Hvordan leve med borderline personality disorder i forhold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Påvirker andre rundt seg? Diagnosen blir som regel fulgt av store angstplager, der relasjoner er særlig krevende. Som er person med diagnosen er min løsning å isolere meg. Det er neppe en uvanlig løsning og da blir det svært sårende å høre at man ødelegger livet til andre mennesker. Når jeg er sammen med andre, får jeg mye angstsymptomer og føler meg stresset og emosjonelt presset. Det føles som det bikker meg ut likevekt 

Anonymkode: 7c75f...9f4

Det er ingen motsetning mellom å selv ha det vondt og å potensielt såre andre. Snarere tvert imot, det er vel sjeldent sånn at den som utagerer o.l. har det fint med seg selv. 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2023 den 10.38):

Det kommer veldig an på hvor fungerende vedkommende er. Jeg ville ikke vært i forhold med meg for 10-20 år siden. Men nå er det flere år siden diagnosen ble fjernet og jeg har utallige mestringsstrategier til å ikke bli så på bærtur som tidligere. Har hatt de samme vennene i 12-17 år, bodd sammen sted i årevis. Lever så stabilt at det er nesten komisk å tenke på at jeg var emosjonelt ustabil i yngre dager. Men trodde i mange år at jeg ikke kom til å kunne være i forhold.

Anonymkode: 2ad16...c46

Samme historie med meg. Var helt på viddene for 10 år siden. Var i et toxic forhold med en som også var "skadet".

Fant meg etter hvert en stabil, oppegående mann som hadde en helt vanlig og sunn barndom. Det skulle vise seg at han var den som fikk meg for første gang til å virkelig kjempe. Kjempe mot mine demoner, mot mine toxic personlighetstrekk og for forholdet. Han ga meg faktisk konsekvenser for oppførselen min.

Nå har vi en familie sammen. Det eneste jeg merker nå er at kriser er veldig overveldende for meg, men klarer i større grad å stå i de vanskelige følelsene nå enn før. 

Så det er mulig. Vil si jeg er høyt fungerende person med borderline. 

Anonymkode: b7ea1...c05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Påvirker andre rundt seg? Diagnosen blir som regel fulgt av store angstplager, der relasjoner er særlig krevende. Som er person med diagnosen er min løsning å isolere meg. Det er neppe en uvanlig løsning og da blir det svært sårende å høre at man ødelegger livet til andre mennesker. Når jeg er sammen med andre, får jeg mye angstsymptomer og føler meg stresset og emosjonelt presset. Det føles som det bikker meg ut av likevekt. Isolasjon demper angstsymptomene og gjør meg følelsesmessig mer stabil, men leder og til at andre symptomer forverres som depresjon og selvskadende adferd. Det er sjeldent jeg åpner for nære vennskap og kjærlighetsforhold fordi venner og kjærester ofte er flyktige relasjoner for alle og i allefall for meg. Det koster rett og slett mye mer enn det smaker. Jeg får det vanskeligere og vanskeligere jo nærmere noen kommer meg, bikkes helt ut av likevekt og ønsker vanligvis å dø når jeg blir avvist. Vil si jeg betaler relativt dyrt får å angivelig ødelegge andres liv. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

Nå har ikke jeg sagt at du ødelegger andres liv. Og jeg skjønner at det er vondt å høre det her på KG og i omgangskretsen din. Det er uansett sant at en som er uemosjonell ustabil kan være utfordrende å være med. Selv om det er ikke er slemt ment, og selv om det er vondt å høre. Det er f.eks sant at faren min har måne og ølvom. Han hadde blitt lei seg om jeg sa det til han. Men det er jo likevel sant.

Anonymkode: 2f0be...7ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Samme historie med meg. Var helt på viddene for 10 år siden. Var i et toxic forhold med en som også var "skadet".

Fant meg etter hvert en stabil, oppegående mann som hadde en helt vanlig og sunn barndom. Det skulle vise seg at han var den som fikk meg for første gang til å virkelig kjempe. Kjempe mot mine demoner, mot mine toxic personlighetstrekk og for forholdet. Han ga meg faktisk konsekvenser for oppførselen min.

Nå har vi en familie sammen. Det eneste jeg merker nå er at kriser er veldig overveldende for meg, men klarer i større grad å stå i de vanskelige følelsene nå enn før. 

Så det er mulig. Vil si jeg er høyt fungerende person med borderline. 

Anonymkode: b7ea1...c05

Ja min mann er ikke veldig god på å håndtere kriser heller, men samtidig kommer det veldig an på krisen. Han opplever problemer oss mellom som ekstremt vanskelig, men så lenge det er mer eksterne kriser kan han også være min bauta. Stress håndterer han også ganske dårlig, men stadig bedre, for han har fått mye bedre selvtillit på mange områder. Jeg biter heller ikke på når han blir noe urasjonell og urimelig fordi han stresser, men gir klar beskjed om at dersom han vender noe mot meg må han takle det alene. Da trekker jeg meg bort. Jeg er ikke hans søppelbøtte for det han ikke takler godt. Jeg står ved hans side gjennom utfordringer kun om han oppfører seg bra. Om ikke finner jeg på noe annet, utenfor hans gugge. 

Mye av årsaken til at jeg, og vi, håndterer dette bra er nok også at jeg står sterkt i meg selv, setter grenser og at han har stor respekt for hva jeg ikke finner meg i. Han må ta ansvar for å håndtere seg selv godt. Samtidig står jeg også sterkt når han blir så direkte redd at han helt mister det. Da kan jeg hanke ham inn igjen på kort tid. Jeg aksepterer at han har en lidelse og traumer som innimellom tar helt styringen, og at han da ikke er i stand til å tenke rasjonelt. Dette skjer imidlertid ikke oftere enn at det er til å takle. Spesielt når jeg vet hvordan jeg skal takle det. Jeg vet jo at han da er redd. Kun redd. 

Jeg synes egentlig ikke det er så veldig spesielt å leve med. Jeg har ikke borderline, men det hender da virkelig at jeg blir satt ut av ting og "mister det" i sjokk, raseri og redsel også. Det er ikke slik at det bare går en vei å måtte vise forståelse og "hanke inn"/roe ned. Ikke slik at mine ekser, som var uten diagnose, alltid var tilstrekkelige og rasjonelle heller. Fordelen i dette forholdet er den fullstendige åpenheten om hva som er vanskelig og hvorfor, og forståelsen for hvorfor ting innimellom blir vanskelig. Jeg visste ofte ikke hvorfor mine ekser ble såre, sure, vrange eller avvisende, mens min mann er som en åpen bok. Jeg trenger aldri å lure på hva han tenker, føler, mener eller synes er utfordrende. 

Om han ikke hadde hatt stor respekt for meg, eller egentlig ikke elsket meg/brydde seg om hvordan jeg har det og tar ting ville det nok ikke fungert. Min mann har et langt forhold bak seg før meg, og jeg måper når han forteller om diverse i det forholdet. Det utviklet seg til å bli et forhold der de virket å gå inn for å bryte hverandre ned. De var unge, sier han, men det unnskylder ikke hvor toxic det forholdet ble. Det handler nok mye om hvor galt ting kan gå dersom en med borderline ikke har respekt for sin partner, selv om hun virker å ha blitt tilsvarende "gal". Man kan nok bli det, om man ikke står sterkt i seg selv. 

Ingen bør vel egentlig være i et forhold der de ikke har tilstrekkelig kjærlighet og respekt for sin partner, men folk med borderline bør nok definitivt ikke være det. Da er det nok for enkelt å slippe sine demoner løs for ofte. 

Anonymkode: 24b1a...f26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Påvirker andre rundt seg? Diagnosen blir som regel fulgt av store angstplager, der relasjoner er særlig krevende. Som er person med diagnosen er min løsning å isolere meg. Det er neppe en uvanlig løsning og da blir det svært sårende å høre at man ødelegger livet til andre mennesker. Når jeg er sammen med andre, får jeg mye angstsymptomer og føler meg stresset og emosjonelt presset. Det føles som det bikker meg ut av likevekt. Isolasjon demper angstsymptomene og gjør meg følelsesmessig mer stabil, men leder og til at andre symptomer forverres som depresjon og selvskadende adferd. Det er sjeldent jeg åpner for nære vennskap og kjærlighetsforhold fordi venner og kjærester ofte er flyktige relasjoner for alle og i allefall for meg. Det koster rett og slett mye mer enn det smaker. Jeg får det vanskeligere og vanskeligere jo nærmere noen kommer meg, bikkes helt ut av likevekt og ønsker vanligvis å dø når jeg blir avvist. Vil si jeg betaler relativt dyrt får å angivelig ødelegge andres liv. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

Du poengterer jo det jeg sier her. Og ja, din angst, dine vonde tanker, ditt ønske av å ville dø når du blir avvist "ødelegger" andres liv. Er du i en nær relasjon med noen slik at de må leve med dine problemer (som selvsagt er kjempevonde for deg selv), så vil de bli påvirket på samme måte som de ville blitt påvirket av psykopater og narsissister. 

Man tilpasser seg partneren, forsøker å ikke trigge, lærer seg mønstre som ikke får partneren ut av likevekt. = man mister seg selv fordi man vil ta hensyn til en svært syk partner. 

At du betaler dyrt for å ødelegge andres liv gjør vel ikke ødeleggelsen mindre ille for de rundt deg? Det er jo nettopp det jeg sier, det er VERRE å leve med noen som er EUPF/borderline, fordi man samtidig synes synd på den personen. Å vite at partneren har det vondt, samtidig som man selv blir ødelagt gir et kjempevanskelig dilemma. Man rives mellom å velge den syke partneren (støtte denne, tilpasse seg, forsøke å få det til å funke), eller å velge seg selv (avslutte forholdet og puste ut).

Det er svært mange tilfeller av psykisk vold der partneren er syk, ikke ond. Jeg har selv opplevd det. Jeg synes så utrolig synd på min partner, og min omsorgsevne og moral tilsa at jeg selvsagt skulle ta vare på han. Men jeg ble så ekstremt ødelagt av dette, det å hele tiden veie ting man sier og gjør, måtte tåle sinne eller redsel eller ønsker om å dø fordi noe kom ut feil, eller fordi man var åpen om at man tvilte på forholdet. Det er så ekstremt mange og sterke følelser for en borderline, og dette gjør det til et kaos å leve med for andre.

Selvsagt intenst vondt for den som ER syk, men som nevnt over her er ikke det noen motsetning til at det også er intenst vondt (og ødeleggende) for den som er nær den syke. 

Anonymkode: a773c...9e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du poengterer jo det jeg sier her. Og ja, din angst, dine vonde tanker, ditt ønske av å ville dø når du blir avvist "ødelegger" andres liv. Er du i en nær relasjon med noen slik at de må leve med dine problemer (som selvsagt er kjempevonde for deg selv), så vil de bli påvirket på samme måte som de ville blitt påvirket av psykopater og narsissister. 

Man tilpasser seg partneren, forsøker å ikke trigge, lærer seg mønstre som ikke får partneren ut av likevekt. = man mister seg selv fordi man vil ta hensyn til en svært syk partner. 

At du betaler dyrt for å ødelegge andres liv gjør vel ikke ødeleggelsen mindre ille for de rundt deg? Det er jo nettopp det jeg sier, det er VERRE å leve med noen som er EUPF/borderline, fordi man samtidig synes synd på den personen. Å vite at partneren har det vondt, samtidig som man selv blir ødelagt gir et kjempevanskelig dilemma. Man rives mellom å velge den syke partneren (støtte denne, tilpasse seg, forsøke å få det til å funke), eller å velge seg selv (avslutte forholdet og puste ut).

Det er svært mange tilfeller av psykisk vold der partneren er syk, ikke ond. Jeg har selv opplevd det. Jeg synes så utrolig synd på min partner, og min omsorgsevne og moral tilsa at jeg selvsagt skulle ta vare på han. Men jeg ble så ekstremt ødelagt av dette, det å hele tiden veie ting man sier og gjør, måtte tåle sinne eller redsel eller ønsker om å dø fordi noe kom ut feil, eller fordi man var åpen om at man tvilte på forholdet. Det er så ekstremt mange og sterke følelser for en borderline, og dette gjør det til et kaos å leve med for andre.

Selvsagt intenst vondt for den som ER syk, men som nevnt over her er ikke det noen motsetning til at det også er intenst vondt (og ødeleggende) for den som er nær den syke. 

Anonymkode: a773c...9e8

Rart du er så bekymret for at jeg skader andre, mens det er fritt frem for deg å anklage meg for psykisk vold og ødelegge andres liv på grunnlag av en diagnose.

Anonymkode: 7c75f...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er fritt frem for deg å anklage meg for psykisk vold og ødelegge andres liv på grunnlag av en diagnose.

Anonymkode: 7c75f...9f4

Ingen her sier at du personlig ødelgger noe som helst. Bare at det å ha det vondt selv, ikke gjør at ikke andre også kan lide skade. Det spiller egentlig ikke så store rolle om man påføres smerte "med vilje" eller ikke, det å leve tett på er uansett krevende. 

 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

Jeg har bp. Og jeg har som andre mennesker med handikapp forventninger til at jeg blir tatt hensyn til og at mine tilrettelegginger blir respektert. 

Jeg er ikke dum. Jeg er heller ikke en lidelse. Men jeg har en sykdom som gir meg visse symptomer. 

Min mann tar hensyn til min lidelse. Han trigger meg ikke for han kjenner mine triggere. Alle sammen. Mister jeg kontroll på mine følelser passer han på å ikke gi meg dårlig samvittighet. For som de med bp vet, da blir det enda verre. Min mann er en sterk og tøff mann som trygger meg. Og han er trygg på meg også. Han kan fint tulle med meg og utfordre meg. 

Så at alt ansvar ligger på oss med bp er jeg ikke med på. At vi skal bli behandlet dårlig fordi vi er funksjonshemmede er forkastelig. Mye av utagering kommer av at vi ofte tenker så dårlig om oss selv at vi velger partner på nederste i hylle. 

Vi med bp er forskjellige personligheter. Som alle andre. Men vi er redde og vi vet ikke hvordan vi skal håndtere frykten. Ofte har vi blitt utsatt for grov omsorgsvikt som barn. Så det burde ikke være så komplisert å forstå for en partner. 

Vi er som små barn når det står på. Får vi en meltdown gå inn å trygg med en gang. La bp-personen få hulke fra seg, så skåner du både deg selv og husgeråd. 

Så den som skal leve med sykdommen bp må være voksen, klok og sterk. 

 

Om meg: jeg er 40+ og har gått i terapi. 

 

 

Anonymkode: b0114...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi med bp er forskjellige personligheter. Som alle andre. Men vi er redde og vi vet ikke hvordan vi skal håndtere frykten. Ofte har vi blitt utsatt for grov omsorgsvikt som barn. Så det burde ikke være så komplisert å forstå for en partner. 

Anonymkode: b0114...de5

Omsorgssvikt er jo nettopp vanskelig og komplisert å forholde seg til. Jeg pleide gjerne å våkne av at min eks hadde mareritt, eller måtte forholde meg til hans meltdowns eller at han sona ut. Og han var vel først og fremst "bare" deprimert, det var mora som hadde (ubehandlet) bp. 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Omsorgssvikt er jo nettopp vanskelig og komplisert å forholde seg til. Jeg pleide gjerne å våkne av at min eks hadde mareritt, eller måtte forholde meg til hans meltdowns eller at han sona ut. Og han var vel først og fremst "bare" deprimert, det var mora som hadde (ubehandlet) bp. 

Anonymkode: 7734e...77f

Det er ikke vanskelig for alle. Jeg kan ta noen eksempler: 

Man kan ha egen erfaring eller er eller har vært tett på noen med erfaring. Eller kanskje en jobber eller har jobbet i psykiatrien. Eller kanskje vedkommede er interessert traumers påvirkning av sinnet og slik har tilegnet seg kunnskap. 

Disse tar konsekvenser av omsorgsvikt for hva det er - den som har symptomer er helt uten skyld. Og sånn er det bare. Vi er hundretusner i dette landet som har blitt mishandlet. Det er faktisk helt vanlig. Og noen har blitt kronisk syke. 

Men det er klart at for de aller fleste blir mareritt, meltdowns og utzooming ikke akseptabelt. Da må forholdet avsluttes straks. En partner som ikke evner å stå i det men heller påfører den syke skyld og skam må holde seg langt unna. Dere gjør den syke enda sykere. Også på lang sikt. 

Dette er faktisk viktig at både du og andre forstår. Tenker dere at traumer er vanskelig og komplisert - ikke gå på date med en med bp, ikke flørt, ikke ha sex og slettes ikke innled forhold. 

Jeg har bp av den grunn min mor mishandlet meg sadistisk seksuelt. Da jeg var ung ble jeg behandlet dårlig av mine kjærester. Når en blir skammet fremfor trøstet er veien kort til selvskading. Eller meltdowns. Fortvilelsen over å ikke få omsorg blir så enorm at en får panikk. Og det kommer seg til uttrykk på mange forskjellige måter. Også i vold mot seg selv, andre eller døde ting. 

Selvsagt har voldsutøveren all skyld for den skade hen utøver. Men om du stikker en pinne inn i buret til et skadet dyr og vrir den i de betente såra vil det snerre mot deg. 

Til dere med bp: 

Gå i masse terapi. Vent på den rette! Øv hver eneste dag på å regulere egne følelser. Finn dine gode sider. Finn positive sider ved din bp. Og så blir det bedre med alderen. Man gir litt mer faen i om en blir forlatt eller ikke. 

Anonymkode: b0114...de5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke vanskelig for alle. Jeg kan ta noen eksempler: 

Man kan ha egen erfaring eller er eller har vært tett på noen med erfaring. Eller kanskje en jobber eller har jobbet i psykiatrien. Eller kanskje vedkommede er interessert traumers påvirkning av sinnet og slik har tilegnet seg kunnskap. 

Disse tar konsekvenser av omsorgsvikt for hva det er - den som har symptomer er helt uten skyld. Og sånn er det bare. Vi er hundretusner i dette landet som har blitt mishandlet. Det er faktisk helt vanlig. Og noen har blitt kronisk syke. 

Men det er klart at for de aller fleste blir mareritt, meltdowns og utzooming ikke akseptabelt. Da må forholdet avsluttes straks. En partner som ikke evner å stå i det men heller påfører den syke skyld og skam må holde seg langt unna. Dere gjør den syke enda sykere. Også på lang sikt. 

Dette er faktisk viktig at både du og andre forstår. Tenker dere at traumer er vanskelig og komplisert - ikke gå på date med en med bp, ikke flørt, ikke ha sex og slettes ikke innled forhold. 

Jeg har bp av den grunn min mor mishandlet meg sadistisk seksuelt. Da jeg var ung ble jeg behandlet dårlig av mine kjærester. Når en blir skammet fremfor trøstet er veien kort til selvskading. Eller meltdowns. Fortvilelsen over å ikke få omsorg blir så enorm at en får panikk. Og det kommer seg til uttrykk på mange forskjellige måter. Også i vold mot seg selv, andre eller døde ting. 

Selvsagt har voldsutøveren all skyld for den skade hen utøver. Men om du stikker en pinne inn i buret til et skadet dyr og vrir den i de betente såra vil det snerre mot deg. 

Til dere med bp: 

Gå i masse terapi. Vent på den rette! Øv hver eneste dag på å regulere egne følelser. Finn dine gode sider. Finn positive sider ved din bp. Og så blir det bedre med alderen. Man gir litt mer faen i om en blir forlatt eller ikke. 

Anonymkode: b0114...de5

Du svarer på andre ting enn det jeg sier. Men greit, om vi skal bruke "såret dyr i bur" som bilde her, så blir dyr utenfor buret bitt på ekte selv om det er ekte smerte hos dyret i bur. Det er ikke sånn at bare dyret i buret har evnen til smerte og ubehag. Det har også de som står utenfor buret og prøver å trøste, hjelpe til, lindre eller bare være der. 

Jeg har mye og bred erfaring med å være rundt folk med psykiske problemer, blant annet pga barndomstraumer. Problemet er at man i et romantisk forhold eller et svært nært vennskap også blir sårbar selv. Og de som har bp eller har levd med dem - og dermed kan utvikle bp-symptomer i ei krise, slik blant annet forfatteren av "Walking on eggshells" forteller om - kan såre andre, slik de selv er blitt såret. De vet jo hvordan det skal gjøres! Kanskje det treffer bittelitt i en perifer situasjon- jeg har blant annet jobbet opp mot unger som slenger ut det utroligste i fornærmelser veldig tilpasset den enkelte, men hvis det kommer noe slikt fra den næreste i ditt liv, er det en atombombe som går av. De tar det såreste du har og gnir det i fjeset ditt. Ting ingen andre vet, og ikke kan fornærme med. 

Han gikk tidligere i mye terapi, jeg møtte noen av terapeutene eller skrev til dem, og de mente at jeg var helende for ham, blant annet hans seksuelle blokkeringer. Jeg syntes det var interessant, og var klar for tøffe tak. Jeg trodde såklart at historia skulle avsluttes med et livslangt forhold som han drømte om. Men med tida ble han grepet av en dyp ensomhet, som han tolket som ensom i selve forholdet og han klandret meg både for sin egen tilbaketrekning og for ytre ting i mitt liv som krevde fokus. Jeg ble etterhvert klar over at vi nok ikke kunne få barn sammen slik vi ville, fordi han ikke orket å tre til side - da følte han seg helt forlatt, selv om den som fikk fokus var min døende mor. 

Jeg levde i 13 år med min eks sine mange symptomer. Jeg tvang ham også i terapi da han dumpet meg i en depressiv livskrise ingen andre så, jeg varslet ham rett og slett inn, fordi han etter bruddet han ville ha, var så slem mot meg at jeg måtte i terapi for det. Han er en fantastisk mann på mange måter, med en dyp evne til å elske, være engasjert og være der i ett og alt, kunstnerisk og original, en god venn vil mange si, og de mørke sidene ved ham er også ekte.

Han var ingen fremmed jeg møtte på date, vi var nære venner som med tida ble kjærester. Jeg trodde jeg kjente ham godt og visste hva jeg gikk til. Selv som venn kjente jeg godt til hans fortid, utredning og problemer. Men en del av problemet vårt var nok nettopp at han trivdes når jeg var sterk. Som studenter var det lett å kontrollere tilværelsen. Så blir livet mer komplisert. Jeg kunne ikke si, jeg vil ikke på jobb, eller jeg vil ikke ta meg av mora mi. Andre enn ham trengte også meg.

Da han hadde det vanskelig på slutten ble han sint fordi jeg ville at han skulle gå til legen og tilbake til terapi. Det var min jobb som kjæreste å ta vare på ham, og det gjorde jeg til han sparket meg ut. Han var lenge sint fordi jeg hjalp ham, han skulle ordne alt selv. Han som alltid var redd for å bli forlatt, forlot.

Jeg ønsker ham ikke noe vondt, eller å påføre ham skyld eller skam. Jeg har møtt foreldrene hans mange ganger, og selv merket hvor  skadelige de er å omgås. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst rett i deres øyne. Svigermor fikk aldri bearbeidet all volden hun ble utsatt for som barn, og svigerfar var nok alkoholiker som overså at hun slo og torturerte barna.

Jeg skjønner jo at alt har en grunn. Men jeg er ikke nær venn nå, slik eksen min ønsker. Det orker jeg foreløpig ikke, jeg har mer enn nok med å prøve å stole på at den nye kjæresten ikke skal bruke mine såre sider imot meg. Det er nok en sårhet jeg alltid vil bære med meg, at det er mulig å ha det så vondt. Kanskje er det bare en smakebit av alt det vonde han har inni seg, sannsynligvis er det det. Jeg håper bare ikke han sårer flere. 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Til dere med bp: 

Gå i masse terapi. Vent på den rette! Øv hver eneste dag på å regulere egne følelser. Finn dine gode sider. Finn positive sider ved din bp. Og så blir det bedre med alderen. Man gir litt mer faen i om en blir forlatt eller ikke. 

Anonymkode: b0114...de5

Takk... begynner å erfare det selv. Det er ikke så farlig, lenger. Men det var det, i mange år. For mange år med smerte og bp på max, og for mange menn som likte "showet" og så straffet meg for det etterpå. 

Anonymkode: 96fdb...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du svarer på andre ting enn det jeg sier. Men greit, om vi skal bruke "såret dyr i bur" som bilde her, så blir dyr utenfor buret bitt på ekte selv om det er ekte smerte hos dyret i bur. Det er ikke sånn at bare dyret i buret har evnen til smerte og ubehag. Det har også de som står utenfor buret og prøver å trøste, hjelpe til, lindre eller bare være der. 

Jeg har mye og bred erfaring med å være rundt folk med psykiske problemer, blant annet pga barndomstraumer. Problemet er at man i et romantisk forhold eller et svært nært vennskap også blir sårbar selv. Og de som har bp eller har levd med dem - og dermed kan utvikle bp-symptomer i ei krise, slik blant annet forfatteren av "Walking on eggshells" forteller om - kan såre andre, slik de selv er blitt såret. De vet jo hvordan det skal gjøres! Kanskje det treffer bittelitt i en perifer situasjon- jeg har blant annet jobbet opp mot unger som slenger ut det utroligste i fornærmelser veldig tilpasset den enkelte, men hvis det kommer noe slikt fra den næreste i ditt liv, er det en atombombe som går av. De tar det såreste du har og gnir det i fjeset ditt. Ting ingen andre vet, og ikke kan fornærme med. 

Han gikk tidligere i mye terapi, jeg møtte noen av terapeutene eller skrev til dem, og de mente at jeg var helende for ham, blant annet hans seksuelle blokkeringer. Jeg syntes det var interessant, og var klar for tøffe tak. Jeg trodde såklart at historia skulle avsluttes med et livslangt forhold som han drømte om. Men med tida ble han grepet av en dyp ensomhet, som han tolket som ensom i selve forholdet og han klandret meg både for sin egen tilbaketrekning og for ytre ting i mitt liv som krevde fokus. Jeg ble etterhvert klar over at vi nok ikke kunne få barn sammen slik vi ville, fordi han ikke orket å tre til side - da følte han seg helt forlatt, selv om den som fikk fokus var min døende mor. 

Jeg levde i 13 år med min eks sine mange symptomer. Jeg tvang ham også i terapi da han dumpet meg i en depressiv livskrise ingen andre så, jeg varslet ham rett og slett inn, fordi han etter bruddet han ville ha, var så slem mot meg at jeg måtte i terapi for det. Han er en fantastisk mann på mange måter, med en dyp evne til å elske, være engasjert og være der i ett og alt, kunstnerisk og original, en god venn vil mange si, og de mørke sidene ved ham er også ekte.

Han var ingen fremmed jeg møtte på date, vi var nære venner som med tida ble kjærester. Jeg trodde jeg kjente ham godt og visste hva jeg gikk til. Selv som venn kjente jeg godt til hans fortid, utredning og problemer. Men en del av problemet vårt var nok nettopp at han trivdes når jeg var sterk. Som studenter var det lett å kontrollere tilværelsen. Så blir livet mer komplisert. Jeg kunne ikke si, jeg vil ikke på jobb, eller jeg vil ikke ta meg av mora mi. Andre enn ham trengte også meg.

Da han hadde det vanskelig på slutten ble han sint fordi jeg ville at han skulle gå til legen og tilbake til terapi. Det var min jobb som kjæreste å ta vare på ham, og det gjorde jeg til han sparket meg ut. Han var lenge sint fordi jeg hjalp ham, han skulle ordne alt selv. Han som alltid var redd for å bli forlatt, forlot.

Jeg ønsker ham ikke noe vondt, eller å påføre ham skyld eller skam. Jeg har møtt foreldrene hans mange ganger, og selv merket hvor  skadelige de er å omgås. Jeg kunne ikke gjøre noe som helst rett i deres øyne. Svigermor fikk aldri bearbeidet all volden hun ble utsatt for som barn, og svigerfar var nok alkoholiker som overså at hun slo og torturerte barna.

Jeg skjønner jo at alt har en grunn. Men jeg er ikke nær venn nå, slik eksen min ønsker. Det orker jeg foreløpig ikke, jeg har mer enn nok med å prøve å stole på at den nye kjæresten ikke skal bruke mine såre sider imot meg. Det er nok en sårhet jeg alltid vil bære med meg, at det er mulig å ha det så vondt. Kanskje er det bare en smakebit av alt det vonde han har inni seg, sannsynligvis er det det. Jeg håper bare ikke han sårer flere. 

Anonymkode: 7734e...77f

Hvorfor behandlet du han som et barn? Klart han ville ordne alt selv, det vil de aller fleste voksne mennesker. Man trenger da ingen til å ta vare på seg selv om man har borderline. Jeg hadde aldri akseptert at noen herset meg rundt, bestemte jeg skulle gå i terapi og ditt og datt. Sånt avgjør man da selv. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvorfor behandlet du han som et barn? Klart han ville ordne alt selv, det vil de aller fleste voksne mennesker. Man trenger da ingen til å ta vare på seg selv om man har borderline. Jeg hadde aldri akseptert at noen herset meg rundt, bestemte jeg skulle gå i terapi og ditt og datt. Sånt avgjør man da selv. 

Anonymkode: 7c75f...9f4

Jeg behandlet ham som en ektemann. Han sluttet å behandle meg som kona si.

Han nektet blant anna å gå til legen selv om han ødela begges søvn med plutselig, intens snorking. Og så ble han såret da jeg sa at jeg måtte få meg søvn og la meg på stua. Da gikk han til legen, fikk raskt hjelp der (han hadde et lite problem med enkel løsning) og ble ikke bare ikke takknemlig, men faktisk sint. Ifølge ham hadde jeg ødelagt vårt felles søvnliv med å være kjip. Ikke tusen takk kona mi for at du hjalp din syke mann til å bli frisk. Det var en del slike episoder mot slutten, hvor han var passiv på måter som gikk ut over min helse. 

Han var også på vei inn i en depresjon han ikke tok tak i, og som ble veldig skummel for ham fordi han var så flink til å skjule den for alle andre. Der har han faktisk takket meg i ettertid fordi jeg fikk ham i terapi. Han klarte jo å skjule hvordan han hadde det for alle andre. Men det var nettopp fordi han ble så ondskapsfull mot meg, at jeg skjønte at han var mye sykere enn jeg kunne ant. Jeg kunne selvsagt gitt f og feks latt ham ta livet sitt i fred, ingen ville ha klandret meg, som han nettopp hadde forlatt, ingen skjønte jo hvorfor han gikk fra meg heller. Men jeg orket ikke tanken på å gå i begravelsen hans. 

Men klart det. Jeg kunne bare ha flyttet ut og latt ham deale med psyken og søvnvanskene i fred. Bodd med ham i den fasen kunne jeg ikke ha gjort. 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg behandlet ham som en ektemann. Han sluttet å behandle meg som kona si.

Han nektet blant anna å gå til legen selv om han ødela begges søvn med plutselig, intens snorking. Og så ble han såret da jeg sa at jeg måtte få meg søvn og la meg på stua. Da gikk han til legen, fikk raskt hjelp der (han hadde et lite problem med enkel løsning) og ble ikke bare ikke takknemlig, men faktisk sint. Ifølge ham hadde jeg ødelagt vårt felles søvnliv med å være kjip. Ikke tusen takk kona mi for at du hjalp din syke mann til å bli frisk. Det var en del slike episoder mot slutten, hvor han var passiv på måter som gikk ut over min helse. 

Han var også på vei inn i en depresjon han ikke tok tak i, og som ble veldig skummel for ham fordi han var så flink til å skjule den for alle andre. Der har han faktisk takket meg i ettertid fordi jeg fikk ham i terapi. Han klarte jo å skjule hvordan han hadde det for alle andre. Men det var nettopp fordi han ble så ondskapsfull mot meg, at jeg skjønte at han var mye sykere enn jeg kunne ant. Jeg kunne selvsagt gitt f og feks latt ham ta livet sitt i fred, ingen ville ha klandret meg, som han nettopp hadde forlatt, ingen skjønte jo hvorfor han gikk fra meg heller. Men jeg orket ikke tanken på å gå i begravelsen hans. 

Men klart det. Jeg kunne bare ha flyttet ut og latt ham deale med psyken og søvnvanskene i fred. Bodd med ham i den fasen kunne jeg ikke ha gjort. 

Anonymkode: 7734e...77f

Er du sikker på at din eksmann har bp? Har han fått en slik diagnose? 

Han virker alt for mild for det slik du beskriver han. 

Men det var bra det ble slutt da, siden dere ikke var bra for hverandre. 

 

Anonymkode: b0114...de5

[Gjest Abendstern]

Det går ikke. Et sant helvete for den normale parten

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er du sikker på at din eksmann har bp? Har han fått en slik diagnose? 

Han virker alt for mild for det slik du beskriver han. 

Men det var bra det ble slutt da, siden dere ikke var bra for hverandre. 

Anonymkode: b0114...de5

Som sagt, han var nok mest preget av depresjon etter en oppvekst med forelder med (tror vi) ubehandlet bp. Men jeg tolket det som at han viste bp trekk i perioden rundt bruddet. Jeg har fortalt noen glimt men er egentlig vanskelig å forklare energien. Jeg vet at bp og bipolar ble vurdert som mulige diagnoser for ham da han var ung voksen, fordi han var så kaotisk, men han var jo da traumatisert i hjemmet og nylig flyttet hjemmefra. 

For ham var det ikke egentlig bra at det ble slutt. Han fikk det en del verre etter bruddet (eksemplifisert ved at jeg grep inn og fikk ham i terapi), da jeg nok har demmet opp mye mer for ham enn han var klar over, og savnet meg veldig som venn. Men jeg klarer ikke ta rolle som eks som nå er bestevenn. Jeg håper han behandler nye dama si bedre enn han endte opp med å være mot meg, i det minste. 

Anonymkode: 7734e...77f

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Som sagt, han var nok mest preget av depresjon etter en oppvekst med forelder med (tror vi) ubehandlet bp. Men jeg tolket det som at han viste bp trekk i perioden rundt bruddet. Jeg har fortalt noen glimt men er egentlig vanskelig å forklare energien. Jeg vet at bp og bipolar ble vurdert som mulige diagnoser for ham da han var ung voksen, fordi han var så kaotisk, men han var jo da traumatisert i hjemmet og nylig flyttet hjemmefra. 

For ham var det ikke egentlig bra at det ble slutt. Han fikk det en del verre etter bruddet (eksemplifisert ved at jeg grep inn og fikk ham i terapi), da jeg nok har demmet opp mye mer for ham enn han var klar over, og savnet meg veldig som venn. Men jeg klarer ikke ta rolle som eks som nå er bestevenn. Jeg håper han behandler nye dama si bedre enn han endte opp med å være mot meg, i det minste. 

Anonymkode: 7734e...77f

Dere har nok hatt et vanskelig forhold men det du forteller er ikke så relevant for tråden. 

 

Anonymkode: b0114...de5

[AnonymBruker]

Det viktigste må være at de ikke får barn.

Anonymkode: a394e...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.2.2023 den 20.36):

Rart du er så bekymret for at jeg skader andre, mens det er fritt frem for deg å anklage meg for psykisk vold og ødelegge andres liv på grunnlag av en diagnose.

Anonymkode: 7c75f...9f4

Jeg trenger egentlig ikke kommentere det du skriver her, diskusjonen her er tydelig preget av din sykdom. Du tolker det jeg sier personlig, bokstavelig og på verst mulig måte. Svarene dine her viser et kroneksempel på hvorfor det er så utmattende og ødeleggende å ha relasjoner med en borderline. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har bp. Og jeg har som andre mennesker med handikapp forventninger til at jeg blir tatt hensyn til og at mine tilrettelegginger blir respektert. 

Jeg er ikke dum. Jeg er heller ikke en lidelse. Men jeg har en sykdom som gir meg visse symptomer. 

Min mann tar hensyn til min lidelse. Han trigger meg ikke for han kjenner mine triggere. Alle sammen. Mister jeg kontroll på mine følelser passer han på å ikke gi meg dårlig samvittighet. For som de med bp vet, da blir det enda verre. Min mann er en sterk og tøff mann som trygger meg. Og han er trygg på meg også. Han kan fint tulle med meg og utfordre meg. 

Så at alt ansvar ligger på oss med bp er jeg ikke med på. At vi skal bli behandlet dårlig fordi vi er funksjonshemmede er forkastelig. Mye av utagering kommer av at vi ofte tenker så dårlig om oss selv at vi velger partner på nederste i hylle. 

Vi med bp er forskjellige personligheter. Som alle andre. Men vi er redde og vi vet ikke hvordan vi skal håndtere frykten. Ofte har vi blitt utsatt for grov omsorgsvikt som barn. Så det burde ikke være så komplisert å forstå for en partner. 

Vi er som små barn når det står på. Får vi en meltdown gå inn å trygg med en gang. La bp-personen få hulke fra seg, så skåner du både deg selv og husgeråd. 

Så den som skal leve med sykdommen bp må være voksen, klok og sterk. 

Om meg: jeg er 40+ og har gått i terapi.

Anonymkode: b0114...de5

At en borderline påstår at det bare er «visse symptomer», og at hvis man ikke gir bordelineren dårlig samvittighet, og lar de hulke fra seg ved behov, viser nettopp den forvrengte virkelighetsoppfatningen som preger sykdommen. 

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Men det er klart at for de aller fleste blir mareritt, meltdowns og utzooming ikke akseptabelt. Da må forholdet avsluttes straks. En partner som ikke evner å stå i det men heller påfører den syke skyld og skam må holde seg langt unna. Dere gjør den syke enda sykere. Også på lang sikt. 

Dette er faktisk viktig at både du og andre forstår. Tenker dere at traumer er vanskelig og komplisert - ikke gå på date med en med bp, ikke flørt, ikke ha sex og slettes ikke innled forhold. 

Jeg har bp av den grunn min mor mishandlet meg sadistisk seksuelt. Da jeg var ung ble jeg behandlet dårlig av mine kjærester. Når en blir skammet fremfor trøstet er veien kort til selvskading. Eller meltdowns. Fortvilelsen over å ikke få omsorg blir så enorm at en får panikk. Og det kommer seg til uttrykk på mange forskjellige måter. Også i vold mot seg selv, andre eller døde ting. 

Selvsagt har voldsutøveren all skyld for den skade hen utøver. Men om du stikker en pinne inn i buret til et skadet dyr og vrir den i de betente såra vil det snerre mot deg. 

Anonymkode: b0114...de5

Det uthevede snakker for seg selv. Friske mennesker hadde også «snerret mot deg» av å bli stukket med en pinne og pirket i sår. At du kan sammenligne vanlig kommunikasjon mellom mennesker som å stikke pinner inn i sår, for å forklare hvorfor en borderliner er voldelig er jo helt vanvittig. Diagnosen kommer jo fordi man har så store problemer med å forstå andre mennesker, resonnere og reflektere, mentalisere og vurdere, og regulere, at man sliter på flere områder i livet, feks bære relasjoner, jobb, skole, sosialt. Du beskriver helt normale reaksjoner fra litt redde folk her, alle trenger å få gråte ut innimellom. Alle trenger å føle trygghet. Alle trenger å slippe dårlig samvittighet over meltdowns. Hadde dere «bare» vært slik hadde dere ikke fått noen diagnose. 

Anonymkode: a773c...9e8