Hvordan var barndommen din?

[AnonymBruker]

helt elendig. 

men hvis jeg skulle skrevet om alt jeg opplevde, så tviler jeg på at folk her på forumet ville ha trodd på alt dette.  

Anonymkode: 39bf3...c09

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg hadde en perfekt barndom. Snille, støttende, kloke foreldre, greie søsken jeg var og er glad i, stor slekt, helt vanlig materiell standard i et vanlig nabolag der alle hadde vanlige jobber, mor og far også. Alle var lærere og sykepleiere og bankansatte og en og annen butikkansatt og en og annen tannlege. Ingen sinte, ingen slemme. Jeg opplevde ikke dødsfall (besteforeldre) før jeg var 12, og vokste opp naiv og trygg. Har det bra som voksen også, men brukte 20-årene på å bli voksen, det var mange erfaringer som trenges for å bli moden, jeg kjente bare redsel, ensomhet, sorg og smerte fra bøker. Har heldigvis ikke hatt mye av det senere heller. Mine foreldre og familielivet vi hadde er mitt forbilde nå som jeg har barn selv. Jeg har et godt ekteskap, og det har fortsatt mine foreldre. Hjemme hos oss kranglet ingen noen gang, annet enn søskenkjekling.

Anonymkode: 67e70...b81

Er du sikker på at du ikke fortrenger noe? Høres utrolig ut!

Anonymkode: 756e6...b55

[AnonymBruker]

God, og jeg savnet ikke noe. Etter at jeg selv ble forelder, så ser jeg at jeg imidlertid at jeg hadde alt for lite kontakt med andre barn som liten. Jeg gikk ikke i barnehage og lekte kun med søsken. Dette ble et problem da jeg begynte på skolen, for jeg kunne ingen leker eller sosiale koder. Jeg falt utenfor og ble mobbet en del, for jeg kunne "ingenting", og det ble så klart morsomt å spørre meg om jeg likte taco og diverse artister som jeg aldri hadde hørt om. Vi var sjelden med på ting, og hadde sjelden besøk. Ingen kafebesøk. Kino var jeg på for første gang etter jeg hadde begynt på skolen og ble invitert med av andre. Det fantes begrenset med fritidstilbud her den gangen, og det unnskylder jo noe, men vi var liksom alltid hjemme, og jeg trodde det var normalen. 

Anonymkode: 84a62...a6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er du sikker på at du ikke fortrenger noe? Høres utrolig ut!

Anonymkode: 756e6...b55

Jeg er ikke den du siterer, men barndommen min ligner. 

To støttende og oppofrende foreldre. Mor var hjemmeværende, pappa jobbet og tjente godt. Hus med stor tomt, hytte på fjellet. Slekt i nærheten som stilte opp. Ferieturer til Danmark og Syden. Hjemmelaget mat, men med solid innslag av Toro, hver dag. Middag spiste vi rundt bordet, med unntak av fredag, da var det TV-middag. Gjerne langpannepizza. Bodde i en rolig gate med mange barn, så var mye ute og lekte. Det var fokus på viktigheten av å være pliktoppfyllende, og at det lønte seg å jobbe hardt. De stilte som leksehjelp, og med høring før prøver. Men det var aldri noe press, kun gode minner. Det første dødsfallet opplevde jeg 17 år gammel, en bestefar, og det var på overtid. 

Men i motsetning til personen du siterer har jeg alltid følt meg voksen og trygg likevel. Flyttet hjemmefra 18 år gammel for å studere på andre siden av landet. De har riktignok kommet med bidrag til egenkapital og slik senere, men jeg har aldri trengt noe. Har nå vært godt gift i 15 år, men særdeles lavt konfliktnivå, i likhet med det jeg vokste opp med. Mine søsken er også godt gift i det jeg oppfatter som gode og nære ekteskap. 

Anonymkode: ac8df...bd4

[AnonymBruker]

Hadde en fin barndom. Yngste av 5, men etterhvert var bare to av oss barn hjemme Pga stor aldersforskjell. Foreldre som stilte opp, og hadde et greit forhold. Alltid hatt mange venner og vært sosialt anlagt. 
Forsvarsbarn, så flyttet tre ganger men det har egentlig bare styrket meg og gitt meg et stort nettverk på kryss og tvers.
Måtte tidlig ta ansvar for meg selv,begynte å jobbe da jeg var 12 år, men kan ikke se at de har skadet meg på noe vis. 
Vanskelige søskenforhold er det eneste som plager meg. Vi er ikke nære, har kun mye kontakt med den ene broren min. Vi stiller ikke opp for hverandre slik jeg mener man bør og forholdene er skjøre.

Anonymkode: 1460a...ba6

[Million]

Jeg hadde en normal barndom. Vi hadde ikke flust av penger, fordi mamma var hjemmeværende og vi var fire unger. Frem til jeg var 14, var det kun pappa som jobbet. Vi bodde i Oslo.

Men alt i alt en normal barndom. Tilbragte alle ferier på vestlandet, på bondelandet, og vokste opp med å få hoppe i høyet, kose med kattunger og små lam. Lærte å hesje høy også, og hjalp til på gårdene venninnene mine der kom fra.

Det var en del krangling mellom mamma og pappa de seneste årene av deres ekteskap, og de skilte seg da jeg var 17. De burde gjort det før, sånn som de kranglet. Men det ble i det minste fred og ro hjemme etter at de skilte lag.

[AnonymBruker]

Helt grusomt. Jeg ble mobbet i stykker på barneskolen, og det eneste skolen gjorde med det, var å sette meg i samme rom med mobberne for å "løse konflikten". Det endte ofte med at mobberne fant på et eller annet jeg skulle ha gjort for å utløse mobbingen, som jeg så måtte be om unnskyldning for. Jeg har aldri i mitt liv etter barneskolen å få mitt menneskeverd så til de grader tråkket på. Jeg var utfryst så til de grader i årene at barneskolen at jeg stort sett følte meg som et  spøkelse. Helt gjennomsiktig og ikke sett av noen. Til slutt ble jeg "satt vekk" på en annen skole for å få en pause. Da jeg returnerte var den ingen som ønsket meg velkommen tilbake. Heller ikke læreren min. 

Jeg har vokst opp med et verdensbilde hvor jeg er mindre verdt enn andre, og at det gjelder andre regler for meg. Men siden det var barn som definerte disse sosiale spillereglene, endret de seg hele tiden. Som voksen sliter jeg fortsatt med å klare å lese sosiale spilleregler, fordi jeg ikke klarer å stole på hva som faktisk gjelder.

Nå er det jo ikke meg det er noe i veien med, jeg vet jo det rent intellektuelt, for jeg har (tilsynelatende) ingen problemer med å fungere sosialt i dag. Folk jeg møter ville aldri gjettet at jeg har vært sosialt fryst ut i mine formative år, og jeg oppleves verken som rar eller sær. Men jeg bærer med meg den bagasjen, og det koster meg veldig mye å være sosial. 

Anonymkode: 6e22d...b5a

[AnonymBruker]

Barndommen min var tøff, men akkurat tøff nok til at jeg utviklet en stor grad av empati og evne til å se og hjelpe andre som har det vanskelig. Ville ikke vært foruten - heller ikke de tunge opplevelsene. ❤️ 

Anonymkode: 02d5a...0e7