

[frivis]

Det meste er ikke hell og lykke. Går man frem som en god rollemodell, med MYYYE kjærlighet så ordner resten seg av seg selv. Barn forstår så uendelig mye mer enn mange voksne ser ut til å tro.