Gå til innhold

Har voksne egentlig venner?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Da jeg var 30 var jeg enslig og barnløs. Jeg har aldri vært en "venneperson". Jeg fylte dagene med jobb, trening, hobbyer, osv, og stortrivdes med det. Traff en kompis for en kopp kaffe 2-3 ganger i måneden. Utenom det hadde jeg et par venner jeg så kanskje 4-5 ganger i året. 

Nå har jeg mann og småbarn, og det har gått 4 mnd siden jeg sist traff en venn ;)

Anonymkode: f746f...4b7

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Nå er jeg litt eldre enn deg, men jeg er også for gammel til festingen jeg drev med tidlig i tjueåra. På fritiden trener jeg, går tur, går på kino og i teater, ser serier, leser (både fag og for underholdningens del), går på kafé med venner, tar videreutdanning, spiller på nett. Av og til strikker og hekler jeg, og har også planer om å lære meg å fotografere ordentlig.

Noe av dette gjør jeg alene, noe sammen med venner. Har ikke så mange, men mange nok :) 

Anonymkode: f4bb3...6e5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja er snart 40 og har 3 nære venner som jeg prater og møter jevnlig!  Vi møtes til te og kaker etc og har noen hyggelige vennekvelder i lag!

Endret av Anciol
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 32 og har mange venner. Får besøk minst en gang i uken (leiligheten min ble på et eller annet tidspunkt samlingsplassen hvis vi ikke er ute). Ellers går jeg gjerne på kafé i ny og ne og prater i telefonen med venner daglig. Føler jeg definitivt kan prate om «ekte» ting og det er overhodet ikke bare overfladisk tull. Vi snakker gjerne om ting som er vanskelig også. Det er ca 50/50 hvor mange av oss som har barn/er barnløse uten at jeg opplever at det har hatt noen betydning for venneforholdet😊

Anonymkode: ba3cd...490

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 56 og har mange venninner. Har vært singel størstedelen av livet, så da legger man mer tid og energi i vennskap :) Har barn, og noen vennskap er blitt til via dem. Andre er fra ulike jobber, eller venner av venner.

De nærmeste vennene er sånne jeg vet vil hjelpe meg om jeg trenger, og jeg hjelper også dem. Vi støtter hverandre - gjennom fødsler og dødsfall, samlivsbrudd og nye forhold og flytting, jobbproblemer, usikkerhet om veien videre. Vi prater og ler, er på ferie sammen, på skogstur og fjelltur, i byen, på kafé, teater, konserter. 

Hadde jeg ikke hatt venner ville jeg vært veldig ensom. Har et søsken, men vedkommende er gift og har levd mer i par-tosomhet og har derfor ikke behov for så mye kontakt.

Anonymkode: af733...7eb

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi møtes til middager og/eller brettspill-kvelder, vi drar på konserter, teater, stand-up, øl-smaking, middag/lunsj, vi drar på stranda, går tur i skogen, drar i slalombakken, quiz, bowling, eller ut for å spille shuffleboard. Vi samles for grillfester og vors, og vi drar på hyttetur.  

Vi er mellom 35 og 50 år i gjengen. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bombasi skrev (20 timer siden):

Vet ikke hva 30-åringer gjør, men jeg er 37 og gjør det samme som deg. Har heller ingen venner. Jeg har bare fryktelig mange bekjente som alle er opptatt med seg og sitt. Og det virker på meg som om at de fleste har få nære rundt seg annet enn kolleger og partnere. 

Hva andre i 30-årene gjør vet jeg ikke. Godt spørsmål egentlig, for jeg ser ingen av dem annet enn på jobb og på butikken. 

Innbiller meg at det er slik det komfortable A4-livet er. Heldigvis er jeg bestevenn med meg selv, og trives veldig godt i mitt eget selskap, selv om jeg innimellom kjenner på at jeg savner nærhet, gode samtaler, humor, noen å dele øyeblikk med og noen å slarve med. 

Vi går på turer, overnatter i telt, spiser middager hos hverandre, drar ut å spiser, har vinkvelder, padler kajakk, ribturer, tenner bål, ligger i sofaen, drikker kaffe, bretter klær. Alle har unger så av og til er unger med, andre ganger ikke 

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Over 50 og har et nært forhold til 8 kompiser som treffes jevnlig, 5-6 helger i året. Tenker min situasjon handler om at vi har hatt en sterk relasjon hele livet, og til tross for familie og barn, har holdt kontakten hele veien. Tror også at det at disse vennskapene startet allerede i barnehagen og grunnskole spiller inn. Vi kommer alle fra by, og bor i hele Norge med ulike utdannelser og karrierer. 

Anonymkode: 096ae...82e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har venner. Både kvinnelige og mannlige. Er gift, så de fleste venner er fellesvenner av oss begge. Sånn blir det gjerne etter et langt ekteskap.

 
Har klubbkveld sammen med venninner en gang i måneden, hvor vi koser oss med god mat, prater og har det hyggelig. Ellers går vi turer sammen, reiser på hytteturer og utenlandsturer sammen. Går på besøk til hverandre.    
Har gøye fredags eller lørdagskvelder (ikke hver helg selvfølgelig), hvor vi møtes hjemme hos noen av oss, og koser oss med mat, vin og skravler i vei. Dette går litt på rundgang i vennekretsen.

Har inntrykk av at 30-åringer gjør noe av det samme. Ihvertfall våre barn, som alle er passert 30. Yngste akkurat fylt 30.

De fleste av venninnene mine har jeg hatt i over 40 år, noen litt kortere.    
Venninner/venner har alltid vært viktig for meg. Trygghet og samhørighet. Det gir meg en trygghet å vite at vi kan være der for hverandre i både gode og vonde stunder i livene våre.   
Jeg er kvinne over 50.

Anonymkode: 5e2cd...c0c

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har venner som jeg møter sammen med flere venner, alene eller snakker med på telefon og sosiale medier.

Vi møtes for å gå tur eller ski, sykle, reise på stranda, spise ute, spise inne, vinkvelder, drikke oss fulle, trene, reiser på hytteturer med og uten barn og har en årlig venninnetur.
 

Vi møtes også av og til så ungene kan leke sammen, går på barnekino, båttur, skogsturer, har skøytedag osv. Vi ler, klager, gråter, diskuterer og krangler litt og kommer med innspill på små og store problemer i hverdagen.

Mine nærmeste har vist seg å stå last og brast i både solskinn- og regnværsdager. Vi har holdt sammen både gjennom dødsfall i familie, fysisk og psykisk sykdom, problemer på jobb, samlivsbrudd og andre kjipe ting livet kaster på deg. Vi stiller opp for og hjelper hverandre og har gjort det fra vi var små, nå er vi i midten av tredveårene.

Tusen rakk for denne tråden! Det har vært en øyeåpner. Jeg ser at jeg er utrolig heldig og skal virkelig sette mer pris på det jeg har💗

Anonymkode: f3ca7...fbb

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 år, mann. har venner, men sirkelen har blitt mindre med årene faktisk. ikke fordi mulighetene er færre, men mest fordi jeg ikke er så interessert i volum lenger. de siste vennene jeg har fått, har vært via jobben. nå er de ganske gode venner. ellers så har jeg faktisk 2 bestevenner fra barneskolealder 🙂

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...
AnonymBruker skrev (På 8.5.2023 den 22.15):

Har voksne egentlig venner? Jeg er 30 og føler meg «for gammel og rar» for sånne 20-åringting, men har ikke mann eller famillie så sitter bare alene hjemme uten noe å gjøre. 

Hva gjør egentlig 30-åringer?

Anonymkode: 350e8...748

Vet det er nesten 1 år gammelt innlegg, men svarer likevel. Jeg er 30 år og barnløs. Jeg er med venner. Vi lager middager, drar på vinsmaking, litt arrangementer osv, noen turer osv ilag. Noen av de jeg er med i dag er folk jeg ble kjent med for to år siden fordi jeg turte å prøve noe nytt. Man er aldri for gammel for venner om har lyst å vere med venner og man er aldri for gammel til å bli kjent med nye 

Anonymkode: c6649...adb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har 2-3 venninner, uten nødvendigvis et stort behov for sosialisering. To av de bor litt lenger unna, så de ser jeg kanskje hver tredje eller fjerde måned, hun tredje bor i nærheten, er singel og har ingen barn, så vi møtes for å gå tur, går på kafé, spiser middag sammen osv. 

Anonymkode: 16c8d...840

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ruffen29 skrev (På 8.5.2023 den 23.05):

Jeg vil si at fra slutten av 20-årene så gjelder det de fleste av oss om vi skal være ærlige. Etter at folk begynner å slå seg til ro og få barn og/eller fokuserer på karieren så overskygger det alt annet. Så er det dette med tidsklemma som puster alle i nakken som gjør at alle er "opptatt" hele tiden og klarer ikke å sette av nok tid. Tror samfunnet hadde hatt godt av mer samhold og nærhet, i motsetning til den veldig individuelle vestlige livsstilen. 

Jeg er litt sen med å svare deg, ser jeg. :D 

Ja, du har rett. Er mange voksne som er venneløse som følge av tidsklemma. Virker som voksenlivet tærer opp folk. Men ikke minst, så har dørstokkene grodd seg høye i hverandres hjem. Både for å gå ut og for å slippe folk inn. 

Sånn sett hadde mine besteforeldre et fint liv. Gårdsbruk i et lite og tett samfunn (tror det var 10-12 gårder der) der alle hjalp hverandre og var på kaffelinje med hverandre. Folk rekte imellom hverandre som tidenes største naturlighet, og de tok vare på hverandre. Så laidback, intimt og avslappet. Men samtidig var det mange uskrevne regler mellom de, så privatlivet var også der. En fin plass i en fin tid før arbeidslivet, hverdagen, tidsklemma og teknologien tok derven på folk, og gjorde folk om til kapitalistiske enstøinger som har nok med seg og sitt.

Den gode nyheten er at når man begynner å nærme seg pensjonist, så har folk en tendens til å trekke ut og inkludere igjen. Mine foreldre har egentlig vært enstøinger hele livet har nå fått et stort nettverk blant andre pensjonister, og de møtes overalt og alltid. Så det er håp for oss som er i vår beste alder og som sliter med ensomhet. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg aner ikke hva du definerer som voksen, men jeg er 49 år snart og har masse venner, både kvinnelige og mannlige. Vi har felles interesser og liker godt å finne på ting sammen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Er 34 år, har mange venner. Ringes, tekster, går tur, besøker hverandre, drar på ferie, feirer høytider, snapper, generelt omgås. 

Anonymkode: ba3d7...802

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir straks 30 år. Har ingen venner. Sitter hjemme og kjeder meg mens mann og barna har sitt

Anonymkode: 7db8c...b57

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er 33 år og har absolutt venner. Skal på hyttetur med et vennepar (barndomsvenninne) om et par uker. Har venner over på besøk for lunsj, før fotballkamp sammen, går ut og tar en øl med venner, går på tur med venner og er på besøk hos dem... Det varierer litt hvor tett og hyppig kontakt jeg har med hver enkelt, men synes at jeg som voksen har venner, ja.

Er barnfri og har et mål om å holde det sånn, og da må man skape sin egen familie og opprettholde kontakt deretter.

Anonymkode: 69383...01d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om livet hadde følt verdt å leve uten gode venner. Har ikke mange og møtet dem ikke så ofte, men likevell. Det er relasjoner som tilfører livet utrolig mye mening. Familie, venner, natur og dyr. Det er vell hjørnesteinene i livet for min del. Ikke trening, karriere, smoothielaging og selvrealisering. Eller hva enn det er vi er ment til å via all vår tid til i denne sinnsykt "travle" moderne tiden 😅

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...