Sorgens faser. Ny fase?

[Forvirret23]

Mistet min mamma i februar, det var vondt og mye jeg skulle ønske vi kunne sagt. 
Min mamma var alvorlig syk og døde til slutt av kreften. Den spiste henne opp innen fra og det har vært ett tøft år. 
Først var sorgen uvirkelig, så ble jeg helt nummen gråt ikke av noe, så ble jeg ganske fin. 
Masse energi, var nesten litt for høyt opp, trente, var lykkelig, jobbet og fikk huset på stell. Den siste uken har vært vanskelig igjen, føler på er enormt tomrom, jeg er så uendelig trist, jeg savner mamma, savner lukten, stemmen og til og med de "dumme" rådene ho kom med. 
Gråter masse, men gjemmer meg for nå virker det som at alle mener at min sorg bør være over. Det er den ikke, den er nesten forsterket og mer vond enn noen gang. 
Dere som dessverre har vært igjennom noen sorger er det vanlig at den blir forsterker igjen? Er dette fasene vi må gjennom?
Jeg har opplevd sorger før, jeg bare husker ikke den ekstremt vonde tiden fra sorgen. Den har jeg fortrengt

[AnonymBruker]

Jeg mistet også et nært familiemedlem i februar, og tiden har vært vond. Angst, lammende sorg, vanskelig å spise, sove og fungere. Gleder meg til hver kveld da jeg kan legge meg under dyna. Den siste uka har jeg følt mer på normalitet igjen. Jeg tror dette vil gå litt opp og ned.

det var snakk om ulike faser av sorgen, men dette har de gått bort ifra.. da vi vil gå inn og ut av sorgen

Anonymkode: a4624...492

[AnonymBruker]

Jeg klarte ikke å sørge de første årene etter min kjære døde. Var helt nummen. Jeg kan få dype sorgperioder nå mange år senere, de kommer fra dager til et par uker så går det over igjen men kommer tilbake etter noen måneder i fortrengelse igjen 

Anonymkode: ca1b7...982

[Helene1982]

Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvordan eller hvor lenge man skal sørge. Jeg har mistet to veldig viktige personer i mitt liv. Den første var moren min. Hun var alvorlig syk i 10 år før hun døde, så jeg trodde jeg hadde sørget ferdig, da moren jeg hadde var borte for lenge siden. Det stemmer ikke. Når noen er syke lenge og blir et skall av seg selv, må du i tillegg til sorgen jobbe med følelsen av at du av og til ønsket at de fikk slippe,  og at du også følte lettelse over at de døde. Man må uansett gå gjennom året. Første bursdag, julaften, dagen de døde - alle merkedagene. Etter at moren min døde, fikk jeg en veldig nær relasjon til min tante. Hun fikk kreft, og sa ingenting, så det var et sjokk da hun døde. Jeg ble veldig sint fordi hun ikke gav meg muligheten til å støtte henne på slutten. Jeg tror summen av alt vi gjør og sier gjennom et liv betyr mer enn kloke ord på et dødsleie, men jeg kjenner meg igjen i det du sier om å ikke få muligheten til ta farvel. Da min mpr ble begravet var jeg superfokusert på at alt skulle være rett, så reaksjonen kom ikke før jeg var i en fremmed sin begravelse noen år senere.

[AnonymBruker]

On 5/5/2023 at 11:50 PM, Forvirret23 said:

Mistet min mamma i februar, det var vondt og mye jeg skulle ønske vi kunne sagt. 
Min mamma var alvorlig syk og døde til slutt av kreften. Den spiste henne opp innen fra og det har vært ett tøft år. 
Først var sorgen uvirkelig, så ble jeg helt nummen gråt ikke av noe, så ble jeg ganske fin. 
Masse energi, var nesten litt for høyt opp, trente, var lykkelig, jobbet og fikk huset på stell. Den siste uken har vært vanskelig igjen, føler på er enormt tomrom, jeg er så uendelig trist, jeg savner mamma, savner lukten, stemmen og til og med de "dumme" rådene ho kom med. 
Gråter masse, men gjemmer meg for nå virker det som at alle mener at min sorg bør være over. Det er den ikke, den er nesten forsterket og mer vond enn noen gang. 
Dere som dessverre har vært igjennom noen sorger er det vanlig at den blir forsterker igjen? Er dette fasene vi må gjennom?
Jeg har opplevd sorger før, jeg bare husker ikke den ekstremt vonde tiden fra sorgen. Den har jeg fortrengt

Mistet mora mi i juli ifjor. Hun har også vært syk lenge men først 3 måneder før dødsfall har hun vært sengeliggende og trengte hjelp. Hun har vært en super mor. Jeg savner noen å snakke med. Hun har hørt på alt jeg hadde å si om hverdagen. Vi snakket daglig og flere ganger om dagen. Jeg føler nå hvor mye hun ofret seg for oss. Når jeg er ok,vet jeg at det var hennes tid å gå. Likevel er det alt for tidlig. 

Anonymkode: 470b7...aec

[AnonymBruker]

Sjokk utløser adrenalin og det er det du har kjent på i vinter når du har vært så giret.

Jeg ble helt manisk etter at mannen døde, og sorterte, ryddet og flyttet i månedsvis og så smalt det, og nå er jeg utmattet.

Anonymkode: 7cda1...a58

[Irak]

Forvirret23 skrev (På 5.5.2023 den 23.50):

Mistet min mamma i februar, det var vondt og mye jeg skulle ønske vi kunne sagt. 
Min mamma var alvorlig syk og døde til slutt av kreften. Den spiste henne opp innen fra og det har vært ett tøft år. 
Først var sorgen uvirkelig, så ble jeg helt nummen gråt ikke av noe, så ble jeg ganske fin. 
Masse energi, var nesten litt for høyt opp, trente, var lykkelig, jobbet og fikk huset på stell. Den siste uken har vært vanskelig igjen, føler på er enormt tomrom, jeg er så uendelig trist, jeg savner mamma, savner lukten, stemmen og til og med de "dumme" rådene ho kom med. 
Gråter masse, men gjemmer meg for nå virker det som at alle mener at min sorg bør være over. Det er den ikke, den er nesten forsterket og mer vond enn noen gang. 
Dere som dessverre har vært igjennom noen sorger er det vanlig at den blir forsterker igjen? Er dette fasene vi må gjennom?
Jeg har opplevd sorger før, jeg bare husker ikke den ekstremt vonde tiden fra sorgen. Den har jeg fortrengt

Jeg tror det kan gå litt i bølger det med sorg. Kan fort skje uforberedt også. En lukt, en lyd, noe som minner deg om den du har mistet rett og slett. Og det kan være vanskelig å forholde seg til.

Ingen andre mennesker har rett til å bestemme hvor lenge sorg skal vare.

Husker i Baneheia saken der mammaen til ho ene jenta sa etter hennes egen datters død.

"De ville gi meg medisiner for å dempe smertene. Jeg ville bare skrike for å få det ut"

Jeg tror det ligger noe vesentlig i dette utsagnet her. Medisiner kan virke kortsiktig, og gjøre man ute av stand til å føle så mye. Man blir sløv. For noen er nok det helt nødvendig altså så er ikke det. Det er mange løsninger rett og slett. 

Men altså har du behov for å skrike i skogen og du føler at det kan hjelpe så er det jo bare å gjøre det. Jeg har gjort det når jeg har hatt det vanskelig kan du si.