Hvem bryr seg EGENTLIG ? ( I relasjoner )

[AnonymBruker]

Min erfaring er at få bryr seg.  Og de man trodde brydde seg : kun gjør det dersom de får noe ut av det selv. Enten økonomisk eller ifht status eller eget ego. 

Vil bare skifte navn og nummer etter å ha gitt mitt alt i årtier ....eller flytte nordover uten postkode...

Flere som erfarer dette ? 

Anonymkode: 4ad09...d1b

[Hjelmesett]

folk bryr seg på forskjellig vis. noen bryr seg masse og andre lite.

ting gjøres ikke sammen på samme måte som før. alt handler om jeg og meg.

tror mange som vokser opp idag ikke vet hva det betyr å bry seg om andre lengre 

jeg skjønner godt hva du mener og jeg tenker det samme veldig ofte.. 

 

 

[AnonymBruker]

Oj sann, du har virkelig blitt skuffet for å si det mildt.

Er det kjærlighetsrelasjon eller sosiale og/eller slektsrelasjoner som har latt deg så grundig i stikken at du har mest lyst til å flytte på vidda i en lavvo?

Jeg har ikke opplevd det selv, men holder meg mye for meg selv eller bare sammen med parnter. Mye styr med andre, alltid noe krevende synes jeg, men tror nok feilen ligger hos meg.

Jo færre jeg har relasjon til, jo færre skuffelser.

Anonymkode: e1105...7f4

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg opplever at de fleste har nok med sitt. Jeg har mange venner som har sine utfordringer, men jeg orker ikke å forbarme meg over dem, fordi jeg har mine egne problemer å styre med. Mine venner vet jo om mine utfordringer også, og jeg blir heller aldri tilbudt særlig hjelp. Det er nok fordi jeg er slik selv. Jeg er glad for det, for da kjenner jeg at verken skylder noen noe eller trenger å ha dårlig samvittighet for ikke å stille opp nok. Jeg var mer slik før, og det tappet bare krefter. 

Anonymkode: 78d84...c55

[AnonymBruker]

Dessverre enig. Har blitt mer og mer klart for meg at til syvende og sist er den eneste man kan stole på seg selv (og kanskje ikke alltid det heller 🤔). Jeg har noen nære relasjoner hvor jeg har tenkt at dette er de jeg kan stole på hvis det er noe, og derfor har jeg alltid stilt opp for dem. Men i det siste har det vært en situasjon hvor jeg har trengt noen, og så har jeg stått alene. Ikke bare er det en stor skuffelse i seg selv, men jeg irriterer meg over hvordan jeg har prioritert før og kastet bort tid. 

Anonymkode: 535a8...186

[Gjest supernova_87]

Dette vil jeg forsøke å svare på. 

Jeg bryr/brydde meg nok for mye, også om folk som ikke fortjente det. Jeg var selvutslettende, tenkte så lavt om meg selv at jeg tok til takke med drittsekkoppførsel og likevel valgte å møte opp med omsorg, varme og raushet. 

Nå ser jeg det annerledes. Jeg ser at man alltid får noe igjen for de relasjonene man velger å få noe ut av, og jeg synes ikke det er noe skamfull ved det. Til og med da jeg valgte å være raus og bry med om folk som ikke var bra for meg fikk jeg noe. Jeg fikk en illusjon av å være viktig, jeg fikk følelsen av å være god, bekreftelser, tilhørighet. Forskjellen nå er at jeg har blitt selektiv på hva jeg ønsker å få i relasjoner. 

Nå verdsetter jeg respekt, å kunne dele glede, å være autentisk og lojal og å kunne støtte hverandre i SELV å ta ansvar for egne liv (#codependent no more). Og hvis folk ikke kan gi dette så ser jeg ikke hvorfor jeg skal aktivt bry. Jeg bryr meg likevel, for det er sånn jeg er, men jeg forsøker å fase ut relasjonene. 

Som selvutslettende menneske lærte jeg at man støtter andre uansett. Dette er ikke sunt, verken for meg eller de rundt. Man "enabler" hverandre til asosial oppførsel. Om du vil ha noe, så må du ha noe å gi. Gjensidighet er vesentlig. Før ville jeg skammet meg av å ha forventninger til relasjoner, min oppgave var å støtte, stille opp, bry meg. Nå ser jeg at forventninger er viktig og nødvendig. Hver enkelt har det best med å finne aktør-rollen i eget liv. 

Betyr dette at folk f.eks må jobbe, kunne spandere osv. Absolutt ikke. Mennesker er så mye mer enn jobben sin og praktiske egenskaper. De har personlighetstrekk og de bare ER. Det er mer enn nok. Men ER man kjip, frekk og dyssosial så vil folk naturligvis skygge banen. Om du ikke er modig og dealer med skiten din så vil det gå utover folk rundt deg og det er ikke deres ansvar. 

Så hva da med folk som strever med sitt, har slitsomme trekk pga oppvekst, skal man bare droppe dem? Nei, jeg tenker raushet er viktig, men hvis de skylder på psykisk uhelse for krenkende oppførsel og unnlater å ta ansvar så ja, da må man droppe dem. Man gjør folk en bjørnetjeneste med å tillate det gang på gang. Hver enkelt må ta ansvar. Det tar lang tid ja. Men alle har også noe godt å komme med. Synes denne deler er vanskelig. Jeg vet jo også at basert på bakgrunn har vi ulike muligheter til å forbedre oss. Samtidig jeg ønsker å tro at personlig ansvar er noe de fleste har mulighet til å erkjenne og ta. 

Til slutt, jeg bryr meg selv om jeg tar avstand, jeg bare innser at det er ikke mitt ansvar å lide for andres dyssosialitet eller utfordringer. Når jeg er i en relasjon er det heller ikke transaksjonene, det kan gå år der noen er i en krise og det går en vei, men det må være en gjensidighet. 

Basert på HI får jeg inntrykk av at denne forventningen om gjensidighet er noe du ikke støtter. Vil gjerne høre hva du tenker? 

[Andro]

Det kan være tungt å bli fortrolig med at man bare har seg selv å stole på, men det hjelper å være venn med seg selv.

[AnonymBruker]

Tror du vi ikke har postnummer i nord?

Anonymkode: 5d012...a99

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg opplever at de fleste har nok med sitt. Jeg har mange venner som har sine utfordringer, men jeg orker ikke å forbarme meg over dem, fordi jeg har mine egne problemer å styre med. Mine venner vet jo om mine utfordringer også, og jeg blir heller aldri tilbudt særlig hjelp. Det er nok fordi jeg er slik selv. Jeg er glad for det, for da kjenner jeg at verken skylder noen noe eller trenger å ha dårlig samvittighet for ikke å stille opp nok. Jeg var mer slik før, og det tappet bare krefter. 

Anonymkode: 78d84...c55

Er det å bry seg bare å tilby hjelp? Eller går det an å bry seg på andre måter? 

Er det mulig at det er det at vi oppfører oss så uselvstendig at det å bry seg kan føles for overveldende, fordi man føler at det må bety å ta på seg en slags hobbypsykolog-rolle for hverandre? 

Kanskje vi har forvridd hva det betyr å bry seg og kanskje fokuset på å være emosjonelt tilgjengelig (som jeg tenker er bra) har et slags kulturelt etterslep med seg. Der vi ikke helt vet hvordan stille opp uten å slite oss ut, og dermed bakker mer unna folk. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Min erfaring er at få bryr seg.  Og de man trodde brydde seg : kun gjør det dersom de får noe ut av det selv. Enten økonomisk eller ifht status eller eget ego. 

Vil bare skifte navn og nummer etter å ha gitt mitt alt i årtier ....eller flytte nordover uten postkode...

Flere som erfarer dette ? 

Anonymkode: 4ad09...d1b

Tror du ikke folk har et eget liv å leve når de har kommet litt opp i årene? 

Eller mener du at de skal slippe alt de har i hendene; arbeid, barn, foreldre, søsken m.fler? 

Anonymkode: 5caf3...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min erfaring er at få bryr seg.  Og de man trodde brydde seg : kun gjør det dersom de får noe ut av det selv. Enten økonomisk eller ifht status eller eget ego. 

Vil bare skifte navn og nummer etter å ha gitt mitt alt i årtier ....eller flytte nordover uten postkode...

Flere som erfarer dette ? 

Anonymkode: 4ad09...d1b

Høres ut som du har møtt feil folk. 
Gode venner bryr seg og vil være der. 
Jeg har opplevd noe veldig vondt nå, og ei som jeg ser på som min nære har skygget banen. Skriver at hun skal ringe, men hører ingenting. Jeg velger å tro at hun takler det ikke. 
samtidig vet jeg hvor hun står. 
Og det er helt greit. For jeg har mange som bryr seg. 
 

Anonymkode: 00071...656