?

[AnonymBruker]

Det kan være autisme. Som andre sier så ligner autisme på andre diagnoser så det er ikke alltid lett å sette diagnosen. Det er også en av grunnene til at man ikke bør selvdiagnostisere seg selv. 

Jeg er autist og fikk diagnosen i voksen alder. Anbefaler deg å gå til utredning, høres ut som du er deprimert i tillegg så her kan du jo slå to fluer i en smekk og både bli utredet for autisme og få hjelp med depresjonen. Fordelen med utredning av autisme er både at man blir bedre kjent med ens problemer, men også at man kan få tilrettelegging i arbeidslivet samt tips til hvordan hverdagen skal fungere bedre. 

Selv slet jeg med depresjon da jeg ble utredet for autisme og disse diagnosene kan forsterke hverandre på en del områder. Som gjør det enda lettere å få dårligere livskvalitet. 

Anonymkode: 040cb...e1c

[AnonymBruker]

Synes du skal legge frem alle disse tingene for legen din! Jeg er nylig henvist utredning for autisme da jeg endelig var ærlig med legen om hvordan jeg har det.

Om det er Asperger, adhd, add eller annet er umulig for oss fremmede på et forum å si, det er derfor du må få hjelp til å utredes av profesjonelle.

Det som gjorde utslaget for at legen mistenker Asperger i mitt tilfelle er at jeg er ekstremt rigid og repetitiv, noe som ikke fremkommer i en vanlig konsultasjon med mindre man forteller det selv med eksempler. F.eks har jeg sett favorittfilmen min 40 ganger og lest favorittbøker min minst 10 ganger. Jeg liker at alt er likt og gjør det samme opp igjen og opp igjen. 

Anonymkode: dc5dd...830

[AnonymBruker]

6 hours ago, DelvisPresley said:

Nei, jeg er ikke tankeleser.

Normale mennesker får alltid en følelse av hva andre føler/ utstråler. Mennesker med asperger får ikke denne informasjonen, noe som fører til at de går glipp av en del sosial informasjon. Det er en av grunnene til at de sliter sosialt. De kan ikke merke følelsen som utstråler fra den andre personen. Dersom en person er veldig fleipete, så vil de ikke føle det. De vil bare merke at personen oppfører seg annerledes, men de vil ikke føle noe utstråling fra den andre. Er litt vanskelig å forklare, for det er en følelse de som har tar for gitt, og de som ikke har den aner ikke at den eksisterer

Anonymkode: 900e9...9ff

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Normale mennesker får alltid en følelse av hva andre føler/ utstråler. Mennesker med asperger får ikke denne informasjonen, noe som fører til at de går glipp av en del sosial informasjon. Det er en av grunnene til at de sliter sosialt. De kan ikke merke følelsen som utstråler fra den andre personen. Dersom en person er veldig fleipete, så vil de ikke føle det. De vil bare merke at personen oppfører seg annerledes, men de vil ikke føle noe utstråling fra den andre. Er litt vanskelig å forklare, for det er en følelse de som har tar for gitt, og de som ikke har den aner ikke at den eksisterer

Anonymkode: 900e9...9ff

Det kommer vel helt an på settingen og hva man snakker om. Jeg ser jo selvsagt om noen er lei seg eller glad, og kan se det på ansiktsuttrykk og høre det på stemmen.

Jeg vet stort sett når noen fleiper, er sarkastiske eller ironiske.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (3 minutter siden):

Det kommer vel helt an på settingen og hva man snakker om. Jeg ser jo selvsagt om noen er lei seg eller glad, og kan se det på ansiktsuttrykk og høre det på stemmen.

Jeg vet stort sett når noen fleiper, er sarkastiske eller ironiske.

Meg litt over her som er nylig henvist. Det er jo som du sier, det kommer an på settingen. Jeg kan plukke opp sarkasme f.eks, men jeg sliter med å forstå når folk er lei, ikke ønsker kontakt eller ikke er interessert i temaet. Dersom jeg snakker om noe som interesserer meg kan jeg gjerne tyne samtalepartner til det punkt at de må stoppe meg og tydelig si ifra at de ikke ønsker å fortsette samtalen. Da kan de har vært lei lenge, men jeg plukker det virkelig ikke opp.

Anonymkode: dc5dd...830

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Meg litt over her som er nylig henvist. Det er jo som du sier, det kommer an på settingen. Jeg kan plukke opp sarkasme f.eks, men jeg sliter med å forstå når folk er lei, ikke ønsker kontakt eller ikke er interessert i temaet. Dersom jeg snakker om noe som interesserer meg kan jeg gjerne tyne samtalepartner til det punkt at de må stoppe meg og tydelig si ifra at de ikke ønsker å fortsette samtalen. Da kan de har vært lei lenge, men jeg plukker det virkelig ikke opp.

Anonymkode: dc5dd...830

Jeg er ganske motsatt. Er redd for å bry andre, så jeg legger sjeldent ut i det vide og det brede. Er fåmælt og lavmælt, så jeg er veldig opptatt av å ikke ta plass. Sliter med å ta ordet i grupper, og jeg er overbevist om at jeg ikke har noe fornuftig å komme med.

Vil si at jeg i teorien har god sosial kompetanse, men at bekymringene for å være til bry tar overhånd. Så det bikker over til lav sosial kompetanse, på en måte. I praksis. Hvis man bare durer på, har null filter, og snakker om detaljer i sitt personlige liv til "hvem som helst", tenker jeg jo at de har lavere sosial kompetanse enn meg som velger ordene med omhu. Kanskje det er mest lav selvtillit og angst som er problemet hos meg. Ikke godt å si.

[AnonymBruker]

Du minner meg om eksmannen min som har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Les deg opp om det ☺️ Han fant nylig ut at han har det, og det gir så mye mening, endelig fikk vi en forklaring på hvorfor han er som han er. 

Anonymkode: 3cdd0...9da

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (7 timer siden):

Jeg er ganske motsatt. Er redd for å bry andre, så jeg legger sjeldent ut i det vide og det brede. Er fåmælt og lavmælt, så jeg er veldig opptatt av å ikke ta plass. Sliter med å ta ordet i grupper, og jeg er overbevist om at jeg ikke har noe fornuftig å komme med.

Vil si at jeg i teorien har god sosial kompetanse, men at bekymringene for å være til bry tar overhånd. Så det bikker over til lav sosial kompetanse, på en måte. I praksis. Hvis man bare durer på, har null filter, og snakker om detaljer i sitt personlige liv til "hvem som helst", tenker jeg jo at de har lavere sosial kompetanse enn meg som velger ordene med omhu. Kanskje det er mest lav selvtillit og angst som er problemet hos meg. Ikke godt å si.

Sosial angst er veldig vanlig og gir ofte depresjon i tillegg. Får man ikke hjelp, blir man bare mer og mer isolert. Sosiale situasjoner blir vanskeligere og vanskeliger, som tiden går. Årsakene kan være mange. Det å miste trygghet som barn. Å miste en foreldre, kan trigge alt mulig. Fikk du hjelp til å bearbeide den sorgen som barn?

Jeg ville gjort som de andre skriver. Gå til legen og få hjelp. Tror du hadde fått god hjelp av å lufte tankene dine med en psykolog. Det blir bare værre av å bære på det alene. 

Ellers skal du ikke være redd for å fortelle folk rundt deg at du sliter. Du vil nok mest sannsynlig oppdage at alle sliter med noe. Jeg har ennå til gode å treffe et voksent menneske som ikke har noe i bagasjen sin. 

 

Anonymkode: 85320...173

[AnonymBruker]

9 hours ago, DelvisPresley said:

Det kommer vel helt an på settingen og hva man snakker om. Jeg ser jo selvsagt om noen er lei seg eller glad, og kan se det på ansiktsuttrykk og høre det på stemmen.

Jeg vet stort sett når noen fleiper, er sarkastiske eller ironiske.

 

9 hours ago, AnonymBruker said:

Meg litt over her som er nylig henvist. Det er jo som du sier, det kommer an på settingen. Jeg kan plukke opp sarkasme f.eks, men jeg sliter med å forstå når folk er lei, ikke ønsker kontakt eller ikke er interessert i temaet. Dersom jeg snakker om noe som interesserer meg kan jeg gjerne tyne samtalepartner til det punkt at de må stoppe meg og tydelig si ifra at de ikke ønsker å fortsette samtalen. Da kan de har vært lei lenge, men jeg plukker det virkelig ikke opp.

Anonymkode: dc5dd...830

Dere må altså gjøre det aktivt. Dersom dere ser at noen er glad, vet dere personen er glad. Dersom dere ser den er trist, så vet dere den er trist. Normale mennesker har en slags følelsessans der de føler hva en annen person føler. De trenger ikke vite at en person som er glad smiler, de kan føle at personen er glad. På samme måte, kan de føle at den andre personen kjeder seg. En person med asperger har ikke den følelsessansen og må være flink på å gjenkjenne kjedsomhet i ansiktet til den andre for å vite at den kjeder seg. Det er veldig vanskelig å se på noen at de kjeder seg, så derfor er det mye vanskeligere når man ikke føler det automatisk. En normal person merker det av seg selv, som regel. Det gjør at det sosiale er letere for normale enn aspergere. Fordi de har denne sansen som hjelper dem regulere egen snakking, egne følelser, egne meninger etter reaksjonen de får fra den andre personen

Sjansen høy for at det er asperger. Jeg vil si det er dette trekket som er den absolutt beste indikatoren på om noen er asperger eller ikke. (Selvsagt er det enkelte individer som kan mangle denne sansen ved andre sykdommer)

Anonymkode: 900e9...9ff

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du minner meg om eksmannen min som har engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse. Les deg opp om det ☺️ Han fant nylig ut at han har det, og det gir så mye mening, endelig fikk vi en forklaring på hvorfor han er som han er. 

Anonymkode: 3cdd0...9da

Leste om det, men ganske mye som ikke stemmer med meg.

[DelvisPresley]

Å leve som meg, slik jeg er, syns jeg ikke er verdt det. Har et lavt funksjonsnivå. Mulighetene i livet er veldig få.

[AnonymBruker]

DelvisPresley skrev (12 timer siden):

Å leve som meg, slik jeg er, syns jeg ikke er verdt det. Har et lavt funksjonsnivå. Mulighetene i livet er veldig få.

Kan du prøve å redefinere hva lykke er?

Jeg finner selv mye glede i de små tingene. Klisje, jeg vet😅

Mindfulness endret meg mye, og stoisisme. Anbefaler å titte litt på de to tingene 😊

Her er en bok på appen BookBites som du kan lese gratis.

Og Marcus Aurelius er en person du burde sjekke ut.

Jeg lever hver dag som en gave. Jeg tenker på meg selv som en som har dødd og har fått lov til å komme tilbake til livet. Jeg nyter alt livet har å by på til det fulle.

 

Anonymkode: 8a1de...471

[AnonymBruker]

Husk forresten også å ha nok d-vitamin innabords!😊

Ellers blir man deprimert.

Anonymkode: 8a1de...471

[DelvisPresley]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Husk forresten også å ha nok d-vitamin innabords!😊

Ellers blir man deprimert.

Anonymkode: 8a1de...471

Jeg tar tran hele vinteren og D-vitamintilskudd i pilleform.

[Gjest AAEN]

DelvisPresley skrev (På 29.5.2023 den 1.14):

Mann her. Jeg har i hele mitt liv følt meg unormal i sosiale settinger. Har ingen venner i dag, ingen partner eller barn. Det er liksom aldri noen som viser interesse for meg, enda jeg selv føler at jeg prøver. Har aldri kjemi med noen.

Blir ekstremt stresset og nervøs hvis mye skjer på en gang, og er veldig følsom for støy og lyd. Syns det er vanskelig å forholde meg til sterke følelser hos andre som f.eks sinne.

Interessene mine er få og jeg sliter også med gjennomføringsevne. Jeg er mye nedfor og sliter med å se en fremtid. I det daglige kan jeg ofte føle meg veldig fjern og drømmende, og at jeg halveis lever i en egen verden. I alle fall tankemessig. Om noen snakker til meg, reagerer jeg så klart. Jeg aner ikke hvordan andre ser meg.

Jeg er ofte misunnelig på andre som lever fine liv og alt de har. Partner, barn, hus etc.

Ofte vil jeg helst være i fred, og jeg har ikke turt å date noen på fem år. Jeg fungerer i jobb, eller er i hvert fall i full jobb. Jeg har angst for en rekke "normale" ting, som å kjøre bil, snakke foran forsamlinger, eller være i vann. Alle de tingene virker helt umulige for meg å klare.

Jeg sliter med å løse problemer på jobb og blir stresset når jeg prøver. Det føles som om hodet mitt bare er kaos, og at jeg hele tiden er på "alerten".

Kan det være autisme/asperger? Eller noe annet? En del av meg vil egentlig ikke vite det, heller. Vil bare være normal.

Kjenner meg ganske igjen i dette 😀