Kan dette gi grunnlag for bekymringsmelding?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2023 den 19.14):

Datter som nylig fylte 17 har begynt å gå til helsesøster for samtaler. Hun har slitt psykisk siden hun begynte på ungdomsskolen, har sett kutt flere ganger og hun har spiseforstyrrelser, veksler mellom undervekt og normal vekt. Som foreldre har vi følt oss veldig hjelpeløse her, man kan jo ikke tvinge tenåringen til legen heller? Hun har selv nektet for å være syk når vi har sagt det. Heldigvis har hun endelig gått til helsesøster nå, men nå er jeg litt bekymret for om helsesøster kan reagere hvis datter forteller at vi har vært klar over problemene hennes?

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Du virker jo mer redd for barnevernet enn din datters helse. Din datter trenger hjelp!  Hvorfor tok dere ikke affære tidligere? Det er jo deres plikt som foreldre å sørge for at barnet får nødvendig helsehjelp enten det er psykisk eller somatisk sykdom barnet lider av. Her har dere feilet, og da er det en form for omsorgssvikt.

Anonymkode: 4926d...419

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Du virker jo mer redd for barnevernet enn din datters helse. Din datter trenger hjelp!  Hvorfor tok dere ikke affære tidligere? Det er jo deres plikt som foreldre å sørge for at barnet får nødvendig helsehjelp enten det er psykisk eller somatisk sykdom barnet lider av. Her har dere feilet, og da er det en form for omsorgssvikt.

Anonymkode: 4926d...419

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ts.

Syntes det er svært mye forhåndsdømming som oss som foreldre her. Det har og er heller ikke lett for oss å stå i dette. Jeg kommer selv fra en familie hvor en av vedkommende slet med psykisk helse som endte med selvmord da jeg var i voksen alder. Derfor har jeg vært gjennom mye som pårørende og føler dette er en ekstra belastning. Datter er i tillegg veldig utagerende, skulker mye, er veldig naiv og sårbar, samt har et ufattelig dårlig valg av kjærester. Som foreldre føler jeg ikke at vi er dårlige, men har sett mellom fingrene mye når det gjelder hennes oppførsel. I svarene jeg får her legges det mye vekt på datter, men ingen innsikt i hvordan dette påvirker oss som foreldre. Vi har også et barn til, som er rake motsetning av datter som omtales her, så hvis vi hadde vært så ubrukelige som foreldre så hadde vel vårt andre barn også hatt problemer? Det andre barnet har vært flink på skolen, aldri vært utagerende, ingen problemer med psyske eller sårbarhet  og er idag over 18 år og går på høyskolen med gode karakterer. 

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Jeg skjønner at dere er i en vanskelig situasjon, men denne teksten leser jeg som ansvarsfraskrivelse og unnskyldninger. Om datteren deres har slitt psykisk siden ungdomsskolen, altså 12-14 års alderen har dere hatt mange år på dere til å få hjelp. Både til datteren deres og til dere som familie. Pg nei. At det andre barnet ikke sliter psykisk betyr ikke at dere har vært gode foreldre, men at dette barnet taklet deres måte å være foreldre på.

Anonymkode: 42e76...e04

[Grüner]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du vet at myndighetsalderen for helse er 16 år og at man derfor ikke kan tvinge en 17 åring til å oppsøke helsehjelp.

T.o.m barnevernet får ikke til det.

Anonymkode: c5752...df6

Det er ikke nå som er problemet. Nå er hun 17 år og har begynt hos helsesøster på eget inititativ, men jenta var, som teksten tilsier syk flere år før hun ble 16, og det ble ikke oppsøkt helsehjelp i denne perioden.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Det er klart det er fokus på hvordan jenta har det, det er jo hun som er barn og syk. Jeg har selv et barn som er psykisk syk, og det er klart det er helt utmattende som forelder å stå i det. Men jeg er voksen og kan skaffe meg hjelp for min egen del. Så fokuset er selvsagt på hvordan barnet mitt har det, og hva jeg kan gjøre for å hjelpe henne.

Det sier en del om hvorfor hun sliter så mye, når du mener spsiseforstyrrelsen og selvskadingen er en dårlig teknikk for å få oppmerksomhet. Det er klart at en stor del av hvorfor jenta deres sliter, er pga dere som foreldre har møtt hennes utfordringer, når du har dette synet. Det hjelper ikke at dere har et annet barn som klarer seg fint. Det kan være mange grunner til det. Hovedpoenget her er at dere ikke har møtt barnet som sliter på en god nok måte.

Anonymkode: 8934e...7b1

[AnonymBruker]

Jeg kan også tilføye at datter ble tilbudt samtale hos helsesøster av lærer siste året på ungdomsskolen. Jeg fant ut av dette siden helsesøster er en bekjent av meg. Da jeg fortalte datter at jeg visste at hun skulle prate med helsesøster og hun skjønte at jeg kjenner vedkommende, så ønsket ikke datter lenger å prate med helsesøster og tok ingen samtale med henne. Så her kan dere se at hun faktisk har fått tilbud om hjelp, men selv uteblitt. 
 

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Leser du hva du skriver her? Kan du prøve å se situasjonen utenfra? Det her viser mye av problemet. Det som er bra er at du da har mulighet til å ta tak selv.

Anonymkode: 42e76...e04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kan også tilføye at datter ble tilbudt samtale hos helsesøster av lærer siste året på ungdomsskolen. Jeg fant ut av dette siden helsesøster er en bekjent av meg. Da jeg fortalte datter at jeg visste at hun skulle prate med helsesøster og hun skjønte at jeg kjenner vedkommende, så ønsket ikke datter lenger å prate med helsesøster og tok ingen samtale med henne. Så her kan dere se at hun faktisk har fått tilbud om hjelp, men selv uteblitt. 
 

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Forsvarstale… helsesøster er ikke tilstrekkelig hjelp for psykisk sykdom. Fastlege, BUP osv er rette instanser.

Anonymkode: 42e76...e04

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Ts.

Syntes det er svært mye forhåndsdømming som oss som foreldre her. Det har og er heller ikke lett for oss å stå i dette. Jeg kommer selv fra en familie hvor en av vedkommende slet med psykisk helse som endte med selvmord da jeg var i voksen alder. Derfor har jeg vært gjennom mye som pårørende og føler dette er en ekstra belastning. Datter er i tillegg veldig utagerende, skulker mye, er veldig naiv og sårbar, samt har et ufattelig dårlig valg av kjærester. Som foreldre føler jeg ikke at vi er dårlige, men har sett mellom fingrene mye når det gjelder hennes oppførsel. I svarene jeg får her legges det mye vekt på datter, men ingen innsikt i hvordan dette påvirker oss som foreldre. Vi har også et barn til, som er rake motsetning av datter som omtales her, så hvis vi hadde vært så ubrukelige som foreldre så hadde vel vårt andre barn også hatt problemer? Det andre barnet har vært flink på skolen, aldri vært utagerende, ingen problemer med psyske eller sårbarhet  og er idag over 18 år og går på høyskolen med gode karakterer. 

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Jeg forstår bare ikke hvordan dere IKKE har tatt tak i det? I sekundet jeg hadde vitnet selvskading og spiseforstyrrelser hadde jeg gjort ALT for å skaffe hjelp. Barnet har det jo tydeligvis vondt og skriker etter hjelp!

Og jeg er barnevernsunge, har vokst opp med psykisk syk mor og vitnet mye jævelskap, selvmord og overdoser blandt barn og unge. 

Om du har vitnet at en endte opp med selvmord synes jeg det er veldig rart at dere ikke har gjort noe. Du burde vite hvor viktig det er å ta slikt alvorlig 

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Hallo? 

Selvfølgelig gjør hun det for en type oppmerksomhet. Hun SKRIKER etter hjelp. 

Dere som foreldre er ANSVARLIG for å ta det steget FOR henne. 

Og det ER null fokus på dere foreldre når du står og vitner at barnet ditt lider og ikke gjør en dritt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2023 den 19.14):

Datter som nylig fylte 17 har begynt å gå til helsesøster for samtaler. Hun har slitt psykisk siden hun begynte på ungdomsskolen, har sett kutt flere ganger og hun har spiseforstyrrelser, veksler mellom undervekt og normal vekt. Som foreldre har vi følt oss veldig hjelpeløse her, man kan jo ikke tvinge tenåringen til legen heller? Hun har selv nektet for å være syk når vi har sagt det. Heldigvis har hun endelig gått til helsesøster nå, men nå er jeg litt bekymret for om helsesøster kan reagere hvis datter forteller at vi har vært klar over problemene hennes?

Anonymkode: 8fc6c...ea5

TS, jeg er ganske sikker på at 17 åringen ikke sitter å snakker om at dere har visst om problemene hennes lenge.

Hun drar til helsesøster for å få orden på seg selv og sine tanker, og så sant dere ikke er årsaken til problemene hennes kan du ta det helt med ro.

Barnevernet er heller ingen krise å få involvert. De kan bidra til at hun får raskere profesjonell hjelp F.eks hvis datteren selv innser at hun trenger det.

Vi (foreldre, sosiallærer på skolen, og BV )jobbet lenge med å få et av våre barn til å oppsøke BUP, men barnet ville ikke selv, og da kommer man ingen vei. Det er ikke før personen selv innser at hen trenger hjelp at det er mulig å hjelpe.

Hva så om dere hadde dratt med datteren til legen, det hadde ikke hjulpet noen ting hvis hun ikke var klar selv for å få behandling.  Så ikke ta de svarene om at dere ikke har gjort nok for å hjelpe,  til deg.

Anonymkode: c5752...df6

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

TS, jeg er ganske sikker på at 17 åringen ikke sitter å snakker om at dere har visst om problemene hennes lenge.

Hun drar til helsesøster for å få orden på seg selv og sine tanker, og så sant dere ikke er årsaken til problemene hennes kan du ta det helt med ro.

Barnevernet er heller ingen krise å få involvert. De kan bidra til at hun får raskere profesjonell hjelp F.eks hvis datteren selv innser at hun trenger det.

Vi (foreldre, sosiallærer på skolen, og BV )jobbet lenge med å få et av våre barn til å oppsøke BUP, men barnet ville ikke selv, og da kommer man ingen vei. Det er ikke før personen selv innser at hen trenger hjelp at det er mulig å hjelpe.

Hva så om dere hadde dratt med datteren til legen, det hadde ikke hjulpet noen ting hvis hun ikke var klar selv for å få behandling.  Så ikke ta de svarene om at dere ikke har gjort nok for å hjelpe,  til deg.

Anonymkode: c5752...df6

Tullball. Om barnet ditt skader seg selv og er anorektisk så er det DIN PLIKT som forelder å tvangsgjennomføre behandling. Du står ikke på sidelinjen og lukker øynene og venter på at det skal gå over i ÅREVIS. 

[Gjest Margo]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2023 den 2.49):

Hvordan mener du vi skulle gjort det? Fysisk dratt henne med oss? 
 

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Ja. 
 

Som foreldre har man ansvar for barnas liv og helse. 
Er hennes liv og helse i fare - er dere pliktige til å oppsøke hjelp på hennes vegne, uavhengig av hva hun selv vil. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Tror ikke det noen her som mener at dere er dårlige foreldre og som du sier gikk det helt fint med søsteren. Jeg tror nok dere gjør deres beste, men mens storesøster var flink, enkel å ha med å gjøre og veltilpasset på alle måter, så er lillesøster mer utfordrende og krever mer av dere siden hun er utagerende og sliter psykisk. Av og til blir oppgaven for stor for en vanlig forelder, og da innebærer det å være en god forelder å innse at en faktisk trenger hjelp og oppsøke det. At hun har vært utagerende og vanskelig lenge før hun begynte med selvskading og spiseforstyrrelser er tegn på at dere burde ha oppsøkt hjelp for lengst hos BUP/Barnevernet/Familievernkontoret. Husk at det de driver mest med hos Barnevernet er veiledning og tilrettelegging for at barn og familie skal fungere best mulig sammen. Tap av omsorgsrett, som mange forbinder Barnevernet med, skjer i ytterst få tilfeller hvor barna har blitt utsatt for seksuelle overgrep, vold og hvor det er direkte farlig for barna å bo hjemme. Jeg skjønner absolutt at det er utmattende og fortvilende å ha et barn som er så krevende, men husk at det ikke er et svakhetstegn å oppsøke hjelp. Folk vil jo det beste for både dere og datteren deres.

Anonymkode: 0ba1f...5da

[AnonymBruker]

WhisperingWind skrev (8 minutter siden):

Tullball. Om barnet ditt skader seg selv og er anorektisk så er det DIN PLIKT som forelder å tvangsgjennomføre behandling. Du står ikke på sidelinjen og lukker øynene og venter på at det skal gå over i ÅREVIS. 

Jeg er enig i at man i TS sitt tilfelle burde oppsøkt legehjelp.

Men jeg sitter dessverre med den erfaring at man har oppsøkt hjelp,  men at både helsevesen og barnevern ikke ga den hjelpen som barnet trengte.

Frykt for barnevern bør uansett ikke være en årsak til å ikke oppsøke hjelp.

Anonymkode: c5752...df6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2023 den 10.07):

Ja. 

Bestilt time hos legen. Om hun ikke ble med, så kunne du snakket med legen hennes. Fått tips og råd til hvordan dere kunne hjelpe henne.

Invitert psykolog hjem.

Meldt dere på familieterapi - kanskje er det noe som skurrer i familiedynamikken

Dere kunne gjort uendelig mye mer enn ingenting. Og det burde dere gjort. 

Men - dere får ikke gjort noenting med det som har vært - bare med det som kommer. Så vær voksen, ta tak og hjelp barnet ditt!

 

Anonymkode: bce89...d51

Herregud, hvor naiv er det mulig å være? 
Inviter psykolog hjem???!

Fra barnet er 16 er det i praksis INGENTING man som forelder kan gjøre. Bup fungerer overhodet ikke, fastleger -hah! - de er så overarbeidet at den veien kan du glemme. 

Hvorfor tror du det er så mange «sårbare barn»? Jo, systemet fungerer ikke! Ingen fanger dem opp!

Fy faen så provosert jeg blir. 

Anonymkode: b3986...96e

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter som nå er 13 år, som sliter med angst, skolevegring, og at hun kan hyle at hun vil bare dø, fordi hun ikke får til noen ting. 

Dette har pågått siden hun var 9 år eller noe. Og på disse årene har jeg kontaktet BUP, helsesykepleier, PPT, statped, fastlege, privat psykolog, psykisk helsehjelp i kommunen, barnevernet, statsforvalteren, hab.tjenesten og barneavdelingen. Jenta har ikke villet ha hjelp, men det er hun faktisk for ung til å vurdere. 

Nå er hun 13 år, går i 8 klasse, og endelig - ENDELIG - er det opplegg på skolen som gjør at hun kommer seg dit, helsesykepleier fungerer endelig, og vi er på rett vei. 

Men det SISTE jeg har tenkt disse årene er at hun gjør det for oppmerksomhet! Barn og ungdom ER ikke vanskelig, de HAR det vanskelig. Og det er vår forbanna plikt som foreldre å hjelpe de, selv om de ikke vil ha hjelp. 

Og ja - det er drittøft som forelder. Men som jeg sier til hjelpeapperatet når de gnåler om det, er at jeg er voksen, jeg har vært ute noen vinternetter før. Jeg overlever. Ungen derimot, hun har det enda mer jævlig, og hun trenger hjelp og støtte. Og at hvis de vil gjøre belastningen mindre, så kan de begynne å gjøre jobben sin, slik at vi kommer noen vei. 

Jeg blir litt skremt over at fokuset ditt er på hvordan det er for deg. For det er ikke det som er det viktige her. Ja, det er viktig at man som forelder tar vare på seg selv også, men det kommer ETTER at ungen har fått sitt. Og man må bare hyle om hjelp, til man får det.  

 

Anonymkode: 6eaed...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Herregud, hvor naiv er det mulig å være? 
Inviter psykolog hjem???!

Fra barnet er 16 er det i praksis INGENTING man som forelder kan gjøre. Bup fungerer overhodet ikke, fastleger -hah! - de er så overarbeidet at den veien kan du glemme. 

Hvorfor tror du det er så mange «sårbare barn»? Jo, systemet fungerer ikke! Ingen fanger dem opp!

Fy faen så provosert jeg blir. 

Anonymkode: b3986...96e

Men nå var det snakk om før 16 år også. Og ja, systemet fungerer ikke. Det vet jeg ALT om. Men når systemet ikke fungerer, da må man bare kjempe enda litt hardere. Ringe enda et par telefoner. Forlange hjelp. Slå i bordet. Man setter seg ikke ned og gir opp. 

Og jeg har slost med dette systemet i mange år. Nå begynner det å løsne til oss. Og jeg har ikke tall på hvor mange møter jeg har vært på, hvor mange legetimer, hvor mange telefoner jeg har tatt. Og hvis noen, feks helsesykepleier "glemmer oss", så ringer jeg og minner henne på at "Skulle ikke du snakke med ****?"  Går det for lang tid mellom møter, så minner jeg på. 

 

Det siste man gjør er å sette seg ned og gi opp ungen.

Anonymkode: 6eaed...d9b

[Gjest Margo]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Datter er og har i mange år vært utagerende, spiseforstyrrelser og selvskading føler jeg mer er en dårlig teknikk hun benytter seg av for å få oppmerksomhet. Siden vi har følt dette så har vi trodd at ved å la det forbigå i stillhet så vil det opphøre. Når det føles som det er oppmerksomhet hun vil ha, så burde hun se at det ikke nytter. Vi har som sagt et barn til uten noen problemer som har klart seg godt, så det er ikke hos oss problemet ligger. Datter med problemer har vært svært vanskelig å hanskes med og jeg kan innrømme at jeg skrek til henne at hun burde flytte ut da hun ble 16. Noe hun altså ikke gjorde. I mange av svarene her blir det lagt stor fokus på hvordan henne har det, men null fokus på oss som står i det.

Ts

Anonymkode: 8fc6c...ea5

Er du seriøs her Ts..jeg må bare spørre.

Det du kaller dårlig teknikk for å få oppmerksomhet - er et skrik om hjelp. Det er hennes måte å kommunisere at hun trenger hjelp. 
Som du selv sier, har hun slitt fra hun startet på ungdomsskolen..hvor gammel er man da? Fortsatt et barn. 
Et barn har ikke samme evne til kommunikasjon som en voksen har..da tar barnet i bruk de kommunikasjonsmetodene hun kan. 
Det er ikke enkelt å sette ord på og forstå følelsene man drar på - ikke for en voksen, og i hvert fall ikke for et barn. 

Bare som et eksempel - jeg ble voldtatt som 14 åring. Min måte å rope om hjelp? Spiseforstyrrelser, døyve smertene med rus..men ikke faen om noen fikk ut av meg hva som var problemet. Ikke før jeg ble voksen. 
Jeg ble også sett på som vanskelig av lærere og foreldre..det de ikke så var var min desperate kamp mot flashbacks hver eneste dag og natt. De så ikke at jeg lå og svømte i svette og oppkast når de andre barna lå og sov..de så ikke selvmordstankene, skriket om hjelp..de så bare en tenåring som nektet å spise, og som var dritings så snart anledningen var der. Grunn? Når man er skikkelig sulten, er ikke andre følelser så påtrengende..og når man er så ruset at man knapt kan snakke - blir den verste smerten bittelitt rundere i kantene. 
 

Ta jenta seriøst - før hun går inn i forhold hvor hun er et lett bytte for mennesker som ikke vil henne vel.

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er enig i at man i TS sitt tilfelle burde oppsøkt legehjelp.

Men jeg sitter dessverre med den erfaring at man har oppsøkt hjelp,  men at både helsevesen og barnevern ikke ga den hjelpen som barnet trengte.

Frykt for barnevern bør uansett ikke være en årsak til å ikke oppsøke hjelp.

Anonymkode: c5752...df6

Men da har en iallefall PRØVD.