Jeg tror min venninne har depresjon. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe😭

[AnonymBruker]

jeg har en god venninne som jeg er litt bekymret for. Hun er den sterkeste mennesket jeg kjenner. Hun har vært gjennom mye i sine 28 år. Mye i barndommen og en del i voksen alder. Hun er så god med andre. Alltid smilende, liker å hjelpe andre, stiller opp for andre, rolig, empati full etc. Hun liker ikke å snakke om sin psykiske helse. Jeg står henne ganske nær. Kjenner også søstrene hennes veldig godt. For flere år siden, gjorde vi mye for å få henne til legen. I starten var det vanskelig for oss alle, men etterhvert gikk hun med på å bli utredet. Hun fikk etter en god stund diagnosene depresjon og PSTD av legene. Hun var ikke motivert til behandling da og avsluttet alt etter eget ønske. Etter hennes ønske trakk vi oss litt unna. Hun har ikke blitt bedre på å snakke om psykisk helse, verken sin eller andres. Den biten har jeg slita litt med. Å ha en venn som ikke er flink til å snakke om psykisk helse i det hele tatt, men jeg har godtatt det og vi er veldig glad i hver andre. I det siste har jeg en skikkelig dårlig følelse. Jeg føler noe er galt. Jeg kan ikke ramse opp alt, men jeg har flere grunner til å tro at hennes psykiske helse har blitt mye, mye verre. Det samme sier en av hennes søstre som står henne nær. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at jeg er en av hennes nærmeste venner. Hun har et lite nettverk. Jeg er så glad i henne😭. Jeg har respekt for hennes privatliv, men jeg er bekymret for henne, men samtidig redd for å trå feil. 
 

Hva kan jeg gjøre? Søstera hennes er like lei seg. Hun distanserer seg enda mer fra søstera. Jeg vil ikke mase. Jeg vil ikke suge energien ut av henne ved å spørre, grave, prøve å få henne med ut på ting osv. jeg har selv hatt dårlig psykisk helse en periode i livet. Det tungeste med det hele var nesten all maset fra folk, men jeg tror hun har det langt verre enn folk tror. 

Noen av dere vil kanskje si at jeg blander meg for mye i noen sitt liv, men de av dere aner kanskje ikke hvordan det føles å vite at noen du er så glad i sliter psykisk, i skjul. Man føler seg så hjelpesløs💔. 

Anonymkode: 52bc6...0bb

[AnonymBruker]

Hun må selv ville gjøre noe for å komme seg ut av dette. Det du derimot kan gjøre, er å være der som venn. Det er mange som synes det er belastende å være "pasient" og skulle motta andres hjelp og omtanke. Derfor distanserer man seg kanskje til og med. I stedet for å finne på ting dere kan gjøre sammen for at hun skal bli bedre, kanskje du burde fokusere mer på å finne på ting sammen som du har lyst til fordi hun er venninnen din og du liker henne? Vennskap er utrolig viktig for mental helse, men det betyr ikke at venninnene dine bør være behandlerne dine.

Når det er sagt så går det an å melde inn bekymringer til fastlege eller psykisk helsehjelp i kommunen om du mistenker at det er såpass kritisk.

Anonymkode: 96225...881

[AnonymBruker]

Du kan ikke redde henne, hun må ta ansvar for sin egen helse. Det er vanskelig, men det må komme innenfra tror jeg.

Anonymkode: 61bec...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan ikke redde henne, hun må ta ansvar for sin egen helse. Det er vanskelig, men det må komme innenfra tror jeg.

Anonymkode: 61bec...d8a

Som en som isolerte seg, slutta å rydde og vaske hus, slutta å betale regninger, slutta å gå på jobb, slutta å vaske meg selv og klær, jo man kan faktisk reddes. Det eneste folk utenfra fikk vite av meg var at jeg isolerte meg og ba om mindre kontakt og mer rett til privatliv.

Jeg ble tatt med "frivillig" tvang. Familie, venner, arbeidsgiver, fastlege og NAV var allierte da de bestemte seg for å "ta meg". Jeg ble innkalt til fastlegen med beskjed om hva som kom til å skje. Folk kom til å ta seg inn i huset og rydde og vaske det(jeg kunne være der om jeg ville), jeg måtte gå i behandlig men kunne velge om jeg ville legges inn eller ikke. Bankinfonen kunne jeg velge å gi til nav eller min familie. NAV skulle samarbeide med fastlegen slik at jeg slapp å ha kontakt med NAV selv. Dette var 2 grusomme uker for meg, men det å få ryddet opp i det praktiske tingene gjorde det mye lettere for meg å motta terapi. Jeg var ikke mottakelig for helsehjelp så lenge økonomien og huset var skakkjørt.

Dette høres veldig ille ut, men jeg skjulte faktisk alt dette veldig godt i nesten 3 år. Til slutt satt arbeidsgiver strek og kontaktet fastlegen.

 

Folk kan reddes. Alltid en fordel om man er på lag selvfølgelig, men da vil man alltid forsøke å bremse ting. Jeg sier ikke at det er like ille for din venninne, men for min del blinker varsellampene.

Anonymkode: c8063...123

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Du kan ikke redde henne, hun må ta ansvar for sin egen helse. Det er vanskelig, men det må komme innenfra tror jeg.

Anonymkode: 61bec...d8a

Jeg synes det er kjølig å lempe ansvaret om å bli frisk over på noen som åpenbart er syk. Da er man gjerne ikke i stand til å se hva man trenger eller ønsker seg. Det a være syk med depresjon er ikke det samme som å være syk av avhengighet f. Eks. 

 

Selvsagt går det an som pårørende å bidra til at noen kommer på rett vei, finner rett hjelp eller opprettholder verdiene til den syke i mellomtiden. Man blir ikke frisk hvis man ikke vil det selv, det er helt riktig, men noen ganger må man bli klar over hva man har å leve for og bare få støtte når krisen er der. 

 

Ts; jeg tror det beste du kan gjøre er å vise at du bryr seg, ta en alvorsprat. Og hvis du frykter det verste så bør du også ta mot til deg og spørre om akkurat det. Om hun vurderer å avslutte livet. Men gi henne muligheten til å snakke om noe annet hvis det blir for påtrengende der og da og at dere kan snakke mer om det neste dag hvis det blir for tøft. 

Anonymkode: a1789...c23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er kjølig å lempe ansvaret om å bli frisk over på noen som åpenbart er syk. Da er man gjerne ikke i stand til å se hva man trenger eller ønsker seg. Det a være syk med depresjon er ikke det samme som å være syk av avhengighet f. Eks. 

 

Selvsagt går det an som pårørende å bidra til at noen kommer på rett vei, finner rett hjelp eller opprettholder verdiene til den syke i mellomtiden. Man blir ikke frisk hvis man ikke vil det selv, det er helt riktig, men noen ganger må man bli klar over hva man har å leve for og bare få støtte når krisen er der. 

 

Ts; jeg tror det beste du kan gjøre er å vise at du bryr seg, ta en alvorsprat. Og hvis du frykter det verste så bør du også ta mot til deg og spørre om akkurat det. Om hun vurderer å avslutte livet. Men gi henne muligheten til å snakke om noe annet hvis det blir for påtrengende der og da og at dere kan snakke mer om det neste dag hvis det blir for tøft. 

Anonymkode: a1789...c23

Det er nettopp dette. Jeg trodde jeg var lat og sliten selv.

Anonymkode: c8063...123

[Andro]

En person som er klinisk deprimert vil ikke kunne ta noen initiativer selv. Alt er opp til deg.
Ta kontakt, og fortsett å prøve med jevne mellomrom, også om du blir avvist. Å isolere seg er et vanlig symptom, men det gir ikke nødvendigvis et ønska liv for den syke likevel.
Gjør noe hyggelig, som er sunt og strukturerer dagen; gå en tur, gå på kafe og spis en suppe. Still opp med et ferskt brød og en kaffekanne... Man kan være en god og tilstedeværende venn uten å snakke om sykdom.
Du kan si at du ser hva hun sliter med, at du er der, men at du ikke skal grafse og spørre. Det er ofte beroligende.
Ikke diskuter, bare si "Jeg ser hva du står i, og jeg er her."