Gå til innhold

Hvordan var barndommen din?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Utenfra ser min familie perfekt ut. jeg har en mamma og pappa som bor sammen og brødre med lang utdanning. Jeg har også snart bestått en mastergrad. Vi vokste opp i et stort hus og begge foreldrene mine har klart seg bra i jobb osv. Foreldrene mine har ikke venner. De elsker ikke hverandre, og sover ikke en gang på samme rom. Pappa var veldig sint når vi barna var små. Han kunne slå i bordet om vi ikke sa nok at vi likte maten han lagde for eksempel, og vi kunne ikke tøyse med han, fordi det var en risiko for at han ble eksplosiv og kastet ting osv. Han kunne også si unødvendige ting som: "Slutt å gråt mens du spyr" da broren min var syk..

Mamma var min støttespiller og hun jeg gikk til som barn. Etterhvert som jeg ble eldre tror jeg faktisk at hun var/er verre enn pappa.. Jeg hadde konsentrasjonsvansker som liten, men mamma ville ikke at jeg skulle ha ekstrahjelp, få utredning for noe osv.. og hun brukte silens treatment når jeg fikk andre bøker osv.. hun har vært veldig opptatt av hvordan jeg snakker med folk, spiser og kler meg. Dette innsåg jeg først var et problem når jeg fikk meg kjæreste og han ikke ville endre noe med meg. På vgs hadde jeg det skikkelig dårlig psykisk og spurte mamma om hun kunne hjelpe meg med å gå psykolog. men hun sa bare at jeg klaget mye og måtte bare slutte med det. Jeg var syk i flere år og turte ikke å gå til psykolog før jeg var midt i bacheloren. Da hadde jeg gått lenge med selvmordstanker i all hemmelighet.

Jeg begynner å se at lillebroren min kun bryr seg om deg selv, er ikke glad på andres vegne osv... bryr seg kun om status og merkeklær. Jeg synst det er synd om denne oppførselen fortsetter i generasjoner.

Jeg har forresten ikke gått å snakket med en psykolog om dette, og kanskje jeg må. Jeg lurer veldig på hvor mange familier som er dysfunksjonelle. Kan du kjenne deg igjen i noe? Jeg vil gjerne høre om det

Anonymkode: 4b12c...2cb

  • Hjerte 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Grusom. Bortsett fra noen mnd da jeg bodde hos min bestemor, så ble jeg utsatt for grov psykisk vold hjemme, og mobbing gjennom hele skoleløpet mitt. Jeg ble også slått og behandlet som om jeg var skitten. Helt fryktelig. 

Bortsett fra de 3 mnd kan jeg egentlig ikke huske å ha følt meg trygg noengang. Og jeg var et såkalt ønsket og planlagt barn

Anonymkode: 82c4c...992

  • Hjerte 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble slått hjemme*

Anonymkode: 82c4c...992

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fantastisk! Voksenlivet- ikke. 

Anonymkode: e455d...824

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlig , psykisk vold. 

Anonymkode: e302d...ebf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fin! ❤️ 

Men måtte ta ein del ansvar frå før eg var tenåring. 

Anonymkode: 829d1...d41

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Utad perfekt. Gifte foreldre, god inntekt, var alltid ren og mett. Mye fysisk og paykisk vold. Gledet meg til å bli voksen. Voksenlivet har blitt enda verre. I ferd med å gi opp alt. 

Anonymkode: cac93...47d

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Begge foreldrene mine var alkoholikere, men mamma klarte å fungere likevel. De skilte seg da jeg var 8 år. Faren min var også narkoman og psykisk syk.

Husker mye krangling.

Så på tv nesten hele tiden etter skoletid.

Levde gjennom skjermen.

Husker ikke så mye fra det virkelige livet.

Anonymkode: a27aa...37c

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en fin barndom selv om vi var fattige 

Anonymkode: e235a...02c

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Utenfra ser min familie perfekt ut. jeg har en mamma og pappa som bor sammen og brødre med lang utdanning. Jeg har også snart bestått en mastergrad. Vi vokste opp i et stort hus og begge foreldrene mine har klart seg bra i jobb osv. Foreldrene mine har ikke venner. De elsker ikke hverandre, og sover ikke en gang på samme rom. Pappa var veldig sint når vi barna var små. Han kunne slå i bordet om vi ikke sa nok at vi likte maten han lagde for eksempel, og vi kunne ikke tøyse med han, fordi det var en risiko for at han ble eksplosiv og kastet ting osv. Han kunne også si unødvendige ting som: "Slutt å gråt mens du spyr" da broren min var syk..

Mamma var min støttespiller og hun jeg gikk til som barn. Etterhvert som jeg ble eldre tror jeg faktisk at hun var/er verre enn pappa.. Jeg hadde konsentrasjonsvansker som liten, men mamma ville ikke at jeg skulle ha ekstrahjelp, få utredning for noe osv.. og hun brukte silens treatment når jeg fikk andre bøker osv.. hun har vært veldig opptatt av hvordan jeg snakker med folk, spiser og kler meg. Dette innsåg jeg først var et problem når jeg fikk meg kjæreste og han ikke ville endre noe med meg. På vgs hadde jeg det skikkelig dårlig psykisk og spurte mamma om hun kunne hjelpe meg med å gå psykolog. men hun sa bare at jeg klaget mye og måtte bare slutte med det. Jeg var syk i flere år og turte ikke å gå til psykolog før jeg var midt i bacheloren. Da hadde jeg gått lenge med selvmordstanker i all hemmelighet.

Jeg begynner å se at lillebroren min kun bryr seg om deg selv, er ikke glad på andres vegne osv... bryr seg kun om status og merkeklær. Jeg synst det er synd om denne oppførselen fortsetter i generasjoner.

Jeg har forresten ikke gått å snakket med en psykolog om dette, og kanskje jeg må. Jeg lurer veldig på hvor mange familier som er dysfunksjonelle. Kan du kjenne deg igjen i noe? Jeg vil gjerne høre om det

Anonymkode: 4b12c...2cb

Alkohol,vold,pyskopat og mye dritt fra foreldre og søsken hele tiden.

Anonymkode: f4644...32e

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En fæl barndom. Bodde med psykisk syk aleneforelder- husker best den evige følelsen av stress, redsel og hvor utmattende det var.

Anonymkode: 0f411...638

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble ett skilsmisse barn som 1 åring. Etter en stund fikk mamma en ny mann som da ble min stefar. De fikk ett barn sammen og vi levde lykkelig i alle år.

Min stefar er min pappa og aldri gjort forskjell på mitt søsken og meg.

Jeg kunne ikke hatt en bedre barndom eller bedre foreldre ❤️

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som barn av en ung mor (17 år), så tenker jeg ofte at abort egentlig hadde det vært beste valget. Hun hadde planer om å adoptere meg bort, men ble overtalt av ei som er av typen 'man angrer aldri på barna man får'.

Hun var veldig umoden. Mine basale behov som mat og klær ble så vidt oppfylt, men ikke mer enn 'godt nok'. Mine emosjonelle behov ble aldri møtt. Jeg skulle kun sees, men ikke høres. Jeg var som en hushjelper i huset så snart jeg begynte på skolen. Jeg opplevde å være en belastning og ingen glede. Hun snakka alltid stygt om alle man såg på tv'en, enten hva de hadde  på seg eller hvordan de såg ut. Hun hadde en veldig kort lunte, og ble sint for den minste ting. Hun sa alltid nei når jeg spurte om noe, så slutta fort med det. Hun var aldri tilstedt når jeg hadde konkurranser eller oppvisninger i skole eller idrett. Jeg kom til å bli så lite som overhodet mulig hjemme til enhver tid.

Jeg begynte å skjemmes over henne da jeg var 6 år. Skammen har jeg bært med meg gjennom hele livet, den får jeg ikke bort, verken overfor henne eller meg selv.

Faren min, vel, han dukket plutselig opp da jeg var ferdig med barnehagen. Han hadde da fått et barn med ei annen som han bodde med. Hvorfor jeg plutselig skulle ha samvær med han, vet jeg ikke. For jeg var tydeligvis bare i veien der også. Da de fikk unge nr 2, fikk jeg vite det via via via, det samme da de gifta seg. Hans nå kone uttrykte opptil flere ganger at jeg var en bastard.

Jeg er godt voksen nå, men det henger igjen enda. Jeg har problemer med menneskelige relasjoner, jeg har et mindreverdkompleks som ikke likner grisen. Spiseforstyrrelsene starta i ungdom og har utviklet seg med årene fra den ene arten til den andre. Problematisk vil mat alltid være. Jeg er hyperselvstendig og spør omtrent aldri om hjelp fra noen.

At jeg tillegg har fått nevrologiske sykdommer, hjelper ikke på. Så er i tillegg ufør, og dermed heller ikke en del av noe sosial lag. Har masse utdannelse og god inntekt før jeg ble syk, er i det minste ikke helt fattig.

Og ja, jeg er faktisk forbanna. Har prøvd noen ganger å ta opp mine opplevelser i barndommen. Men da får jeg bare beskjed om at det enten ikke har skjedd eller at jeg lyger. Dødlig fornærmet blir hun hver gang. Det skal da handle om henne og stakker hun. Ja, jeg mistenker narsissme. Da jeg fant ut at hun gikk bak ryggen på meg og snakka dritt om meg, da var problmet at jeg fant det ut. Ikke at hun hadde gjort det. Og det var dråpen som fikk begret til å renne over. Har ikke snakke med henne siden. Far kutta jeg kontakt med noen måneder før det.

Når noen spør om foreldrene mine, så sier jeg at de er død. Det er de for meg. Hvis det kommer en dag hvor de vil trenge min hjelp, så får de et nei. De høster det de sår.

Anonymkode: df70d...9ee

  • Liker 3
  • Hjerte 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tar denne som anonym. Det var helt jævlig, tok egentlig lang tid å forstå at det var et klassisk tilfelle av omsorgssvikt. Kjipt å tenke på i etterkant.

Anonymkode: 8019f...484

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Warrior

Den var god. Har bare gode minner etter en lykkelig barndom❤️

Eneste negative er litt mobbing på barne og ungdomskolen, men vi var flere som ble det. Mobbing har ikke fått knekke meg.

Endret av Warrior
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble satt bort om natten som baby. Åtte timers skrikekur, for at foreldrene mine prioriterte egen søvn. De fortsatte å sette egne behov først og de var emosjonelt utilgjengelig. Det har gått hardt utover selvfølelsen min. Men jeg hadde en rik barndom i mitt indre. Jeg har stor fantasi og stor evne til å drømme meg bort.

Anonymkode: 2cf36...507

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg tror noe av det du beskriver er ganske vanlig for forrige generasjon (etterkrigsgenerasjonen). 

Det var lite klemming og "glad i deg". Om man hadde det vanskelig var det bare å skjerpe seg, det var liten forståelse for mental helse. Og mange hjem har nok hatt en autoritær far. Det var nok også mer vanlig å holde sammen som venner og familien.as. 

Om man ellers har hatt det godt og trygt, og landet på beina som voksen, tror jeg ikke det er sunt å lete etter traumer. Alle har vel noe de kan sette fingeren på med egen oppvekst. 

Så om jeg var deg ville jeg heller fokusert mer på hva du faktisk har fått til. Og heller tatt lærdom om hva slags forelder du ikke vil bli. 

Anonymkode: ac8df...bd4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utenfra skulle man tro at barndommen og oppveksten min var fantastisk, med stort hus med hage, far med godt betalt jobb, hjemmeværende mamma, utenlandsreiser etc. MEN innenfra så var det helt annerledes. Foreldrene klaget masse, ofte skriking og slå igjen dører, masse kjeft og ble slått pga det ene og det andre. Jeg ønsket ofte at foreldrene mine skulle gå fra hverandre men det gjorde de ikke før jeg var i voksenalder. 

Anonymkode: 0ee18...626

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en veldig opplagt dårlig barndom. Vold, overgrep,  fattigdom, psykisk vold/kjeft, mobbing (måtte bytte skole pga det) og flytta for mye til å ha røtter noe sted. Traumer. CPTSD. Endt opp som ufør. Skal mye til for å slippe folk innpå meg. Innskrenket livsutfoldelse. 

Anonymkode: 756e6...b55

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde en perfekt barndom. Snille, støttende, kloke foreldre, greie søsken jeg var og er glad i, stor slekt, helt vanlig materiell standard i et vanlig nabolag der alle hadde vanlige jobber, mor og far også. Alle var lærere og sykepleiere og bankansatte og en og annen butikkansatt og en og annen tannlege. Ingen sinte, ingen slemme. Jeg opplevde ikke dødsfall (besteforeldre) før jeg var 12, og vokste opp naiv og trygg. Har det bra som voksen også, men brukte 20-årene på å bli voksen, det var mange erfaringer som trenges for å bli moden, jeg kjente bare redsel, ensomhet, sorg og smerte fra bøker. Har heldigvis ikke hatt mye av det senere heller. Mine foreldre og familielivet vi hadde er mitt forbilde nå som jeg har barn selv. Jeg har et godt ekteskap, og det har fortsatt mine foreldre. Hjemme hos oss kranglet ingen noen gang, annet enn søskenkjekling.

Anonymkode: 67e70...b81

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...