Hvordan snakke sammen når man ikke skal være "hobbypsykologer" for hverandre?

[AnonymBruker]

Situasjonen er den at jeg over mange år har vært ganske grenseløs. Jeg har utslettet meg selv og stilt opp for andre. Lite i kontakt med egne følelser, manglende følelse av identitet osv (ja, har k-ptsd). 

Nå har jeg det mye bedre. Setter mer grenser, ber om det jeg trenger, begynner å kjenne meg selv (behandling funker!). 

Men nå er det faktisk sånn at jeg ser at de fleste relasjonene mine er litt "for tette". Jeg synes vi er litt "medavhengige". Jo man skal støtte hverandre. Men hver gang man snakkes er det mye fokus på hvordan det går med hverandre, snakke litt om problemer i forholdet, snakke litt om helseutfordringer, og det har føltes oppbyggelig før, er jo fint å støtte, men nå kveles jeg av det. Såå kjedelig. Det har absolutt gått begge veier, men jeg bare er lei av teamet. 

Jeg ønsker nå å ta ansvar for meg selv. Relasjonsproblemer fikser jeg selv. Jeg går til legen/psykologen med helsa mi. Om det er noe krise, ok, kanskje da trenger jeg noe mer støtte. Men jeg bare vil ikke fortsette å snakke på denne måten. 

Ofte er disse samtalene også veldig sånn diskusjon, at det er ikke bare lytte og støtte, men at vi utforsker hvordan man best kan takle ditt og datt. Hvordan leve livet. Jeg synes det er veldig spennende. Men nå tenker jeg at jeg finner dette best i bøker. 

Spørsmålet er vel litt hvordan snur man? Hva pleier dere andre snakke om? 

Jeg har full forståelse at jeg har skapt dette selv med min væremåte. At både jeg og vennene mine har fått denne vanen. Men nå vil jeg snu det. Er det så vanlig for andre folk å ha så "medavhengige" hobbypsykolog forhold? Hvis ikke del gjerne hvordan deres samvær/samtaler foregår. Og tips til hvordan jeg kan snu ❤️ 

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

Snakk med hverandre om faktiske nyheter, bøker dere har lest, tv-serier dere har sett, reiser dere planlegger, restauranter dere har prøvd, artige hendelser fra hverdagslivet m.m. Jeg skjønner veldig godt dilemmaet ditt. Har vært i din sitch. Hadde ei venninne som var helt grenseløs i forhold til hva som var mine problemer og hennes business. Alt skulle være felles liksom. Føltes kvelende og invaderende. 

Anonymkode: 328b7...a87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Snakk med hverandre om faktiske nyheter, bøker dere har lest, tv-serier dere har sett, reiser dere planlegger, restauranter dere har prøvd, artige hendelser fra hverdagslivet m.m. Jeg skjønner veldig godt dilemmaet ditt. Har vært i din sitch. Hadde ei venninne som var helt grenseløs i forhold til hva som var mine problemer og hennes business. Alt skulle være felles liksom. Føltes kvelende og invaderende. 

Anonymkode: 328b7...a87

Takk for tipsene. Sånt som det der er det så sjelden vi snakker om. Har ikke vært alene med en venninne på snart et år fordi jeg ikke orker sånn prat. Men når vi er flere så går det bedre, da kan vi gjøre aktiviteter. Det verste er jeg er så uvant med å snakke om noe annet jeg kom ikke på forslagene dine en gang. 

Er akkurat som hos deg: føler jeg drukner i andres invasjon! 

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

Føler så med deg! Jeg har vært syk omtrent hele livet, og har måttet fade ut/kutte ned på vennskap der det er så mye fokus på sykdom og elendighet.. 

Anonymkode: 6d416...cca

[AnonymBruker]

Det har sikkert blitt en gammel vane å snakke om seg selv, helse og livet med hverandre. 
kanskje gjøre noe sammen, trene, gå turer, eller diskutere politikk eller andre ting som ikke er så personlig? 
Noen snakker en mer fortrolig med enn andre, mens andre har man et annet forhold til. 
jeg har ei god venninne. Akkurat nå står jeg i en krise, og til henne måtte jeg si at jeg trenger å snakke om alt annet enn det jeg står i, for å få litt pause. 
hun ble glad for at jeg sa fra, slik at hun vet hva jeg trenger. 
det går fint an å fortelle venner hva du ønsker/ ikke ønsker å snakke om, ka skje føker venner det på samme måte?

Anonymkode: 1a4bf...f10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Føler så med deg! Jeg har vært syk omtrent hele livet, og har måttet fade ut/kutte ned på vennskap der det er så mye fokus på sykdom og elendighet.. 

Anonymkode: 6d416...cca

Ja, huff, det er liksom det jeg håper å slippe. Det er jo egentlig artige folk. Men vi har kjørt oss inn i et litt dumt mønster. 

Her er det jo jeg som har vært sykest, men det blir liksom litt sånn nå "herregud, er dette identiteten min?". Hvorfor tror de at jeg trenger helseråd hele tiden. Jeg føler meg av og til behandlet som et barn når jeg får sånn oppmerksomhet på "så bra av deg som er syk å knytte skolissene: 🤮 

For all del, jeg innser at jeg har vært del av det. Og før trengte jeg det kanskje? Jeg hadde NULL følelse av selvtillit. Men nå ser jeg bare det som enormt dysfunksjonelt og holder meg tilbake. En del av det er sikkert skam fordi jeg ser hvordan jeg har vært. Men NO MORE. Livet er da mye gøyere enn å snakke om problemer og leke psykolog hele tiden. Da vil jeg heller faktisk jobbe som psykolog! 😅

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det har sikkert blitt en gammel vane å snakke om seg selv, helse og livet med hverandre. 
kanskje gjøre noe sammen, trene, gå turer, eller diskutere politikk eller andre ting som ikke er så personlig? 
Noen snakker en mer fortrolig med enn andre, mens andre har man et annet forhold til. 
jeg har ei god venninne. Akkurat nå står jeg i en krise, og til henne måtte jeg si at jeg trenger å snakke om alt annet enn det jeg står i, for å få litt pause. 
hun ble glad for at jeg sa fra, slik at hun vet hva jeg trenger. 
det går fint an å fortelle venner hva du ønsker/ ikke ønsker å snakke om, ka skje føker venner det på samme måte?

Anonymkode: 1a4bf...f10

Kan godt hende de føler på samme måte, hadde ikke forundret meg. 

Alle mine venner er jeg veldig fortrolig med ja, og det er problemet. 

Jeg tror en stor del av det er at jeg føler jeg ikke har erfaring i å bare prate politikk eller fjas eller overflatisk. Jeg føler meg litt sosialt evneveik for tiden. Jeg innbyr (uten å gjøre noe bevisst for det) til fortrolighet. Så jeg vet liksom ikke hvordan jeg skulle hatt den praten en gang. Egentlig har jeg ikke lyst å snakke overhodet. Så kanskje jeg utelukkende må gjøre aktiviteter. 😅

Tror jeg skal prøve det å si jeg ikke orker å snakke om helsa mi, krisene mine eller utfordringer. Men når de begynner å preike om sine utfordringer, da kan jeg jo ikke avvise dem? 

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

Ja men da sier du bare det. «Nei i dag orker jeg ikke snakke om sykdom/dårlige forhold/negative ting. Jeg har alltid pleid å snakke mye om det, men kjenner at jeg ikke har like stort behov for det lenger. Kan vi snakke om noe annet?»

Anonymkode: 4699e...373

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja men da sier du bare det. «Nei i dag orker jeg ikke snakke om sykdom/dårlige forhold/negative ting. Jeg har alltid pleid å snakke mye om det, men kjenner at jeg ikke har like stort behov for det lenger. Kan vi snakke om noe annet?»

Anonymkode: 4699e...373

Og så sier de "ja, okei, hva da" og jeg er blank. Jeg har fått gode tips, jeg kan snakke om boka jeg nettopp leste, en nyhetssak osv. Jeg bare vet nesten ikke hvordan. Men det handler nok bare om øving. 

Men hvis det er de som holder på å snakke fortrolig om sine greier mener du jeg kan si samme frase da også? 

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Og så sier de "ja, okei, hva da" og jeg er blank. Jeg har fått gode tips, jeg kan snakke om boka jeg nettopp leste, en nyhetssak osv. Jeg bare vet nesten ikke hvordan. Men det handler nok bare om øving. 

Men hvis det er de som holder på å snakke fortrolig om sine greier mener du jeg kan si samme frase da også? 

Anonymkode: d3c11...907

Sikkert lurt å si det før de begynner med sine greier, så de ikke blir fornærmet. Og så tenker du ut noen temaer du har lyst til å snakke om på forhånd. Helst noe dere har felles. 

Anonymkode: 4699e...373

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sikkert lurt å si det før de begynner med sine greier, så de ikke blir fornærmet. Og så tenker du ut noen temaer du har lyst til å snakke om på forhånd. Helst noe dere har felles. 

Anonymkode: 4699e...373

Ja, kanskje jeg kan øve meg litt i speilet. 🙏🏻 

Når jeg fikk svarene nå, jeg bare merker at det byr meg i mot tanken bare på å snakke med folk. Håper det går over. 

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[Gjest Refreng]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, huff, det er liksom det jeg håper å slippe. Det er jo egentlig artige folk. Men vi har kjørt oss inn i et litt dumt mønster. 

Her er det jo jeg som har vært sykest, men det blir liksom litt sånn nå "herregud, er dette identiteten min?". Hvorfor tror de at jeg trenger helseråd hele tiden. Jeg føler meg av og til behandlet som et barn når jeg får sånn oppmerksomhet på "så bra av deg som er syk å knytte skolissene: 🤮 

For all del, jeg innser at jeg har vært del av det. Og før trengte jeg det kanskje? Jeg hadde NULL følelse av selvtillit. Men nå ser jeg bare det som enormt dysfunksjonelt og holder meg tilbake. En del av det er sikkert skam fordi jeg ser hvordan jeg har vært. Men NO MORE. Livet er da mye gøyere enn å snakke om problemer og leke psykolog hele tiden. Da vil jeg heller faktisk jobbe som psykolog! 😅

Ts

Anonymkode: d3c11...907

Hva gjorde at du endret deg?

Du har kanskje innsett noe nytt, ønsker nye vaner osv. Men disse du kjenner er fortsatt i fasen du var før du endret deg. De er kanskje litt "treigere" med å komme til den fasen du er i nå

Kanskje du kan dele noe av det som hjalp deg å endre deg? At du kan dele at du har funnet ut at å snakke for mye om sykdom faktisk drar deg ned så du vil kutte ned på det? At det å gå til psykolog og alt det andre du har gjort fungerte for deg osv?

Jeg syntes det samtalen er en naturlig samtale å ha når de du har snakket med er vant til å analysere egne følelser osv. Da er jo denne endringen i deg også en del av den analyserende samtalen

[AnonymBruker]

Jeg fant dessverre ut at om jeg ikke kunne være psykolog eller hjelpe andre med deres problemer eller la dem gå inn for å løse mine, så hadde vi ikke noe til felles. At de ikke evnet å diskutere filmer eller musikk, eller noen ting, de hadde ikke interesser for livet deres var så gjennomsyret av å enten snakke og tenke på traumer, eller prøve å leve seg gjennom det og kope med det. At de ikke hadde kapasitet til å være her og nå, og bare bruddvis hoppet inn og ut av realitet. 

Anonymkode: 7ba21...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg fant dessverre ut at om jeg ikke kunne være psykolog eller hjelpe andre med deres problemer eller la dem gå inn for å løse mine, så hadde vi ikke noe til felles. At de ikke evnet å diskutere filmer eller musikk, eller noen ting, de hadde ikke interesser for livet deres var så gjennomsyret av å enten snakke og tenke på traumer, eller prøve å leve seg gjennom det og kope med det. At de ikke hadde kapasitet til å være her og nå, og bare bruddvis hoppet inn og ut av realitet. 

Anonymkode: 7ba21...5e1

Gjelder selvsagt ikke alle mine venner, men de det gjelder da. 

Anonymkode: 7ba21...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fant dessverre ut at om jeg ikke kunne være psykolog eller hjelpe andre med deres problemer eller la dem gå inn for å løse mine, så hadde vi ikke noe til felles. At de ikke evnet å diskutere filmer eller musikk, eller noen ting, de hadde ikke interesser for livet deres var så gjennomsyret av å enten snakke og tenke på traumer, eller prøve å leve seg gjennom det og kope med det. At de ikke hadde kapasitet til å være her og nå, og bare bruddvis hoppet inn og ut av realitet. 

Anonymkode: 7ba21...5e1

Ja, jeg er redd for å finne ut dette. Jeg tror jo ikke det. For de eldste vennene vet jeg jo at vi gjorde mye gøy sammen. Jeg tror det er aller mest at jeg selv ikke vet hvordan jeg gjør det lenger. Ute av trening på et vis. At jeg i så stor grad har fått dette opp i halsen at frykten for at det skal bli sånn igjen bare får meg til å ta avstand. Jeg har rett og slett ikke kapasitet til å risikere å ende i en samtale som blir "tung". Kanskje jeg skal gi det mer tid. Få mer avstand, få mer overskudd før jeg prøver. 

Kanskje realiteten blir at noen faktisk er så fastlåst i dette mønsteret og jeg må ta avstand, mens andre er takknemlig og glad for at vi kan slippe. 

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

Refreng skrev (3 timer siden):

Hva gjorde at du endret deg?

Du har kanskje innsett noe nytt, ønsker nye vaner osv. Men disse du kjenner er fortsatt i fasen du var før du endret deg. De er kanskje litt "treigere" med å komme til den fasen du er i nå

Kanskje du kan dele noe av det som hjalp deg å endre deg? At du kan dele at du har funnet ut at å snakke for mye om sykdom faktisk drar deg ned så du vil kutte ned på det? At det å gå til psykolog og alt det andre du har gjort fungerte for deg osv?

Jeg syntes det samtalen er en naturlig samtale å ha når de du har snakket med er vant til å analysere egne følelser osv. Da er jo denne endringen i deg også en del av den analyserende samtalen

Samtidig er det jo lett en fallgruve her at jeg med å fortelle hva som funket for meg nettopp virker å hjelpe dem? Og da har vi jo allerede havnet i en sånn tett og klam samtale jeg ikke ønsker. Om det blir en del av den analyserende samtalen så legger jeg jo bare til rette for nettopp mer analysering. Og det vil jeg ikke. 

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

Hvilke settinger møter du disse vennene i da? 
 

Terskelen for intime betroelser og løsning av problemer er nok høyere om man er ute blandt folk, eller leker pakkeleken eller spiller brettspill mer enn fire stykker samlet. 
 

Jeg har selv avfeid slike dype samtaler med «i kveld skal vi kose oss og fjase, jeg orker ikke dype analyser nå» også har vi gjort nettopp det! 

Anonymkode: 6dffa...7a8

[AnonymBruker]

Hei ts😊 Jeg har stått i, og står i mye av det samme. Jeg har vært kronisk syk i så mange år, og hatt så mange utfordringer og begrensninger som har hindret meg i å leve det livet jeg ønsket. Dette har tatt meg gjennom ulike prosesser i forhold til venner og relasjoner. Først ble det naturlig å snakke en del om det, venner ringte og lurte på hvordan det gikk, jeg fortalte, og de kom med velmenende råd, men som likevel var litt irriterende å få, fordi jeg skjønte at de ikke forstod. Videre gikk jeg gjennom mange tankeprosesser med meg selv, som man jo gjerne gjør når man er langtidssyk. Man sitter liksom totalt inne i den skyen i noen år, og blir gradvis mer reflektert, men samtidig får man helt noja av overfladiske samtaler om gardiner og farge på vegger, eller samtaler om helt overfladiske ting. Jeg trengte kvalitetstid og nære samtaler med venner når jeg først hadde overskudd til det. Dette gjorde at jeg gradvis trakk meg bort fra en del venner, og beholdt de jeg følte jeg fikk den nære og genuine kontakten med. 
 

Jeg er veldig glad i de vennskapene jeg har nå, for det er nettopp det de er, nære og genuine. Og sånn har det blitt fordi vi deler mye med hverandre om hvordan vi har det, og møter hverandre med forståelse og aksept, og virkelig ser hverandre. Det er jo veldig godt å ha det sånn, men det blir som du sier, mange samtaler om alt det som er vanskelig. Jeg har kjent mye på dette selv også. Etter hvert måtte jeg si at jeg helst ikke ville ha spørsmålet «hvordan går det?», for da måtte jeg tenke på hvordan jeg faktisk hadde det, og det genuine og ærlige svaret jeg måtte gi, gjorde meg alltid deprimert. Jeg foreslo at vi heller kunne snakke om ting som gjorde oss glad, mimre fra tiden da vi gjorde mye kjekt sammen, eller kanskje legge noen hyggelige planer frem i tid. Jeg orker ikke så mye av overfladiske samtaler heller, det kjeder meg og sliter meg ut, så man må finne emner begge interesserer seg for😊

Det er noe med disse nære vennskapene, man har gjerne funnet hverandre fordi man begge har utfordringer, og derfor er man mer reflektert og man kan forstå hverandre bedre. Så det er fint å kunne fortsette å snakke med hverandre om alt, dersom en har behov for det, men samtidig være obs på dette da, at man trenger pauser fra det som er vanskelig, man trenger å le litt og tenke på noe helt annet😊 Prøv å tenk ut om det er noe du kan ta fram fra gammelt av, noe gøy dere har opplevd sammen, så skal du se det letter litt. Bare dra det «spontant» inn i samtalen😊 Eller prøv å tenk ut noe dere begge er interessert i, det trenger absolutt ikke være bøker eller filmer, med mindre temaet i boken eller filmen minnet deg på noe fint, en fin måte å tenke på, kanskje, eller at du ble påminnet noe dere gjorde for lenge siden? Da holder man det fortsatt personlig, men på en lettere og gøyere måte😊

Anonymkode: f6455...707

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei ts😊 Jeg har stått i, og står i mye av det samme. Jeg har vært kronisk syk i så mange år, og hatt så mange utfordringer og begrensninger som har hindret meg i å leve det livet jeg ønsket. Dette har tatt meg gjennom ulike prosesser i forhold til venner og relasjoner. Først ble det naturlig å snakke en del om det, venner ringte og lurte på hvordan det gikk, jeg fortalte, og de kom med velmenende råd, men som likevel var litt irriterende å få, fordi jeg skjønte at de ikke forstod. Videre gikk jeg gjennom mange tankeprosesser med meg selv, som man jo gjerne gjør når man er langtidssyk. Man sitter liksom totalt inne i den skyen i noen år, og blir gradvis mer reflektert, men samtidig får man helt noja av overfladiske samtaler om gardiner og farge på vegger, eller samtaler om helt overfladiske ting. Jeg trengte kvalitetstid og nære samtaler med venner når jeg først hadde overskudd til det. Dette gjorde at jeg gradvis trakk meg bort fra en del venner, og beholdt de jeg følte jeg fikk den nære og genuine kontakten med. 
 

Jeg er veldig glad i de vennskapene jeg har nå, for det er nettopp det de er, nære og genuine. Og sånn har det blitt fordi vi deler mye med hverandre om hvordan vi har det, og møter hverandre med forståelse og aksept, og virkelig ser hverandre. Det er jo veldig godt å ha det sånn, men det blir som du sier, mange samtaler om alt det som er vanskelig. Jeg har kjent mye på dette selv også. Etter hvert måtte jeg si at jeg helst ikke ville ha spørsmålet «hvordan går det?», for da måtte jeg tenke på hvordan jeg faktisk hadde det, og det genuine og ærlige svaret jeg måtte gi, gjorde meg alltid deprimert. Jeg foreslo at vi heller kunne snakke om ting som gjorde oss glad, mimre fra tiden da vi gjorde mye kjekt sammen, eller kanskje legge noen hyggelige planer frem i tid. Jeg orker ikke så mye av overfladiske samtaler heller, det kjeder meg og sliter meg ut, så man må finne emner begge interesserer seg for😊

Det er noe med disse nære vennskapene, man har gjerne funnet hverandre fordi man begge har utfordringer, og derfor er man mer reflektert og man kan forstå hverandre bedre. Så det er fint å kunne fortsette å snakke med hverandre om alt, dersom en har behov for det, men samtidig være obs på dette da, at man trenger pauser fra det som er vanskelig, man trenger å le litt og tenke på noe helt annet😊 Prøv å tenk ut om det er noe du kan ta fram fra gammelt av, noe gøy dere har opplevd sammen, så skal du se det letter litt. Bare dra det «spontant» inn i samtalen😊 Eller prøv å tenk ut noe dere begge er interessert i, det trenger absolutt ikke være bøker eller filmer, med mindre temaet i boken eller filmen minnet deg på noe fint, en fin måte å tenke på, kanskje, eller at du ble påminnet noe dere gjorde for lenge siden? Da holder man det fortsatt personlig, men på en lettere og gøyere måte😊

Anonymkode: f6455...707

Takk for at du deler erfaringene du har gjort deg i litt samme situasjon! Det er nettopp det, jeg ØNSKET meg nære genuine vennskap og fikk det og har det og er utrolig takknemlig for det. Men på et punkt bikket det over og når jeg da plutselig gir meg selv alt jeg trodde jeg trengte fra venner, så ser jeg at dette er for tett. Det blir invaderende og kvelende. Samtidig som jeg fremdeles ikke ønsker overflatiske.

Det gjør godt å lese at du har funnet en måte å ha både nærheten samtidig som at det kan være mer lett og hyggelig. Jeg tar med meg rådene dine og skal absolutt teste ut dette 🙏🏻🙏🏻

Ts

Anonymkode: d3c11...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvilke settinger møter du disse vennene i da? 
 

Terskelen for intime betroelser og løsning av problemer er nok høyere om man er ute blandt folk, eller leker pakkeleken eller spiller brettspill mer enn fire stykker samlet. 
 

Jeg har selv avfeid slike dype samtaler med «i kveld skal vi kose oss og fjase, jeg orker ikke dype analyser nå» også har vi gjort nettopp det! 

Anonymkode: 6dffa...7a8

Tror nok det kan ha med settingen å gjøre ja. Skal teste ut setningen din, og velge arenaer og aktiviteter som kanskje hindrer den type samtaler. 

Det er noe underbevisst ved meg som virker å lokke det ut av folk. Jeg klarer ikke enda se hva jeg gjør, men skal fremover være mer oppmerksom! 

Ts

Anonymkode: d3c11...907