Gå til innhold

Hvordan leve med borderline personality disorder i forhold?


tuvano

Anbefalte innlegg

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvorfor behandlet du han som et barn? Klart han ville ordne alt selv, det vil de aller fleste voksne mennesker. Man trenger da ingen til å ta vare på seg selv om man har borderline. Jeg hadde aldri akseptert at noen herset meg rundt, bestemte jeg skulle gå i terapi og ditt og datt. Sånt avgjør man da selv. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

Njæææ, hvis man skader folk rundt seg, så plikter man vel som voksent, oppegående menneske å gjøre alle tiltak for å begrense det. Som feks behandling. Det er gjerne ting en borderliner ikke innser selv, da de ofte mener det er partneren som fremprovoserer utageringen, at de ikke har noen problemer bare folk kunne tatt hensyn osv. Ergo er det nok lurt å kreve at partneren i det minste går i behandling om man skal leve med noen med en slik diagnose.

Anonymkode: a773c...9e8

  • Liker 8
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trenger egentlig ikke kommentere det du skriver her, diskusjonen her er tydelig preget av din sykdom. Du tolker det jeg sier personlig, bokstavelig og på verst mulig måte. Svarene dine her viser et kroneksempel på hvorfor det er så utmattende og ødeleggende å ha relasjoner med en borderline. 

At en borderline påstår at det bare er «visse symptomer», og at hvis man ikke gir bordelineren dårlig samvittighet, og lar de hulke fra seg ved behov, viser nettopp den forvrengte virkelighetsoppfatningen som preger sykdommen. 

Det uthevede snakker for seg selv. Friske mennesker hadde også «snerret mot deg» av å bli stukket med en pinne og pirket i sår. At du kan sammenligne vanlig kommunikasjon mellom mennesker som å stikke pinner inn i sår, for å forklare hvorfor en borderliner er voldelig er jo helt vanvittig. Diagnosen kommer jo fordi man har så store problemer med å forstå andre mennesker, resonnere og reflektere, mentalisere og vurdere, og regulere, at man sliter på flere områder i livet, feks bære relasjoner, jobb, skole, sosialt. Du beskriver helt normale reaksjoner fra litt redde folk her, alle trenger å få gråte ut innimellom. Alle trenger å føle trygghet. Alle trenger å slippe dårlig samvittighet over meltdowns. Hadde dere «bare» vært slik hadde dere ikke fått noen diagnose. 

Anonymkode: a773c...9e8

Artig at du raller i vei om andres toksisitet på nett når du selv er litt av en giftslange. Skulle ikke kostet på deg litt selvinnsikt?

Anonymkode: 7c75f...9f4

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 8.2.2023 den 21.49):

Jeg lever med en med kptsd og borderline, og har et godt samliv med ham. Kommer nok mye an på hvor stabil vedkommende stort sett klarer å være, hvilke triggere vedkommende har og hvor lett/vanskelig det er å få personen i balanse igjen når dette gir utslag. 

Jeg kjenner min manns triggere godt, de er stort sett enkle å styre klar av, og jeg vet veldig godt hva som må til for å få ham i balanse igjen om han utagerer. Det er ikke som at jeg må liste meg rundt og passe på hvert ord jeg sier. Han har en ekstrem redsel for å bli forlatt, så jeg kan ikke tulle eller true med brudd, men det er jo ærlig talt ikke noe ok uansett. Det er ikke et savn å kunne slenge slikt ut uten konsekvenser. Heller ikke å provosere han på andre triggere. Det er stort sett slikt man uansett ikke bør oppføre seg ovenfor andre. Hvorfor skulle jeg ønske å slenge til ham at jeg synes han er dum, eller at jeg ikke orker å være med ham lenger? Slikt er jo generelt ufint å slenge til noen uten å egentlig mene det.

Han går i behandling, og jeg er jevlig med, så vi får diskutert ting og har fått god hjelp angående å takle dette. Det ligger alvorlige traumer fra barndom og ungdom bak dette, så mest går han i behandling for å bearbeide det.

Jeg kan ikke si at jeg anbefaler noen å gå inn i forhold med en med borderline, men jeg lever et godt liv med min partner. Det krever god innsikt i det fra oss begge, og en del velvilje, men det kreves i de fleste forhold. Jeg synes vi begge to takler dette godt, og han er iallefall verdt det for meg. 

Anonymkode: 24b1a...f26

Problemet er vel at forholdet blir skjevt fordi det er du som må ta hensyn og du som må unngå triggere. Det er også du som må ha mest toleranse og tålmodighet. 

Jeg ville ikke klart det. Bare å ha en venn med det er krevende og jeg blir ofte bebreidet fordi jeg ikke kan komme, ikke kan gå derfra uten å si fra minst en time før. Han kan få panikk om jeg plutselig sier at jeg må gå hvis jeg har glemt tiden. Det raseriet om jeg skuffer, og elsk/ hat- tendensene kan være utrolig slitsomt. Noen ganger føler jeg at jeg blir trukket inn på hans nivå som om diagnosen hans "smitter", så uten pauser blir jeg for sliten.

Men jeg er glad i personen og vi deler mye gøy og har veldig bra samtaler også. Men et forhold ville krevd alt for mye! 

Men det fins selvfølgelig varianter av diagnosen da. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ei tidligere venninne har borderline. Bemerk tidligere. Hell no om jeg blir sammen med noen med den PF. Ble svett nok av henne, spesielt da hun var dårlig, ble såra/skuffa/sjalu. Som var mye av siste halvåret. Da takka jeg for meg. Ble ei klagematte, barnevakt, psykolog og omtrentlig personlig assistent for henne. Og hun spiste meg opp litt etter litt, til hun gapte over meg. 

Hun virker snill og hyggelig, og hun er jo det og - på hennes premisser, at hun slipper og gjøre noe som krever en kalori fra henne(boevnen er ikke 100% tilstede, skittent og rot. Klesvask som ikke blir hengt opp, kommer med skittne klær, da er det enten ikke mer rent tøy igjen, ellers ligger det i maskinen på fjortende dagen) er og aldersforskjell på oss, der jeg er elst. Og tok litt vare på henne, da jeg opplevde henne som en forlatt valp ute i regnet. Prøvd og lage ei liste over to-do hjemme hos henne, starte i det små uten skyhøye forventninger at det skal skinne der hver dag. 

Ja. Nei. Ikke sjans. Tror jeg var sammen med en med paranoid personlighetsforstyrrelse fra jeg var 15-17 år. Kjenner en med diagnosen, lest mye om den og ser rett hjem om det, hos min daværende kjæreste. Ble psykisk vold utav det og da var vi begge veldig unge. 

Med mindre vedkommende har kontroll og får behandling for og håndtere tingene sine, empt(?) gruppetimer, er stabil, så styr unna. De med borderline, er det ikke bare svingete i humør, om de liker deg eller ikke og slik. Det er GANSKE mye som følger med, er en svær pakke som er vanskelig og bære med seg. 

Skal man bli bra/kvitt diagnosen, må endring i selve personligheten endres. Og det er ikke gjort på en dag. Leste at mental alder for og klare det, bør være minst 35 år. 

  • Liker 3
  • Hjerte 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg trenger egentlig ikke kommentere det du skriver her, diskusjonen her er tydelig preget av din sykdom. Du tolker det jeg sier personlig, bokstavelig og på verst mulig måte. Svarene dine her viser et kroneksempel på hvorfor det er så utmattende og ødeleggende å ha relasjoner med en borderline. 

At en borderline påstår at det bare er «visse symptomer», og at hvis man ikke gir bordelineren dårlig samvittighet, og lar de hulke fra seg ved behov, viser nettopp den forvrengte virkelighetsoppfatningen som preger sykdommen. 

Det uthevede snakker for seg selv. Friske mennesker hadde også «snerret mot deg» av å bli stukket med en pinne og pirket i sår. At du kan sammenligne vanlig kommunikasjon mellom mennesker som å stikke pinner inn i sår, for å forklare hvorfor en borderliner er voldelig er jo helt vanvittig. Diagnosen kommer jo fordi man har så store problemer med å forstå andre mennesker, resonnere og reflektere, mentalisere og vurdere, og regulere, at man sliter på flere områder i livet, feks bære relasjoner, jobb, skole, sosialt. Du beskriver helt normale reaksjoner fra litt redde folk her, alle trenger å få gråte ut innimellom. Alle trenger å føle trygghet. Alle trenger å slippe dårlig samvittighet over meltdowns. Hadde dere «bare» vært slik hadde dere ikke fått noen diagnose. 

Anonymkode: a773c...9e8

Du virker en del mer aggressiv og uten kontroll over egne følelser enn jeg med bp er. Det er jo litt artig. 

Og jeg tror ikke du helt har forstått hva jeg prøver å si. 

Bp er et handikapp. En med bp som er klok og/eller har gått i terapi vet hva hen trenger av tilrettelegging. Det kan f.eks være at partner har telefonen på lyd slik at hen er enkel å få tak i. 

Å sitte i rullestol er et handikapp. Tilrettelegging partner kan gjøre er å ikke legge rot på gulvet. 

Bp er en sykdom som behøver tilrettelegging. 

Ikke alle kan være sammen med syke mennesker. Om det er de med psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Og det er helt greit. Men ansvaret ligger på dere friske også - ikke lov gull og grønne skoger om dere vet dere ikke mestrer det. 

Det er så mye snakk om hvor fæle vi er, men jeg vil snu det på hodet. Fordommer og kunnskapsløshet fra familie, venner og partner gjør sykdommen verre. 

Dere med bp skjønner hva jeg mener her. 

Jeg har som sagt bp. Ser du at jeg holder meg rolig selv om jeg ikke likte svaret ditt så godt? 

Jeg er ganske smart. Jeg har gått i terapi. Jeg har en klok og snill mann. Jeg er voksen. 

Jeg har ikke utagert på åresvis. 

Verken du eller andre pårørende behøver å like det jeg skriver. Jeg prater til mine medmennesker med bp. 

Dere har et handikapp. Finn ut hva dere trenger, for få andre vil gi dere det. Lev livet sakte. Gå i terapi. Og øv hver fordømte dag. 

Når du har gjort ditt aller beste kan du se deg om etter en partner. Og se etter en klippe av et menneske. Og ett som også trenger deg. 

Ikke gi opp. Folk er fulle av dritt og kaller oss psykopater. Snu ryggen til de. 

 

 

 

Anonymkode: b0114...de5

  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Artig at du raller i vei om andres toksisitet på nett når du selv er litt av en giftslange. Skulle ikke kostet på deg litt selvinnsikt?

Anonymkode: 7c75f...9f4

Jeg er ødelagt av min partner som er borderline, og antakelig både dømmende og giftig mot slike utsagn som det du kom med ja. Du skrev jo på forrige side at: "Rart du er så bekymret for at jeg skader andre, mens det er fritt frem for deg å anklage meg for psykisk vold og ødelegge andres liv på grunnlag av en diagnose."

Dette var typisk min partner også. For hvor i mitt innlegg skrev jeg at DU bedriver psykisk vold og ødelegger andres liv? Hvor har jeg skrevet at jeg er bekymret for at du skader andre? Du har jo selv sagt at du isolerer deg. Jeg kommenterer ikke deg og ditt liv, og du er vel heller ikke i noe forhold du har skrevet om her nå? Jeg snakker om borderlinere i forhold, generalisert selvsagt, som er trådens tema. Du tar det personlig, og når jeg poengterer at du nettopp tar det personlig, som jo er et symptom på diagnosen din, kaller du meg giftig. Hva om du kan lese de første innleggene mine UTEN å tro det handler om deg spesifikt?

Jeg synes ekstremt synd på dere som sliter med denne diagnosen. Min eks slet noe voldsomt, og hadde traumer som gikk inn i hodet på han og gav han helt vanvittig med vanskeligheter og reaksjoner. Han kunne koble helt ut, og bare gå i "klikk-modus". Jeg brukte år av livet på å hjelpe og forstå, og ble helt nedbrutt selv. Så til slutt forsøkte jeg å sette grenser for meg selv, og rett og slett si at "ja, du er syk og trenger støtte, jeg ser du har det vondt, men jeg er ikke kapabel til å gi deg det du trenger. Det ødelegger meg å være en del av dette, jeg blir påvirket av dine opp og nedturer, og trenger et mer stabilt liv før jeg mister meg selv helt i denne sykdommen."

Da kom diskusjonen med "du sier jeg ødelegger deg, du ødelegger meg når du drar fra meg, hadde du bare elsket meg hadde du blitt for å gi meg trøst, hadde du bare holdt ut så hadde jeg blitt bedre, at du vil forlate meg gjør meg sykere" og så videre. Det tok mange forsøk hvor jeg da knakk og "ja jo, jeg skylder deg jo å prøve litt til, det er du som har det vondt her". Når jeg forsøkte å lese meg opp på hvordan man kunne fungere i forhold sammen, og lære bort hvordan det påvirket meg, kom reaksjoner slik som din her. Med "du beskylder meg for ditten og datten" osv. Alt ble tatt personlig. Det var helt umulig å vite når jeg møtte han "klar og oppegående" og når jeg møtte han "redd, traumatisert og irrasjonell". 

Tok jeg opp at jeg skulle ønske han prioriterte oss litt mer før hobbyen sin, som han gjerne ble litt for oppslukt i (slik at han glemte alt annet), så ble han sur og "du vil at jeg skal kutte ut hele hobbyen, jeg skal ikke få ha noe som gleder meg, du vil ikke at jeg skal gjøre noe annet enn å være med deg du". Det var ganske umulig å diskutere, fordi han gjorde nettopp slik, overtolket, tok det mer negativt enn det var ment, tok det personlig, og gikk helt i forsvar. Det var aldri mulig å forstå at jeg feks mente at han kunne bruke en time på hobbyen daglig, men ikke femten i strekk. Han forstod ikke at jeg mente mellomting, for det eksisterer ikke for han. 

Som jeg skrev i innlegget der du mener jeg har "anklaget deg for psykisk vold og ødelegge andres liv", så vil en borderline virke inn på en partner på samme måte som en psykopat eller narsissist, selv om en borderliner absolutt ikke er ond. Det er sykdom som gir en slik opp og nedtur i følelsene, og det er det som er tungt. Å måtte veie ordene sine er slitsomt. Å hele tiden måtte forklare seg etterpå fordi ting ble tolket mer negativt enn det var, er slitsomt. Over tid vil man miste seg selv, fordi alt i hverdagen handler om å ta hensyn til den andre. At en med EUPF har det vondt er jo et faktum. Men at en med EUPF ødelegger mennesker i nære relasjoner med sin sykdom er også et faktum. Selv om en med EUPF ikke mener det, eller er ondskapsfull som en psykopat, så vil virkningen av sykdommen påvirke negativt slik at andre må trå på eggeskall. Det ligger jo i sykdommens beskrivelse, det er ingen hemmelighet at ting oppfattes fryktelig svart hvitt for en med borderline. 

Og når man diskuterer dette slik generelt, så er det vanskelig når du da påstår etterpå at jeg anklager DEG for psykisk vold. Det finnes selvsagt unntak, og jeg vet ingenting om din situasjon. I tillegg sier du jo at du isolerer deg, så du er vel ikke i et forhold heller? Hvordan kan jeg da anklage deg for det? 

Er det en sykdom jeg gjerne skulle gitt lindring til er det nettopp dere med slike traumebaserte personlighetsforstyrrelser. Jeg har sett på nært hold hvor tungt og vanskelig det er. Men jeg fraråder samtidig absolutt alle å noensinne gå inn i et forhold med de som har en slik personlighetsforstyrrelse. Fordi man blir ødelagt selv. Jo mer man bryr seg, jo mer empati man føler, jo mer blir man revet i to. Man ønsker å trøste og trygge den syke, men forsvinner selv.

Anonymkode: a773c...9e8

  • Liker 5
  • Hjerte 2
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du virker en del mer aggressiv og uten kontroll over egne følelser enn jeg med bp er. Det er jo litt artig. 

Og jeg tror ikke du helt har forstått hva jeg prøver å si. 

Bp er et handikapp. En med bp som er klok og/eller har gått i terapi vet hva hen trenger av tilrettelegging. Det kan f.eks være at partner har telefonen på lyd slik at hen er enkel å få tak i. 

Å sitte i rullestol er et handikapp. Tilrettelegging partner kan gjøre er å ikke legge rot på gulvet. 

Bp er en sykdom som behøver tilrettelegging. 

Ikke alle kan være sammen med syke mennesker. Om det er de med psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Og det er helt greit. Men ansvaret ligger på dere friske også - ikke lov gull og grønne skoger om dere vet dere ikke mestrer det. 

Det er så mye snakk om hvor fæle vi er, men jeg vil snu det på hodet. Fordommer og kunnskapsløshet fra familie, venner og partner gjør sykdommen verre. 

Dere med bp skjønner hva jeg mener her. 

Jeg har som sagt bp. Ser du at jeg holder meg rolig selv om jeg ikke likte svaret ditt så godt? 

Jeg er ganske smart. Jeg har gått i terapi. Jeg har en klok og snill mann. Jeg er voksen. 

Jeg har ikke utagert på åresvis. 

Verken du eller andre pårørende behøver å like det jeg skriver. Jeg prater til mine medmennesker med bp. 

Dere har et handikapp. Finn ut hva dere trenger, for få andre vil gi dere det. Lev livet sakte. Gå i terapi. Og øv hver fordømte dag. 

Når du har gjort ditt aller beste kan du se deg om etter en partner. Og se etter en klippe av et menneske. Og ett som også trenger deg. 

Ikke gi opp. Folk er fulle av dritt og kaller oss psykopater. Snu ryggen til de. 

 

 

 

Anonymkode: b0114...de5

Hvis man ikke har utpregede symptomer lenger, som skaper problemer på flere områder i livet, så kvalifiserer man jo ikke lenger til diagnosen. Kanskje har du gått nok i terapi og hatt et trygt nok liv til at du ikke hadde kvalifisert til diagnosen i nåværende situasjon?

Anonymkode: a773c...9e8

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 hours ago, AnonymBruker said:

. Men jeg fraråder samtidig absolutt alle å noensinne gå inn i et forhold med de som har en slik personlighetsforstyrrelse. Fordi man blir ødelagt selv. Jo mer man bryr seg, jo mer empati man føler, jo mer blir man revet i to. Man ønsker å trøste og trygge den syke, men forsvinner selv.

Hvordan kan du egentlig det? Er det kun ut fra egen erfaring du gir et så absolutt råd? Det kan du ikke. Vi med bp er ganske forskjellige og våre partnere er forskjellige. Alle er ikke akkurat som deg og din mann. 

Jeg er gift. Jeg har bp. Men jeg er så mye mer enn det. Jeg har interesser og hobbier. Og jeg har en hjerne å tenke med. Jeg oppfører meg ikke som en idiot 24/7.

Min mann er en rolig mann som har opplevd tøffe ting selv. 

Han har sett meg utagere. Jeg har grått i timesvis mange, mange ganger. Jeg har noen få ganger selvskadet. Jeg har knust ting. 

Men jeg har aldri noensinne brukt vold mot han, fysisk eller psykisk, eller mot hans eiendeler. 

Han sier: det er bare deg selv du er jævlig mot. Og han sier: du får bedre og bedre kontroll. 

Min mann er fysisk og psykisk frisk. Han kan dra ut uten meg. Han kan bruke all tid han ønsker på sin hobby. Min mann får mye mer tillit enn de fleste mannfolk. 

Han tok noen harde økter tidlig i forholdet og har blitt belønnet med frihet og lojalitet fra ei kone som elsker han. 

Det blir sagt at vi med bp er svart hvitt-tenkere. Men her er det du som er veldig svart hvitt. Jeg peker på nyanser. 

Du hadde det tøft og det var ikke bra for deg. Men her ser du og andre hva jeg mener med at dere som ikke håndterer bp må slutte å være sammen med oss. Dere gjør dere selv syke og den med bp sykere. 

Og når du ikke kunne fatte og begripe hvordan du kunne hjelpe best gikk din mann i full panikk. Jeg skjønner det og det er jævlig for dere begge. 

Det er bare noen råskinn av noen mennesker som kan være sammen med oss med bp. 

Og så må folk slutte med å gjenta til det kjedsommelige at folk med handikappet bp er psykopater som ødelegger andre og ikke fortjener å bli elsket. 

Hold opp et speil liksom. 

Anonymkode: b0114...de5

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har det og vært sammen med mannen i 19 år 🙂 Vi har det perfekt sammen. Krangler sjeldent. Jeg har ALDRI utøvt psykisk og fysisk vold mot noen. Mitt store problem med denne psykdommen er at den gjør meg til introvert 🤭😜 Ikke alle med denne personlighetsforstyrrelsen er jævlige. Den er like forskjellig som folk er 🙂 

Endret av mjau87
  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvis man ikke har utpregede symptomer lenger, som skaper problemer på flere områder i livet, så kvalifiserer man jo ikke lenger til diagnosen. Kanskje har du gått nok i terapi og hatt et trygt nok liv til at du ikke hadde kvalifisert til diagnosen i nåværende situasjon?

Anonymkode: a773c...9e8

Det vet jeg ærlig talt ikke så mye om. Men jeg tror nok min bp ligger der inne, og ulmer. Jeg er føre var. Om f.eks min mann skulle være utro kan jo det utløse gamle symptomer. Men jeg vet ikke. Bank i bordet🤭

Anonymkode: b0114...de5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er bare noen råskinn av noen mennesker som kan være sammen med oss med bp. 

Anonymkode: b0114...de5

Greit nok, eller motsatt at folk med bp må velge partnere med omhu. 

Anonymkode: 7734e...77f

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil skyte inn noe angående denne typen personlighetsforstyrrelse og lignende, en ting er at vi er sånn og sånn å leve med, men jeg har gått i terapi i mange år, tenkt og reflektert mye. Jeg har innsett at noen av mine verste år var med folk som, ikke bare fremprovoserte, men også etterpå straffet meg for det. De kalles medavhengige, sa psykologen min, og de finner ofte folk med store problemer, fyrer de opp, og så lever ut seg selv på det, eller bare finner folk med problemer for å eksistere selv.

Jeg vet at jeg var ille i lange perioder, men jeg ser nå også at jeg var med folk som hadde som mål å holde meg sånn, så det er og en ting. 

Anonymkode: 96fdb...5ad

  • Liker 5
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker ei med borderline og det er utrolig, utrolig vanskelig. Hun er to personer, den ene er varm og god og trygg, og den andre er et lite barn som er uendelig redd og reagerer på de mest absurde måter med null selvkontroll og har ingen empati eller sympati for andre. Det er kun hun som betyr noe (når hun har meltdowns) og hun finner på ting som aldri har skjedd. Det er helt absurd. Løsningen hennes er alltid å flykte, slå opp, dra, ikke ta telefonen etc. Det er som å forholde seg til et skadet barn.

Jeg har alltid vært veldig snill og tålmodig med henne så vi har det bra når hun er "normal" og selv når hun har utbrudd er hun aldri slem mot meg. Ikke med vilje i alle fall, men det er jo psykisk vold med push-pull og alt det andre hun mer eller mindre ubevisst gjør. Jeg blir ødelagt av det selv, og hun har allerede ødelagt meg en del tror jeg. Da jeg innså det var det for sent, og spørsmålet nå er om jeg bare vil bli mer og mer ødelagt, eller om vi kan klare å rette opp noe.

Hvis jeg hadde visst dette på forhånd hadde jeg ALDRI hatt noen relasjon til henne, men jeg fikk og har veldig sterke følelser som gjør det utrolig vanskelig å gå, og jeg vil jo aller helst hjelpe oss begge.

Jeg tror det er umulig å ikke bli skadet av et nært forhold med noen med borderline. Det er på en måte smittsomt.

Når alt er bra har vi det helt fantastisk sammen, og en type nærhet som jeg aldri har opplevd med noen andre, men det kan virkelig være et mareritt som tynnsliter alle nerver og gir meg følelser jeg ikke visste jeg hadde...

Anonymkode: 985cf...cf9

  • Liker 2
  • Hjerte 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Fraråder det på det sterkeste!!

Borderliner og narsissist folk er ufattelig umulig å leve med. Eller være venn  med.  Tok endelig beslutning om å kutte alle bånd til en venn med diagnosen. 

Jeg får frysninger av å lese innlegg til personer med Borderline her inne.

Jeg har ikke noe tro på at en med disse diagnosene kan bli bra!

Klassisk borderliner + narsissist: 

Amber Heard.

Anonymkode: 47244...7c3

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Iiik. Her var det mye forskjellig å lese.

Jeg har diagnosen, men er nok en av de med størst selvinnsikt jeg vet om. Jeg har vært i langvarig forhold (17 år), og så lenge jeg blir elsket, og vi har en likeverdig relasjon, er det ikke til hinder for forholdet. 

Derimot, hvis jeg blir bortprioritert, og føler at partner ikke verdsetter meg, er forholdet høyturbulent.

Det var noen som nevnte at det gikk mest negativt utover partner. Det er IKKE tilfellet i min situasjon. Jeg sliter med en intens uro konstant, i dårlige perioder. Har mye angst, og stresser vanvittig. Livet er flatt, og ingenting gir meg noe. Unntatt det å føle på kjærlighet. Jeg higer etter de store følelsene, og som regel er det det jeg oppnår. Enten det er topp eller bunn. Slitsomt! Men for partner vil jeg helst skjule svakhetene. Derfor er det også gjerne veldig sjokkerende og skremmende når jeg får utbrudd/anfall (sinne/sorg/angst osv). Følelser er så helt ut av proporsjoner SVÆRE og ALTOPPSLUKENDE!

Phew

Anonymkode: 8f742...433

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 hours ago, AnonymBruker said:

Greit nok, eller motsatt at folk med bp må velge partnere med omhu. 

Anonymkode: 7734e...77f

De med bp har ikke lært noe om å velge en god partner. Slik som jeg ble som liten seksuelt misbrukt av min mor - med tvang og vold. Jeg nevnte det tidlig i tråden. 

Som ung kunne jeg ingenting om sunne og normale reaksjoner. Vold var kjærlighet og kjærlighet var vold. 

Så jeg endte ofte opp med slemme menn. Rusmisbrukere, dealere, kriminelle og narsisister. 

Disse forsterket mitt bp og retraumatiserte meg. Med å f.eks voldta meg eller stenge meg ute i minusgrader. 

Snille menn trodde jeg ikke på. Jeg var søppel så hvorfor skulle de bry seg med meg? 

Så da ligger det et stort ansvar på dere friske. 

Fordi: misbruk av barn er tabu. Den misbrukte forteller sjeldent om det. Psykisk sykdom er tabu. Og så er det alle fordommene. Se bare i tråden hvordan vi med denne lidelsen blir omtalt? 

Så samfunnet bryr seg fint lite om misbrukte barn, og som voksne får vi høre at vi er slemme psykopater som spiser sjeler. 

Da er det minste det dere friske kan gjøre er å si takk, men nei takk. 

For dere hører jo ikke etter. Jeg har skreket og grått så fryktelig mange ganger, GÅ FRA MEG! 

Men så blir dere fordi jeg gråter som et misbrukt barn at dere ikke må gå. Narsisister føler at de har vunnet, og dere vanlige blir trukket inn i de traumene min mor skapte. 

Men jeg visste ALLTID at det var best om dere gikk. 

Du ser mekanismen her? Og du ser hvorfor? 

Skal vi si det slik at hovedansvaret ligger på dere friske? La oss være til vi 35+ (som en nevnte tidligere i tråden)?

 

Anonymkode: b0114...de5

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 5.23):

Jeg har bp. Og jeg har som andre mennesker med handikapp forventninger til at jeg blir tatt hensyn til og at mine tilrettelegginger blir respektert. 

Jeg er ikke dum. Jeg er heller ikke en lidelse. Men jeg har en sykdom som gir meg visse symptomer. 

Min mann tar hensyn til min lidelse. Han trigger meg ikke for han kjenner mine triggere. Alle sammen. Mister jeg kontroll på mine følelser passer han på å ikke gi meg dårlig samvittighet. For som de med bp vet, da blir det enda verre. Min mann er en sterk og tøff mann som trygger meg. Og han er trygg på meg også. Han kan fint tulle med meg og utfordre meg. 

Så at alt ansvar ligger på oss med bp er jeg ikke med på. At vi skal bli behandlet dårlig fordi vi er funksjonshemmede er forkastelig. Mye av utagering kommer av at vi ofte tenker så dårlig om oss selv at vi velger partner på nederste i hylle. 

Vi med bp er forskjellige personligheter. Som alle andre. Men vi er redde og vi vet ikke hvordan vi skal håndtere frykten. Ofte har vi blitt utsatt for grov omsorgsvikt som barn. Så det burde ikke være så komplisert å forstå for en partner. 

Vi er som små barn når det står på. Får vi en meltdown gå inn å trygg med en gang. La bp-personen få hulke fra seg, så skåner du både deg selv og husgeråd. 

Så den som skal leve med sykdommen bp må være voksen, klok og sterk. 

 

Om meg: jeg er 40+ og har gått i terapi. 

 

 

Anonymkode: b0114...de5

Har du lyst til å fortelle litt mer om hvordan det er å ha BP? Hva det resulterer i og hvordan du er som person og i forholdet? Hvilke ting trigger deg?

Anonymkode: cb6aa...e78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 7.45):

Jeg har bp av den grunn min mor mishandlet meg sadistisk seksuelt. Da jeg var ung ble jeg behandlet dårlig av mine kjærester. Når en blir skammet fremfor trøstet er veien kort til selvskading. Eller meltdowns. Fortvilelsen over å ikke få omsorg blir så enorm at en får panikk. Og det kommer seg til uttrykk på mange forskjellige måter. Også i vold mot seg selv, andre eller døde ting. 
 

Anonymkode: b0114...de5

Jeg har klippet litt i innlegget ditt, men jeg ville bare si takk for at du delte dette. Alt sammen, men spesielt den delen jeg har uthevet med tykk skrift. 

Har opplevd det samme i voksen alder, fra en partner. Jeg forsto at partneren min hadde en form for glede ved det hen gjorde mot meg, men klarte ikke å komme meg unna situasjonen. Til slutt kollapset jeg fullstendig.

Har følt meg veldig alene om dette, men det hjalp litt å lese innlegget ditt. ❤️

Nå er jeg diagnostisert med en angstlidelse, men jeg tenker at jeg har en del symptomer som sammenfaller med BPF. Men en av mine nærmeste (som har jobbet som ufaglært i psykiatrien) mener at jeg er for «mild». Jeg kan bli veldig fortvilt, men sjelden utagerende eller sint. Det ender ofte med at jeg isolerer meg. Er ikke redd for at partner skal forlate meg, eller være utro. Kanskje noen som er diagnostisert med borderline kan fortelle meg om de kjenner seg igjen i dette?

Min største frykt er at jeg skal påføre min nye partner noen traumer eller belastninger på grunn av det som tidligere har skjedd med meg 😔

Anonymkode: 06f1e...21b

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, AnonymBruker said:

Har du lyst til å fortelle litt mer om hvordan det er å ha BP? Hva det resulterer i og hvordan du er som person og i forholdet? Hvilke ting trigger deg?

Anonymkode: cb6aa...e78

Det kan jeg godt. Jeg kan fortelle om da jeg var sammen med en narsisistisk rusmisbruker og om nå med min rolige ektemann. 

Jeg er først og fremst en helt vanlig person. Det er ikke noe spesielt med meg. 

Sammen med den slemme mannen utagerte jeg voldsomt. Jeg var notorisk utro. Sikkert 20 forskjellige menn, kvinner, trans. Jeg drakk ofte og til jeg fikk black out. Jeg løy mye. Jeg kjørte alt for fort. Jeg slåss med fremmede på byen. Jeg selvskadet. Jeg tok ikke vare på egen hygiene. Jeg hylte og skreik MYE. Jeg var fullstendig ute av kontroll disse årene. 

Min eks hadde nok sin cluster b han også. 

Det som trigget meg: han gjorde det slutt flere ganger i uka. Han gjemte flere kilo hasj under senga mi (jeg hater dop). Han låste meg ute i bare undertøy i bare minusgrader. Han nektet ofte å prate til meg. Holdt meg våken om natta og sleit meg ut med kjefting. Slike ting. 

Jeg skulle jo ha gått fra han, men han var veldig bevisst på at jeg var livredd for at jeg skulle bli forlatt. Han kosa seg med å spille på frykten min. Han fikk meg til å gjøre seksuelle ting jeg ikke ville (så klikka jeg etterpå). 

Min snille mann som bare tar noen øl nå og det er helt annerledes med han. 

Fordi jeg gikk i terapi og jeg bodde alene i 10 år. Jeg ble over 40 år før jeg traff han. 

Jeg utagerte en del i begynnelsen. Det var mye gråt og hulking i timesvis. Det har vært en episode med selvskading. Og jeg spurte sikkert 10 ganger om dagen om han var glad i meg. 

Å bli sammen med en snill mann utløste en alvorlig depresjon. Jeg ble innlagt og fikk antidepressiva. Etter ett år gikk det bedre. 

Triggerne med han var når han var ute og glemte å sette mobilen på lyd. Da kunne jeg ringe 30 ganger minst og kjefte masse på sms. 

Jeg har også problemer med å bli vekket av et menneske, nå han. Da kunne jeg få raserianfall. 

Altså en alt for kraftig reaksjon på filleting. 

Å ha bp som ung er veldig ensomt. Jeg hadde kronisk angst. Jeg var fryktelig redd hele tiden. Jeg fikk mange betennelser i kroppen. Og jeg hadde tankekjør. Jeg tror all den psykiske og fysisken smerten gjør at det tipper over i panikk. Jeg klarte ikke å tenke skikkelig. 

Og når det er så vondt alt endte jeg i et dilemma og i en tankefeil i mitt første forhold. 

Dilemma: skal jeg slippe å være ensom, sammen med en mishandler. Eller skal jeg være ensom uten å bli mishandlet. 

Tankefeil: jeg er søppel og dette er den beste mannen jeg kan finne. 

Det blir MYE hyl og skrik av noe slikt. 

Med min snille mann dirret jeg konstant av angst.  

Til slutt: veldig snille menn som jeg datet da jeg var i starten av 20-åra ga jeg grov juling. Jeg var ei slik som andre i tråden advarer mot. 

Og jeg har vært skikkelig stygg med tidligere venner. 

Dette ble litt rotete. Håper du finner noe for deg fornuftig i innlegget. 

Anonymkode: b0114...de5

  • Liker 1
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 10.2.2023 den 22.17):

Det viktigste må være at de ikke får barn.

Anonymkode: a394e...db4

Jo dd kan jo det, hvorfor kan de ikke få barn?

Anonymkode: aef95...5a7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...