Såret over barns kommentar

[AnonymBruker]

Jaaaada jeg vet at jeg er voksen og ikke bør ta meg nær av dette, men må få det ur allikevel.. 

Har vært sammen med en mann med barn i snart 8 år og vi har stort sett hatt de hos oss 100% fordi mor i perioder ikke har fått ha omsorg eller ikke har hatt interesse. Vi har virkelig stått på for å gjøre det så bra som mulig for barna og skånet de fra historier om hvorfor mor ikke vil ha kontakt, og snakket pent om henne når de har lurt på hvorfor hun ikke vil møte de. Siden tidlig i høst har hun gradvis fått ha mer samvær med barna og nå i det siste hele helger og en gang fra torsdag-lørdag for å kjøre de på skolen. Strategien hun kjører er å la de få bestemme alt. Det er valgfri middag, godteri, brus, sove på sofaen alle sammen og se på film og «døgne». Fredagen hun skulle kjøre de på skolen hadde de spist frokost på McDonald’s og de hadde fått McDonald’s med seg på skolen til lunsj. Sånne ting er kjempegøy en gang i blant, men det er sånn hver gang. Nå vil ungene bare være hos henne og det er kommentarer om at det er så kjipt hos oss, hos mamma får vi bestemme alt, være oppe så lenge vi vil. Typisk «herregud hvorfor har vi bodd hos dere i så mange år når det er så mye kulere hos mamma». Nå vil de flytte til moren og ikke bo hos oss mer. De er over 12 så de har selvfølgelig noe de skulle ha sagt, men fast samværsavtale er ikke aktuelt pr dags dato uansett (barnevernet er involvert). MEN, jeg kjenner jeg blir så såret av de kommentarene. Hun er borte i mange år og kommer tilbake og tar de med på McDonald’s og kebabsjappe også vil de flytte dit.. Det er kjempepositivt at hun er tilbake i livet deres og det har vi hatt som mål på sikt, men det er bare situasjonen. Føler at all omsorgen og jobben vi har gjort er bortkastet (vet den ikke er det, men det er bare følelsen..). Nei uff, vet ikke hva jeg mente med dette innlegget, trengte bare å få det ut. 

Anonymkode: 84ec0...575

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at far må ta en alvårsprat med mor. Dette har ungene ikke noe godt av. Om barneværnet et innblandet, kan dere også snakke med de. Riktig kosthold er svært viktig, og våkennetter ødelegger flere dager i etterkant, da kroppen trenger tid til å komme igang igjen. 

Anonymkode: 95518...033

[AnonymBruker]

Huff, virker som en vanskelig situasjon. Jeg har ingen erfaring med sånt, men jeg har noen tanker. Jeg tenker at du og faren har gjort en kjempejobb med å skape en trygg og god tilværelse for barna. Foreldres jobb er å skape trygge, kloke og ansvarlige voksne. Det gjør man IKKE ved å være bestevenn med barna sine og la hver dag være en fest. Jeg tenker moren overkompenserer hver gang hun har de, evt at det er slik hun er som person? 

Jeg tenker at det er er kjempeviktig at dere forblir trygge, pålitelige og ansvarsfulle voksne som tar dere av barna akkurat sånn som dere har gjort. Det er kanskje ikke noe de er takknemlige for akkurat nå, men det er det de trenger på sikt!

Anonymkode: 3db37...630

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Her tenker jeg at far må ta en alvårsprat med mor. Dette har ungene ikke noe godt av. Om barneværnet et innblandet, kan dere også snakke med de. Riktig kosthold er svært viktig, og våkennetter ødelegger flere dager i etterkant, da kroppen trenger tid til å komme igang igjen. 

Anonymkode: 95518...033

Vi har latt det passere når det har vært i en helg, men vi ser at det er akkurat samme rutiner på en torsdag før en skoledag.. 

Anonymkode: 84ec0...575

[Carrot]

Du som voksen bør skjønne at dette er noe du må la ligge, og så bør far ta dialogen med BV som følger opp slik at mor får oppfølging i hva som er og ikke er bra for ungene.. 

[AnonymBruker]

Men herregud, det lå da være lov å bli såret selv om man er voksen! Man må få jobbe seg gjennom følelsene sine. 

Du er voksen bla bla bla. Voksne har og følelser. 

Anonymkode: 60e00...3ae

[AnonymBruker]

Hvis hun allerede er involvert i barnevernet, hadde jeg ikke nølte med å nevne dette for dem 

Anonymkode: 99556...5bd

[MollyJones]

Du får trøste deg med at barna kommer til å bli voksne en dag, og se hva god omsorg er. ❤️ 

Også er de over tolv sier du, så at de får reflektere rundt hva en slik hverdag ville gjort med kropp, skole og videre fremtidsutsikter er ikke å spenne bein under moren. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Her tenker jeg at far må ta en alvårsprat med mor. Dette har ungene ikke noe godt av. Om barneværnet et innblandet, kan dere også snakke med de. Riktig kosthold er svært viktig, og våkennetter ødelegger flere dager i etterkant, da kroppen trenger tid til å komme igang igjen. 

Anonymkode: 95518...033

Dette er et forslag dere ikke skal følge ts. (definitivt ikke)

Mor har allerede over lang tid vist, og viser fortsatt at hun ikke forstår sin omsorgsrolle og funksjon som mor. 

Hvis dere konferer mor med dette så er det ingen som vet hvor dette vil bringe. Mest sannsynlig vil det eskalere til høyere konfliktnivå. Alt som har med barnet å gjøre tas opp via bvt eller fvk ved uenigheter. 

Fortsett å følg det dere allerede gjør, og når barna klager over hvor vanskelig dere er så er det viktig å forklare at dere ikke gjør det for å være vanskelig, men at det er til deres eget beste. 

F.eks. søvnhygiene. Hva skjer med oss mennesker hvis vi ikke får nok søvn, hva skjer med oss mennesker hvis vi ikke spiser variert, hva skjer med oss mennesker hvis vi blir for passive, hva skjer med oss mennesker hvis vi... osv osv.

Det er betydelig litteratur som underbygger alle disse punktene, og de alene skal være nok til at barna skal forstå - over tid. 

Sist men ikke minst, det å være forelder er ikke det samme som å være venn. Å ta foreldrerollen innebærer at du er venn, men dere tar også de vanskelige beslutningen for barnas beste som gjør at barna til tider ser helt sort. Sånn er det å være forelder. Men gode foreldre er der i tykt og tynt. Alltid. 

En venn derimot kan komme og gå i livet. Slik mor viser at hun har gjort, og fortsatt kommer til å gjøre. 

Anonymkode: ec599...66d

[AnonymBruker]

MollyJones skrev (13 minutter siden):

Du får trøste deg med at barna kommer til å bli voksne en dag, og se hva god omsorg er. ❤️ 

Også er de over tolv sier du, så at de får reflektere rundt hva en slik hverdag ville gjort med kropp, skole og videre fremtidsutsikter er ikke å spenne bein under moren. 

 

Dette TS.

Jeg var dritsur på foreldrene mine i tenårene. De var kjipe og la seg opp i alt jeg drev med. Skjønte ikke hvorfor de ikke bare kunne passe egne saker. Jeg var jo stor nok til å ta vare på meg selv og ta egne valg. Sammenlignet meg med et par andre i omgangskretsen som ikke hadde foreldre som var like tilstede som mine var. Etter at jeg ble voksen ser jeg jo at jeg kom bedre ut av det, enn de av mine bekjente som fikk "seile sin egen sjø". De fikk barn tidlig. Fullførte ikke videregående eller høyere utdanning. De ble alenemødre som slet med økonomien og rett og slett fikk det tyngre enn jeg har hatt det. 

Anonymkode: da272...aa4

[AnonymBruker]

Jeg har samme følelse, blir fortsatt såret over min tenåringsdatter som er fryktelig fornøyd med ting hos far. Men nå er det en gang sånn at jeg er den hun er bosatt hos, så jeg ER den kjedelige, den med rutiner og regler. Den som krever vasking av eget rom, å hjelpe til og annet. Alternativet hadde vært at jeg hadde fått være tivoliforelder, og ikke hatt henne hele tiden. Tror du det gir et bedre forhold på sikt? 

Ellers er beste tipset å trøste seg selv. Gi deg selv lov til å kjenne på følelsen. Hvordan ville du trøstet et barn som følte det slik? Si til deg selv: "Det er ikke rart jeg blir lei meg og såret over dette. Jeg har gitt så mye for disse barna, og når de sier slik føler jeg at jeg ikke får noen takknemlighet tilbake for det. Det er ikke rart det gjør vondt. Jeg har lov til å være trist over det." Så trøster du deg selv til du ikke er så lei deg lenger.

Når den altfor intense følelsen har gått over går du til den mer logiske siden og snakker rolig med deg selv: "Jeg kan være lei meg over det, selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke har grunn til det. Å være forelder er en utakknemlig jobb, og kanskje spesielt når det er bonusbarn. Men jeg vet jo at jeg gjør det rette. Jeg vet at vi er gode foreldre. Vi trenger ikke at barna selv ser det og sier det, det er for mye å forvente av barn. Så vi må minne oss selv på hvilke foreldre vi er og hvorfor. Kan vi slakke noe på noenting? For å ikke skape den altfor store kontrasten? Kan vi støtte barna i opplevelsen av å digge å være hos mor uten at vi samtidig gir aksept for den oppdragelsen? Og kanskje vi kan være flinkere til å blåse ut med hverandre uten barna tilstede, der vi kan trøste hverandre for nettopp denne følelsen? Slik at vi lettere kan koble på tenkehjernen etterpå." 

Anonymkode: 9ab67...4ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men herregud, det lå da være lov å bli såret selv om man er voksen! Man må få jobbe seg gjennom følelsene sine. 

Du er voksen bla bla bla. Voksne har og følelser. 

Anonymkode: 60e00...3ae

NEi vet du, som voksen og forelder har man ikke lov å bli såret når barnet sier ting som 2du er den verste mammen i hele verden" fordi du sa nei til noe, eller "alle andre foreldre er bedre enn mine" osv osv og dette er jo i akkurat samme bane - TS sine barn / stebarn er i opprør fordi de opplever at mor er "snill og har ingen regler" mens far og TS er "strenge og har regler" - hvis TS skal bli såret av at barna reagerer og forteller hvordan de har det er det kanskje ikke sikkert TS passer som forelder... 

Anonymkode: 46cb4...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

. Nå vil ungene bare være hos henne og det er kommentarer om at det er så kjipt hos oss, hos mamma får vi bestemme alt, være oppe så lenge vi vil. Typisk «herregud hvorfor har vi bodd hos dere i så mange år når det er så mye kulere hos mamma». Nå vil de flytte til moren og ikke bo hos oss mer. De er over 12 så de har selvfølgelig noe de skulle ha sagt, men fast samværsavtale er ikke aktuelt pr dags dato uansett (barnevernet er involvert). MEN, jeg kjenner jeg blir så såret av de kommentarene. Hun er borte i mange år og kommer tilbake og tar de med på McDonald’s og kebabsjappe også vil de flytte dit.. Det er kjempepositivt at hun er tilbake i livet deres og det har vi hatt som mål på sikt, men det er bare situasjonen

Du må bare være trygg i deg selv og tenke at de er barn-

Det er klart at de har hatt et savn etter en biologisk mor, og det er stor stas når hun er tilbake. Dessverre kommer nok hverdagen, og det trygge og gode blir nok fort savnet. Denne dama virker jo ikke stabil, og hun vil nok slite med å få en sammenhengende hverdag for barna hvis hun ikke er vant til det. Det blir ikke kebab hver dag..

Jeg gir dette toppen 2 måneder, så er de gjerne i stor grad tilbake. Dessverre... og heldigvis. Imellomtiden så sier dere at dere er der hvis det skulle være noe, og holder kontakten. 

Vi opplevde det samme med mitt mellomste barn. Hun kom gråtende hjem etter en uke. Det var et knust hjerte og da var det godt å få en god klem og at hun visste at vi var der. Dette handler om barna, og av og til må de få oppleve alternativet for å vite hva de har. Omsorgen er ikke bortkastet. Med den omsorgen vil de vite hva de har hjemme hos dere, og det vil bli en målestokk. Bare vær der og vent..

Anonymkode: d57d4...e60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

NEi vet du, som voksen og forelder har man ikke lov å bli såret når barnet sier ting som 2du er den verste mammen i hele verden" fordi du sa nei til noe, eller "alle andre foreldre er bedre enn mine" osv osv og dette er jo i akkurat samme bane - TS sine barn / stebarn er i opprør fordi de opplever at mor er "snill og har ingen regler" mens far og TS er "strenge og har regler" - hvis TS skal bli såret av at barna reagerer og forteller hvordan de har det er det kanskje ikke sikkert TS passer som forelder... 

Anonymkode: 46cb4...2fa

Jo for faen! Det er faen meg lov å ha følelser! Du sier det ikke til barna så klart, men det MÅ for helvete være lov voksne i mellom å snakke om følelser man har! Hvor har du vært de siste årene??? Har du ingen peiling på psykisk helse? Man skal ha mulighet til å fortelle om sine følelser uten at folk som DU skal komme å si at sånn får du ikke lov å føle, det er feil å føle sånn! Ts har all rett til å søke støtte og veiledning blandt andre voksne, hennes følelser er like mye verdt og skal validerer, før man kan ta veiledning. 

Gode foreldre har vistnok lov å ha følelser, det er de dårlige som gir faen. Du må lære deg at mennesker må validerer og støttes!

 

Anonymkode: 60e00...3ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jaaaada jeg vet at jeg er voksen og ikke bør ta meg nær av dette, men må få det ur allikevel.. 

Har vært sammen med en mann med barn i snart 8 år og vi har stort sett hatt de hos oss 100% fordi mor i perioder ikke har fått ha omsorg eller ikke har hatt interesse. Vi har virkelig stått på for å gjøre det så bra som mulig for barna og skånet de fra historier om hvorfor mor ikke vil ha kontakt, og snakket pent om henne når de har lurt på hvorfor hun ikke vil møte de. Siden tidlig i høst har hun gradvis fått ha mer samvær med barna og nå i det siste hele helger og en gang fra torsdag-lørdag for å kjøre de på skolen. Strategien hun kjører er å la de få bestemme alt. Det er valgfri middag, godteri, brus, sove på sofaen alle sammen og se på film og «døgne». Fredagen hun skulle kjøre de på skolen hadde de spist frokost på McDonald’s og de hadde fått McDonald’s med seg på skolen til lunsj. Sånne ting er kjempegøy en gang i blant, men det er sånn hver gang. Nå vil ungene bare være hos henne og det er kommentarer om at det er så kjipt hos oss, hos mamma får vi bestemme alt, være oppe så lenge vi vil. Typisk «herregud hvorfor har vi bodd hos dere i så mange år når det er så mye kulere hos mamma». Nå vil de flytte til moren og ikke bo hos oss mer. De er over 12 så de har selvfølgelig noe de skulle ha sagt, men fast samværsavtale er ikke aktuelt pr dags dato uansett (barnevernet er involvert). MEN, jeg kjenner jeg blir så såret av de kommentarene. Hun er borte i mange år og kommer tilbake og tar de med på McDonald’s og kebabsjappe også vil de flytte dit.. Det er kjempepositivt at hun er tilbake i livet deres og det har vi hatt som mål på sikt, men det er bare situasjonen. Føler at all omsorgen og jobben vi har gjort er bortkastet (vet den ikke er det, men det er bare følelsen..). Nei uff, vet ikke hva jeg mente med dette innlegget, trengte bare å få det ut. 

Anonymkode: 84ec0...575

Jeg hadde ikke vært såret av å sørge for at barna får riktig oppvekst. De vil se det bedre når de blir eldre, at mamma egentlig var en taper. 

Anonymkode: c931a...c95

[NakenPanda]

Tivoli mamma heter det vel en sjelden variant av tivoli pappa som jo er mer normalt.

Begge er like lite det som kalles et voksent forbilde for barn.

Slapp av barn ser gjennom dette tullet etterhvert og ser tilbake hvem som faktisk var der for dem når det gjaldt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jo for faen! Det er faen meg lov å ha følelser! Du sier det ikke til barna så klart, men det MÅ for helvete være lov voksne i mellom å snakke om følelser man har! Hvor har du vært de siste årene??? Har du ingen peiling på psykisk helse? Man skal ha mulighet til å fortelle om sine følelser uten at folk som DU skal komme å si at sånn får du ikke lov å føle, det er feil å føle sånn! Ts har all rett til å søke støtte og veiledning blandt andre voksne, hennes følelser er like mye verdt og skal validerer, før man kan ta veiledning. 

Gode foreldre har vistnok lov å ha følelser, det er de dårlige som gir faen. Du må lære deg at mennesker må validerer og støttes!

 

Anonymkode: 60e00...3ae

Himmel og hav! Her er det i alle fall mange følelser som må valideres. 

Jeg har en eks og far til barna som jeg har beskyttet gjennom hele oppveksten til barna. DVS, at jeg har aldri snakket stygt om han, og har han glemt en bursdag, så kjøpte jeg gave fra han. Det var ingen big deal. Når han var der, så var han god! Men han var ikke en far som kunne ha hverdagsansvar. 

Ungene - nå ungdommer, har jo alltid tatt sinne utover meg. De har alltid snakket opp faren mens jeg får det negative. Selvfølgelig får jeg mye positivt også, det er jo ikke det. Men det er jeg som står i kampene. Jeg vet jo at jeg får det fordi de er trygge på meg. Faren er det synd på, og jeg tåler alt. 

Det kom feks fram en dag vi satt og snakket om mobbing der de lurte på om jeg noen gang har blitt mobbet. Så snakket vi litt om det, og de lo da jeg fortalte om gutten i klassen som hadde mobbet meg. Jeg la det jo fram litt humoristisk. De lurte på om faren noen gang hadde blitt mobbet, og alle var sånn; Stakkars pappa! Tenk om! Jeg spurte dem hvorfor de lo av tanken på meg som ble mobbet mens de bekymret seg over sin far, og mente at dette var veldig urettferdig!! (med et smil) Da sa de bare; Men mamma, du er jo så sterk! Du tåler alt!. 

..og det er jeg. Jeg er dritsterk. Jeg måtte være det. Ungene vet at jeg er en bauta, slik at de kan få være svake, sterke, opprørske, utvikle seg...., og faren kan være svak. Har jeg følelser? Joda, men jeg tåler avvisning. Hvis du har ungdommer og bryter sammen fordi de avviser deg- så har du et stort problem. 

Er du trygg på deg selv - så trenger du ikke stadige bekreftelser. Ungene og ungdommene skal faktisk få lov til å utvikle seg uten å validere dine følelser til stadighet. Da må du gå til en psykolog. 

Anonymkode: d57d4...e60

[AnonymBruker]

Er det ikke bare å ta det opp med barnevernet da, og fortelle dem om hvorfor ungene nå vil flytte til mor og hvordan hun slipper alle tøyler fri? Tipper barnevernet hadde lettet på et par øyenbryn om de hørte om døgning, ingen leggetider før skoledager og frokost på McD som rutine....

Anonymkode: c74fc...808

[Tatja]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her tenker jeg at far må ta en alvårsprat med mor. Dette har ungene ikke noe godt av. Om barneværnet et innblandet, kan dere også snakke med de. Riktig kosthold er svært viktig, og våkennetter ødelegger flere dager i etterkant, da kroppen trenger tid til å komme igang igjen. 

Anonymkode: 95518...033

Den moren høres ut som et tapt prosjekt, nytter neppe å prate. Men sikkert verdt et forsøk. 

[AnonymBruker]

Hadde det litt liknende her med mitt "fosterbarn". Da hn var 14 var jeg lei av å høre på maset og klagingen, og lot hn flytte til mor 50% med lovnad om at hn skulle få flyttet dit 100% når hn ble 16 om det gikk bra og hn fortsatt ønsket det. Det tok ikke lang tid før hn selv begynte å kutte ned på 50% til å besøke mor i helgene. De to gangene hn faktisk var hos henne i 14 dager var hn stadig hjemom for å spise, hente noe eller sove over her. Nå er hn 17 år og samvær med mor er mindre og mindre. Hn besøker mor når hn føler for det (ca månedlig) eller når hn trenger penger... Sover aldri over, bare besøker en time eller to. 

Anonymkode: 78b11...325