Åpen om angst?

[Mildys]

Jeg hadde stor omgangskrets når jeg var utadvendt. Jeg liker ikke den jeg har blitt. Rar, sosialt klønete. Smiler upassende mye av usikkerhet. Aldri kam det gå en samtale uten jeg kløner det til å sier noe rart. Tapte vennskap og gode bekjentskaper med barn på samme alder som mine. Det er meg som er fellesnevner for alt det tapte. Den selvinnsikten har jeg. Det er meg som er den som ufrivillig skyver folk fra seg. Jeg gjør mitt beste men jeg er ikke nok. Ser tilbake på alle gode år jeg var en av gjengen i sosiale sammenhenger. 

Jeg har noen gode vennskap som har holdt gjennom mange år. Ekte vennskap og de er glad i meg for den jeg er med mine feil og mangler. De er aldri flau over meg når jeg blir sosialt klønet. 

Mitt mareritt er å bli sosialt dum for alltid. Målet er ikke å bli godt likt av alle (umulig) og det behovet har jeg aldri kjent på. Alt jeg vil er å mestre livet. Ta eierskap. Vinne tilbake noe av det tapte. Det som har med barna å gjøre. Hvordan? Det er bare familie og venner vet om mitt dårlig selvbilde og angst. Åpne meg? Dumt valg eller nødvendig?