Grunnen til at autisme og ADHD er blitt vanligere...

[AnonymBruker]

...Er at kriteriene ble endret for ikke så mange år siden. Tidligere måtte man ha lavere IQ enn gjennomsnittet for å få ADHD-diagnose, og forskning på både autisme og ADHD ble som regel gjort på små gutter. Kvinner og jenter ble ikke sett. Da kriteriene ble endret, ble mange flere sett, og mange flere fikk hjelp. De genetiske markørene for ADHD og autisme (selv om man ikke må ha dem for å få diagnosene) er mye vanligere enn antatt. Og de fleste godt voksne med symptomer møtte gjerne aldri forståelse som barn, ble tvunget til skolegang og til å passe inn, og er nå ofte dårlig tilpassede voksne med sinne- og rusproblemer, ubehandlede traumer og ødelagte forhold til medmennesker. 

Når dette er sagt, er vi - som samfunn - ganske gode på å patologisere alt som ikke passer inn i ekstremt firkanta rammer. Et barn som ikke klarer å sitte i ro, vil få høre at hen er problemet, at hen må ta medisiner og ta seg sammen for å ligne de andre og få til det samme - når sannheten kanskje ofte heller er at vi har bygd et samfunn som i større og større grad beveger seg vekk fra sånt mennesker har drevet med i mange hundre tusen år; jakt, læring gjennom lek, samhold og nær konstant bevegelse. Jo trangere samfunnet blir, jo flere vil vi patologisere. Hvis vi oppdager at de genetiske markørene og symptomatikken er så vanlig at den faktisk utgjør en stor minoritet, heller enn bare en liten prosent, kan vi jo ikke med rette kalle disse tingene syndromer eller lidelser. Da er de jo faktisk en del av normalen, og heller enn å medisinere og peke på individene, må vi bygge et samfunn bedre tilpasset folk flest!

Så, hvis alle rundt deg plutselig snakker om ADHD eller autisme som noe de kanskje har, ikke irritér deg - det kan hende det du observerer er begynnelsen på en veldig positiv samfunnsendring der enda flere tør insistere på endring!
 

Anonymkode: 2960c...ab3

[AnonymBruker]

Veldig enig med deg. Jeg har hatt problemer hele livet, alt har vært vanskelig. Skolegang, relasjoner, enkle ting som matlaging, handling, organisering av hverdagen, planlegging, økonomi, følelsesregulering osv. har slitt meg helt ut. Har gått på utallige smeller i mitt liv som har ført til mange depresjoner. Gang på gang har jeg samlet bitene og fortsatt, men snart gått på samme smell igjen. Ingen har skjønt hva som har vært problemet. Før jeg etter to år hos samme psykolog begynte å tenke på mulighetene for ADHD. Ble utredet som 38-åring, og ble satt på medisiner. Det var som å skru av en bryter, og har fått et helt nytt liv   Som kvinne og "flink pike" maskerer man ofte og biter tennene sammen, så ingen skal oppdage kaoset inne i hodet og kroppen. Kjører på og gjør det som forventes, helt til det bare ikke går lenger. 

Men vi må også være forsiktige med særlig barn, noen er senere utviklet/mer umodne enn andre barn og skiller seg "negativt" ut på den måten. Det er enkelt å skylde på en diagnose da, men av og til trenger barnet bare en annen tilnærming enn de andre barna. Samtidig er det viktig å hjelpe de som faktisk har ADHD, så de får den beste hjelpen så tidlig som mulig. 

Vanskelig det der, det er ikke alltid lett å skille på de med og uten en diagnose. 

Anonymkode: 3317b...a99

[AnonymBruker]

Fint skrevet ❤️

Jeg bare lurer på hvilke tilpasninger som ville hjulpet..

Jeg er autist, og sliter veldig med sanseinntrykk. Jeg har veldig lite energi, og tror ikke jeg kunne fungert i arbeid selv med tilrettelegging. Jeg klarer såvidt å ta vare på meg selv. 

Det gjør meg trist at jeg ikke kan være et bidrag i samfunnet. 

Om jeg skulle bidratt måtte det vært når jeg hadde overskudd, og jeg måtte ikke følt noe som helst press. Kjenner jeg blir stresset bare ved tanken. 

Nå er jo folk forskjellige altså.. Så mange autister klarer nok å gjøre litt. Men så lurer jeg på om funksjonelle autister burde få diagnosen i det hele tatt. For det gjør kanskje at folk som meg, som er avhengig av hjelp blir tatt mindre alvorlig?

Hva er egentlig autisme?

Hvorfor fungerer noen av oss så dårlig?

Vi har en spennende hjerne som tenker utenfor boksen. Men så mange av oss har livshemmende plager også. Er det i tillegg til autismen eller er det en del av den? 

Anonymkode: 029c6...86a

[AnonymBruker]

Helt enig! Det var en tråd på KG for litt siden hvor noen klaget over at barn ropte, hylte og lekte i sine egne hager. At dette var et stort problem. Da begynner man jo å lure på hvor samfunnet er på vei, når det eneste som er innafor på boligfelt er krumryggede, tause barn som sitter inne med nettbrett.

Anonymkode: 991b3...0ac

[AnonymBruker]

Om du undersøker litt, så vil du kanskje finne ut at ADHD er en diagnose som har vært forsket mye på, og som ikke på noen måte er ny. 

Bakgrunn: ADHD igjennom tidene (forskning.no)

ADHD - årsaker - NHI.no

Grunnen til økningen er nok mye mer kunnskap i samfunnet (altså hos folk) om hva dette egentlig er, og hvilke symptomer som er symptomer på en ADHD hjerne. 

Vi kan være ganske sikre på at ADHD har eksistert i lang tid, ettersom det er dokumentert at det var noen som hadde denne typen symptomer allerede i starten av 1900 tallet, og at dette er en arvelig ting. 

Jeg tror vi kommer til å se et "rush" av ADHD diagnoser i årene fremover. 
Spesielt om det faktisk finnes en måte å teste fysisk om noen har diagnosen. (Altså ikke bare testing med intervjusituasjoner.) 
I dag får man ikke diagnose med mindre det skaper problemer på flere arenaer i livet. Det er derfor mange som i utgangspunktet har "ADHD hjerne", men som fungerer godt i livet sitt, fordi de har lært seg å spille på lag med hjernen sin. (Kanskje har de foreldre som har lært dem dette, siden foreldrene også har "ADHD-hjerne" men fungerer godt i livet.) 

Når jeg som voksen har snakket om at jeg mistenker at jeg har dette, så møter jeg mange andre som sier, "Ja, men jeg har også symptomene X, Y og Z, men jeg tror ikke jeg har ADHD." 
Og jeg ser også disse symptomene hos dem. De har åpenbart utfordringer med en del av de tingene "ADHD hjerner" har utfordringer med. 

Jeg tror derfor at om det hadde vært mindre stigma rundt det å ha ADHD, og om man testet dopaminnivået i hjernen til "hele befolkningen", så ville kanskje så mye som 25% ha "ADHD hjerne" i større eller mindre grad. 
Men mange av dem vet ikke hva ADHD er, eller hva som faktisk er symptomene. De fungerer tilsynelatende greit i livet sitt. 
Smarte mennesker, men som kanskje har problemer med ting som: 

• Å finne en livspartner. (De går fort lei, og leter etter "noe nytt") 
• Å ta en utdannelse. (De klarer ikke å gjennomføre et langt studieløp.) 
• Å få seg en karriere. (De bytter ofte jobb i søken etter nye utfordringer.)

Eller de har kanskje ikke utfordringer i det hele tatt. Fordi de er veldig gode på å maskere symptomene sine. (De fleste tror jo alle fungerer som dem selv, og at alle andre også maskerer de samme tingene.) Eller de har funnet så gode teknikker til å håndtere dette, og spille på lag med hjernen sin, at de har faktisk fått "ADHD hjernen" til å være en fordel i livet sitt.

ADHD er ikke nødvendigvis en utfordring. Men det krever at verden rundt tilpasses litt, og at forventningene til den det gjelder blir lagt på et realistisk nivå. 

 

Anonymkode: 3e293...dc2

[Andro]

Som ADHD-er er jeg ensidig positiv til fokuset og økt kunnskap. Både fordi vi lettere blir oppdaget, og får riktig tilpasning, og enklere liv, men også for at fagfolk skal ha en rikere verktøykasse. Særlig skolefolk trenger mer kunnskap om hvordan man tilrettelegger bedre for den som lærer litt annerledes. Det skal ikke så mye til!

Vi med nevrodivergente tilstander har også lettere for å finne hverandre på nett i den digitale tidsalderen, og for meg har dette vært utrolig verdifullt. Å kunne dele tips og triks og opplevelser, ha gjenkjennelse, bli klokere på seg selv, og også kunne informere omgivelsene på en enklere måte. 

Hittil har disse diagnosene blitt sett på mer som problemadferd enn atypisk fungering, fordi man ikke har hatt nok innsikt i de nevrologiske årsakene. Når man skjønner mer om bakgrunnen oppdager man også de som ikke har den adferden som oppleves plagsom for andre. De som vender uroen innover. Det hjelper flere!

[AnonymBruker]

Tenk om vi hadde kommet dit hvor lærere hadde hatt så mye kunnskap at de så barn som "sonet ut" i timene ganske ofte. Og tenkte at "Her må vi tilpasse, for her har vi en som potensielt har ADHD og trenger riktig stimulering for å lære mest mulig."

Som kunne fanget opp barn tidlig, så  de fikk hjelp og støtte, og ikke bare "kjeft" i foreldresamtaler om at "Det virker ofte som om du ikke følger med." 

Jeg tror det er mange med meg, som har betydelig nytte av alle "tips og triks for folk med ADHD" (Helt uten diagnose), som kunne vært fanget opp tidlig hvis lærerne hadde visst hva de så etter. 
Og som istedenfor har lært oss "hvordan gjemme seg i et klasserom, så lærer ikke ser at du soner ut." (Hint: sitt bakerst/bak noen høye.) 

Anonymkode: 3e293...dc2

[AnonymBruker]

Jeg er autist med mye angst og fikk diagnosen da jeg var 40 (for 2 år siden). Hele livet mitt er ødelagt, og Dps kastet meg ut så fort jeg fikk diagnosen. Ja, jeg gikk til Dps i nesten 20 år uten å få riktig hjelp, og ingen ville høre på meg da jeg prøvde å si ifra at jeg mente jeg slet med autisme i 10 år. 

Heldigvis hjalp fastlegen meg så har nettopp kommet til en avtalespesialist som prøver å samle meg sammen og hjelpe meg med traumer og angst og depresjon. 

Jeg var en snill og stille pike med alle følelser inni seg og som gjorde det som var forventet av meg, som resulterte i at jeg mye sammenbrudd gjennom 20-og 30-årene. 

Anonymkode: 76496...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

...Er at kriteriene ble endret for ikke så mange år siden. Tidligere måtte man ha lavere IQ enn gjennomsnittet for å få ADHD-diagnose, og forskning på både autisme og ADHD ble som regel gjort på små gutter. Kvinner og jenter ble ikke sett. Da kriteriene ble endret, ble mange flere sett, og mange flere fikk hjelp. De genetiske markørene for ADHD og autisme (selv om man ikke må ha dem for å få diagnosene) er mye vanligere enn antatt. Og de fleste godt voksne med symptomer møtte gjerne aldri forståelse som barn, ble tvunget til skolegang og til å passe inn, og er nå ofte dårlig tilpassede voksne med sinne- og rusproblemer, ubehandlede traumer og ødelagte forhold til medmennesker. 

Når dette er sagt, er vi - som samfunn - ganske gode på å patologisere alt som ikke passer inn i ekstremt firkanta rammer. Et barn som ikke klarer å sitte i ro, vil få høre at hen er problemet, at hen må ta medisiner og ta seg sammen for å ligne de andre og få til det samme - når sannheten kanskje ofte heller er at vi har bygd et samfunn som i større og større grad beveger seg vekk fra sånt mennesker har drevet med i mange hundre tusen år; jakt, læring gjennom lek, samhold og nær konstant bevegelse. Jo trangere samfunnet blir, jo flere vil vi patologisere. Hvis vi oppdager at de genetiske markørene og symptomatikken er så vanlig at den faktisk utgjør en stor minoritet, heller enn bare en liten prosent, kan vi jo ikke med rette kalle disse tingene syndromer eller lidelser. Da er de jo faktisk en del av normalen, og heller enn å medisinere og peke på individene, må vi bygge et samfunn bedre tilpasset folk flest!

Så, hvis alle rundt deg plutselig snakker om ADHD eller autisme som noe de kanskje har, ikke irritér deg - det kan hende det du observerer er begynnelsen på en veldig positiv samfunnsendring der enda flere tør insistere på endring!
 

Anonymkode: 2960c...ab3

Veldig glad kriteriene er endret. En skam at folk tror at de med adhd ikke er smarte eller har høy iq!

Noen av de er faktisk smartere enn de som ikke har det. Kanskje det krever mye av de for det. Ikke alle viser , men kamuflerer. Spesielt jenter! Godt de får hjelp!

Anonymkode: 1d21f...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er autist med mye angst og fikk diagnosen da jeg var 40 (for 2 år siden). Hele livet mitt er ødelagt, og Dps kastet meg ut så fort jeg fikk diagnosen. Ja, jeg gikk til Dps i nesten 20 år uten å få riktig hjelp, og ingen ville høre på meg da jeg prøvde å si ifra at jeg mente jeg slet med autisme i 10 år. 

Heldigvis hjalp fastlegen meg så har nettopp kommet til en avtalespesialist som prøver å samle meg sammen og hjelpe meg med traumer og angst og depresjon. 

Jeg var en snill og stille pike med alle følelser inni seg og som gjorde det som var forventet av meg, som resulterte i at jeg mye sammenbrudd gjennom 20-og 30-årene. 

Anonymkode: 76496...e36

Er så redd for å ende opp som deg! Er i midten av 30-årene og har holdt ut i alle år. Trodd at det var slik livet skulle være, bare å bite tenna sammen, holde ut, puste seg gjennom angst og meltdowns, sette på en maske og stå på for å passe inn. Trodde det har sånn for alle.

Jeg er så uendelig sliten, nå på det punkt at jeg er utslitt absolutt hele tiden. Personlig hygiene er jeg tilogmed for sliten for. Har begynt med selvskadingen som fikk meg gjennom tenårene igjen og er endelig henvist utredning for Aspergers.

Sliter med å bli tatt på alvor, både min familie og min samboer ber meg ta meg sammen - så ille kan det ikke være. Slitsomt å føle seg så mislykket under en tilsynelatende perfekt fasade.

Kan jeg spørre hvordan det går med deg nå? Er du i jobb?

Anonymkode: 2059e...034

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er så redd for å ende opp som deg! Er i midten av 30-årene og har holdt ut i alle år. Trodd at det var slik livet skulle være, bare å bite tenna sammen, holde ut, puste seg gjennom angst og meltdowns, sette på en maske og stå på for å passe inn. Trodde det har sånn for alle.

Jeg er så uendelig sliten, nå på det punkt at jeg er utslitt absolutt hele tiden. Personlig hygiene er jeg tilogmed for sliten for. Har begynt med selvskadingen som fikk meg gjennom tenårene igjen og er endelig henvist utredning for Aspergers.

Sliter med å bli tatt på alvor, både min familie og min samboer ber meg ta meg sammen - så ille kan det ikke være. Slitsomt å føle seg så mislykket under en tilsynelatende perfekt fasade.

Kan jeg spørre hvordan det går med deg nå? Er du i jobb?

Anonymkode: 2059e...034

Uff, kjenner meg igjen. Dette med at man må holde ut og håpe at det går over snart... Maske hele tiden... Det tar på. Til slutt klikker det for deg. 

Ja, jeg også trodde at alle hadde det sånn med kaos og stress inni seg. 

Ja, sånn du beskriver det har jeg hatt det selv i alle år. Verden er overveldende og stressende, og det er mye inntrykk å ta inn når man ikke har et filter. 

Jeg ble uføretrygda da jeg var 41, men det er nok mest fordi Dps ikke hadde kapasitet til å hjelpe meg med tilleggsvanskene så da var det enklere å uføretrygde meg.

Jeg hadde store drømmer om å begynne på livet da jeg ble 40, men den drømmen tok de ifra meg. Håper avtalespesialisten kan hjelpe meg litt. 

Jeg har fungert dårlig i livet pga angst og negative tanker og traumer, så det er det jeg trenger hjelp med. 

Anonymkode: 76496...e36