Egoistisk å flytte hjemmefra?

[AnonymBruker]

Jeg (snart 22 år) har lenge tenkt på å flytte hjemmefra ettersom jeg ikke trives så godt hjemme, og føler at det er på tide å starte eget liv.
 

Problemet er at jeg får så dårlig skyldfølelse ovenfor familien min. Bor med mor og bror. De to kommer ikke overens, det føles ofte ut som om jeg er det eneste som holder dem fra å bryte ut i full krig. Moren min har ikke kjæreste, og jeg vet at hun er ofte ensom. Broren min strever mye med depresjon og rus. Jeg lovte han å ikke flytte ut før han, fordi han mente han ikke hadde taklet å bo her uten meg. Jeg ser for meg krisescenarioer, at broren min blir alvorlig suicidal og tar selvmord, og at moren min sitter på sofaen dag inn og dag ut i ensomhet.

Nå føler jeg at jeg begynner å bli gal. Det er helt utrolig slitsom å stå i midten og ikke kunne gjøre noe, og det begynner å gå skikkelig utover psyken min. Jeg føler at jeg ikke kan komme meg videre i livet fordi jeg må prioritere familien. Hvor lenge kommer jeg til å måtte holde på sånn? Jeg vil prioritere egen lykke, men jeg føler meg egoistisk og er redd for at det er en for stor risiko å ta.

 

Råd og erfaringer tas i mot med stor takk

Anonymkode: 7b4d3...887

[AnonymBruker]

Hvor gammel er diin bror? Er han over 18 så må du jo bare flytte 

Anonymkode: 2483c...b9e

[AnonymBruker]

Ja, og hvis ikke så må du kontakte bv, hvis han ikke kan bo hjemme uten deg som buffer. 

Anonymkode: 2483c...b9e

[AnonymBruker]

Mulig at dere kan flytte ut sammen eller? Jeg var 16 når jeg flyttet inn til søster (21). Sov på sofa i to år, men det var bedre enn å bli hjemme. 

Anonymkode: dfa90...132

[AnonymBruker]

Dette er ikke ditt ansvar. Det er helt vanlig å flytte hjemmefra når man er over tyve så du kan fint bruke det som unnskyldning. Din bror er din mors ansvar og deres forhold er noe de må jobbe med. Lev livet ditt uten for mye bekymringer, du er tross alt bare 22. 

Anonymkode: e9f9b...aed

[AnonymBruker]

Du har ikke ansvar for din mors lykke. Og brorer din er det din mor som har ansvar for.
Mest sannsynlig kommer det til å gå bedre enn du tror å flytte ut. Og du BØR flytte ut. Du er ung, og du er også sårbar og du har rett til å tenke på deg selv om din egen fremtid nå.
Flytt for deg selv og kom deg ovenpå - og du kan fortsatt være en støtte for familien uten å bo sammen med dem. HVis du blir værende blir du totalt nedbrutt, og da er du ikke til hjelp for noen.

Mitt råd er at du kan flytte med god samvittighet.

 

Hilsen enke med barn på din alder, som også var alene i mange år, og kanskje litt ensom iblant, men som aldri har forventet at barna mine skal bøte på dette.

Nå er jeg i et godt samboerforhold.

Anonymkode: 519b1...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Mulig at dere kan flytte ut sammen eller? Jeg var 16 når jeg flyttet inn til søster (21). Sov på sofa i to år, men det var bedre enn å bli hjemme. 

Anonymkode: dfa90...132

Ikke følg dette rådet.

Du kan ikke starte voksenlivet med en rusavhengig person boende hos deg.

Anonymkode: a5e49...0aa

[jabx]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg (snart 22 år) har lenge tenkt på å flytte hjemmefra ettersom jeg ikke trives så godt hjemme, og føler at det er på tide å starte eget liv.
 

Problemet er at jeg får så dårlig skyldfølelse ovenfor familien min. Bor med mor og bror. De to kommer ikke overens, det føles ofte ut som om jeg er det eneste som holder dem fra å bryte ut i full krig. Moren min har ikke kjæreste, og jeg vet at hun er ofte ensom. Broren min strever mye med depresjon og rus. Jeg lovte han å ikke flytte ut før han, fordi han mente han ikke hadde taklet å bo her uten meg. Jeg ser for meg krisescenarioer, at broren min blir alvorlig suicidal og tar selvmord, og at moren min sitter på sofaen dag inn og dag ut i ensomhet.

Nå føler jeg at jeg begynner å bli gal. Det er helt utrolig slitsom å stå i midten og ikke kunne gjøre noe, og det begynner å gå skikkelig utover psyken min. Jeg føler at jeg ikke kan komme meg videre i livet fordi jeg må prioritere familien. Hvor lenge kommer jeg til å måtte holde på sånn? Jeg vil prioritere egen lykke, men jeg føler meg egoistisk og er redd for at det er en for stor risiko å ta.

 

Råd og erfaringer tas i mot med stor takk

Anonymkode: 7b4d3...887

Hvor gammel er broren din?

Du kan ikke hjelpe noen hvis du selv går under.

Du må få orden på ditt eget liv, og så får de andre eventuelt få hjelp fra andre.

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke følg dette rådet.

Du kan ikke starte voksenlivet med en rusavhengig person boende hos deg.

Anonymkode: a5e49...0aa

Selvsagt med forbehold om at det ikke fortsetter. Hallo..?  Mange som klarer å slutte med rusbruk når livssituasjonen endrer seg. 

Anonymkode: dfa90...132

[AnonymBruker]

FLYTT UT!

Og snakk med noen, få hjelp til deg selv til å løsrive deg. Du kan ikke «redde» noen, du er bare ei ung jente! Kom deg ut og start ditt eget liv, du har bare ett!

Så kan du ha masse sympati og empati for familien. Du kan besøke dem i blant, men ikke tenk at du har ansvaret for å holde dem flytende. Vil sterkt anbefale at du får hjelp til å sortere tanker, kanskje fastlegen, lavterskel korttids psykiatrisk samtaletibud i kommune/bydel, hjelpetelefon - eller kanskje bare noen «ordentlig voksne» du kan stole på.

Du har ei lys framtid! Det er vondt at familien din har problemer, men en frisk mor ville ønske at barnet flytta ut, og ville ikke holde deg tilbake. Jeg har selv barn på din alder.

Anonymkode: f37d7...4bf

[AnonymBruker]

Du burde ha flyttet ut for lenge siden. 

Du sier du føler deg egoistisk for å prioritere din egen lykke, hva i all verden er broren din da, som mener du må bo hjemme for hans del? 

De burde sette pris på at du ønsker starte livet ditt, framfor å være fredmekler og omsorgsperson. 
Du har ansvar for ditt liv, din mor har ansvar for sitt, og din bror for sitt. Så enkelt er det. 

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Selvsagt med forbehold om at det ikke fortsetter. Hallo..?  Mange som klarer å slutte med rusbruk når livssituasjonen endrer seg. 

Anonymkode: dfa90...132

En 22-åring bør ikke starte sitt voksenliv med å ta vare på sin rusavhengige bror, og skal absolutt på ingen måte være den som hjelper han med å bli rusfri. Om han ikke klarer bli rusfri fra før, vil det være ett umenneskelig stort ansvar å legge over på en 22-åring. Da får han bli rusfri FØRST, og holde seg rusfri over en lengre periode. Det er stor forskjell på det å ta vare på sitt yngre søsken fordi hjemmeforholdene ikke er bra, og det å ta vare på ett psykisk sykt søsken med rusproblemer... 

Anonymkode: a1f4e...55b