Hvordan leve med borderline personality disorder i forhold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Min mann håndterte det helt fint når jeg fikk anfall. 

Han vugget meg og holdt meg tett. Han holdt meg til jeg fikk noe ro i meg slik at jeg ikke mistet kontrollen. Så ga han meg noe å snyte meg i, tårket noen tårer og strøk bort tårevått hår fra ansiktet mitt. Så fikk jeg dyne, smågodt og film i sofaen. Men jeg kunne gråte tett resten av kvelden men ikke nært så intenst som første runde. 

Det ble bedre og bedre for meg for hver gang jeg ble trigga. Nå skjer det noen få ganger i året og det er over på 15 minutter. 

Anonymkode: b0114...de5

Sånn var jeg med min eks også, utallige ganger. Han kunne bli trukket/trigget av noe, eller våkne i et mareritt. Jeg shamet ham aldri for gråteanfall, jeg skjønte jo at det ikke handlet om ham eller meg eller oss, kun fortid. Jeg var der enten det var midt på natta eller på en reise. At han gråt mye var helt, helt ok. Da syntes jeg bare synd på ham og ville ta imot og roe ham. Jeg blir ikke trigget av gråt. En del sinne gikk også greit. Det jeg syntes var vanskelig med ham var når han ble fjern/nonreponsiv, det skremte meg. Jeg kunne ikke nok om traumer og slik respons, og hvem skulle lære meg? Vi ble sammen da internett var ungt. Det var ikke som nå da man kan finne alt mulig på nett. 

Min eks hadde trolig ikke bp men var/er traumeskadet fra barndommen, blant annet tvunget til å observere mors tortur av andre. Jeg klandrer ham for å ikke ha oppført seg så bra mot meg men på en måte ikke. Jeg tror det er en del sannhet i det å måtte være råskinn og fair enough om jeg ikke var det for ham. Ellers går det jo på god/dårlig personlig match. Som du sa lenger oppe, man er et komplekst menneske og traumerfaring er en del av det. Det er ting jeg gjerne skulle gått tilbake og gjort om igjen nå som jeg vet mer.

Jeg vil takke deg for din realisme i tråden. 

Anonymkode: 7734e...77f

[Topsi]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Veldig bra du innså at du ikke kan bli mor. Det fortjener du klapp på skulderen for.

Å gråte i timesvis høres ekstremt ut. Er det noe som skjer når man er alene, så er det en ting. Med partner tilstede kan det oppleves som manipulering tenker jeg.

Anonymkode: a394e...db4

Nå er det viktig å ha i hodet at det som oppleves som manipulering for den andre, ikke nødvendigvis menes som manipulering fra den med bp, det er sannsynligvis mer en stressreaksjon/copingmekanisme. Det gjør det selvsagt ikke så mye lettere for den som står rundt 

[AnonymBruker]

Jeg har emosjonell ustabil selv, og er gift. Jeg elsker partner mer enn noe annet.

Personlig syns jeg det er ekstremt vanskelig å leve med, og det gjør at ting blir ekstremt vanskelig for både meg og partner. Jeg kan være emosjonell voldelig, uten at jeg mener eller vil det, og det gjør at det hele blir en vanskelig situasjon.

Om det noengang blir slutt med partner kommer jeg ikke til å oppsøke nye forhold i fremtiden, da jeg ikke opplever meg selv som frisk nok til å være i et forhold. 

Anonymkode: ff428...b3b

[AnonymBruker]

Topsi skrev (16 minutter siden):

Nå er det viktig å ha i hodet at det som oppleves som manipulering for den andre, ikke nødvendigvis menes som manipulering fra den med bp, det er sannsynligvis mer en stressreaksjon/copingmekanisme. Det gjør det selvsagt ikke så mye lettere for den som står rundt 

Jeg skjønner det. Selv hadde jeg ikke ant hvordan jeg skulle taklet «evigvarende» gråt. Når noen gråter vil man jo holde rundt og trøste - de minuttene det tar. Men når noen gråter i TIMER! Hva gjør man da? Da er de jo ikke mottakelig for trøst. Ante ikke at det var mulig en gang. Når trøsten ikke virker, så ville det naturlige for meg i alle fall vært å si noe sånt som: synd at du er så trist. Jeg skal la deg være i fred. Si ifra hvis du trenger noe.

Men det er kanskje for «kaldt»?

Anonymkode: a394e...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har klippet litt i innlegget ditt, men jeg ville bare si takk for at du delte dette. Alt sammen, men spesielt den delen jeg har uthevet med tykk skrift. 

Har opplevd det samme i voksen alder, fra en partner. Jeg forsto at partneren min hadde en form for glede ved det hen gjorde mot meg, men klarte ikke å komme meg unna situasjonen. Til slutt kollapset jeg fullstendig.

Har følt meg veldig alene om dette, men det hjalp litt å lese innlegget ditt. ❤️

Nå er jeg diagnostisert med en angstlidelse, men jeg tenker at jeg har en del symptomer som sammenfaller med BPF. Men en av mine nærmeste (som har jobbet som ufaglært i psykiatrien) mener at jeg er for «mild». Jeg kan bli veldig fortvilt, men sjelden utagerende eller sint. Det ender ofte med at jeg isolerer meg. Er ikke redd for at partner skal forlate meg, eller være utro. Kanskje noen som er diagnostisert med borderline kan fortelle meg om de kjenner seg igjen i dette?

Min største frykt er at jeg skal påføre min nye partner noen traumer eller belastninger på grunn av det som tidligere har skjedd med meg 😔

Anonymkode: 06f1e...21b

Jeg er en annen person enn hun du siterte fra. Men jeg har også opplevd partnervold av den typen. Tror også det skadet meg, jeg har fått diagnosen blandede personlighetsforstyrrelse. Med mest unnvikende trekk, engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse. Og to symptomer fra BPF/ eupf. Så jeg er redd for å bli forlatt da han re- traumatiserte meg. Men jeg jobber med å kjenne meg trygg i kroppen her og nå. Og vil gå i samtale- terapi. Ønsker det beste for deg gjennom dette 🤍

Anonymkode: 5404f...25c

[Topsi]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg skjønner det. Selv hadde jeg ikke ant hvordan jeg skulle taklet «evigvarende» gråt. Når noen gråter vil man jo holde rundt og trøste - de minuttene det tar. Men når noen gråter i TIMER! Hva gjør man da? Da er de jo ikke mottakelig for trøst. Ante ikke at det var mulig en gang. Når trøsten ikke virker, så ville det naturlige for meg i alle fall vært å si noe sånt som: synd at du er så trist. Jeg skal la deg være i fred. Si ifra hvis du trenger noe.

Men det er kanskje for «kaldt»?

Anonymkode: a394e...db4

Hvis trøst ikke virker og en er helt utslitt så må en vel bare ta vare på seg selv, synes ikke det er kaldt ❤

Endret 12. februar 2023 av Topsi

[AnonymBruker]

servitrise&suppe skrev (På 11.2.2023 den 2.05):

Problemet er vel at forholdet blir skjevt fordi det er du som må ta hensyn og du som må unngå triggere. Det er også du som må ha mest toleranse og tålmodighet. 

Jeg ville ikke klart det. Bare å ha en venn med det er krevende og jeg blir ofte bebreidet fordi jeg ikke kan komme, ikke kan gå derfra uten å si fra minst en time før. Han kan få panikk om jeg plutselig sier at jeg må gå hvis jeg har glemt tiden. Det raseriet om jeg skuffer, og elsk/ hat- tendensene kan være utrolig slitsomt. Noen ganger føler jeg at jeg blir trukket inn på hans nivå som om diagnosen hans "smitter", så uten pauser blir jeg for sliten.

Men jeg er glad i personen og vi deler mye gøy og har veldig bra samtaler også. Men et forhold ville krevd alt for mye! 

Men det fins selvfølgelig varianter av diagnosen da. 

De hensyn jeg må ta er som jeg skriver ting man uansett bør la være å gjøre. Hans triggere er ufine ting det uansett ikke er ok å si/gjøre ovenfor en partner. Hensyn går begge veier i er forhold. Jeg har mine sider jeg også. I går for eksempel var det han som ble fryktelig frustrert over meg, med rette. Jeg er ikke alltid så flink til å strukturere tid godt, og vi kom for sent til noe. Så å gi hverandre forståelse, og å ta hensyn må gå begge veier i vårt forhold. Jeg er også et menneske med plusser, minuser og ting jeg ikke takler perfekt, selv om jeg ikke har borderline. 

Som nevnt kommer det også mye an på hvor stabil en person klarer å være stort sett. Min partner har stort sett kontroll på dette. Han kan bli fryktelig urimelig og lite rasjonell når det slår inn, og det er selvfølgelig ikke optimalt, men totalen jeg lever med er et forhold der vi gir og tar, og hvor han er verdt det for meg. Han evner også å være en veldig kjærlig, støttende og aksepterende partner. Veier godt opp. Jeg føler ikke at forholdet vårt er skjevt. Bare at det er ulike ting vi må tåle og ta hensyn til hos hverandre. 

Kan jeg bli lei og oppgitt? Ja! Det blir nok han også innimellom. Som i går. Vi er nok likevel begge mennesker som aksepterer at mennesket vi elsker ikke bestandig er perfekt. 

Anonymkode: 24b1a...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg skjønner det. Selv hadde jeg ikke ant hvordan jeg skulle taklet «evigvarende» gråt. Når noen gråter vil man jo holde rundt og trøste - de minuttene det tar. Men når noen gråter i TIMER! Hva gjør man da? Da er de jo ikke mottakelig for trøst. Ante ikke at det var mulig en gang. Når trøsten ikke virker, så ville det naturlige for meg i alle fall vært å si noe sånt som: synd at du er så trist. Jeg skal la deg være i fred. Si ifra hvis du trenger noe.

Men det er kanskje for «kaldt»?

Anonymkode: a394e...db4

Hvis du hadde vært kjæresten min når jeg gråt 3 timer i strekk, holdt rundt meg og sagt det der, og jeg hadde visst at du satt i stua om jeg trengte deg, så hadde det vært nok. 

Anonymkode: 96fdb...5ad

[AnonymBruker]

Jeg går i terapi, men det regner vi med at jeg kommer til å bruke ca 2 år på. Opplever ikke partner som så støttende, kunne trengt hans hjelp på enkelte områder/triggere.

Ville aldri gått inn i en relasjon med noen med diagnosen, vi sliter ut andre med symptomene våre og har lite empati og forståelse for det. Sykelig selvopptatt er vi og. Har en venn som ikke har bpd, han er «bare» sensitiv og jeg blir i dårlig humør av den sensitiviteten hver dag  De som holder ut med oss fortjener at vi går i terapi.

Anonymkode: ff12f...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Siden det er min gråting dere snakker om må jeg kommentere innlegget ditt. 

Anonymkode: b0114...de5

Det er ikke din gråting vi snakker om. Din gråting var eksempelet som gjorde at vi diskuterte gråting generelt. Det er her det er vanskelig, forskjellen på når noe er personlig i generelt. Du fortalte at du kunne gråte i timesvis, men ikke drev psykisk vold. En annen bruker (bruker A) kommenterte at dette kunne jo nettopp være psykisk vold. Du svarte at du beklaget bagatellisering av egen oppførsel, og ja, stemmer. ***snip - her avsluttet diskusjonen om DIN gråting *** 

Så kommer en bruker til (bruker B) og spør bruker A om "virkelig, kan gråting være psykisk vold?". Her er det altså gråting generelt som diskuteres, ikke din gråting lenger. Det har flyttet seg bort fra akkurat deg. Og vi er da flere som svarer på hvordan gråting i timesvis kan regnes som psykisk vold. 

(Og bare for å nevne det. Gråtingen du forteller om er IKKE noe jeg ville kalt psykisk vold. Gråtingen JEG snakker om, er den som kommer mot meg, når jeg forsøkte i et parforhold å ta opp ting vi burde snakke om. Der alt eskalerte og gråtingen ble et middel for å slippe unna hele temaet, der jeg, mine behov og tingen jeg ville snakke om ble kneblet, fordi partneren gikk i krisegråt hver gang.)

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg forsøker heller ikke å manipulere noen som helst. Jeg har aldri manipulert noen som helst i mitt snart 50 år gamle liv.

Anonymkode: b0114...de5

Alle mennesker manipulerer til en viss grad. Og det meste av manipulering er ubevisst, det er ikke slik at man tenker at man skal manipulere noen. Jeg er en mester i manipulering, dvs å gå på eggeskall. Det er nesten samme sak. Men der jeg manipulerer (både bevisst og ubevisst) for å få mindre uro, drama og reaksjoner, så kunne min eks manipulere (ubevisst, han gjorde det aldri bevisst, til det var han altfor følelsesmessig uregulert) meg for å bli igjen hos han. Altså han kunne bruke min empati for å få meg til å bli. Bruke min empati for å ikke måtte stå til ansvar for egne handlinger. Sånne ting. 

Anonymkode: a773c...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg vil skyte inn noe angående denne typen personlighetsforstyrrelse og lignende, en ting er at vi er sånn og sånn å leve med, men jeg har gått i terapi i mange år, tenkt og reflektert mye. Jeg har innsett at noen av mine verste år var med folk som, ikke bare fremprovoserte, men også etterpå straffet meg for det. De kalles medavhengige, sa psykologen min, og de finner ofte folk med store problemer, fyrer de opp, og så lever ut seg selv på det, eller bare finner folk med problemer for å eksistere selv.

Jeg vet at jeg var ille i lange perioder, men jeg ser nå også at jeg var med folk som hadde som mål å holde meg sånn, så det er og en ting. 

Anonymkode: 96fdb...5ad

Dette må være den mest absurde forklaringen på medavhengige jeg noensinne har hørt.

Det er IKKE slik at man "er" medavhengig og leter etter folk med problemer. Man BLIR medavhengig av å leve med noen som har problemer. Man føler så mye omsorg for den syke, slik at man selv blir skadet og påvirket. Det er jo nettopp derfor vi som svarer her fraråder å være sammen med bp-folk. Fordi man blir medavhengig. Man blir skadet. Man blir ødelagt. Det oppleves som psykisk vold. 

Medavhengige fremprovoserer ikke problemer. De bryr seg så mye at de legger til rette for den andre og slutter å kjenne på egne behov. Og tilretteleggingen gjør det mulig for den syke å fortsatt være syk. Samme som med rus. Man hjelper med å skjule, hjelper med penger osv. Å bli medavhengig er noe man PÅFØRES av å være nær en syk, fordi man har for mye empati, eller egne skader av manglende anerkjennelse osv. 

 

Noen utdrag på definisjoner av medavhengighet: 

NHI: https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/medavhengighet-overdrevet-omsorg-kan-bli-skadelig/ 

• "Det er mange definisjoner på medavhengighet. Olsvik bruker gjerne denne: «Medavhengighet kan beskrives som normal omsorg, empati, uro eller omtanke som er gått for langt og blitt selvdestruktiv»." 
   
• "En annen definisjon på medavhengighet er av den svenske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten: «Medavhengighet er en sykdom, eller en sykdomsliknende tilstand, som blir skapt når et menneske lever nært et svært sterkt fenomen og ikke er i stand til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg det.» - Et sterkt fenomen kan være å leve i en familie med vold, psykisk sykdom, fysisk sykdom, fattigdom, rus eller en annen ubalanse, sier Olsvik."
   
• "Medavhengighet er ofte et tegn på ubalanse. Når en situasjon ikke lar seg kontrollere, bruker man alle tilgjengelige strategier for å gjenopprette balanse og kontroll. Det blir som om man blir besatt av å hjelpe noen som ikke vil la seg hjelpe. Det er ekstremt utmattende."

Terapivakten: https://terapivakten.no/2020/07/05/hva-er-medavhengighet/ 

• "Handlings – og tankemønsteret til medavhengige kan handle om et overdrevent behov for å ta vare på andre mennesker, gjerne en eller flere personer i familien. Ofte føler de et så stort ansvar for andres velvære, lykke og handlinger at de glemmer seg selv. Vi ser ofte at behovet for omsorg og nærhet bagatelliseres, og personen anerkjenner ikke sin egen verdi. Fordi man er så opptatt av å ivareta andre, glemmer man seg selv. Dette kan gå utover egen helse."
   
• "En person med medavhengighet opererer gjerne emosjonelt gjennom et annet menneske eller en hendelse. Man har ubevisst opparbeidet seg en overlevelsesstrategi som går ut på overdreven omsorg for andre og fornektelse av egne behov. Dette kan da gi konsekvenser som konstant stress, følelsen av mislykkethet og en jakt etter bekreftelse fra andre. Bekreftelse fra personen man ønsker å hjelpe kan derfor øke ens selvfølelse. Samtidig som mangel på bekreftelse kan gi følelse av å være mislykket og forsterke en lav selvtillit."
   
• "Andre faktorer som skyldfølelse, perfeksjonisme, vanskelig for å identifisere hvor man bør sette grenser og frykt for avvisning er også symptomer som kan være tegn på medavhengighet. Videre kan overdreven bekymring, manglende evne til å uttrykke sinne og frustrasjon på en sunn måte, og å ofre fritid og aktiviteter til fordel for en enkelt person også være noe man kan gjenkjenne i medavhengighet."

Anonymkode: a773c...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dette må være den mest absurde forklaringen på medavhengige jeg noensinne har hørt.

Det er IKKE slik at man "er" medavhengig og leter etter folk med problemer. Man BLIR medavhengig av å leve med noen som har problemer. Man føler så mye omsorg for den syke, slik at man selv blir skadet og påvirket. Det er jo nettopp derfor vi som svarer her fraråder å være sammen med bp-folk. Fordi man blir medavhengig. Man blir skadet. Man blir ødelagt. Det oppleves som psykisk vold. 

Medavhengige fremprovoserer ikke problemer. De bryr seg så mye at de legger til rette for den andre og slutter å kjenne på egne behov. Og tilretteleggingen gjør det mulig for den syke å fortsatt være syk. Samme som med rus. Man hjelper med å skjule, hjelper med penger osv. Å bli medavhengig er noe man PÅFØRES av å være nær en syk, fordi man har for mye empati, eller egne skader av manglende anerkjennelse osv. 

 

Noen utdrag på definisjoner av medavhengighet: 

NHI: https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/medavhengighet-overdrevet-omsorg-kan-bli-skadelig/ 

• "Det er mange definisjoner på medavhengighet. Olsvik bruker gjerne denne: «Medavhengighet kan beskrives som normal omsorg, empati, uro eller omtanke som er gått for langt og blitt selvdestruktiv»." 
   
• "En annen definisjon på medavhengighet er av den svenske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten: «Medavhengighet er en sykdom, eller en sykdomsliknende tilstand, som blir skapt når et menneske lever nært et svært sterkt fenomen og ikke er i stand til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg det.» - Et sterkt fenomen kan være å leve i en familie med vold, psykisk sykdom, fysisk sykdom, fattigdom, rus eller en annen ubalanse, sier Olsvik."
   
• "Medavhengighet er ofte et tegn på ubalanse. Når en situasjon ikke lar seg kontrollere, bruker man alle tilgjengelige strategier for å gjenopprette balanse og kontroll. Det blir som om man blir besatt av å hjelpe noen som ikke vil la seg hjelpe. Det er ekstremt utmattende."

Terapivakten: https://terapivakten.no/2020/07/05/hva-er-medavhengighet/ 

• "Handlings – og tankemønsteret til medavhengige kan handle om et overdrevent behov for å ta vare på andre mennesker, gjerne en eller flere personer i familien. Ofte føler de et så stort ansvar for andres velvære, lykke og handlinger at de glemmer seg selv. Vi ser ofte at behovet for omsorg og nærhet bagatelliseres, og personen anerkjenner ikke sin egen verdi. Fordi man er så opptatt av å ivareta andre, glemmer man seg selv. Dette kan gå utover egen helse."
   
• "En person med medavhengighet opererer gjerne emosjonelt gjennom et annet menneske eller en hendelse. Man har ubevisst opparbeidet seg en overlevelsesstrategi som går ut på overdreven omsorg for andre og fornektelse av egne behov. Dette kan da gi konsekvenser som konstant stress, følelsen av mislykkethet og en jakt etter bekreftelse fra andre. Bekreftelse fra personen man ønsker å hjelpe kan derfor øke ens selvfølelse. Samtidig som mangel på bekreftelse kan gi følelse av å være mislykket og forsterke en lav selvtillit."
   
• "Andre faktorer som skyldfølelse, perfeksjonisme, vanskelig for å identifisere hvor man bør sette grenser og frykt for avvisning er også symptomer som kan være tegn på medavhengighet. Videre kan overdreven bekymring, manglende evne til å uttrykke sinne og frustrasjon på en sunn måte, og å ofre fritid og aktiviteter til fordel for en enkelt person også være noe man kan gjenkjenne i medavhengighet."

Anonymkode: a773c...9e8

Medavhengighet er ikke bare rosenrødt man ville så godt og hadde så mye empati at man selv ble skadet av det. Medavhengighet kan også komme av å vokse opp med vold og mishandling, og dermed senere søke aktivt til folk med lignende adferd fordi man ikke er klar over egne mønstre.

Anonymkode: 96fdb...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Medavhengighet er ikke bare rosenrødt man ville så godt og hadde så mye empati at man selv ble skadet av det. Medavhengighet kan også komme av å vokse opp med vold og mishandling, og dermed senere søke aktivt til folk med lignende adferd fordi man ikke er klar over egne mønstre.

Anonymkode: 96fdb...5ad

Vil heller kalle det typisk for emosjonell deprivasjon, K-PTSD, PTSD eller en annen traumereaksjon. 

Fant en utenlandsk psykolog som forklarte det slik du skrev, men de fleste andre forklarer det annerledes. Begrepet kommer hovedsakelig fra rusomsorgen, og det er vel nettopp de som må kunne definere det riktig. 

Anonymkode: a773c...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vil heller kalle det typisk for emosjonell deprivasjon, K-PTSD, PTSD eller en annen traumereaksjon. 

Fant en utenlandsk psykolog som forklarte det slik du skrev, men de fleste andre forklarer det annerledes. Begrepet kommer hovedsakelig fra rusomsorgen, og det er vel nettopp de som må kunne definere det riktig. 

Anonymkode: a773c...9e8

K-ptsd og bipolar er så like om en annen at de brukes der de har en kode sånn at en får hjelp. 

Det startet i rusomsorg ja, for å forklare hvordan leve tett på alkoholisme, men så ser man jo tendensene pluss litt til når det er snakk om å leve tett på mishandling eller psykisk syke mennesker.

Du kan jo lese deg opp om hvor hyggelige medavhengige blir når de ikke får noe igjen for sine gode handlinger og omsorg, de er ikke slik av sitt gode hjerte, men fordi de håper å få igjen noe, aller helst det de alltid ville ha fra sine foreldre. Og når de ikke får det, så smeller det også. 

 

Anonymkode: 96fdb...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

K-ptsd og bipolar er så like om en annen at de brukes der de har en kode sånn at en får hjelp. 

Det startet i rusomsorg ja, for å forklare hvordan leve tett på alkoholisme, men så ser man jo tendensene pluss litt til når det er snakk om å leve tett på mishandling eller psykisk syke mennesker.

Du kan jo lese deg opp om hvor hyggelige medavhengige blir når de ikke får noe igjen for sine gode handlinger og omsorg, de er ikke slik av sitt gode hjerte, men fordi de håper å få igjen noe, aller helst det de alltid ville ha fra sine foreldre. Og når de ikke får det, så smeller det også. 

 

Anonymkode: 96fdb...5ad

Mener fortsatt vi (og psykologer) snakker om to forskjellige ting her. 

Anonymkode: a773c...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mener fortsatt vi (og psykologer) snakker om to forskjellige ting her. 

Anonymkode: a773c...9e8

Ja helt klart. 

Poenget mitt er, eller min erfaring er, når jeg var spinnvill og BP på max, så tiltrakk jeg meg og hadde nære relasjoner med mye rart. Og en del av de var nettopp den typen medavhengige. De for psykisk sykdom.

Anonymkode: 96fdb...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Dette må være den mest absurde forklaringen på medavhengige jeg noensinne har hørt.

Det er IKKE slik at man "er" medavhengig og leter etter folk med problemer. Man BLIR medavhengig av å leve med noen som har problemer. Man føler så mye omsorg for den syke, slik at man selv blir skadet og påvirket. Det er jo nettopp derfor vi som svarer her fraråder å være sammen med bp-folk. Fordi man blir medavhengig. Man blir skadet. Man blir ødelagt. Det oppleves som psykisk vold. 

Medavhengige fremprovoserer ikke problemer. De bryr seg så mye at de legger til rette for den andre og slutter å kjenne på egne behov. Og tilretteleggingen gjør det mulig for den syke å fortsatt være syk. Samme som med rus. Man hjelper med å skjule, hjelper med penger osv. Å bli medavhengig er noe man PÅFØRES av å være nær en syk, fordi man har for mye empati, eller egne skader av manglende anerkjennelse osv. 

 

Noen utdrag på definisjoner av medavhengighet: 

NHI: https://nhi.no/psykisk-helse/rus-og-avhengighet/medavhengighet-overdrevet-omsorg-kan-bli-skadelig/ 

• "Det er mange definisjoner på medavhengighet. Olsvik bruker gjerne denne: «Medavhengighet kan beskrives som normal omsorg, empati, uro eller omtanke som er gått for langt og blitt selvdestruktiv»." 
   
• "En annen definisjon på medavhengighet er av den svenske terapeuten og forfatteren Tommy Hellsten: «Medavhengighet er en sykdom, eller en sykdomsliknende tilstand, som blir skapt når et menneske lever nært et svært sterkt fenomen og ikke er i stand til å bearbeide dette fenomenet slik at det kan integreres i personligheten, men tilpasser seg det.» - Et sterkt fenomen kan være å leve i en familie med vold, psykisk sykdom, fysisk sykdom, fattigdom, rus eller en annen ubalanse, sier Olsvik."
   
• "Medavhengighet er ofte et tegn på ubalanse. Når en situasjon ikke lar seg kontrollere, bruker man alle tilgjengelige strategier for å gjenopprette balanse og kontroll. Det blir som om man blir besatt av å hjelpe noen som ikke vil la seg hjelpe. Det er ekstremt utmattende."

Terapivakten: https://terapivakten.no/2020/07/05/hva-er-medavhengighet/ 

• "Handlings – og tankemønsteret til medavhengige kan handle om et overdrevent behov for å ta vare på andre mennesker, gjerne en eller flere personer i familien. Ofte føler de et så stort ansvar for andres velvære, lykke og handlinger at de glemmer seg selv. Vi ser ofte at behovet for omsorg og nærhet bagatelliseres, og personen anerkjenner ikke sin egen verdi. Fordi man er så opptatt av å ivareta andre, glemmer man seg selv. Dette kan gå utover egen helse."
   
• "En person med medavhengighet opererer gjerne emosjonelt gjennom et annet menneske eller en hendelse. Man har ubevisst opparbeidet seg en overlevelsesstrategi som går ut på overdreven omsorg for andre og fornektelse av egne behov. Dette kan da gi konsekvenser som konstant stress, følelsen av mislykkethet og en jakt etter bekreftelse fra andre. Bekreftelse fra personen man ønsker å hjelpe kan derfor øke ens selvfølelse. Samtidig som mangel på bekreftelse kan gi følelse av å være mislykket og forsterke en lav selvtillit."
   
• "Andre faktorer som skyldfølelse, perfeksjonisme, vanskelig for å identifisere hvor man bør sette grenser og frykt for avvisning er også symptomer som kan være tegn på medavhengighet. Videre kan overdreven bekymring, manglende evne til å uttrykke sinne og frustrasjon på en sunn måte, og å ofre fritid og aktiviteter til fordel for en enkelt person også være noe man kan gjenkjenne i medavhengighet."

Anonymkode: a773c...9e8

Vurdert om han eksen din kanskje bare ikke orket alt maset, manipulasjonen og føleriet ditt? Jeg hadde blitt helt utslitt og følt meg følelsesmessig  invadert om en partner hadde forsøkt forstå seg i hjel på meg. Jeg har problemer bare med å lese innleggene dine fordi det er så inn i granskogen mye prat, anklager og sykeliggjøring av absolutt alt med mennesker med borderline. Det virker jo som du tror du selv er et perfekt, overmenneske, mens du egentlig fremstår som en relativt skremmende personlighet som har som måt å ødelegge mennesker med borderline rent spesifikt med tanke på innleggene dine i denne tråden. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

[AnonymBruker]

Må bare minne på at ikke alle er ute av kontroll og ekstremt manipulerende. For min del slutta jeg etter en kort periode i overgangen fra tenårene til ung voksen. Da hadde jeg fått høre at jeg var kronisk suicidal og med et utall diagnoser.  Fast forward til jeg ble 30 så fortrengte jeg alt og fungerte tilsynelatende normalt til alt krasja igjen og jeg søkte meg til terapi. Jeg hadde da akseptert at jeg ikke kunne være i forhold og helst fungerer i litt distanserte vennskap.  Stabil i årevis. Jeg har gått fra emosjonelt ustabil til unnvikende, noe som visstnok er vanlig. Min siste kjæreste merket ikke til noe av dette før etter flere års forhold og vi gikk igjennom noe som er en ekstrem belastning selv for vanlige mennesker.

Er du i forhold med en ubearbeidet borderline'r så kom deg kjapt unna..Er du en med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ønsker jeg deg alt godt med å finne en god terapeut. Det fortjener du. Men kanskje fokusere på å klare deg selv godt. 

Anonymkode: 2ad16...c46

[AnonymBruker]

Jeg har borderline, er kvinne og kan gjerne fortelle om min erfaring.

Først og fremst så synes jeg det er leit at folk veldig raskt sammenligner Borderline med psykopater/paykopatiske trekk. I noen tillfeller så stemmer dette såklart, men i veldig mange andre så gjør det faktisk ikke det.

Diagnosen består av 11 ulike kriterier. For å få denne diagnosen så må du oppfylle MINST 5 av disse. Noen har alle 11, noen har 8 og noen har feks bare 5… og sammensettningen av hvilken kriterier man har finnes jo i utallige versjoner. Selv har jeg en «mild» grad av borderline og sliter ikke stort med dette i det daglige liv, mens andre er igjen veldig preget. 
 

Beste tipset vi fikk på de kursene jeg har gått på feks er å aldri lese om diagnosen på nettet… for måten de beskriver den på er veldig fæl og folk blir ofte skremte av det de leser. 
 

Selvom jeg har en mild grad av dette så er det selvsagt ting jeg strever med og som jeg vet at jeg reagerer annerledes på enn feks andre ville gjort. Men jeg er bevisst på dette, snakker åpent med partner og prøver så godt jeg kan å forklare HVA som eventuelt trigger meg og hva vi kan gjøre for å unngå dette i best mulig grad. Vi har det veldig fint sammen 😊 

Men det finnes jo såklart mange eksempler hvor det ikke går bra også og det er jo veldig veldig leit, så jeg skal ikke bare fortelle om de positive tingene. Men jeg skulle rett og slett bare ønske at folk ikke tenker at man er psykopat kun pga en diagnose. Heller prøve å sette seg litt inn i hva  diagnosen er og ikke tenke NEI med en gang man hører om noen som har den for det er ikke alt som er beskrevet så godt om den sykdommen på google. 

Anonymkode: 7d6b7...35c

[Kjærleiksbjørn]