Samlivsbrudd og samværsavtale

[Boblerone]

Håpløs123 skrev (5 timer siden):

Kjenner flere skilsmissebarn, og de hatet 50/50. De følte at de bodde i en bag, at de ikke fikk noe ro på det hele. Men hva gjør man ikke for å tekkes mamma og pappa....

Det er bedre at barnet bor fast hos en av dere. Og at barnet har langhelg hos den andre annenhver helg. Og at dere bytter på å komme på middag et par dager i uken. 

Jeg vokste opp med 50/50 selv. Gjorde det ikke for å tekkes noen. Savnet mamma når jeg var hos pappa og motsatt. Hadde aldri klart å velge en av de å bo hos. 

[AnonymBruker]

Boblerone skrev (1 time siden):

Jeg er uenig i dette når barnet har hatt to foreldre som er like delaktige i livet til barnet. Barnet hadde savnet den andre forelderen noe enormt. Hen har vokste opp med begge og skal fortsatt få lov å ha begge.

Hvis du leser over så skriver brukeren av barna rapporterer at de mistrives med 50/50 Hva de voksne mener om hva og hvem barnet savner er ideer fra voksne, ikke det barnet nødvendigvis selv opplever. Jobber i skolen og mange barn sier som nevnt her at 50/50 er enormt krevende og at de ikke tør komme ut av det ved å være tydelig fordi de kjenner på forpliktelse til å ivareta mamma og pappas følelser. 50/50 er ikke barnets beste alltid. Et rolig og fast hjem trumfer rettferdig fordeling. 

Anonymkode: cb952...2f2

[AnonymBruker]

Noen som kjenner til regelverket bår et barn ikke vil så ofte på samvær til den andre som samværsavtalen sier? Fra 12 år skal meningen bety nye, men når den med minst samvær motsetter seg barnets mening og krever samværet som har vært til nå, hva gjør man da? I loven skal både barnet og den voksnes mening bety mye og loven virker litt sprikende på hvem som har mest gjennomslagskraft. Den forelderen som ikke ønsker å høre meningen til barnet på en måte som gjør at barnet styrer samværsprosent eller barnet som i loven skal høres med tyngde etter fylte 12 år.

Anonymkode: cb952...2f2

[AnonymBruker]

Her bor ungene hos meg og far har de fra fredag ettermiddag til mandags morgen annen hver helg. Vi er også rause med hverandre og ungene, så om det er noe savn så kommer far og om noen skal noe så stiller den andre forelderen opp. 

Det funker veldig godt for ungene våre. 

Anonymkode: 1b9f6...72a

[Boblerone]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis du leser over så skriver brukeren av barna rapporterer at de mistrives med 50/50 Hva de voksne mener om hva og hvem barnet savner er ideer fra voksne, ikke det barnet nødvendigvis selv opplever. Jobber i skolen og mange barn sier som nevnt her at 50/50 er enormt krevende og at de ikke tør komme ut av det ved å være tydelig fordi de kjenner på forpliktelse til å ivareta mamma og pappas følelser. 50/50 er ikke barnets beste alltid. Et rolig og fast hjem trumfer rettferdig fordeling. 

Anonymkode: cb952...2f2

Har selv vokst opp 50/50 så jeg vet godt hvordan det er. Hvordan barnet har det vil alltid være viktigst. Men at barnet skal savne en av foreldrene er ikke bra det heller. Det finnes ingen perfekt løsning når man dessverre ikke får ha begge foreldrene samtidig. Så man må jo se hva som fungerer best. 

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med 50/50. Det går så langt veldig fint med en uke av gangen også i den aldersgruppen (5 år) deres barn er i. Det høres ut som dere har et godt samarbeid, og da hjelper det. Flott å høre om bra samarbeid! Jeg er mann.

Barn liker grenser, slik sett kan en fast og stabil ordning med klare rammer være trygt for barnet. Etterhvert kan det oppstå ønske om å bo bare det ene stedet etter det jeg forstår, særlig tenåringer.

Det er viktig å huske på at det blir like mange flyttinger/overganger samme hvilken ordning dere velger! Det er lite som skal i den «baggen» det refereres til - det er egentlig helt unødvendig er min erfaring. De liker å ha sine ting et sted og sine ting et annet sted her!

Ingen barn er like og ingen foreldre er like. Fasiten får man ikke. Hva er best for barnet - mest mulig kontakt med begge eller konflikter rundt dette? Og hva er best for foreldrene? Det beste må være å gi og ta og holde NAV, familievernkontor og rettssystem utenfor.

Det er ingen positivt i seg selv for et barn å gå i barnehage, det beste hadde vært å være med foreldrene. Barna er i barnehage for de voksnes del. Man må også tenke på de voksne, som tross alt skal ta vare på barnet, oppi et samlivsbrudd.

Samlivsbrudd er et traume både for voksne og barn, og en tidsmessig og økonomisk kjempebelastning for foreldrene. Om det gjøres ut i fra en litt sånn swingersmentalitet går det som regel bra. Men dette kommer man liksom ikke forbi. Barna reagerer typisk først etter 3 år i forbindelse med nye patørtnere (da de tar kontakt med helsesøster o l).

Går vel egentlig bare rundt pga et par generasjoner med superspreke og formuende pensjonister med fete pensjoner og utsikter til kommunal sykehjemsplass.

Anonymkode: e4629...084

[Boblerone]

Oppdatering her for andre som kan lure på det samme som meg.

Vi har nå delt 50/50 mens vi enda har huset vi eier sammen. Barnet har bodd i huset mens vi foreldre har flyttet ut og inn. Vi har bytte på mandag, onsdag og fredag. Da har ikke barnet rukket å savne den andre forelderen så veldig. Det har fungert veldig bra for barnet.

I nær fremtid vil det jo bli annerledes for vi kan jo ikke eie huset sammen i lengden. Men det har vært en veldig mild start for barnet så for vår del har det fungert veldig bra.