Ingen besøker min dødssyke sønn (rus)

[AnonymBruker]

Jeg har selv en kusine som er dødssyk (pga kreft). Men jeg føler meg som en nysgjerrig "grafser" om jeg tar kontakt med henne, for meg føles det frekt å skulle trenge meg på. Dersom jeg fikk beskjed fra henne eller hennes nærmeste familie at de ønsket at jeg kom, så hadde det vært noe helt annet. Men jeg vil ikke fremstå som en som "nyter andres misnøye". Nå har jeg imidlertid ikke sett min kusine mer enn 10 ganger de siste 15 årene da, fordi vi bor på forskjellige steder og har barn i veldig ulike andre. Men jeg tenker faktisk ofte at jeg gjerne skulle hørt fra henne. Men som sagt, for meg så føles det som om jeg trenger meg på. 

Anonymkode: 1b230...398

[Gjest Warrior]

Det er så stygt gjort av de som ikke besøker folk  som er dødssyk og/ellers sliter med rus at jeg har ikke ord😡

Hadde uten tvil ringt de og sagt at de får skjerpe seg, og spurt rett ut til sånne folk «hva hvis det var dere selv det gjaldt? Da hadde det vært noe annet for da er dere selv det gjelder?» 

Folk er egoister! Men en gang kan de få igjen. For ingen kan si at noe sånt skjer aldri de selv. Det er det ingen som vet. Rusmisbrukere blir behandlet veldig stygt av mange folk og jeg skjønner ikke at folk har samvittighet til å behandle folk som har det tøft dårlig. Men en gang dukker samvittigheten opp hos de som behandler andre (som har det vondt og sliter veldig) dårlig.

Han er i alle fall heldig som har deg ts❤️Du kan ha god samvittighet for at du er der for han. 

Endret 25. februar 2023 av Warrior

[AnonymBruker]

Rusmisbrukere er egoister som kun tenker på seg selv. Hvis han ikke har motivasjon til å bli rusfri for egen del, hva mener du da at familie og venner med kun perifer kontakt skal kunne gjøre? Han har vel ganske nær kontakt med deg, i hvertfall mer enn disse andre, men du greier jo tydeligvis heller ikke å motivere han til å slutte.

Anonymkode: 1a7ec...056

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har han sagt at det er dette han trenger for å få motivasjonen til å slutte? Eller er det du som tror det er sånn?

Anonymkode: d9e13...948

Jeg tror TS er desperat etter å finne noe som kan hjelpe ungen sin. Noe må man jo forsøke. Samtidig så faller det ikke perifere slektninger som høflig eller naturlig å komme på besøk når slektningen gjennomgår livskriser.

Anonymkode: 1b230...398

[Daria]

Jeg ville nok ikke tenkt på å besøke noen enn mine  aller nærmeste i en sånn situasjon med mindre jeg fikk beskjed om at det var både mulig og ønskelig - det er veldig lett å tenke at man trenger seg på i andres ulykke og er til mer til bry enn til gagn. Folk er ikke tankelesere - snakk med dem.

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at dette høres veldig vanskelig ut og jeg håper virkelig at det går bra med sønnen din.

Men, ut ifra hva du skriver virker det ikke som at dere var så tette i utgangspunktet? Du skriver at familie møtes et par ganger i året. Kanskje det da ikke oppleves som naturlig å involvere seg i denne veldig vanskelige situasjonen? Har du bedt dem komme? Hvordan har dere vært der hvis de har gått gjennom noe vanskelig?

Anonymkode: ecbf7...cfd

[AnonymBruker]

Warrior skrev (2 minutter siden):

Det er så stygt gjort av de som ikke besøker folk  som er dødssyk og/ellers sliter med rus at jeg har ikke ord😡

Hadde uten tvil ringt de og sagt at de får skjerpe seg, og spurt rett ut til sånne folk «hva hvis det var dere selv det gjaldt? Da hadde det vært noe annet for da er dere selv det gjelder?» 

Folk er egoister! Men en gang kan de få igjen. For ingen kan si at noe sånt skjer aldri de selv. Det er det ingen som vet. Rusmisbrukere blir behandlet veldig stygt av mange folk og jeg skjønner ikke at folk har samvittighet til å behandle folk som har det tøft dårlig. Men en gang dukker samvittigheten opp hos de som behandler andre (som har det vondt og sliter veldig) dårlig. 

Han er i alle fall heldig som har deg ts❤️Du kan ha god samvittighet for at du er der for han. 

... Så om en kusine du hadde sett 10 ganger de siste 15 årene plutselig sto på døra, mens du gjennomgikk et rushelvete eller var dødssyk pga f eks kreft, så hadde du ikke opplevd det som invaderende eller at de var nysgjerrige/sensasjonslystne, på tross av at dere ellers ikke var spesielt godt kjent?

Anonymkode: 1b230...398

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har selv en kusine som er dødssyk (pga kreft). Men jeg føler meg som en nysgjerrig "grafser" om jeg tar kontakt med henne, for meg føles det frekt å skulle trenge meg på. Dersom jeg fikk beskjed fra henne eller hennes nærmeste familie at de ønsket at jeg kom, så hadde det vært noe helt annet. Men jeg vil ikke fremstå som en som "nyter andres misnøye". Nå har jeg imidlertid ikke sett min kusine mer enn 10 ganger de siste 15 årene da, fordi vi bor på forskjellige steder og har barn i veldig ulike andre. Men jeg tenker faktisk ofte at jeg gjerne skulle hørt fra henne. Men som sagt, for meg så føles det som om jeg trenger meg på. 

Anonymkode: 1b230...398

Dette! 👆 Beskriver veldig godt reaksjonsmønsteret til mange (meg selv inkludert) Jeg har også hatt nære familie som ble syk og til slutt døde, der spurte vi etter en god stund om det var aktuelt at vi dro på besøk og da sa nærmeste pårørende at det ikke var ønskelig at jeg/vi kom. Det er derfor ikke gitt at alle tenker/ønsker det samme, TS.

Uten at det betyr at de er mindre glade i deg/dere eller ikke ønsker å støtte.

De vet kanskje bare ikke hvordan.

Endret 25. februar 2023 av Full Ugle

[Gjest Warrior]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

... Så om en kusine du hadde sett 10 ganger de siste 15 årene plutselig sto på døra, mens du gjennomgikk et rushelvete eller var dødssyk pga f eks kreft, så hadde du ikke opplevd det som invaderende eller at de var nysgjerrige/sensasjonslystne, på tross av at dere ellers ikke var spesielt godt kjent?

Anonymkode: 1b230...398

Nei. Jeg hadde blitt glad og takknemlig for at folk faktisk bryr seg i en ellers kald og egoistisk verden. Selv om det er noen man møter sjelden. 

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke at du skal drive å konfrontere sønnen din, det kan jo faktisk gjøre ting litt verre. Du burde oppsøke pårørendegrupper i nærområdet ditt, få litt råd fra foreldre i samme situasjon. 
 

Jeg har selv vært rusavhengig i mange, mange år - vært i behandling over flere år to ganger. Og det som blir anbefalt, og som både jeg og mine "medpasienter" opplevde som hjalp oss, var at foreldrene våre tok avstand. På den måten merker man at folk faktisk trekker seg unna og ikke kan la seg påvirke av dette lengre. Pappaen min har alltid vært støttende og vært der for meg, men det kom jo til et punkt hvor han også måtte ta en viss avstand fra meg - for det var en for stor belastning. Og dette er noe alle foreldre gjør i større eller mindre grad når ungene ruser seg hardt. Du gjør sønnen din en bjørnetjeneste ved å hjelpe han ut av situasjoner o.l - han lærer ikke av sine feil. 

Og nei, selvfølgelig klarer man ikke som avhengig å komme seg ut av det på egenhånd. Man må i behandling for å komme seg ut av det, sønnen din mangler mange verktøy dessverre. Rusavhengighet ender med behandling, fengsel eller død - det er realiteten. Trist at sønnen din er der hvor han er, men det er normalt i en slik situasjon - avhengighet er en diagnose hvor man fortsetter med destruktiv adferd, uavhengig om det skader en. Det er sykt og det er en desperasjon i det. Men sønnen din må finne ut av dette selv, oppsøk hjelp for deg selv - og du må la han stå på egne ben å kjenne på konsekvensene av sine egne handlinger. 

Anonymkode: 03b1e...6c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror TS er desperat etter å finne noe som kan hjelpe ungen sin. Noe må man jo forsøke. Samtidig så faller det ikke perifere slektninger som høflig eller naturlig å komme på besøk når slektningen gjennomgår livskriser.

Anonymkode: 1b230...398

Ja, jeg er helt desperat. Jeg ser at sønnen min tar livet av seg uten å forstå det selv, eller bry seg nevneverdig. (Fortrenger at det skjer han) 

Jeg er ikke skrudd sammen slik, og hadde tatt kontakt sporentreks dersom dette gjaldt noen i min familie (hvis det var dem eller deres unger)

Forstår overholde ikke tankegangen om å føle seg nysgjerrig eller trenge seg på, når et menneske går nedenom og hjem rett foran øynene deres. 
 

Jeg ser min sønn ta livet av seg uten at han innser det selv, og det er bare faren, lillesøsteren og jeg som bryr seg… Det føles hjerterått 

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det hjelper ikke at du skal drive å konfrontere sønnen din, det kan jo faktisk gjøre ting litt verre. Du burde oppsøke pårørendegrupper i nærområdet ditt, få litt råd fra foreldre i samme situasjon. 
 

Jeg har selv vært rusavhengig i mange, mange år - vært i behandling over flere år to ganger. Og det som blir anbefalt, og som både jeg og mine "medpasienter" opplevde som hjalp oss, var at foreldrene våre tok avstand. På den måten merker man at folk faktisk trekker seg unna og ikke kan la seg påvirke av dette lengre. Pappaen min har alltid vært støttende og vært der for meg, men det kom jo til et punkt hvor han også måtte ta en viss avstand fra meg - for det var en for stor belastning. Og dette er noe alle foreldre gjør i større eller mindre grad når ungene ruser seg hardt. Du gjør sønnen din en bjørnetjeneste ved å hjelpe han ut av situasjoner o.l - han lærer ikke av sine feil. 

Og nei, selvfølgelig klarer man ikke som avhengig å komme seg ut av det på egenhånd. Man må i behandling for å komme seg ut av det, sønnen din mangler mange verktøy dessverre. Rusavhengighet ender med behandling, fengsel eller død - det er realiteten. Trist at sønnen din er der hvor han er, men det er normalt i en slik situasjon - avhengighet er en diagnose hvor man fortsetter med destruktiv adferd, uavhengig om det skader en. Det er sykt og det er en desperasjon i det. Men sønnen din må finne ut av dette selv, oppsøk hjelp for deg selv - og du må la han stå på egne ben å kjenne på konsekvensene av sine egne handlinger. 

Anonymkode: 03b1e...6c4

Ha troen på han og fremtiden hans, støtt han når han velger gode og bra ting for seg selv. Kommer han seg i rusbehandling så kan dere ha lange, ærlige samtaler sammen, men tidspunktet for det er ikke akkurat nå. 
 

Så vil jrg påpeke at alle som er avhengig kan komme seg ut av det, noen klarer det etter en runde i behandling, noen klarer det etter to runder. Noen klarer det kanskje ikke før etter 20 år, og så videre. Men det går alltid. Ha troen på han, og oppsøk hjelp og støtte for deg selv. Ikke slipp han inn i huset ditt hvis han er ruset, sett sunne grenser for deg selv og familien. Det er eneste måten du virkelig kan hjelpe han på. 

Anonymkode: 03b1e...6c4

[AnonymBruker]

Warrior skrev (6 minutter siden):

Det er så stygt gjort av de som ikke besøker folk  som er dødssyk og/ellers sliter med rus at jeg har ikke ord😡

Hadde uten tvil ringt de og sagt at de får skjerpe seg, og spurt rett ut til sånne folk «hva hvis det var dere selv det gjaldt? Da hadde det vært noe annet for da er dere selv det gjelder?» 

Folk er egoister! Men en gang kan de få igjen. For ingen kan si at noe sånt skjer aldri de selv. Det er det ingen som vet. Rusmisbrukere blir behandlet veldig stygt av mange folk og jeg skjønner ikke at folk har samvittighet til å behandle folk som har det tøft dårlig. Men en gang dukker samvittigheten opp hos de som behandler andre (som har det vondt og sliter veldig) dårlig.

Han er i alle fall heldig som har deg ts❤️Du kan ha god samvittighet for at du er der for han. 

Jeg er enig med deg at rusavhengige på mange måter behandles dårlig. På den andre siden, og nå snakker jeg generelt, kan det være svært krevende for andre å forholde seg til denne typen sykdom fordi den kan innebære atferd som for eksempel kan være ødeleggende for relasjoner. Poenget mitt et at det ikke nødendigvis handler om egoisme at folk kan trekke seg unna og holde avstand. De kan ha behov for å ta vare på seg selv.

Anonymkode: ecbf7...cfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

... Så om en kusine du hadde sett 10 ganger de siste 15 årene plutselig sto på døra, mens du gjennomgikk et rushelvete eller var dødssyk pga f eks kreft, så hadde du ikke opplevd det som invaderende eller at de var nysgjerrige/sensasjonslystne, på tross av at dere ellers ikke var spesielt godt kjent?

Anonymkode: 1b230...398

TS her, nei jeg hadde overhode ikke følt det, tanken hadde ikke slått meg en gang! Forstår at jeg må være annerledes «skrudd sammen» følelsesmessig 😰

TS

Anonymkode: 79bd4...f69

[Honey Dew]

Vet ikke helt jeg. Hvis jeg hadde vært i din sønns situasjon, er det det siste jeg ønsker å ha en hel skokk med slektninger stående rundt meg for å trøste og "motivere" meg. Jeg ville forholdt meg til så få personer som mulig og hadde hatt nok med meg selv.

Det er ikke alle som er komfortable rundt rusmisbrukere og blir redd for å si noe feil. 

Jeg synes heller at de kan besøke han når han kommer ut og er i ferd med å få behandling for rusen sin. Han er ikke sterk nok nå til å forholde seg til alle som kommer.

[AnonymBruker]

Warrior skrev (2 minutter siden):

Nei. Jeg hadde blitt glad og takknemlig for at folk faktisk bryr seg i en ellers kald og egoistisk verden. Selv om det er noen man møter sjelden. 

Jeg skulle gjerne vært der for min syke kusine. Men det føles ikke riktig da vi knapt nok kjenner hverandre. Jeg opplevde å stå på sidelinjen å se på en nær venninne som fikk kreft og døde også. Hun trakk seg unna alt og alle, til og med barna sine og samboeren sin. For meg føltes det ufattelig og uforståelig. Men vi er alle forskjellige og man kan ikke bare høvle over dødssyke folk som faktisk ikke vil ha besøk, eller som ikke ønsker å betro sine innerste tanker, eller å vise seg frem på sitt aller sykeste og mest sårbare. 

Anonymkode: 1b230...398

[AnonymBruker]

Men som andre også har spurt deg, TS - har du pratet med dine slektninger? Vet de om at de kan besøke og at de er ønsket?

Anonymkode: 9d07d...c41

[AnonymBruker]

Det er da ingen som reiser til en akuttpsykiatrisk avdeling for å besøke en tvangsinnlagt pasient. Hadde aldri falt meg inn at det var mulig eller til og med lovlig.

Vent heller til han kommer hjem før du forventer at perfiere familiemedlemmer skal komme på besøk.

Anonymkode: fe297...1df

[AnonymBruker]

Først og fremst; Hva tenker du at slektningene skal gjøre? 🤷‍♀️ Dersom du tror at de kan medvirke til å motivere sønnen din til å bli rusfri så er nok det ønsketenkning fra en desperat mor som ikke aner sine arme råd. Slektningene kan ikke gjøre noe i denne sammenheng, annet enn å gi han litt selskap under besøk. Og ønsker sønnen din dette, på et lavpunkt i sitt liv? 🤷‍♀️

Selv har jeg aldri besøkt døende slektninger, utenom nærmeste familie i rett linje. De øvrige familiemedlemmene som har vært innlagt på sykehus har jeg fått inntrykk av at ønsket å være i fred, og tilbringe den tiden og energien de hadde med nær familie. Å forvente at dine kusiner og søsken skal besøke sønnen din er altså ikke noe som er opplagt for de, og dersom du ønsker at de skal besøke han så bør du ta en telefon til de og spørre om de kunne tenke seg å besøke han. 

 

Anonymkode: 57673...978

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Frustrasjonen er så stor nå, jeg er veldig emosjonell nå, og innlegget preges av det.

Min sønn på 19 år har det siste året ruset seg, det siste halvåret har det eskalert totalt. 23 overdoser, tre ganger i koma og to pustestopp.

Nå er han tvangsinnlagt for noen uker fordi han holder på å ruse seg ihjel. Han tar ingen pauser, og kom på sykehus mange ganger i uken før han ble innlagt.

Jeg besøker han ofte, men han mener at han vil «komme ut av dette» uten videre hjelp. Det har han sagt litt for mange ganger før, når jeg konfronterer han, mener han fremdeles at han skal ruse seg, bare «litt mindre»..

Som mor ser jeg hvordan vei dette går, og må bare forberede meg på en begravelse. Jeg vet ikke mine arme råd, han vil ikke slutte uansett hva jeg sier. 
 

Min dobbeltfrustrasjon er at INGEN, verken familie eller vennepar, besøker han nå. Og jeg spør her: HVORFOR?? De har alle sett han fra han var liten, verdens fineste gutt som brått kom inn i feil miljø… 

Det er NÅ mens han er rusfri som er eneste muligheter for å motivere han. (før han dør) Hvorfor prøver ingen?? 😭

Broren min bor syv timer kjøretur unna, han har besøkt han, men det blir forståelig nok sjeldent.

De gode kameratene han hadde frem til for ett år siden er forsvunnet. Det er vondt, men litt lettere å forstå.

Tanter og onkler, søskenbarn og vennepar sliter jeg imidlertid sterkt med å forstå. Vi har sett hverandre et par ganger i året, vært i konfirmasjoner til min sønn og lillesøsteren. HVOR ER DE NÅ? Vennepar sier det er fryktelig trist, men tenker ikke på å besøke han eller kjempe med meg. Onkler og tanter har kontakt med min far, slekt vet hvordan det står til, og at det er kritisk. (De VET, for onkler og tanter har informert)

INGEN, verken tanter, onkler eller søskenbarn tar kontakt med verken meg, far eller sønnen!!! Vi kommer fra en ganske ressurssterk familie, og har lurt på om de føler vi bringer skam over familien, men tenker at det også hadde vært rart. Han er jo syk! 
 

Skal de bare komme i begravelse å si «Det er så fælt», gråte med oss, men… Hvordan skal jeg orke å ha kontakt med noen, når ingen ofret et eneste besøk eller telefon for å prøve å snakke med han? De bare vet han går til grunne, men ingen gjør noe for å prøve å unngå det?
 

Jeg forventer ikke mye, men et besøk på sykehuset nå, er vel det minste de kunne gjort? Ingen i familie har engang sendt meg en melding, etter at det ble kjent nå i høst (for meg og familien) at han hadde et større rusproblem. Dette knuser meg helt, det er bare meg og faren som besøker han 😫

Anonymkode: 79bd4...f69

Hvor de er? De har innsett realiteten. At han må ville dette selv, det er ingenting de (eller du) kan gjøre, og at man selv har behov for å trekke seg unna en slik vanskelig situasjon. For det er vanskelig. Vondt. Maktesløshet. Frustrasjon. Irritasjon. Løftebrudd. Brenne bruer. Osv. Og noen ganger er det det som trengs. At den som sliter virkelig treffer bunnen. Mange greier ikke å innse realitetene og finne egen, indre motivasjon for å virkelig endre ting før det skjer. 

Ting som det her skaper virkelig håpløse situasjoner både for den som sliter med rus og for alle rundt. Og det finnes ingen gode løsninger. Det er vondt å stå i det og det er også vondt å gi opp å trekke seg unna.