Ingen besøker min dødssyke sønn (rus)

[AnonymBruker]

Han er tung rusmisbruker og jeg forstår at folk velger å ta avstand. Dessverre. Det må være grusomt som mor å stå I og jeg kan ikke forestille meg smerten din, men du kan dessverre ikke forvente at andre velger å stå med han i de valgene han aktivt velger å ta for seg selv når det kommer til rus.

Anonymkode: d5fe3...c00

[Topsi]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Rusmisbrukere er egoister som kun tenker på seg selv

Rusmisbrukere er syke mennesker

[AnonymBruker]

Har sønnen din uttrykt et ønske om at han ønsker besøk av slektninger? 

Min erfaring er at ingen kan hjelpe en rusmisbruker til å bli rusfri, den som driver med rus må før og fremst ønske å bli frisk selv. Jeg har en bror som drev med rus i mange år, inn og ut av rehabilitering flere ganger, vi trodde han skulle dø flere ganger. Når han til slutt innså at han ønsket å bli rusfri tok det to forsøk på rehab før han endelig ble rusfri, men dette gjelder dessverre fåtallet. I ettertid har han strevd med mye dårlig samvittighet og mye nerver når han vet hva vi rundt han måtte gjennomgå ettersom vi var tett på han hele veien fordi vi trodde det var det beste. Det sagt, vi presset han aldri til å slutte. Hadde vi involvert slekt i tillegg tror jeg han hadde strevd enda mer i etterkant, så han er nok veldig glad for at vi ikke gjorde det. De visste om problemene selvsagt, men vi inviterte ikke de med på besøk til han under behandling, selv ikke besteforeldre. Det er mer enn nok å forholde seg til foreldrene sine i en slik situasjon. 

I denne situasjonen er det jo du som har behov for støtte og hjelp, sønnen din får jo det allerede ettersom han er innlagt. Kan det være at det er det du egentlig føler på, TS? Eller har du støtte og hjelp rundt deg fra noen andre? 

Anonymkode: f5df9...a5a

[Honey Dew]

Warrior skrev (7 minutter siden):

Nei. Jeg hadde blitt glad og takknemlig for at folk faktisk bryr seg i en ellers kald og egoistisk verden. Selv om det er noen man møter sjelden. 

Alle er ikke som deg. Noen ønsker ikke å forholde seg til en mengde slektninger som de egentlig ikke har et forhold til. Tenk på hva rusbrukeren går igjennom om han ikke også skal høre på mas fra ukjente slektninger. Det er ikke å motivere noen. Tvert om.

[Gjest Warrior]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er enig med deg at rusavhengige på mange måter behandles dårlig. På den andre siden, og nå snakker jeg generelt, kan det være svært krevende for andre å forholde seg til denne typen sykdom fordi den kan innebære atferd som for eksempel kan være ødeleggende for relasjoner. Poenget mitt et at det ikke nødendigvis handler om egoisme at folk kan trekke seg unna og holde avstand. De kan ha behov for å ta vare på seg selv.

Anonymkode: ecbf7...cfd

Som oftest er det egoisme. Folk er for opptatt med seg selv og sitt. Å besøke noen og vise at de bryr seg om noen som er veldig langt nede i det minste en gang, kan være motiverende til og med for folk som sliter. Uansett har de da besøkt den som er syk og sliter i det minste. Kan de med god samvittighet si at de har vært der for han. Dette er en ung 19 åring i tillegg! Som skal ha hele livet foran seg.

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skulle gjerne vært der for min syke kusine. Men det føles ikke riktig da vi knapt nok kjenner hverandre. Jeg opplevde å stå på sidelinjen å se på en nær venninne som fikk kreft og døde også. Hun trakk seg unna alt og alle, til og med barna sine og samboeren sin. For meg føltes det ufattelig og uforståelig. Men vi er alle forskjellige og man kan ikke bare høvle over dødssyke folk som faktisk ikke vil ha besøk, eller som ikke ønsker å betro sine innerste tanker, eller å vise seg frem på sitt aller sykeste og mest sårbare. 

Anonymkode: 1b230...398

Det går an å ringe eller spørre nærmeste pårørende om de tror personen orker besøk eller vil ha besøk. Vise at de bryr seg. 

[AnonymBruker]

Du høres ut som en "hønemor" som projiserer dine egne behov over på sønnen din.

Når jeg har vært i rusbehandling har jeg ikke ønsket kontakt med noen. Jeg har hatt mye kontakt med faren min og stemoren min, og av og til farmor. Når man er avhengig og er i behandling så trenger man avstand. Har du i det hele tatt reflektert rundt hvordan dette er for sønnen din, hvordan han ønsker å ha det og hva han føler? Kan ikke tenke meg at han ønsker hele slekta masende på telefon og på besøk der han er. Jeg hadde fått tidenes angstanfall hvis det hadde skjedd med meg. Man går igjennom svært mange prosesser når man er i behandling, men det er faktisk mye tøffere i starten - rusen holder på å forlate kroppen, man sliter med abstinenser og mange følelser og tanker kommer opp. 
 

For å være helt ærlig høres du veldig slitsom ut, og jeg forstår du er frustrert, men altså - har du overhode tenkt over hvordan dette er for sønnen din? Eller er det bare ditt behov som betyr noe her? 

Anonymkode: 03b1e...6c4

[AnonymBruker]

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

Har du tatt en prat med slektningene dine da? Det er ikke alle som klarer å forholde seg til rusmisbrukere.

Synes ikke det er greit at skylden legges på slektningene for at han ikke vil slutte med dopet.

Endret 25. februar 2023 av Honey Dew

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt ifra til dem det gjelder, så får de ta det valget de tar og stå for det, men da vet du hvor du og din sønn har dem. Jeg kan ikke forestille meg hvor sårt dette er, men å bære på nag og usikkerhet i stillhet gjør ikke deg noe godt over tid. Du virker veldig reflektert i innlegget, så det høres ut som at du kan gjøre dette på en god måte og komme ut av de(n) vonde samtalen(e) med hodet hevet.

Anonymkode: b5f3d...32e

[Bombasi]

Er enig i at nær familie burde være sitt ansvar bevisst i en slik situasjon. Og det er ikke mye som forlanges! Det handler om å stikke hodet inn i ny og ned, og være på tilbudssiden når det kommer til støtte, tjenester osv. Og det burde vært unødvendig å be om hjelp. 

Problemet ditt er dog ganske vanlig. Når folk rammes av sykdom så ender de opp ensom og forlatt. De nærmeste glimter med sitt fravær på alle mulige områder. Folk er så opptatt med seg og sitt, altså egosistisk, at det halve kunne vært nok. Folk deltar stort sett kun på ting når det gagner dem selv. 

Så, trist at det er slik. Trist at du og sønnen din opplever dette. Trist at alle andre kronisk syke også opplever dette. Men dessverre er fenomenet ganske vanlig, og er vanskelig å gjøre noe med. 

Skulle du dog finne på å be folk stille opp, så husk å forhøre deg med den syke det gjelder. Det er ikke alltid den syke vil ha oppmerksomhet, trøst, hjelp o.l., så ikke gjør noe forhastet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

Så nå vil han ikke slutte å ruse seg, fordi slektninger ikke ringer? Det er nok bare en unnskyldning han kommer med, for å rettferdiggjøre at han vil fortsette med rus. Det er en normal fremgangsmåte hos "oss"r rusavhengige, dessverre 😅.

Du må huske på at når man ruser seg og er midt oppi dette selv - så sier man mye rart, man manipulerer og man finner unnskyldninger for å fortsette å ruse seg (man rettferdiggjør handlingene sine, for å distansere seg selv). Så dette handler ikke om at slektninger ikke ringer eller besøker, det er avhengigheten hans som prater. 

Virker som ts, at du og far her kanskje burde oppsøke et støtteapparat iht rusavhengighet, slik at dere kan få noen verktøy og råd fra mennesker som har vært der før dere. Dere kommer til å ødelegge dere selv oppi dette, og dere har enda et barn å ta vare på. Det er ingenting verken dere eller noen slektninger kan gjøre, for å forhindre at han ruser seg igjen - bare så du vet det. Og det er ikke deres feil, eller noen andre sin feil at han inntar rusmidler, uten om han selv. Det er et aktivt valg han tar, fordi han mangler veldig mange verktøy i ryggsekken sin. 

Anonymkode: 03b1e...6c4

[AnonymBruker]

Vi har samme problemet. Her snakker slekta om datteren til min onkel som har et rusproblem, men «glemmer» at vi sliter med det samme. Så mens jeg bekymrer meg ihjel for min egen må jeg høre på alt om henne. 
 

All sympati TS.

Anonymkode: 985c8...b80

[Serafin]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Frustrasjonen er så stor nå, jeg er veldig emosjonell nå, og innlegget preges av det.

Min sønn på 19 år har det siste året ruset seg, det siste halvåret har det eskalert totalt. 23 overdoser, tre ganger i koma og to pustestopp.

Nå er han tvangsinnlagt for noen uker fordi han holder på å ruse seg ihjel. Han tar ingen pauser, og kom på sykehus mange ganger i uken før han ble innlagt.

Jeg besøker han ofte, men han mener at han vil «komme ut av dette» uten videre hjelp. Det har han sagt litt for mange ganger før, når jeg konfronterer han, mener han fremdeles at han skal ruse seg, bare «litt mindre»..

Som mor ser jeg hvordan vei dette går, og må bare forberede meg på en begravelse. Jeg vet ikke mine arme råd, han vil ikke slutte uansett hva jeg sier. 
 

Min dobbeltfrustrasjon er at INGEN, verken familie eller vennepar, besøker han nå. Og jeg spør her: HVORFOR?? De har alle sett han fra han var liten, verdens fineste gutt som brått kom inn i feil miljø… 

Det er NÅ mens han er rusfri som er eneste muligheter for å motivere han. (før han dør) Hvorfor prøver ingen?? 😭

Broren min bor syv timer kjøretur unna, han har besøkt han, men det blir forståelig nok sjeldent.

De gode kameratene han hadde frem til for ett år siden er forsvunnet. Det er vondt, men litt lettere å forstå.

Tanter og onkler, søskenbarn og vennepar sliter jeg imidlertid sterkt med å forstå. Vi har sett hverandre et par ganger i året, vært i konfirmasjoner til min sønn og lillesøsteren. HVOR ER DE NÅ? Vennepar sier det er fryktelig trist, men tenker ikke på å besøke han eller kjempe med meg. Onkler og tanter har kontakt med min far, slekt vet hvordan det står til, og at det er kritisk. (De VET, for onkler og tanter har informert)

INGEN, verken tanter, onkler eller søskenbarn tar kontakt med verken meg, far eller sønnen!!! Vi kommer fra en ganske ressurssterk familie, og har lurt på om de føler vi bringer skam over familien, men tenker at det også hadde vært rart. Han er jo syk! 
 

Skal de bare komme i begravelse å si «Det er så fælt», gråte med oss, men… Hvordan skal jeg orke å ha kontakt med noen, når ingen ofret et eneste besøk eller telefon for å prøve å snakke med han? De bare vet han går til grunne, men ingen gjør noe for å prøve å unngå det?
 

Jeg forventer ikke mye, men et besøk på sykehuset nå, er vel det minste de kunne gjort? Ingen i familie har engang sendt meg en melding, etter at det ble kjent nå i høst (for meg og familien) at han hadde et større rusproblem. Dette knuser meg helt, det er bare meg og faren som besøker han 😫

Anonymkode: 79bd4...f69

Håper du får fred i sinnet ditt den dagen han er død og begravet. Det er virkelig stygt å si det men det er sannheten. Du blir helt utslitt av å bekymre deg sånn. Når han ruser seg så mye at han blir tvangsinnlagt så er det  vel  tilnærmet ingen motivasjon  for at han skal slutte med rusen.  Og ds tror jeg enten fengselet eller kisten er de to eneste mulighetene han kommer til å ende hos.

Endret 25. februar 2023 av Serafin

[AnonymBruker]

Jeg har selv drevet med rus en periode. Det gikk rimelig mye drugs daglig. Barna mine så dette hver dag, mine foreldre visste om det. Kun min mor så med rusa ett par ganger.

Ellers hadde jeg en god venn som hjalp meg med telefonsamtaler så ofte jeg ønsket. Han ringte meg ofte flere ganger daglig.

Jeg ble innlagt på psyk og avrusning. Barna og mamma besøkte meg ett par ganger. Jeg ville ikke at de skulle komme så ofte fordi jeg var såpass psykisk knekt og gråt 24/7. Hadde andre slektninger av meg ringt eller besøkt med når jeg var innlagt ville jeg fått helt hetta. Jeg ser de såpass sjelden at jeg hadde absolutt ikke ønsket hverken besøk eller tlf. Ville ikke hatt blomster med lykkeønskninger heller. Det hadde blitt så feil for meg.

Du skriver at du ser disse slektningene ett par ganger i året. Da er de ikke nære nok til å føle for å besøke en narkoman. Det er ikke dermed sagt at de ikke bryr seg, men de vil skåne seg selv fra å oppleve denne gutten sånn han er nå. De skåner også gutten med å vise hensyn ved å holde seg helt i bakgrunnen.

At sønnen din ikke vil slutte å ruse seg er  noe han selv velger. Det går sikkert fint en kort periode med litt mindre rus, men det blir sannsynlig ikke nok og inntaket øker igjen.

Det som er farlig for sønnen din nå er første dose han tar når han skrives ut. Veldig mange bukker under ved første forsøk fordi de tar lik mengde som før de ble avrundet. Det vil mest sannsynlig ikke kroppen tåle og det blir en kraftig overdose.

Du som forelder må prøve å få han på avvenning. Det finnes mange slike behandlingsstedet i landet og der får han den hjelpen han trenger. Du må snakke med sønnen din om dette og høre med stedet han er på nå om de kan søke han direkte over dit ved utskrivelsen. Om dette går i boks, så blir han hentet med drosje fra A til Å. Drosjesjåføren har ikke lov å sette han av andre steder enn dit turen er bestillt. Mest sannsynlig blir en behandler med på turen tilfelle sønnen sin går amok.

Han har ruset seg ett år, det er i grunn ikke så veldig lenger. Derfor finnes det håp om at han kan klare å bli helt rusfri med skikkelig hjelp. Hjelp MÅ han ha, ellers går det bare en vei.

Lykke til og jeg håper han klarer å innse at behandling trengs i lang tid fremover. Det er stort sett en årsak bak som gjøre at folk begynner med rus. Han kunne fint vært venn med andre narkomane uten å ruse seg selv. Du må finne årsaken bak for hvorfor han ruser seg. Svart få begynner med rus fordi det er gøy. Stort sett sliter de med noe de ikke klarer å håndtere selv og døyver dette med rus.

Anonymkode: 177c0...80a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

Men har du snakket med dem om at han ønsker besøk?

Anonymkode: 9d07d...c41

[AnonymBruker]

Jeg tror det er usikkerhet som holder dem unna. Hvis jeg var i slektningenes posisjon ville jeg sittet med spørsmål som

Ønsker han å se meg? Vil jeg oppleves som invaderende?

Hvordan skal jeg forholde meg til han?

Vil han oppføre seg annerledes, vil jeg kjenne han igjen?

Hva skal jeg si? Hva skal jeg gjøre? Hva er det ok å snakke om?

Hva om jeg sier eller gjør noe feil, som sårer han eller får han til å fortsette å ruse seg?

Vil foreldrene at jeg skal prøve å overbevise han? Vil ikke det skape avstand mellom gutten og meg, når jeg kommer belærende og bedende inn fra sidelinjen?

Hvis jeg ikke klarer å oppføre meg naturlig, så vil han forstå det. Hva om jeg begynner å gråte? Vil ikke det bare understreke at han er utenfor/annerledes/syk?

Dette hadde vært for mye ansvar og usikkerhet for en som meg i hvert fall. Jeg hadde behøvd trygghet fra andre for å klare å stille opp i en slik situasjon. 

Anonymkode: 2dcd2...b07

[Gjest Warrior]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Folk holder avstand fordi de ikke orker å ta innover seg andre folks elendighet.

Det er egoistisk men sånn er det.

Å når folk og verden skal være så egoistisk er det ikke rart folk sliter med å bli frisk og bli kvitt rusen. Ikke rart noen ikke vil og klarer å slutte. 

Hadde folk klart å tenke litt på andre enn seg selv så hadde verden blitt et bedre sted. 

Jeg hadde i alle fall aldri klart å gjort sånn mot venner og familie som hadde hatt det tøft. Hadde vært der for de hele tiden og kuttet ut kontakten med egoistiske folk som ikke gadd å besøke de.

Bare ring å snakk med de som ikke besøker han ts og si meninga de til de. Så er det opp til de selv hva de gjør. Vil de risikere å leve med dårlig samvittighet så får de bare ta den sjansen. 

[Fireflies]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Forstår tankegangen, men det fungerer jo ikke sånn for en som heller trenger at folk tilgir han og støtter han for å ønske å bli rusfri. Å kjenne på «brente broer» gir ingen motivasjon til å få han til å slutte.

Ja, han har gjort mye dumt, men det er bare siden i høst. Hadde vært lettere å forstå det, dersom han var en «gammel» narkoman.

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

Det er kanskje lett for deg å tenke det, men for den som er utsatt for en rusmisbrukers handlinger så er det irrelevant om vedkomne er 19,39,59 eller 79.

[PM75]

Jeg synes det er veldig leit at slektningene dine ikke tar kontakt med deg og gir deg støtte i en ekstrem vanskelig situasjon! Men det er dessverre ikke så uvanlig at vi blir tafatte og distanserer oss i en slik situasjon. 
 

Mitt råd er at du sier det rett ut! Si til familien at du trenger støtte & hjelp, og be de om å besøke sønnen din. 

[Daria]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg ser at mange tenker som min familie, det er vondt, men nyttig å høre. Føler egentlig ikke at de er glad i verken meg eller sønnen min. Men forstår at det ikke bare handler om det.
 

Han hadde tatt i mot besøk, jeg vet det. Han hadde følt at han hadde flere som så han og støttet han. Nå vil han ikke slutte, og jeg må belage meg på at han dør i løpet av sommeren. Det er bare så grusomt at jeg føler jeg blir gal

Ts

Anonymkode: 79bd4...f69

Har han faktisk sagt dette selv, eller er det konklusjoner du har trukket på egen hånd? Vi er mange som  har spurt om du faktisk har snakket med slektningene dine om besøk uten at du har svart på det - det gjennomgående inntrykket er at du tror og mener en hel masse om hva andre tenker og føler, men uten at du egentlig kommuniserer med noen. Din  sannhet er ikke alle andres sannhet, og du kan ikke forvente at de handler ut fra din subjektive sannhet. Jeg skjønner (i den grad man kan skjønne sånt uten å stå midt idet selv) at du er bunnløst fortvilet, men det er ikke åpenbart for andre hva du eller han trenger.