Datteren min kalte meg h*re

[tøydokka]

Snakk med datteren din om at den atferden hun har er uakseptabel. Lytt til henne og aksepter følelsene hun har. Men poengter at det ikke er greit å være slem, kalle deg for stygge ting osv. Og hun må gå på skolen. Alle har plikter. Sånn er det. Vær åpen om at dere gjerne trenger litt hjelp en periode sånn at dere som familie kan leve bedre sammen. Jeg ville vært litt i forkant her og ikke ventet til hun begynner å henge med "feil folk", der gjerne rus og annet dritt kommer inn i bildet. Man blir jo gjerne litt rådvill i en sånn situasjon. Familievernkontoret eller barnevernet kan være instanser der du kan søke råd og veiledning. Høres ut som dette blir litt mye for deg å håndtere alene.

[AprilLudgate]

Jeg tenker ditt eget forslag her er svaret: gå i samtaler sammen.

Hva du har gjort feil sier du ingenting om, men hun er nå uansett i en situasjon hvor hun virker å være veldig frustrert og ha mye sinne/lite rom for andre. 
 

Synes det er veldig spesielt at folk i tråden trekker frem barnevern først, som om det automatisk er jenta det er noe dysfunksjonelt med.

Det kan være, men hva med å gi henne en sjanse?

Dette scenariet var gjenganger i mitt oppvekstmiljø.

Unge par med diverse problemer fikk barn - hadde ikke omsorgsevne eller kapasitet. La tilrette for en ganske kjip oppvekst med mye vanskeligheter for alle involverte.

Så ble barna tenåringer, og da gikk foreldre lei og barnevern ble involvert.

Dette lærte ungdommene absolutt ingenting av, og de fikk bare stempelet «du er vanskelig».

Ingen begynte noensinne i andre enden - ved å gi ungene mulighet til å snakke seg gjennom det som ligger til grunn. Ingen så ungene og hvorfor. 

Disse foreldrene virker først å få en slags normal voksen modenhet når de kom i 40-50årene. Og da begynte de å reparere bittelitt. Men for mange var det jo også for sent, for de da voksne barna var ikke alltid interessert i å leke familie når de konsekvent ble avvist før for hva som faktisk foregikk. 
 

Hvorfor skal du kontakte barnevern egentlig? 

FrøkenHP skrev (27 minutter siden):

Jeg skriver ikke at hun skal kaste henne ut, men å si det, kan det gjøre at hun kan tenke annerledes. Jeg skriver dette fordi det funket i min familie, og tiltross for det så har vi et veldig bra forhold i familien 

Neineineinei.

Det der skjedde med meg som ungdom, og det satte dype spor. Min forelder vet ikke noe om dette, fordi jeg har ikke sagt det.

Men det er en ting jeg aldri kommer til å tilgi eller tenke var innafor. Jeg oppfatter fortsatt som voksen at jeg er mindre velkommen hjemme og mindre verdsatt enn det søskenet som ikke fikk samme behandling. 

 

TS:

Du har sjansen til å være en funksjonell forelder her. Og det begynner ikke med å kontakte barnevern. 
Hun er ikke rusmisbruker eller invovlert i alvorlig kriminalitet. Gi nå ungen det hun trenger. Så kanskje dette kan bedre seg. 
 

Hun er allerede forlatt av faren sin, har åpenbart en dysfunksjonell familie og så skal mamma (som erkjenner hun har gjort mange «feil» ringe barnevern? Nei vettu hva. 
 

Den er i så fall langt nede på lista over ting å forsøke. 
Begynn med helsesøster på skolen og spør om råd for hvordan dere sammen kan få det bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det også er noe som vi snakker om ofte og som er krevende ... barna forteller at INGEN andre barn gjør noe som helst hjemme, og at de får masse ukepenger uten å ha oppgaver. Det gidder ikke jeg..  dessuten har jeg veldig dårlig råd og har gjort dette helt klart for dem... jeg jobber hardt for å komme meg ovenpå økonomisk men dette er noe hun også er sur på meg for... de fleste i klassen hennes kommer fra rike familier...

Ts

Anonymkode: 0d4c4...c10

Det er jo egentlig imponerende at du ikke har måttet takle «alle andre» argumentet før nå. Du vet vel at det ikke stemmer?

Det bør avvises med at du ikke er interessert i hva alle andre gjør. Hos dere gjør dere som det passer best hos dere. Ikke gå inn i denne diskusjonen.

Anonymkode: 4759d...40d

[AnonymBruker]

FrøkenHP skrev (55 minutter siden):

Jeg skriver ikke at hun skal kaste henne ut, men å si det, kan det gjøre at hun kan tenke annerledes. Jeg skriver dette fordi det funket i min familie, og tiltross for det så har vi et veldig bra forhold i familien 

Jeg ble selv truet med å bli kastet ut da jeg var ung, og til slutt ble jeg kastet ut. Jeg var nok en relativt «vanskelig» tenåring, men det kom av at jeg var utsatt fra emosjonell og fysisk omsorgssvikt fra jeg var liten. Oppførselen min var en direkte konsekvens av hvordan jeg var blitt behandlet (ble slått fra jeg var liten, stadige trusler om vold, ignorert og fryst ut av foreldrene mine når jeg gjorde det minste galt osv). 
 

Å bli truet med å bli kastet ut gjør alt bare verre. Barn skal føle seg trygge hjemme og trygge på at foreldrene elsker en ubetinget. Det betyr ikke at foreldrene ikke kan mislike en viss oppførsel og sette grenser og bruke konsekvenser. Men en skal aldri føle at en konsekvens er at en mister foreldrenes kjærlighet, aksept av en som person - eller at en mister hjemmet sitt og på den måten også foreldrene sine. Dette skal aldri trues med, da heller man bare bensin på bålet.

Ts, du har gjort feil tidligere. Og det er helt greit, alle mennesker gjør feil. Det høres imidlertid ut som du eier opp til feilene dine, og det er veldig viktig. Mine foreldre innrømmet aldri skyld, og nektet til og med overfor meg at de var voldelige mot meg. Virker som du har snakket med barna dine om feil som har blitt begått, og det er bra. Men samtidig skal du heller ikke godta at de «straffer» deg for dette ved å behandle deg dårlig. 
 

De må heller lære seg at de må snakke med deg om eventuelle vonde tanker og såre følelser de har rundt de feilene du har begått. Og så må du romme disse tankene og følelsene, si du er veldig lei for det. Du er moren deres, dere er en familie, og du elsker barna dine uansett hva. Snakk om hva dere kan gjøre framover for å ha det godt og trygt sammen. Du kan jo dessverre ikke gjøre noe med hva som har hendt tidligere, men dere kan se framover sammen. Hva tenker de du kan gjøre for at de skal ha det godt og trygt med deg, hva kan de gjøre for at det skal være fint hjemme og ha det fint sammen?

Snakk sammen i fredstid. Behold roen når hun mister besinnelsen. Ikke påfør henne skam for å ha visse følelser, men snakk om hvordan hun kan reagere når følelsene kommer. Hun føler seg nok enda verre når hun har utagert sånn, det er jo ikke noe godt å sitte med etterpå. Hva kan hun gjøre når det koker over? Og det er selvsagt ikke greit at hun kaller deg stygge ting, og det burde jo få en konsekvens. Hva tenker hun om at hun sier slike ting? Hva mener hun er en grei konsekvens for slik oppførsel (ikke at hun skal avgjøre dette, kan jo hende hun nekter å innrømme skyld, men prøv å få henne til å reflektere over dette når situasjonen har roet seg helt). Og så setter du en konsekvens for oppførselen (inndra mobilen, dropp skjermtid, får ikke dra på et arrangement/overnatting hun har gledet seg til eller lignende - alt ut fra hvor alvorlig situasjonen har vært). 
 

Prøv så godt du kan å aldri miste besinnelsen selv i hvert fall. Og jeg ville absolutt ha bedt om familieterapi, kanskje også individuell terapi for dere alle sammen.

Og du, det ordner seg. Dere kommer dere gjennom dette, og hun kommer ikke alltid til å ha en slik oppførsel.

Ikke la dine tidligere feil spise deg opp, du har gjort så godt du kan med de forutsetningene du har hatt. Og så lærer man underveis ❤️

Anonymkode: 2284f...9de

[Chantielle]

Ryddet for nedsettende innhold,brukerangrep,samt svar til dette.

Chantielle mod.

[AnonymBruker]

Jeg ville syntes det var mye verre at hun faktisk skulket skolen, enn at hun kalte meg hore. Selvom det siste er helt uakseptablt og det ville såret meg, og også forskrekket meg at hun var i stand til så dårlig oppførsel, så er skulking verre.

Du trenger ikke lete etter passende straff, ufin ordbruk kan du tilgi hvis hun sier unnskyld. Men skulking? Snakk om det i dag/helgen (uten broren). Hva var det som skjedde? Du forsår at det virkelig føltes umulig for henne å gå på skolen i dag, men hvorfor? Var det bare "støl", forstår vel hun også at det ikke er gyldig grunn? Og du maste og ville dra henne opp, fordi det faktisk er jobben din å få henne på skolen. I dag mislyktes både hun og du. Hvordan unngå at dette skjer igjen? 
Nå er det tom langhelg. Går hun i 7. eller 8.? Uansett kan du snakke om at ungdomsskolen er mye mer alvor enn barneskole, man kan ikke bare utebli. Regler gjelder for henne også. Var det noe annet som plaget henne? Mistrives hun så fælt på skolen, vil hun du skal gjøre noe, er det noe hun kan gjøre? Snakke med helsesøster, trekke seg ut av dramagjengen, kunne hun tenkt seg å bytte klasse til høsten? Skjønner hun at dette er alvorlig og må få noen konsekvenser (ikke straff) slik at det ikke skjer igjen? Konsekvens kan være samtale med sosiallærer, eller bare ta seg sammen, i helgen må hun gjøre det skolearbeidet de andre gjorde i dag.

Anonymkode: 16b87...f22

[AnonymBruker]

En skal aldri true med mer enn hva en greier å stå ved. 
Denne jenta har sikkert fått ture frem i lang tid, og tester grenser i ett kjør fordi hun har mistet respekten for de rundt seg. 
Mulig at hun er sår for at hun ikke har en far rundt seg , og setter opp en tøff image for å inngå å bli såret av de som kommenterer hennes hjemmesituasjon. 
Ta kontakt med helsestasjonen og be om hjelp. 
Det finnes kurs som støtter opp om foreldrerollen og struktur. 
Først og fremst så må en prøve å nå inn til jenta og få frem hvorfor hun oppfører seg sånn, og i en dialog som ikke innebærer trusler eller kjeft. 
Akkurat det kan en trenge hjelp til i starten når alt er så fastlåst. 

Anonymkode: 0162a...88b