Ingen besøker min dødssyke sønn (rus)

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Han er ikke dødssyk, han er rusmisbruker. Det er noe man påfører seg selv… Og vil han ha besøk av disse? Har litt vondt for å se for meg at en rusmisbruker på 19 har noe stort ønske om å bli besøkt av tanter og onkler han har sett et par ganger i året. For en nittenåring er de ‘gamlinger’, og relativt uinteressante

Anonymkode: 241ab...754

Rusavhengighet er en sykdom. Du ville vel ikke sagt til en med kreft på grunn av røyking at hen ikke var dødssyk fordi det kom av selvpåført røyking? Eller at en med alvorlig diabetes type 2 ikke er syk fordi det var et eget valg å spise usunt? Faktum er at rusavhengighet også er en sykdom. Ved å akspetere dette kan vi forebygge skam, og heller støtte og behandle på en verdig måte.
 

Det kan være vanskelig å forstå fordi det kan tilsynelatende virke som at rusmisbrukere har et reelt valg. Det er har de ikke lenger og de behøver mye hjelp for å bli friske, i tillegg til eget ønske om å ta kampen. 
 

Ingen våkner opp om morgenen og sier til seg selv: « I dag, i dag skal jeg ødelegge livet mitt og andres ved å drikke/røyke/sniffe» Har du støtte og sympati å gi? Så gi det. 
 

Leit å høre om gutten din TS. Kanskje det kan være lurt å snakke med familien din? Fortelle dem hva du trenger og ønsker for din sønn? Kan godt tenkes at de gjerne vil støtte, men ikke vet hvordan. I Norge (virker det som for meg) er det vanlig at man trekker seg unna i slike situasjoner av respekt for de involverte. Man ønsker ikke å trenge seg på. Jeg tenker motsatt. At når en krise dukker opp, trenger man all den støtten man kan få. 
 

Stor klem til deg❤️

Anonymkode: 7a7ca...b2e

[AnonymBruker]

Jeg skjønner du er desperat. Smerten du må stå vil for hvem som helst være nesten umulig å bære.

som litt fjern slektning ville jeg nok ikke skjønt at jeg var så ønsket. Ikke om ikke noen fortalte meg det. Jeg ville ikke trengt meg på. Jeg syns du skal snakke med dem. Du sier det vil gjøre så vondt. Men om du tror de kan hjelpe kan du ikke ta hensyn til det.

Jeg vet ikke detaljene rundt familieforholdene dere står i. Det er så mange ting som vrir og vender på forhold mellom folk . Men ønsker en noe og ikke får det må en be om det. Det er ingen annen løsning. For folk tenker så forskjellig

og enig i den som sa at dere nok har stor nytte av en pårørende gruppe. De det han nå et burde peke dere i riktig retning

 

Anonymkode: 4c339...9af

[AnonymBruker]

Kjære TS sender deg all styrke og medfølelse, du står i en grusom situasjon nå 💜 

Jeg opplevde dessverre motsatt, at min mor utviklet store rusproblemer. Det startet uskyldig med noen smertestillende medikamenter, og ente med flere overdoser der hun nesten døde. Jeg har aldri vært så fortvilet. Vi kommer også fra er ressurssterk familie, og min mor ville ikke at noen skulle vite. Ikke engang hennes søsken. 

Til slutt tok jeg kontakt med nærmeste familie og fortalte hvordan situasjonen var, og at nå MÅTTE de hjelpe meg. Besøke henne ofte på sykehuset, og hjelpe meg å støtte henne til å bli rusfri. 

Det hjalp, hun var sint på meg i starten, men det hjalp virkelig å være flere om å støtte og motivere henne. Flere år siden dette, og i dag er hun helt rusfri. Jeg trodde aldri hun ville bli det og at hun kom til å dø. 

Fortell familien din hvor vondt du har det og at du og sønnen din trenger støtte og hjelp. Vær konkret om at du ønsker de skal besøke han osv. 

Sender deg styrkeklemmer, du står i en grusom situasjon. 

Anonymkode: 33782...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

Hvordan vet du at han hadde tatt imot besøk? Du må jo spørre han, for det er ikke sikkert at det er noe savn for han.

Jeg skjønner at du er desperat, men her tror jeg at det er du som trenger at noen bryr seg - ikke sønnen som er innlagt og har mer enn nok med det for tiden. 

For meg så virker det som at du har låst deg til dine tanker, og ikke evner å se at andre ikke har samme behov som deg. 

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Han ber ikke om besøk, men går dag ut og dag inn uten noe besøk. Kun fra far og meg. 
 

Tenk om besøk og kontakt med mennesker som har kjent han fra han var født, hadde gitt han akkurat den motivasjonen han trengte, for å komme ut av det?

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Men tror du ikke fagpersonene rundt han, behandlerne, vet hva han trenger? Har de anbefalt masse besøk av familie og venner som ikke har møtt han på en stund?

Anonymkode: ff520...f06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det korte svaret er at de er lei alt styret med han. 

Hvor er far? 

Anonymkode: 2040f...cc7

Ts har skrevet (ikke i HI) at både faren og søsteren til gutten er til stede. Han har tydeligvis nærmeste familie rundt seg, men Ts mener alle andre er råtne som ikke stiller opp i tillegg, på tross av at sønnen faktisk kan være farlig og er tvangsinnlagt. 

Anonymkode: 439e2...b19

[AnonymBruker]

Dette var helt forferdelig trist å lese. Jeg sender både deg og sønnen din masse, kjærlighet og styrke, kjære, kjære Ts ❤️. Ingen mennesker skal lide sånn som dere gjør nå.

Kan du prøve å ta kontakt med den i familien du kjenner deg tryggest på? Du trenger støtte og du vil ihvertfall ikke få det hvis du ikke ber noen om hjelp. Kanskje de føler seg utrygge på hele situasjonen og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Rusavhengighet er jo forferdelig skummelt og det kjenner de nok på. Det er ikke sikkert det handler om at de "gir blaffen". Prøv ihvertfall 🙏

Anonymkode: db65c...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har selv en kusine som er dødssyk (pga kreft). Men jeg føler meg som en nysgjerrig "grafser" om jeg tar kontakt med henne, for meg føles det frekt å skulle trenge meg på. Dersom jeg fikk beskjed fra henne eller hennes nærmeste familie at de ønsket at jeg kom, så hadde det vært noe helt annet. Men jeg vil ikke fremstå som en som "nyter andres misnøye". Nå har jeg imidlertid ikke sett min kusine mer enn 10 ganger de siste 15 årene da, fordi vi bor på forskjellige steder og har barn i veldig ulike andre. Men jeg tenker faktisk ofte at jeg gjerne skulle hørt fra henne. Men som sagt, for meg så føles det som om jeg trenger meg på. 

Anonymkode: 1b230...398

Veldig merkelig tankegang. Du kan ikke klare å løsrive drh nok fra selfieameraet til å faktisk ts litt ansvar? Det er jo ikke værre enn å sende en sms: hei, har tenkt mye på deg i det driste. Kunne det passe at jeg kom innom en tur? 

Anonymkode: fe118...a85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det oppleves som nok brente broer det han har gjort under rusene sine. Han har sikkert vært idiot mot mange i løpet av denne tiden og de tar derfor avstand. De vil nok se at han unnskylder seg og holder seg rusfri før de ‘tar han tilbake’. 

Anonymkode: f5cdd...046

Han har ruset seg i 1 år og er bare anitten, hadde det vært 10 hadde jeg forstått perspektivet ditt. 

Anonymkode: b9832...010

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De så han mye oftere da han var liten. Nå er han jo dødssyk, jeg forstår ikke hvorfor ingen kommer..

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Det er nok fordi det er snakk om alvorlig rusmisbruk.

Man antar kanskje han selv ikke ønsker besøk av noen han ikke står nær?

Det oppleves nok ydmykende også for ham kanskje - og vanskelig å vite hva man skal si?

Men at de ikke engang kontakter deg - det er åpenbart ganske tragisk. 
 

En annen forklaring kan være at det er vanskelig å knytte seg emosjonelt til noen som viser med alt de har at de ikke ønsker ivareta sin egen helse, med en sykdom som gjerne kveler og brenner ut alle rundt også.

En ung og tung rusmisbruker er jo på en måte en vandrende suicidal bombe - klart det er hardt og ødeleggende å bli knyttet nært til en person man vet er så syk. 
 

Kanskje det også handler om det? 
 

Men jeg skjønner at du er bunnløst fortvila og ekstremt skuffa over familien her.

Hva med å sende en felles melding på Facebook?

«Om det er måter dere kan vise støtte og omsorg på så er tiden inne nå. Sønnen vår ligger for døden - og det er kun vi foreldre som hR kontakt med ham og forsåvidt oss selv». 

Endret 25. februar 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Frustrasjonen er så stor nå, jeg er veldig emosjonell nå, og innlegget preges av det.

Min sønn på 19 år har det siste året ruset seg, det siste halvåret har det eskalert totalt. 23 overdoser, tre ganger i koma og to pustestopp.

Nå er han tvangsinnlagt for noen uker fordi han holder på å ruse seg ihjel. Han tar ingen pauser, og kom på sykehus mange ganger i uken før han ble innlagt.

Jeg besøker han ofte, men han mener at han vil «komme ut av dette» uten videre hjelp. Det har han sagt litt for mange ganger før, når jeg konfronterer han, mener han fremdeles at han skal ruse seg, bare «litt mindre»..

Som mor ser jeg hvordan vei dette går, og må bare forberede meg på en begravelse. Jeg vet ikke mine arme råd, han vil ikke slutte uansett hva jeg sier. 
 

Min dobbeltfrustrasjon er at INGEN, verken familie eller vennepar, besøker han nå. Og jeg spør her: HVORFOR?? De har alle sett han fra han var liten, verdens fineste gutt som brått kom inn i feil miljø… 

Det er NÅ mens han er rusfri som er eneste muligheter for å motivere han. (før han dør) Hvorfor prøver ingen?? 😭

Broren min bor syv timer kjøretur unna, han har besøkt han, men det blir forståelig nok sjeldent.

De gode kameratene han hadde frem til for ett år siden er forsvunnet. Det er vondt, men litt lettere å forstå.

Tanter og onkler, søskenbarn og vennepar sliter jeg imidlertid sterkt med å forstå. Vi har sett hverandre et par ganger i året, vært i konfirmasjoner til min sønn og lillesøsteren. HVOR ER DE NÅ? Vennepar sier det er fryktelig trist, men tenker ikke på å besøke han eller kjempe med meg. Onkler og tanter har kontakt med min far, slekt vet hvordan det står til, og at det er kritisk. (De VET, for onkler og tanter har informert)

INGEN, verken tanter, onkler eller søskenbarn tar kontakt med verken meg, far eller sønnen!!! Vi kommer fra en ganske ressurssterk familie, og har lurt på om de føler vi bringer skam over familien, men tenker at det også hadde vært rart. Han er jo syk! 
 

Skal de bare komme i begravelse å si «Det er så fælt», gråte med oss, men… Hvordan skal jeg orke å ha kontakt med noen, når ingen ofret et eneste besøk eller telefon for å prøve å snakke med han? De bare vet han går til grunne, men ingen gjør noe for å prøve å unngå det?
 

Jeg forventer ikke mye, men et besøk på sykehuset nå, er vel det minste de kunne gjort? Ingen i familie har engang sendt meg en melding, etter at det ble kjent nå i høst (for meg og familien) at han hadde et større rusproblem. Dette knuser meg helt, det er bare meg og faren som besøker han 😫

Anonymkode: 79bd4...f69

Veldig trist lesing. Hva med å legge alle disse i en gruppechat og fortell hvordan han har det og hva du føler på av bekymringer?

Anonymkode: fe118...a85

[AnonymBruker]

Verken tvangsbruk eller familie, nære og fjerne, kan gi noe som helst motivasjon. Motivasjon til å slutte må komme fra han selv. Tvangsvedtak er bare brannslukking med vannpistol. 

Jeg har rusmisbruker i nær familie og tar avstand. For jeg nekter å sitte å se på at hen tar livet sitt, samtidig som vedkommende skylder på alle rundt og tar 0 ansvar for sine egne valg og handlinger. Rusmisbrukere er noen av de mest egoistiske menneskene som finnes. Det er å kalle en spade for en spade. Å skylde på feil miljø og venner, mental helse, traumer eller hva pokker det måtte være er for dumt. Ingen andre enn personen selv har et ansvar for seg selv og valgene de tar når de er voksne. 13 åringer som begynner med rus er noe helt annet enn voksne. Sånn at det er sagt. Rus er et valg man tar. Det å slutte med rus, er også et valg og ingen kan tvinge noen til å slutte. 

Hvis han ønsker støtte og besøk, så må han ta ansvar og ringe slekt og familie selv. Du må også respektere at folk ikke ønsker å ha noe med han å gjøre mens han ruser seg. For rus er ødeleggende for alle som blir involvert. 

Anonymkode: c9c5d...365

[Sofakona]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Nei, jeg har ikke kontaktet dem. De har ikke engang sendt en melding til verken far eller meg for å høre hvordan det går… Avvisningen jeg føler fra dem akkurat nå, er så smertefull at jeg ikke orker. 
TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Men hvor mye vet de om fin sønns situasjonen? Oppdatert du de ofte? Vær gang han kommer på sykehuset,? Når han lå i koma?  Har dere sterkt forhold,?

Om dette var en i min familie jeg ikke hadde hat så kontakt med og hørt at eks søskenbarn mit lå på avrusning...tror jeg ikke jeg hadde tatt kontakt....for vi holder jo ikke kontakt ellers...

 

[Honey Dew]

Serafin skrev (1 time siden):

Håper du får fred i sinnet ditt den dagen han er død og begravet. Det er virkelig stygt å si det men det er sannheten. Du blir helt utslitt av å bekymre deg sånn. Når han ruser seg så mye at han blir tvangsinnlagt så er det  vel  tilnærmet ingen motivasjon  for at han skal slutte med rusen.  Og ds tror jeg enten fengselet eller kisten er de to eneste mulighetene han kommer til å ende hos.

Er det ikke noe som heter tvungen avrusning?

[AnonymBruker]

Med mindre dette var en person jeg selv hadde et nært personlig forhold til (utover der ordinære familiære) så hadde jeg og distansert meg selv. Å investere følelser i dette vil jo koste mye hvis det går dårlig.

Anonymkode: 36f13...3d4

[AnonymBruker]

Hvorfor er han dødssyk? Har han andre sykdommer ?? 
 

du kan ikke se på det som en selvfølge at søskenbarn osv skal dukke opp selvom de var mye sammen som barn.

 

jeg har ikke møtt mine søskenbarn på 18 år, og jeg vokste opp med de annen hver uke i 15 år. 

 

 

Anonymkode: bb540...ee7

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg er helt desperat. Jeg ser at sønnen min tar livet av seg uten å forstå det selv, eller bry seg nevneverdig. (Fortrenger at det skjer han) 

Jeg er ikke skrudd sammen slik, og hadde tatt kontakt sporentreks dersom dette gjaldt noen i min familie (hvis det var dem eller deres unger)

Forstår overholde ikke tankegangen om å føle seg nysgjerrig eller trenge seg på, når et menneske går nedenom og hjem rett foran øynene deres. 
 

Jeg ser min sønn ta livet av seg uten at han innser det selv, og det er bare faren, lillesøsteren og jeg som bryr seg… Det føles hjerterått 

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Det virker som om det er du som trenger dette støtteapparatet rundt deg nå. Hvis du ikke har spurt han om han ønsker besøk av hele slekten, må du jo spørre han. Det kan jo hende han har nok med seg selv og behandlerne akkurat nå. Du trenger også hjelp for du sliter veldig med dette.

Har du snakket med fastlegen din om psykolog kan være det beste for deg? Du skal jo ikke gå rundt med disse forferdelige tankene som du sliter med 

[Frk Midnattsol]

Jeg har jobbet på en akuttpsykiatrisk avdeling i mange år, og kan fortelle deg at de fleste som er innlagt der, egentlig ikke ønsker besøk annet enn fra de aller nærmeste, og knapt nok det. Så lenge man er tvangsinnlagt pga rus, så er det ofte psykiatri også inn i bildet. Når man har ruset seg så hardt en lengre periode, så blir man som oftest veldig dårlig psykisk, og det tar en stund å få hodet sånn noenlunde på plass igjen. Din sønn er ennå ikke kognitivt utviklet, så hans psyke kan være ganske så sliten og gåen pga omfattende rusbruk. Jeg vil si at han antakelig har evig nok med seg selv, sin psyke og sine aller nærmeste. En hel masse nære og fjerne slektninger vil faktisk kunne gjøre (veldig) galt verre. 

Har også jobbet klinisk med pårørende til ruspasienter, og vil si at det beste for deg, vil være å få kontakt med en pårørendegruppe som nevnt over her. Det vil kunne hjelpe deg til å få satt gode grenser, både for deg selv og din sønn. Det er så utrolig fort å bli VELDIG medavhengig og overinvolvert. Som mamma selv, så skjønner jeg denne automatikken, men det er på den andre siden ikke nødvendigvis det beste for din sønn. I en pårørendegruppe vil du kunne få mange gode aspekter og diskusjoner, og du vil få et fellesskap som du som pårørende absolutt trenger. 

Ønsker dere begge to masse lykke til, og som mangeårig rusterapeut, så vil jeg si at noe av det viktigste er å få begynt å jobbe med årsaken til en en 19-åring ruser seg så utrolig massivt. Min erfaring er at det bestandig er en årsak, og denne kan ofte være en stor hemmelighet......

[Honey Dew]

Frk Midnattsol skrev (5 minutter siden):

Jeg har jobbet på en akuttpsykiatrisk avdeling i mange år, og kan fortelle deg at de fleste som er innlagt der, egentlig ikke ønsker besøk annet enn fra de aller nærmeste, og knapt nok det. Så lenge man er tvangsinnlagt pga rus, så er det ofte psykiatri også inn i bildet. Når man har ruset seg så hardt en lengre periode, så blir man som oftest veldig dårlig psykisk, og det tar en stund å få hodet sånn noenlunde på plass igjen. Din sønn er ennå ikke kognitivt utviklet, så hans psyke kan være ganske så sliten og gåen pga omfattende rusbruk. Jeg vil si at han antakelig har evig nok med seg selv, sin psyke og sine aller nærmeste. En hel masse nære og fjerne slektninger vil faktisk kunne gjøre (veldig) galt verre. 

Har også jobbet klinisk med pårørende til ruspasienter, og vil si at det beste for deg, vil være å få kontakt med en pårørendegruppe som nevnt over her. Det vil kunne hjelpe deg til å få satt gode grenser, både for deg selv og din sønn. Det er så utrolig fort å bli VELDIG medavhengig og overinvolvert. Som mamma selv, så skjønner jeg denne automatikken, men det er på den andre siden ikke nødvendigvis det beste for din sønn. I en pårørendegruppe vil du kunne få mange gode aspekter og diskusjoner, og du vil få et fellesskap som du som pårørende absolutt trenger. 

Ønsker dere begge to masse lykke til, og som mangeårig rusterapeut, så vil jeg si at noe av det viktigste er å få begynt å jobbe med årsaken til en en 19-åring ruser seg så utrolig massivt. Min erfaring er at det bestandig er en årsak, og denne kan ofte være en stor hemmelighet......

Da jeg var innlagt på psykiatrisk for diagnostisering av BP2, var jeg så sliten at jeg ga beskjed til de ansatte at jeg ikke ønsket å ta i mot telefoner eller besøk. Ikke engang fra min mor. Jeg hadde nok med meg selv. Jeg vil tro at siden han er tvangsinnlagt ønsker han kun å forholde seg til mor og far samt de ansatte.

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenk om besøk og kontakt med mennesker som har kjent han fra han var født, hadde gitt han akkurat den motivasjonen han trengte, for å komme ut av det?

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Ekstremt lite sannsynlig at besøk av familievenner han ser et par ganger i året er det som vil få han ut av rusbruk.

Har du forsøkt noe pårørendegruppe? Du står i en ekstrem situasjon nå.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familien og informer de om hvor ille det står til. Og be de ta kontakt og besøke han. Det er nå han trenger støtte og familie. Ta også kontakt med venner av han og få de til å ta kontakt. 
stakkars deg ❤️ jeg er selv mamma til en 17 åring og jeg hadde vært fortvilt og redd hadde vi vært i samme situasjon. 
Du må bare kreve at de engasjerer seg. Kjemp for sønnen din. Ka skje sitter de på gjerdet og er redd for å blande seg? Kommuniser hva du og dere trenger 
 

Anonymkode: 92691...d44