Er litt bekymret for barnet mitt.

[AnonymBruker]

Kan noen gi meg noen råd angående min datter på 6 år? 
Jeg opplever henne som engstelig og det har egentlig pågått en stund. Hun sover på rommet med oss fordi du føler seg ikke trygg på sitt eget rom. Hun sov på rommet sitt før men kom alltid inn til oss på natten. Var mye tull med legging på eget rom så vi fant ut at det var enklere å bare la henne være på vårt rom, da gikk innsovningen og alt mye lettere. Hun liker ikke at nøkkelen står på utsiden av døren til soverommet, da er hun redd noen låser oss inne, så nøkkelen må ut og ligge på nattbordet. 
Jeg kjører henne til skolen, hun tør ikke ta buss eller gå selv fra parkeringsplassen. Selv om hun vet hvor hun skal gå og alt. Hvis vi har glemt å kjøpe noe på butikken etter at vi har handlet og allerede kommet inn i bilen og skal bare rask tur inn igjen så skal hun være med, hun tør ikke være alene i bilen selv om hun vet at jeg er straks tilbake igjen. Hun sier hun er redd noen skal bryte seg inn i bilen osv. Hun er skeptisk til å være med på kino (pga høye lyder der inne) men har klart å være med en gang før uten problem. 
Hun er ellers glad og fornøyd jente som er aktiv og full av energi. Så jeg vet ikke helt om jeg bare skal prøve å slappe av med alt det eller snakke med noen. Kan det være angst? Vi forklarer henne at det er ikke farlig om hun sitter i bilen i 5 min alene eller at ingen skal låse oss inne i vårt eget hus osv. At jeg kan ikke følge henne helt inn i klasserommet hele tiden (jeg er den eneste som gjør det). Jeg prøver å ikke sammenligne henne med andre barn, det blir til at jeg gjør det og merker at hun er veldig avhengig av oss. Først forrige uke har vi klart å kjøre hjem igjen etter å ha levert henne til en venninne i klassen (bursdagsselskap). før var vi der hele tiden helt til slutt fordi hun turde ikke være der uten at en av oss var der sammen med henne. Men vi ser at hun er trygg så lenge hun vet at vi er der. Noen tanker? ♥️

Anonymkode: cf7d6...044

[AnonymBruker]

Jeg var et slikt barn.

Det viktigste rådet jeg kan gi, basert på egne erfaringer er: 
IKKE gjør henne bjørnetjenester.

For alt dere unngår nå vokser seg bare større og blir enda vanskeligere å "fikse" senere.

Fiks det nå! Og ta alt etterhvert som det dukker opp, ellers vil det bli utrolig tøft den dagen hun MÅ deale med ting!

Men, det er fullt mulig å løse, og du skal selvfølgelig gjøre det tilpasset alder, på en måte som gjør at hun ikke blir kastet ut i det for fort/voldsomt, hun må få oppleve mestring hele veien, dere må ta dere tid og skynde dere sakte. ❤️ 

Anonymkode: d33d6...e12

[AnonymBruker]

Tenker dere må øve på selvstendighet. Det er mulig barnet er sensitivt/høysensitivt, og at alle inntrykk og følelser blir veldig sterke, litt ufiltrert inn. Likevel må man utfordre barnet slik at det får mulighet til å oppleve mestring, mulighet til å oppleve at det går bra.

Du trenger ikke snakke med noen, bare gjøre (altså øve og utfordre).

Jeg tenker det er helt greit at hun vil sove inne hos dere eller ikke ta bussen alene. Men hun trenger ikke at du følger henne inn i klasserommet. Snakk om det på forhånd, at hun må gå alene inn i klasserommet. Kanskje du også kan dikte opp en avtale slik at du rett og slett må gå. Nevn det gjerne for kontaktlæreren i en melding slik at de vet om det. Etter hvert utvider dere og øver på at hun går inn selv.

Kanskje kan hun se på mobil eller nettbrett i bilen mens du løper inn for å kjpe melk. Så opplever hun at hun glemte tiden og at det gikk bra.

Det er en riktig utvikling at hun nå har vært alene i bursdag, og hun opplevde nok at det gikk bra. Det bør utvides til flere områder.

Et av barna mine (6 år) er som jenta di. Alle inntrykk og følelser går rett inn og er sterke. Det som er litt spennende (f.eks. i noe på barne-tv) oppleves så sterkt at det er skummelt. Veldig, veldig mye blir "skummelt". Det er derfor viktig å øve i trygge og kjente omgivelser slik at det ikke blir problematisk (og sykelig) seinere.

Anonymkode: 4c0de...523

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for gode svar♥️ Vi prøver å snakke om det, prøver å motivere henne, at kom igjen i dag kan du gå fra parkeringen på skolen osv. hun virker redd når hun svarer og sier nei. Det er vanskelig. Føler seg liksom ikke klar og vi er redd for å pushe for hardt.

Anonymkode: cf7d6...044

[ToveM]

Kjenner flere som var sånn i oppveksten.  De vokser det av seg etterhvert.  Noen litt senere enn andre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ts her. Takk for gode svar♥️ Vi prøver å snakke om det, prøver å motivere henne, at kom igjen i dag kan du gå fra parkeringen på skolen osv. hun virker redd når hun svarer og sier nei. Det er vanskelig. Føler seg liksom ikke klar og vi er redd for å pushe for hardt.

Anonymkode: cf7d6...044

Kan du si f. eks. "okei, da følger mamma deg halvveis"? Evt. har dere prøvd å gi to alternativer og la henne velge hvilket av de (må være to noenlunde "klarbare" ting da)? Tror nok dere vil knekke en kode hvis hun bare får oppleve mestring et par ganger på rappen, da får hun gjerne lyst å klare ting selv også?

Det med å sove på eget rom var en sår greie for meg, og når jeg endelig begynte med det følte jeg meg sååå dum for at jeg ikke begynte med det tidligere. Nå foreslo jo mamma aldri det heller, snarere tror jeg hun foretrakk at jeg sov på hennes rom, så jeg ble vel nærmest bitter/tok avstand til mamma fordi jeg følte meg litt lurt/utnyttet, frarøvet mestring og andre fordeler med det (feks turte jeg jo ikke overnatte hos andre heller mye av oppveksten, som jeg syns var kjipt når jeg endelig begynte å tørre det), følte hun som voksen burde ha visst "bedre" og hjulpet meg i riktig retning fremfor å støtte opp om ting som bare gjorde livet mitt vanskeligere (og til slutt så vanskelig at jeg var så ødelagt og invalidisert av angst at hun tvangsfôret meg med medisiner for da var det ikke så gøy lenger).

Regner absolutt ikke med at du er slik, men mamma var veldig enten/eller. Enten fyrte hun oppunder ting jeg syns var vanskelig og gjorde det bare enda verre (feks var jeg redd for å være hos pappa, noe hun elsket ettersom hun hater pappa, men det førte til masse trøbbel, det var kjipt for meg å ikke få se venner der, det førte til problemer med anklager mot pappa, ødelagte forholdet mitt til pappa for alltid +++++ mye mer) eller tvang meg uti det uansett hvor redd jeg var og hvor lite greit måten hun gjorde det på var (ting hun ikke fikk fordeler av/trivdes med at jeg ikke turte mistet hun tålmodigheten med og bare presset meg til). Begge deler bidro jo bare til maks forverring på alle områder. 

Hun er jo liten enda, så det kan jo tenkes at noe vil gå seg til/at hun vil vokse det av seg, men samtidig er hun også veldig liten og hvis det er problemer allerede nå kan det også virkelig ende med å tårne seg opp og bli veldig omfattende, om du skjønner. 

Jeg vil mene at det aller viktigste er at hun MÅ få oppleve å mestre ting hun er redd for, få til ting hun tror hun ikke klarer og ikke tør å prøve, for det er SÅ essensielt og mye vil kunne gå av seg selv hvis hun bare får oppleve det. Selv løsnet jo veldig mye av seg selv når jeg først fikk til et par ting, og da ØNSKET jeg jo selvsagt å oppleve det igjen og igjen og igjen selv også. Tenker derfor det er viktig at dere legger til rette og hjelper henne til å få til noen ting, sett henne opp for suksess, støtt henne gjennom det, ikke press for hardt, men sørg for at hun får til noen ting uten at hun "på veien" blir så redd at det overskygger gevinsten/mestringsfølelsen når hun klarer det. I tillegg vil jeg anbefale å sørge for at det ikke får ekspandert til å gjelde flere og flere ting, øke på og at det stadig vokser og blir flere og flere ting hun ikke tør/vil/klarer/er redd for etc. 

Altså, kort oppsummert:
1. Sett henne opp for suksess og hjelp henne til å få oppleve mestring noen ganger på kort tid.
2. Sørg for at det ikke vokser og blir mer omfattende.

Håper det kan være til hjelp! Skjønner at det må være vanskelig som forelder, og jeg føler med dere! 
Masse lykke til! ❤️ 

Anonymkode: d33d6...e12

[AnonymBruker]

Angående rommet hennes: er det mulig å ommøblere slik at senga står et annet sted eller en annen vei? Det kan faktisk være nok. Jeg sover ekstremt dårlig når jeg besøker foreldrene mine etter at senga på rommet «mitt» ble snudd 90 grader.

Anonymkode: 5636b...f88

[AnonymBruker]

Det er viktig å trygge henne, synes ikke at dere skal pushe henne på noen måte. Gi henne tid, plutselig finner hun ut av seg selv at dette ikke var så farlig likevel.

Jeg ville, på en forsiktig måte, undersøkt om hun kan ha opplevd noe som har gjort henne utrygg. Det kan være opplevelser hun ikke har fortalt om som kan ligge bak, eller forsterke, slik utrygghet.

Anonymkode: e1f99...d0a

[AnonymBruker]

Min gutt var og sånn når han var seks år. Litt forsiktig type som søkte mye trygghet hos oss. Vi gjorde ikke så mye ut av det, men gav han den tryggheten han trengte. Han fikk sove med oss, vi fulgte han inn til klasserommet, han var ikke alene osv.. Sakte men sikkert har han blitt tryggere, helt av seg selv. I andre klasse ville han gå selv til skolen. Litt etter litt har han turd ting. Vi har støttet han, og tatt alt i hans tempo. Jeg tenker at trygghet skaper trygge barn. Nå er han helt vanlig, og oppleves slett ikke som et utrygt barn! Han trengte bare litt lengre tid. 

Anonymkode: b0f2e...c36

[AnonymBruker]

Hun er bare 6 år, tenker jeg. Slapp helt av, la sommeren komme og se hvordan det utvikler seg. Er en balansegang mellom å pushe og å lage problemer av noe som kanskje ville gått seg til av seg selv. Dersom det vedvarer i 2.klasse kan dere avtale at lærer møter henne i døra til å begynne med? Etterhvert kan hun gå inn selv, osv. Jeg ville avventet litt å latt tiden hjelpe.

Anonymkode: 5d1f7...c95

[AnonymBruker]

Har er bonus barn som var engstelig.  Turte ikke betale i kassen osv selv. Jeg sa hen skulle få,  på en betingelse, og det var å betale med penger selv. Det gikk. Jeg sto ved siden av da. 

Etter det så ville hen bare betale selv. Små skritt om gangen fungerer bra.

Anonymkode: db538...1e7

[bolla92]

Gi henne tryggheten hun trenger, så går det seg nok til når hun blir større og tryggere

[AnonymBruker]

Er du engstelig som person?

Har hun opplevd noe skremmende? 
 

Mine første tanker.. 

Anonymkode: 90eab...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Er du engstelig som person?

Har hun opplevd noe skremmende? 
 

Mine første tanker.. 

Anonymkode: 90eab...2c5

Slutt, da. Det er HELT vanlig å ha slike perioder. Hun er 6 år, nettopp gått fra trygg barnehagehverdag til minst på skolen. Det meste går seg til, TS, og vi er veldig mange som har vært gjennom akkurat det samme. Pust med magen, gi trygghet og vær trygg på at det løsner.

Anonymkode: 5d1f7...c95

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Slutt, da. Det er HELT vanlig å ha slike perioder. Hun er 6 år, nettopp gått fra trygg barnehagehverdag til minst på skolen. Det meste går seg til, TS, og vi er veldig mange som har vært gjennom akkurat det samme. Pust med magen, gi trygghet og vær trygg på at det løsner.

Anonymkode: 5d1f7...c95

Man skal alltid ta atferdsendringer hos barn alvorlig selvom det kan være en fase. Og når TS skriver at det gjelder ting utenfor skolen også som redsel for å bli låst inne, være alene i bilen osv. når det har gått fint før så bør man være litt obs.

Veldig viktig å snakke med barnet og finne ut om det har skjedd noe. Kan virke som om barnet er redd for noen. 
Trenger ikke nødvendigvis være noe heller men man skal ikke alltid satse på at det er en fase.

Anonymkode: 90eab...2c5

[AnonymBruker]

I den alderen går barna gjennom en utvikling hvor de forstår at foreldrene ikke kan fikse alt, og at kjipe ting kan skje. De skjønner plutselig at de som de er glad i kan dø, bli syke osv, og at det ikke er noe mamma og pappa kan styre. Dette går bra for de fleste, men for noen barn så kan det føre til en grunnleggende utrygghet. Kjenner veldig igjen slik du beskriver datteren din, og jeg tenker at du bare kan trygge henne uten å gjøre noe nummer ut av det. Hvis hun trenger at du er i bursdag så gjør det osv. Dette er sannsynligvis bare en fase som vil gå over, og så lenge dere er rolige på det og ikke lager masse styr rundt hvordan hun er så vil hun trolig vokse det av seg:) men fint å snakke om følelser i «fredstid», altså når hun ikke er aktivert. Det hjelper nok ikke å forklare henne at det ikke er farlig når hun allerede er aktivert, da er det ofte ikke logikk og rasjonelle følelser som styrer. 

Anonymkode: 83adc...c63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Angående rommet hennes: er det mulig å ommøblere slik at senga står et annet sted eller en annen vei? Det kan faktisk være nok. Jeg sover ekstremt dårlig når jeg besøker foreldrene mine etter at senga på rommet «mitt» ble snudd 90 grader.

Anonymkode: 5636b...f88

Dette kan være verdt å prøve. Min femåring sov elendig, sovnet sent og våknet og kom inn til oss hver eneste natt etter at hun fikk nytt rom, der senga sto under skråtak mot ytterveggen. Så flyttet vi senga til andre siden av rommet, nærme døra og inntil innerveggen mot stua, full takhøyde. Siden da sov hun som en stein. 
 

Anonymkode: b4855...9ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.5.2023 den 8.27):

Ts her. Takk for gode svar♥️ Vi prøver å snakke om det, prøver å motivere henne, at kom igjen i dag kan du gå fra parkeringen på skolen osv. hun virker redd når hun svarer og sier nei. Det er vanskelig. Føler seg liksom ikke klar og vi er redd for å pushe for hardt.

Anonymkode: cf7d6...044

Du er forelder, DU tar ledelsen her. Du spør henne ikke om hun skal gå fra parkeringsplassen, du sier "I dag skal du gå fra parkeringsplassen". Dette er veldig små ting, så dette må hun faktisk klare. 

Anonymkode: 8515d...8f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du er forelder, DU tar ledelsen her. Du spør henne ikke om hun skal gå fra parkeringsplassen, du sier "I dag skal du gå fra parkeringsplassen". Dette er veldig små ting, så dette må hun faktisk klare. 

Anonymkode: 8515d...8f2

Dette er vel det eneste eksperter ikke anbefaler for forsiktige usikre barn. 

Om det blir en dårlig opplevelse vil det bare forverre alt. 

Anonymkode: 7b141...d6d

[AnonymBruker]

Når gutten min plutselig ble redd for å bade i badekar, så hjalp det med "små steg". Sitte ved siden av badekaret og plaske i vannet mens han ble vasket med klut. Så ble han tryggere etter noen ganger og ville selv oppi.

Så ta ting litt etter litt. Ikke push for voldsomt, det har gjerne motsatt effekt.

Men hvorfor ha nøkkel på utsiden av soveromsdøren? Det hadde ikke jeg likt heller. Tenk hvis en unge tuller og låser døren og en ikke kommer seg ut ved brann?

Anonymkode: 8fbd8...dc7