5-åring som blir hysterisk av litt smerte

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Kanskje derfor jeg prøver å ikke lage et stort nummer ut av det - for å ufarliggjøre.

Prøver også å berolige ved å si at det gror av seg selv, det er borte om noen dager, det er ikke farlig. Sitter jeg og duller i en halvtime, føler jeg at jeg sier det motsatte, og bekrefter at det lille såret der var skikkelig ille.
 

Ts

Anonymkode: ac69f...ef4

Barnet opplever dette som bagatellisering og at du ikke forstår opplevelsen. Tenk deg selv hvis du klager til noen om noe du føler mye på/ du vil ofte ikke ha velmenende råd - du vil bare ha forståelse aksept at noen lytter..

Anonymkode: a53b7...261

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kanskje derfor jeg prøver å ikke lage et stort nummer ut av det - for å ufarliggjøre.

Prøver også å berolige ved å si at det gror av seg selv, det er borte om noen dager, det er ikke farlig. Sitter jeg og duller i en halvtime, føler jeg at jeg sier det motsatte, og bekrefter at det lille såret der var skikkelig ille.
 

Ts

Anonymkode: ac69f...ef4

Her er problemet ditt faktisk. I stedet for å være litt nysgjerrig på hvordan du kunne møtt han annerledes er du overbevist om at din strategi er riktig. Selv om du skriver innlegget fordi den ikke virker.. 

Og ja, det ville sikkert tatt en halvtime i starten. Kanskje mer også. Før han ble tryggere på at du faktisk gir støtte. Så ville han roet seg fortere etterhvert. 

 

Anonymkode: 1f584...3a7

[AnonymBruker]

Jeg tror det har litt med hvordan foreldrene reagerer, ikke at det er din feil nødvendigvis. Men kanskje han opplever at han får mye trøst/oppmerksomhet for det minste lille sår/skade. Jeg ville prøvd å bare si noe kort som «oi da men det gikk bra» også ikke gitt det så mye mer oppmerksomhet, prøvd å avlede barnet. 

Anonymkode: 3c68b...313

[Nordlending90]

Det handler om at de ikke har lært seg å regulere følelser  det går over, de trenger bare tid til å finne ut av smerte, følelser osv 😊

[Hannah80]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er enig i det du sier, jeg synes bare barnet mitt er litt vel dramatisk noen ganger - og fryktelig intens. Han gir seg liksom ikke etter «oi, slo du deg, det gjorde nok litt vondt», kanskje et plaster og litt trøst. Han fortsetter å hyle i det uendelige, si at det gjør så vondt, når går det over, han kan ikke gå på foten, han må på sykehus og gudene vet hva. Han kan holde på lenge, og det krever virkelig at en greier å holde hodet kaldt.

Anonymkode: ac69f...ef4

Ikke sant.. Min gutt gikk det ikke an å snakke med, overhodet. Han var hysterisk og hylte av full hals. Lenge, lenge. Det går ikke an å kommunisere da. Trøst deg med at det vil gå over etterhvert 🥰

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (2 timer siden):

Det handler om at de ikke har lært seg å regulere følelser  det går over, de trenger bare tid til å finne ut av smerte, følelser osv 😊

Og måten de lærer å regulere følelsene på er gjennom den voksnes modellereing. Altså- dersom voksen bagatelliserer og sier ting som at dette er ikke så farlig så er det på sikt slik barnet vil regulere seg selv. Og det å undertrykke sine egne opplevelser og følelser for noe vet vi ikke er sunt. Og motsatt - dersom voksen overdriver og dyrker fortvilelsen vil barnet på sikt også gjøre dette på egenhånd. Og det er heller ikke sunt. 

barnet vil tidsnok erfare at det skrubbsåret faktisk ikke er så farlig- det er heller ikke poenget. poenget er å gjøre barnet robust til å tåle å STÅ i sine egne FØLELSER. som voksen er det ikke vår jobb å fortelle barnet hva det har lov til å reagere slik eller sånn på, men å anerkjenne OPPLEVELSEN- det betyr å godta at barnet FØLER og OPPLEVER det slik, og så bare være rolig og la barnet få føle og oppleve uten å gjøre noe mer ut av det. Denne måten å lære å regulere følelsene på uten at det er relevant hva som utløste den gir barnet en modell og strategi som det vil bruke til å regulere seg selv med senere i møte med nye og mer utfordrende opplevelser. Det er det som er å være robust- ikke å få beskjed om hva som er greit å reagere på eller ikke. Det vil variere for alle livet igjennom uansett 

Anonymkode: a53b7...261

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har et barn på 5 år som skriker som om han har fått tredjegradsforbrenning eller brukket et ben, bare han får et bittelite sår. Han er EKSTREMT dramatiske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere han når han blir som dette. Pleier liksom å si «ja, det der gjorde nok litt vondt, men det går bra, det går over» osv, men han gråter og hyler som at han virkelig har skadet seg. Det er jo faktisk flaut om noen utenforstående vitner dette, fordi han er så utrolig dramatisk.

Er dette normalt? Hvordan gjøre han litt mer «robust»? Få han til å skjønne at et lite sår/bittelitt smerte faktisk ikke er farlig og en helt normal del av det å leve? Et lite sår som knapt vises, er som verdens undergang for han.. føles liksom litt feil å sitte der og trøste og synes synd på han i opptil en halvtime for virkelig ingenting..

Anonymkode: ac69f...ef4

Ikke alle barn takler slike ting bra, og mange barn skvetter noe voldsomt og blir redde når de skader seg. Så dette er faktisk veldig vanlig vil jeg si, det eneste du kan gjøre er å trygge han mest mulig og validerende følelsene. "Uff jeg forstår du ble veldig redd nå, men dette går fint *blåse/nusse på*"

Tenker heller ikke dette handler om det å være robust, dette handler om et barn på 5-år. Og som sagt er det helt normalt at små barn skvetter og blir redde, det er da absolutt ikke noe å ta så på.

Anonymkode: 7c6f8...2f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Her er problemet ditt faktisk. I stedet for å være litt nysgjerrig på hvordan du kunne møtt han annerledes er du overbevist om at din strategi er riktig. Selv om du skriver innlegget fordi den ikke virker.. 

Og ja, det ville sikkert tatt en halvtime i starten. Kanskje mer også. Før han ble tryggere på at du faktisk gir støtte. Så ville han roet seg fortere etterhvert. 

 

Anonymkode: 1f584...3a7

Enig i dette.
 

Ts, jeg opplever ikke at du validerer sønnen din - selv om du tror du gjør det. Sønnen din blir redd, engstelig og skremt - og du avfeier hendelsen. Du må møte sønnen din på en annen måte, det er kun slik han begynner å regulere seg annerledes og ta slike hendelser på en annen måte. 

Anonymkode: 7c6f8...2f4

[Nordlending90]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og måten de lærer å regulere følelsene på er gjennom den voksnes modellereing. Altså- dersom voksen bagatelliserer og sier ting som at dette er ikke så farlig så er det på sikt slik barnet vil regulere seg selv. Og det å undertrykke sine egne opplevelser og følelser for noe vet vi ikke er sunt. Og motsatt - dersom voksen overdriver og dyrker fortvilelsen vil barnet på sikt også gjøre dette på egenhånd. Og det er heller ikke sunt. 

barnet vil tidsnok erfare at det skrubbsåret faktisk ikke er så farlig- det er heller ikke poenget. poenget er å gjøre barnet robust til å tåle å STÅ i sine egne FØLELSER. som voksen er det ikke vår jobb å fortelle barnet hva det har lov til å reagere slik eller sånn på, men å anerkjenne OPPLEVELSEN- det betyr å godta at barnet FØLER og OPPLEVER det slik, og så bare være rolig og la barnet få føle og oppleve uten å gjøre noe mer ut av det. Denne måten å lære å regulere følelsene på uten at det er relevant hva som utløste den gir barnet en modell og strategi som det vil bruke til å regulere seg selv med senere i møte med nye og mer utfordrende opplevelser. Det er det som er å være robust- ikke å få beskjed om hva som er greit å reagere på eller ikke. Det vil variere for alle livet igjennom uansett 

Anonymkode: a53b7...261

Forskning viser det motsatte. 
Det beste er å anerkjenne barnet sitt smerte/følelse, å jobbe sammen med barnet. 

Barn som får anerkjent følelsene sine som barn gjør det bedre i voksenlivet. 

sånn btw 

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (1 minutt siden):

Forskning viser det motsatte. 
Det beste er å anerkjenne barnet sitt smerte/følelse, å jobbe sammen med barnet. 

Barn som får anerkjent følelsene sine som barn gjør det bedre i voksenlivet. 

sånn btw 

Det går an å anerkjenne smerten uten å anerkjenne reaksjonen på smerten.

Anonymkode: 953bc...e3e

[AnonymBruker]

Du kan forstå og validere barnets følelser uten å være enig i, eller bekrefte, at såret er dramatisk. Du trenger ikke si "Ja, såret gjør nok kjempevondt og er veldig stort!" Du kan si "Ja, jeg forstår at du synes det gjør vondt og at du synes såret er stort."

 

Anonymkode: 5fae3...09e

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg har et barn på 5 år som skriker som om han har fått tredjegradsforbrenning eller brukket et ben, bare han får et bittelite sår. Han er EKSTREMT dramatiske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal håndtere han når han blir som dette. Pleier liksom å si «ja, det der gjorde nok litt vondt, men det går bra, det går over» osv, men han gråter og hyler som at han virkelig har skadet seg. Det er jo faktisk flaut om noen utenforstående vitner dette, fordi han er så utrolig dramatisk.

Er dette normalt? Hvordan gjøre han litt mer «robust»? Få han til å skjønne at et lite sår/bittelitt smerte faktisk ikke er farlig og en helt normal del av det å leve? Et lite sår som knapt vises, er som verdens undergang for han.. føles liksom litt feil å sitte der og trøste og synes synd på han i opptil en halvtime for virkelig ingenting..

Anonymkode: ac69f...ef4

Affektreguleringsvansker. Hva sier barnehage eller skole? Har PPT vært involvert?

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (45 minutter siden):

Forskning viser det motsatte. 
Det beste er å anerkjenne barnet sitt smerte/følelse, å jobbe sammen med barnet. 

Barn som får anerkjent følelsene sine som barn gjør det bedre i voksenlivet. 

sånn btw 

Ja det er jo det jeg sier. 

Anonymkode: a53b7...261

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (47 minutter siden):

Forskning viser det motsatte. 
Det beste er å anerkjenne barnet sitt smerte/følelse, å jobbe sammen med barnet. 

Barn som får anerkjent følelsene sine som barn gjør det bedre i voksenlivet. 

sånn btw 

Ja det er jo det jeg sier. Du skal anerkjenne og bekrefte følelsen uten å dømme om reaksjonen er rett eller gal. Å jobbe sammen med barnet er jo det jeg skriver om å være der trygg og rolig sammen med barnet til det har roet seg.  Være trygg, bekrefte følelsen men ikke legge til mer hysteri eller dømme som uviktig. Anerkjenne følelsen uten å bedømme grunnen. Selvsagt kan man betrygge barnet om at det går bra, menÅ jobbe med barnet er ikke å si «det er et lite sår det er ikke noe å være lei seg for det gjør neppe vondt». For barnet er dette sånn det er og erfaringen med at andre ting kan gjøre vondere får de før eller siden og lærer seg da at det ikke er farlig med feks skrubbsår. 

Anonymkode: a53b7...261

[Nordlending90]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja det er jo det jeg sier. Du skal anerkjenne og bekrefte følelsen uten å dømme om reaksjonen er rett eller gal. Å jobbe sammen med barnet er jo det jeg skriver om å være der trygg og rolig sammen med barnet til det har roet seg.  Være trygg, bekrefte følelsen men ikke legge til mer hysteri eller dømme som uviktig. Anerkjenne følelsen uten å bedømme grunnen. Selvsagt kan man betrygge barnet om at det går bra, menÅ jobbe med barnet er ikke å si «det er et lite sår det er ikke noe å være lei seg for det gjør neppe vondt». For barnet er dette sånn det er og erfaringen med at andre ting kan gjøre vondere får de før eller siden og lærer seg da at det ikke er farlig med feks skrubbsår. 

Anonymkode: a53b7...261

Ok, beklager at jeg misforstod 😊 

[AnonymBruker]

Nordlending90 skrev (10 minutter siden):

Ok, beklager at jeg misforstod 😊 

Hvordan mener du man skal jobbe sammen med barnet?

Anonymkode: a53b7...261

[AnonymBruker]

Min profesjonelle anbefaling (jobber med barn) er å møte han på følelsen. De er kanskje i overkant store i forhold til skaden/såret, men han trenger hjelp av trygge voksne til å regulere seg inn.

Gi klem, trøst og kos. Vugg han tett inn til deg og hysje rolig. Si «Off nå fikk du visst litt vont, kom skal mamma trøste deg». Prøv å bruk samme virkemidlene som man gjør for å roe babyer (mamma sin varme, lukt, nærhet og trøstende stemme). På den måten tror jeg han mye fortere vil roe seg ned og først da kan du begynne å ufarliggjøre/normalisere. Som feks « se, det gikk visst bra. Det ble ikke noe stort sår. La oss se om du klare å bøye armen.. osv». Så kan du forklare litt om den fantastiske kroppen vår som tåler så masse og fikser seg selv..

Trygge barn som får trøst og støtte fra gode voksne blir som regel robuste med tiden😊😇

Anonymkode: 182d7...2ec