Vennskap, som kun en part ønsker..

[AnonymBruker]

Jeg har en bekjent som nettopp har flyttet hit. Hun har ikke stort nettverk utenom mann, svigerforeldre og et nyfødt barn. Jeg har mann, flere barn, stor familie og flere bekjente/venner her. Hun ønsker å finne på ting sammen med meg og jeg sier ja, fordi jeg føler at jeg må stille opp for henne. Men hun er så krevende å være sammen med, for det er jeg som må dra hele samtalen. Hun bidrar veldig lite selv. Jeg kjenner jeg gruer meg til hver gang, for det tar så mye energi og jeg kunne klart meg fint uten denne relasjonen. Noen andre som har lignende erfaringer? Hva gjør dere? Jeg føler meg så stygg som tenker dette, og som ikke ønsker henne i livet mitt. Jeg vet at hun ikke har stort nettverk og trenger venner her. Jeg var på et lignende sted selv da vi fikk første barnet, så jeg vet det er vondt å være alene. 

Anonymkode: 9ff73...492

[AnonymBruker]

Jeg synes det eneste stygge du gjør her er å ta ansvar for et annet voksent menneske, og ha så stygge tanker om at hun ikke evner å ta ansvar for eget liv, helse og sosiale liv. Til grunn for dette ligger det en holdning om at DU må påta deg ansvar for andres liv, og medavhengige tendenser. 

Jeg ser dette tydelig fordi jeg var der selv. Leste en bok om det og innså hvor utrolig stygt det var å anta at jeg visste bedre enn andre om hva de trengte i sitt liv, og å opphøye meg selv der jeg tenkte at JEG er den som kan redde deg. Jeg var jo ikke det. Og du er ikke det. 

Dropp det. Bry deg om deg selv i stedet, du har nok å jobbe med. 

Anonymkode: 062ac...86f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en bekjent som nettopp har flyttet hit. Hun har ikke stort nettverk utenom mann, svigerforeldre og et nyfødt barn. Jeg har mann, flere barn, stor familie og flere bekjente/venner her. Hun ønsker å finne på ting sammen med meg og jeg sier ja, fordi jeg føler at jeg må stille opp for henne. Men hun er så krevende å være sammen med, for det er jeg som må dra hele samtalen. Hun bidrar veldig lite selv. Jeg kjenner jeg gruer meg til hver gang, for det tar så mye energi og jeg kunne klart meg fint uten denne relasjonen. Noen andre som har lignende erfaringer? Hva gjør dere? Jeg føler meg så stygg som tenker dette, og som ikke ønsker henne i livet mitt. Jeg vet at hun ikke har stort nettverk og trenger venner her. Jeg var på et lignende sted selv da vi fikk første barnet, så jeg vet det er vondt å være alene. 

Anonymkode: 9ff73...492

Begrens kontakten . Det er ikke ditt ansvar . Så lenge du fortsetter å fylle venne-rollen , søker hun ikke nye vennskap heller . Så du gjør henne ( og deg selv ) enn bjørnetjeneste mex  dette sympati -vennskapet fra deg. 

[Tradegy]

Vennskap skal baseres på overskudd og noe som adderer gode ting i livet. Du skal ikke være støttekontakten hennes. 

Det er fullstendig lov å sette grenser. Man velger sine vennskap og hvem man skaper de med. Gjør deg mindre tilgjengelig. Man kan si hva man mener og mene hva man sier; uten å si alt... ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Du kan vel velge å ha mindre kontakt, uten at du kutter henne helt ut?

Finn på noe med henne en sjelden gang, og så unnskylder du deg med at du har det hektisk ellers. Det kan da ikke være så problematisk å be henne på et besøk av og til, eller ta en tur på kino, gå en tur en times tid.

Når du har et større kontaktnett kan du introdusere henne for noen du føler hun kan ha noe til felles med, kanskje hun kan utvikle et vennskap med andre.

Anonymkode: 45bf1...318