Hva hjalp dere gjennom sorgen?

[AnonymBruker]

Savnet av min bestemor river snart hjerte mitt ut. Måten sykdommen var og hvor redd hun var, gjør meg nesten syk selv. Tenker konstant på henne.. hva gjorde dere for å få tilbake litt glede i livet? Ikke misforstå meg, for jeg har mye å være glad for, men sorgen er svært stor. Det er gått bare 4 mnd siden dødsfallet. 

Anonymkode: 9a438...e28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Savnet av min bestemor river snart hjerte mitt ut. Måten sykdommen var og hvor redd hun var, gjør meg nesten syk selv. Tenker konstant på henne.. hva gjorde dere for å få tilbake litt glede i livet? Ikke misforstå meg, for jeg har mye å være glad for, men sorgen er svært stor. Det er gått bare 4 mnd siden dødsfallet. 

Anonymkode: 9a438...e28

Godt å høre det ikke vare er meg. Samtidig trist å høre om sorgen din. Kondolerer.

Jeg har også mistet for snart 4 mnd siden. Hos meg var det en nevø på bare 19 år. 
Første 2 månedene var preget av sjokk, angst og uvirkelighet. 
Jeg er fortsatt sykmeldt. Men er innom jobb noen timer her og der.

Det som hjelper meg er å lytte til podcast om sorg. Høre andres historier og veien gjennom sorgen.

Prøve holde meg opptatt, og være takknemlig for det som er positivt. 
Jeg får også hjelp av en psyk sykepleier som hjelper litt. 
Å snakke om det hjelper, men også godt å bare ha litt egentid til å tenke gjennom.. jeg har lett for å grave meg ned, men jeg er en grubler så jeg trenger å tenke gjennom ting. 
Var din bestemor gammel? 
Å bli rammet av sykdom og det å se frykten de har kan sette seg som et støkk. 
Kan hjelpe å snakke med fastlegen eller noen i kommunen du bor i. Bare å fortelle historien din og få bekreftelse på det du føler og tenker. 

Anonymkode: ca2f1...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.6.2023 den 16.11):

Godt å høre det ikke vare er meg. Samtidig trist å høre om sorgen din. Kondolerer.

Jeg har også mistet for snart 4 mnd siden. Hos meg var det en nevø på bare 19 år. 
Første 2 månedene var preget av sjokk, angst og uvirkelighet. 
Jeg er fortsatt sykmeldt. Men er innom jobb noen timer her og der.

Det som hjelper meg er å lytte til podcast om sorg. Høre andres historier og veien gjennom sorgen.

Prøve holde meg opptatt, og være takknemlig for det som er positivt. 
Jeg får også hjelp av en psyk sykepleier som hjelper litt. 
Å snakke om det hjelper, men også godt å bare ha litt egentid til å tenke gjennom.. jeg har lett for å grave meg ned, men jeg er en grubler så jeg trenger å tenke gjennom ting. 
Var din bestemor gammel? 
Å bli rammet av sykdom og det å se frykten de har kan sette seg som et støkk. 
Kan hjelpe å snakke med fastlegen eller noen i kommunen du bor i. Bare å fortelle historien din og få bekreftelse på det du føler og tenker. 

Anonymkode: ca2f1...73e

Hvis du har det sånn med din nevø, hvordan har moren og faren det da?

Det høres ut som om du tar dette innpå deg ganske hardt siden du er sykemeldt 4 måneder etterpå.

Kontakt fagfolk.

Anonymkode: f08b8...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis du har det sånn med din nevø, hvordan har moren og faren det da?

Det høres ut som om du tar dette innpå deg ganske hardt siden du er sykemeldt 4 måneder etterpå.

Kontakt fagfolk.

Anonymkode: f08b8...198

Stygt skrevet av deg. Din sorg er ikke lik noen annens sorg. Du vet heller ingenting om relasjonene her, hvor nære de var eller hvordan denne unge personen døde.

Unødvendig med så krasse ord i et trådemne hvor man er i sorg og sjokk

Anonymkode: dc2a0...f36

[AnonymBruker]

Det er en klisjé men likevel sant :ta tiden til hjelp, sorgen blekner etterhvert. Men det kan ta tid, 4 mnd er ingenting. 

Anonymkode: 7f93f...31a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Stygt skrevet av deg. Din sorg er ikke lik noen annens sorg. Du vet heller ingenting om relasjonene her, hvor nære de var eller hvordan denne unge personen døde.

Unødvendig med så krasse ord i et trådemne hvor man er i sorg og sjokk

Anonymkode: dc2a0...f36

Ikke meningen å være stygg og det kom muligens feil ut, men ikke vant til at en tante tar nevøens bortgang så tungt.

Du skriver at jeg vet ingenting om nevøens bortgang og det er sant, og jeg vet heller ingenting om psyken relasjonen til tanten.

Vi takler ting forskjellig.

Anonymkode: f08b8...198

[AnonymBruker]

Det som hjelper er å gjøre ting slik at du "glemmer" å tenke på personen. Etter hvert vil følelsene knyttet til minnene bli dempet og det blir enklere. Det verste man gjør, som noen tror er det man skal gjøre, er å "bearbeide" sorgen ved å tenke masse på den tapte. Jo mer du tenker på en person som er borte, jo sterkere blir minnene og de emosjonelle koblingene til minnene. Mao, du forsterker sorgen.

Anonymkode: 2f4c8...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Det som hjelper er å gjøre ting slik at du "glemmer" å tenke på personen. Etter hvert vil følelsene knyttet til minnene bli dempet og det blir enklere. Det verste man gjør, som noen tror er det man skal gjøre, er å "bearbeide" sorgen ved å tenke masse på den tapte. Jo mer du tenker på en person som er borte, jo sterkere blir minnene og de emosjonelle koblingene til minnene. Mao, du forsterker sorgen.

Anonymkode: 2f4c8...ef5

Forstår hva du mener, men hvis man hele tiden prøver å få fokuset på noe annet enn avdøde, vil jo sorgen bryte igjennom til slutt likevel fordi den blir for sterk.

Jeg har en fysisk følelse i kroppen som jeg har hatt siden han døde, og den kjenner jeg uansett om jeg faktisk ler av en dårlig vits eller om jeg spiser middag og prater med sønnen min om fotball.

Følelsen jeg kjenner er traumet/sjokket som enda ikke har gitt seg 4,5 måneder etterpå, og det er nok fordi jeg ikke har kommet igang skikkelig med sorgen.

Med en gang tårene og tankene om avdøde kommer, flykter jeg i tankene over på noe annet å tenke på, men den fysiske følelsen i kroppen kan jeg ikke flykte fra.

Anonymkode: f08b8...198

[AnonymBruker]

On 2/13/2024 at 10:59 PM, AnonymBruker said:

Forstår hva du mener, men hvis man hele tiden prøver å få fokuset på noe annet enn avdøde, vil jo sorgen bryte igjennom til slutt likevel fordi den blir for sterk.

Jeg har en fysisk følelse i kroppen som jeg har hatt siden han døde, og den kjenner jeg uansett om jeg faktisk ler av en dårlig vits eller om jeg spiser middag og prater med sønnen min om fotball.

Følelsen jeg kjenner er traumet/sjokket som enda ikke har gitt seg 4,5 måneder etterpå, og det er nok fordi jeg ikke har kommet igang skikkelig med sorgen.

Med en gang tårene og tankene om avdøde kommer, flykter jeg i tankene over på noe annet å tenke på, men den fysiske følelsen i kroppen kan jeg ikke flykte fra.

Anonymkode: f08b8...198

Sorgen vil selvfølgelig bryte gjennom noen ganger. Det er helt normalt. Og man skal ikke være redd for det. Men man skal ikke "dyrke" sorgen eller bearbeide sorgen. Man bør leve så normalt som mulig, og være raus med seg selv dersom man kjenner på sorgen. Etter hvert vil de sterke følelsene dempes og man sitter igjen med minnene. Dette kan ta dager for noen, og mange måneder (og til og med år) for andre.

Man skal heller ikke ha dårlig samvittig for å "prøve å glemme" den avdøde. Man gjør ikke det. Men man bruker tiden etterpå til å ta vare på seg selv, og lar følelsene normaliseres igjen. Minnene vil alltid være der.

Anonymkode: 2f4c8...ef5

[Maskinfører]

Ingenting sorgen er der fremdeles etter 2-3 måneder og vil nok vare resten av livet (Min Far) 

[AnonymBruker]

Å bli ferdig med alt papirarbeidet, ,skatteoppgjør, arv , gravstein osv og fokusere på meg selv.

Anonymkode: f08b8...198