Midterste barn i barneflokken?

[Gjest Gjesta]

Vil du dele med deg??

←

Må fordøye det litt tror jeg. Det er meg selv og en del nokså følsomme tema det handler om.

Men tusen takk for informasjonen!

[ceca]

Jeg er også midterste barn. Også tett i alder alle tre, to jenter, minste en gutt.

Kjenner meg veldig igjen i det Leyla skriver.

Både eldste og yngste bor rett ved mor og far, har høyere utdannelse, og det drypper når de trenger det.

Jeg har flyttet tidlig hjemmefra, giftet meg , fikk barn og bor 3 timers kjøring fra mor og far. Har klart meg selv fra første dag jeg flyttet.

Følte alltid som liten og ungdom at jeg ikke "hørte til" i familien.

"du klarer deg selv" ble sagt stadig vekk. Og det gjorde jeg jo og

Arvet tøy, leker "lånte" jeg av søsteren min når hun syntes det var greit (fikk til jul/bursdag av besteforeldre).

For å få noe oppmerksomhet måtte jeg være høylydt og mase, og det gav ikke alltid så positiv oppmerksomhet.

Det er vondt og vanskelig for et barn å vokse opp slik.

Jeg ønsket meg nye foreldre mang en gang. Spurte de og om jeg ikke var deres.

Det må ha vært vondt for dem, men det forandret ikke dere oppførsel og krav til meg. De ble heller irriterte husker jeg !!

Alene gikk jeg til fritids-aktivitete, ingen kom på oppvisninger, for det passe ikke da det skjedde noe for de andre og "jeg brydde meg ikke og klarte meg jo så fint." Barn er lojale, så jada greit.

Ble vant til det, men da jeg fikk barn selv, raste alt inn på meg, og jeg forstod at dette var jo helt unormalt.

Skjønner nå at jeg ikke er alene om å ha hatt disse følelsene.

Jeg har klart meg selv, ja, men til hvilken pris?

Fikk jobb,13 år gammel, som jeg kjøpte meg nye klær for.

Er mer selvstedig enn mine søsken,ja, men misunner dem det forholdet de har til mor og far. Ennå føler jeg meg utenfor.

At det drypper på dem bryr jeg meg ikke om lenger, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta imot noe fra dem heller nå.

De er glad i sine to barnebarn (søsknene mine har ingen ennå), men de kommer aldri til oss på besøk, vi må inntil dem for å ha kontakt med dem.

Men etter at ungene begynte på skolen, og venner og fritisaktiviteter, og vi jobber, så har ikke alltid vi så god tid heller for å stikke innom en tur.

Jeg har alltid sagt to eller fire.

Mannen min kunne gått for tre, men der jeg steil. Selv om jeg tror at jeg ikke hadde gjort de samme feilene, så vil jeg ikke det.

Følelsene av ikke være elsket, eller ønsket, vil jeg ikke at noe barn skal oppleve.

(måtte bli tvillinger som nr.tre da ! !)

klem ceca

[Gjest Gjest]

Storesøstre finner seg ofte lillebrødre når de blir voksne...

Nå er det jo sånn at alle småsøsken har enten vært enebarn i noen år eller minste barnet i noen år før det kom et barn etter dem. Så midtbarn-problematikken oppstår jo første når det kommer et nytt barn, og det er da mamma blir opptatt med amming og spedbarnsstell....

[Gjest LoisLane]

Jeg har to "midtiunger". Tror det er en fordel for dem å være to, for jeg ser ved ettertanke at minstemann får mest oppmerksomhet rett og slett fordi han er minst. Eldstejenta har egne grenser og behov, men må nok også tilpasse seg en del de yngre søsknene.

Det er viktig å ha litt tid sammen med bare en - å gi full oppmerksomhet av og til. De to midterste har også en del felles aktiviteter. De får nok ikke så mye oppmerksomhet fra oss som i en ett- eller tobarnsfamilie, men de får noe av hverandre, alle sammen.

Jeg synes det er viktig å lære å tilpasse seg - noe av det verste jeg vet er unger som ikke "ser" andre og bare tenker på meg og mitt. Jeg jobber aktivt for at mine unger ikke skal bli sånn, samtidig som de lærer å stå opp for seg selv i en søskenflokk.

lykke til med avgjørelsen, Thomasine!

[Thomasine]

lykke til med avgjørelsen, Thomasine!

←

Hadde det enda vært min avgjørelse, du...

[Gjest LoisLane]

Vil du låne min mann? Han er fruktbar og fin...

[Gjest porselen]

Det med at det midterste barnet er det stilleste, stemmer ikke hos oss. Her er det faktisk mellomstebarnet som er den mest høylydte og som sier klart i fra. Nå er alle 3 barna tett i alder og da spesielt de to yngste. Mulig at det har en del å si her. Vi har alltid vært obs. på å gi alle 3 like mye oppmerksomhet og gi alle sammen følelsen av å være unike. Ungenes plass i søskenflokken har nok en del å si, men hvordan foreldrene behandler ungene betyr mer etter min mening.

←

Å, fint at det er flere som har det som i min familie, begynte å bli bekymret for at min midtimellom ble helt ødelagt. Men han er den som er mest høylydt og tar seg plass i familien, han er den som snakker mest om følelser, han er ikke spesielt stille av seg.

Jeg prøver å gjøre som "Hannen" og gi alle tre oppmerksomhet og fokusere på det som er unikt for dem alle tre - for ingen av dem er like.

[Thomasine]

Vil du låne min mann? Han er fruktbar og fin...

←

Hmmm...:klø:

Er ikke så sikker på om min mann ville satt veldig pris på det, men ellers takk...

Godt nyttår til deg, LoisLane!!

[Gjest Gjest]

Ulike barn, ulike behov.

Jeg tror det midterste barnet tar den rollen automatisk. Det midterste barnet har alltid sett til storebror/søster for veiledning, og hermer oppførselen. Dermed klarer det midterste barnet seg selv i foreldrene sine øyne.

Lillesøster/bror er så liten, og det midterste barnet føler seg større og klokere, og klarer seg selv.

Det eldste barnet er ofte mer frampå og høylydt og det er også minstemann. Dermed blir det ofte slik at det hjulet som knirker blir smurt.

Jeg tror det er umulig å være der for alle tre barn på en slik måte at ingen av dem føler seg til overs. To går greit, men med tre må man virkelig stå på.

←

Sånn er det nok veldig hos meg og mine søstre. Jeg er veldig frempå og tar meg frem. Den yngste er av samme ulla som meg, mens den mellomste er mer stille og rolig, men ikke alltid da, så hun flyter nok litt på den "snill pike"-imagen hos øvrig familie

Hun får noen klær av meg, men det er etter at hun har mast om det selv, så tror ikke hun ser på det som leit å arve...

Likevel får hun jo mye, og mamma er veldig bevisst på at hun er en som lett faller mellom to stoler, så mamma har endel fokus på henne, noe som er bra. Dessuten er hun veldig mammajente, mens vi to andre er pappajenter

[Gjest Gjest]

Jeg er nest eldst i en søskenflokk på fem, og her er hvordan jeg opplever at vi har hatt det:

1. Jente. Veldig ansvarsfull, og har alltid følt seg tilsidesatt av foreldre og søsken. Mener fortsatt (som 23-åring) at alle er ute etter henne. Uansett hva som har skjedd har det vært henne det har vært mest synd i. Kanskje hun fikk litt mindre oppmerksomhet med fire yngre søsken med åtte års aldersforskjell, men den beskjedne personligheten hennes er nok årsak nr. 1. Hun har aldri søkt oppmerksomhet. Nå er hun sjelden hjemme, og hver gang hun er her samtidig med noen av oss tre i midten blir det krangling. Da fordi at hun mener at alt som blir sagt er ment som noe negativt mot henne.

2. Meg, jente. Jeg har alltid fått masse oppmerksomhet. Men den har ikke alltid vært positiv, da jeg alltid har vært familiens rampeunge. Var det noe galt, var det meg. Var veldig høylydt og frempå som bran, så det var umulig å la være å vie meg oppmerksomhet. Familiens syndebukk, var det noe galt fikk jeg skylden. Skulle gjerne vært i min storesøsters sko til tider (hun var uskyldigheten selv i mine foreldres øyne). Den opprørske. Har de senere år fått lite oppmerksomhet, da jeg alltid har vært veldig selvstendig, og mamma bruker mer energi på de aandre, da hun mener jeg er den som klarer meg best alene.

3. Gutt. Alltid fått mye oppmerksomhet fordi han var en utsatt person (da jeg var eldre enn ham og det jeg gjorde gikk utover ham). Mamma er hans høye beskytter, og i de senere år har flere ganger irritert meg over hvor perfekt han er i hennes øyne (da han følger mine foreldres livsstil osv, og ikke har hatt noen sm helst slags form for opprør). Men han føler fremdeles at jeg og storesøsteren vår er ute etter ham hele tiden (dette har nok mye å gjøre med at vi ble temmelig lei av mamma sin spesialbehandling av ham.)

4. Jente. Har alltid bare vært seg selv. Sprudlende og glad, aldri brydd seg om hun har fått oppmerksomhet eller ikke, men elsker det når hun får det. Storesøsteren min er den som har tatt seg av henne. Ikke fått spesielt mer oppmerksomhet fra foredrene våre selv om hun lenge var yngst. Hun er familiens underholder, og har nå mange jern i ilden, og om hun ikke har fått oppmerksomhet før, så får hun det nå.

5. Bror. Minstemann, og naturligvis fått mye oppmerksomhet. Spesielt av den grunn at han var min yndling, og de andre bøyde seg etter meg. Veldig stille. Men har hatt et enormt behov for oppmerksomhet, av den enkle grunn at han ble vant med det da han var liten. Han var alltid midtpunkt, og var han det ikke, fikk han behov for å være det.

Min konklusjon er at det ikke er hvor i søskenflokken man er som avgjør hvor mye oppmerksomhet du får, men personen den enkelte er. En stille person får mindre oppmerksomhet enn en mindre stille. Så bare produser du, og tenk ikke på at kanskje den i midten føler seg tilsidesatt... Dessuten er min erfaring (blant de familiene jeg kjenner til) at det er eldstemann som føler seg oversett...

[Arkana]

Dessuten er min erfaring (blant de familiene jeg kjenner til) at det er eldstemann som føler seg oversett...

←

Jeg er eldst og har aldri følt meg oversett i allefall.

[Gjest Gjest]

Mellomsten min er i allefall ikke den stille som har fått minst oppmerksomhet. Han har vel heller vært den mest høyrøstede , den mest kompliserte og den som har fått mest oppmerksomhet pga dette................

[Gjest Gjest]

Tror nok at dette også går mye på personlighet. Jeg har vokst opp i søskenflokkpå tre, og der har midterste barn fått, og krevd mest oppmerksomhet.

Ser heller på dette med å arve ski som fordel. Eldstemann får ski bursdagsgave, og mellomste overtar de etterpå. (utenom bursdag)

[Korall]

Jeg har selv tenkt mye på akkurat dette, for jeg har selv sett dette fenomenet. Både i oppveksten der vennene mine hadde 2 søsken, og nå der hvor vennene mine får 3 barn. Jo, den midterste er alltid den som får/krever minst oppmerksomhet.

[Gjest LoisLane]

Jeg har selv tenkt mye på akkurat dette, for jeg har selv sett dette fenomenet. Både i oppveksten der vennene mine hadde 2 søsken, og nå der hvor vennene mine får 3 barn. Jo, den midterste er alltid den som får/krever minst oppmerksomhet.

←

ALLTID? Synes det var litt vel kategorisk.

[Gjest Fruktfat]

Mellomsten min er i allefall ikke den stille som har fått minst oppmerksomhet. Han har vel heller vært den mest høyrøstede , den mest kompliserte og den som har fått mest oppmerksomhet pga dette................

←

kanskje det er en grunn til det??

jeg er også "midtunge" og har merket det veldig godt ja!

helt enig med leyla og ceca.

[Gjest Fruktfat]

slettet

Endret 30. oktober 2006 av Fruktfat

[Gjest Frk Åberg]

Det med å være den mellomste tror jeg kan være veldig forskjellig. Samboeren min er eldst av tre søsken, og foreldrene der har vært veldig bevisst på at den mellomste ikke skal falle utenfor. Han er riktignok litt typisk mellomst ved at han er litt stillere enn de andre, men det er ikke fordi han har fått mindre oppmerksomhet. Han og den yngste har nok fått mer oppmerksomhet enn samboeren min (det samme gjelder vel meg også, som er eldst av to, uten at jeg har noen problemer med det). Jeg tror det kan hjelpe å være bevisst på det, selv om jeg ser at de på noen områder går inn i de typiske minst, mellomst og eldst-rollene, uten at det nødvendigvis trenger å være negativt.

Kjenner også en annen familie, hvor den mellomste er den som hevder seg mest. Så det kan variere veldig.

Så nå at dette var en veldig gammel tråd... Men interessant tema likevel.

[Gjest Fruktfat]

Så nå at dette var en veldig gammel tråd...

←

jeg dro den opp pga en annen tråd her inne (jeg vet ikke hvordan jeg legger til link ).

jeg var den som ropte høyest av oss hjemme, for å bli SETT. og hørt og lagt merke til. det er også typisk for den i midten.

[Gjest Gjest]

Stemmer ikke her. Midterste barn krever virkelig mere hos oss. Og h*n får like mye som de andre. Vær obs, og ikke glem.