Fadder

[AnonymBruker]

Jeg ble for et år siden spurt om å være fadder til venninnen min sitt barn. Jeg takket ja, og synes det er veldig stas å være fadder. Før barnet var født kjøpte jeg flere gaver, var med på handling og deltok i forberedelsene.

Når barnet ble født var det ikke enkel start for de nybakte foreldrene med et sykt barn. Jeg ble selvfølgelig lei meg på deres vegne, og stilte opp så godt jeg kunne tiltross for en travel hverdag selv. Jeg besøkte de sent på kveldene kun for å hjelpe til å gi barnet medisin og måle temperaturen, da de synes det var ubehagelig å gjøre det selv. Jeg tok også med barnet på turer, og satt flere kvelder barnevakt for å avlaste. Var med på sykehuset. Fikk meldinger til alle døgnets tider om råd. Jeg svarte, og aldri klager over det. Jeg var med å pyntet til dåp, og bidro til kakene. Alt er blitt gjort på eget initiativ, uten at hun måtte spørre.

Men så biter livet meg hardt i ræva: Jeg er i ferd med å gå på en smell. Å sjonglere livet med fullstilling, høye forventninger til meg selv om å være til stede for alle HELE tiden, ufrivillig barnløshet osvosv. Jeg innså at jeg satte meg selv til side gang på gang, og ville alltid være der for alle andre. Samtidig følte jeg at aldri strakk til, og hadde konstant dårlig samvittighet. Jeg snakket med den aktuelle venninnen min om det, og sa at jeg måtte ta en bråbrems og trekke meg litt unna. Jeg måtte få orden på hodet og psyken min. Venninnen min hadde forståelse, og sa hun hadde en mistanke i lengre tid om at jeg er i ferd med å møte veggen og at du hadde full forståelse for dette.

Noen uker etterpå, kommer hun med «stikk» hver gang vi møtes. «Barnet mitt vet ikke hvem du er lengre», «hun kjenner deg ikke», «du har vært en dårlig fadder i det siste». Jeg blir helt paff, og samvittigheten tar overhånd. Er det virkelig krav om å se fadderbarnet sitt flere ganger i uken for å være en god fadder? Det er ikke slik at jeg aldri ser barnet.. kanskje noen ganger i måneden.. Visst jeg noen gang får barn, vet jeg at jeg aldri hadde forventet noe av fadderene jeg hadde plukket ut. Er jeg helt på bærtur, isåfall, hvilke forventninger har dere til fadderne? 

Anonymkode: 617b4...171

[Stormur]

Nei. Dette høres helt vilt ut. Jeg er fadder på mange selv og har tre barn, alle med faddere.

Jeg har aldri stilt opp slik og ingen av fadderne holder på slik du beskriver. 
 

Dette ligner mer på en bestemors oppgaver.

 

Jeg ser ikke fadderbarna mine hver måned engang. Jeg legger litt mer i presanger og er sammen med dem når det passer for oss begge. Prøver å vise ekstra interesse og være der for barnet. 
 

Barnevakt i ny og ne, men det er sjelden. Dette du beskriver er HELT ute av proposjoner.  
 

 

 

[Sunshineyellow]

Du var til stor hjelp og hjalp til veldig mye i begynnelsen. Så foreldrene klarer ikke å se ar med det du stiller opp med nå også er veldig mye i forhold til det å være fadder. Men siden du var så flink til å begynne med så setter de ikke pris på det. Og det er trist! Du får be henne slutte å gi deg dårlig samvittighet, for det fører bare til at du ikke orker mer.