Ble du mobbet som barn?😔

[Badebuksa2.0]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Begge like stolte og ingen som klarer å åpne opp. Utrolig barnslige dere er.

Anonymkode: 79dde...a1a

Joda, vi har åpnet opp. Men det er ikke lett å snakke med en psykopat som elsker seg selv høyest. 

Jeg er vel den åpneste personen i mils omkrets. Takk psykologen min 😂

[AnonymBruker]

Nja..  Var mer usynlig.. Ingen å snakke med, eller være med i fritiden/friminutt. Dette var ungdomskolen.  

Anonymkode: 2228a...8f7

[Patriotpaula]

Ja, fra jeg var 6 til 15 år 🙃

[AnonymBruker]

Ja, har ptsd og har ung ufør i dag pga mobbing fra siste året I barnehagen til 2.klasse på videregående. Både fysisk og psykisk mobbing, samt omsorgssvikt både hjemme og fra de voksne i barnehagen og på skolen!

Anonymkode: 2d5c8...f7d

[AnonymBruker]

Ja og har egne barn nå så redd der skal skje med de også. Videregående var verst for meg,jeg hadde en venn og om denne vennen var syk turte jeg ikke gå på skolen. Sitter igjen jeg har angst hele tiden i sosiale sammenhenger.

Anonymkode: 69d1e...354

[Tomas77]

Nei og jeg husker ikke at andre ble det heller og det er egentlig litt skummelt. Har lurt på om noen bie mobbet uten at jeg tenkte på det som det og om jeg i så fall var medvirkende til det. Husker slagsmål i skolegården og var involvert i noen av dem men det var 1 mot 1 og ikke de samme folka hver gang. 

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (1 time siden):

Ble du mobbet som barn? Unger kan være jævlige mot hverandre. Det  får av og til store konsekvenser for den som blir mobbet. Der og da og senere i livet.😌♥️

Ja, ble forsinka i skole. Jeg hadde ingen venner før ungdomsskolen. Men vennene jeg fikk der var også «morsomme» og stakk av fra meg osv. En ble kjæreste med en jeg var forelsket i. Det og da følte jeg at jeg hadde fått venner, men jeg har forstått i ettertid at de fikk beskjed om å ta vare på meg, når de egentlig ikke ville. 

Jeg har det ikke fint, sliter mye psykisk i dag. Måtte ta igjen skolen, og det har kostet dyrt. Ingen hjalp meg i ordinær skole, så jeg måtte kjøpe meg hjelp som voksen. Jeg bor hos en mann, og hadde ikke klart meg uten ham. Jeg er basically en parasitt som lever på hans penger. 

Anonymkode: 1bd7a...71d

[Gjest Ms Baxter]

På jobb faktisk, voksne kjerringer kan være verre enn barn og unge. Ufør og må ha tilrettelagt jobb på deltid nå mye pga det…. Å jobbe i helsevesenet var mer brutal enn alle skoler kombinert… går mye bedre nå da, kan le litt av det😅

[AnonymBruker]

Rødstrupa skrev (1 time siden):

Ble du mobbet som barn? Unger kan være jævlige mot hverandre. Det  får av og til store konsekvenser for den som blir mobbet. Der og da og senere i livet.😌♥️

Ja, men jeg må si det at jeg sto alltid i mot. Jeg vil ikke si at akkurat det følger meg på annet vis enn at jeg er veldig var for hva folk sier, gjør, blikk, ikke gjør osv. Jeg er veldig analyserende. Og så liker jeg å ha folk på avstand, når dem forsøker å bygge bruer til meg så passer jeg på å bli stående på brua liksom.

Jeg er ikke avvisende men jeg utvikler sjeldent relasjonene til å bli sterke og nære. Det er mange som vil, men jeg synes det er et ork på en måte. Altså, ikke personlig mot dem men jeg føler meg trøtt. Jeg har liksom ikke overskudd til å pleie forholdet, derfor passer jeg på å ikke bygge for mange nære vennskap.

Jeg har ikke traumer fra det vil jeg påstå.

Anonymkode: a5a7d...d88

[AnonymBruker]

Tomas77 skrev (Akkurat nå):

Nei og jeg husker ikke at andre ble det heller og det er egentlig litt skummelt. Har lurt på om noen bie mobbet uten at jeg tenkte på det som det og om jeg i så fall var medvirkende til det. Husker slagsmål i skolegården og var involvert i noen av dem men det var 1 mot 1 og ikke de samme folka hver gang. 

Ja, du var nok uviten. I mitt tilfelle var jentene på skolen slemme. Men de trodde selv at det de gjorde var i en form for selvforsvar. Hun ene husker jeg hadde en søster med funksjonshemning. Jeg var ny på skolen, og tenkte jeg skulle være hyggelig å spørre hva som var funksjonshemningen så jeg kunne vise hensyn. Hun trodde jeg ga søsteren hennes et stygt kallenavn og fikk hele klassen min til å stenge meg ute. Mamman hennes var også en del av det. Alle jentene fikk sitte på i bil til skolen  unntatt meg etter dette… jeg var ho som hadde sagt ordet funksjonshemmet… 🐽i virkeligheten var de bare dumme, og mora må jo ha vært den verste. 
 

Det er rett å slett en adferd der en person eller flere fratar en annen mulighet til sosialt samvær . Derfor trenger ikke alle vite om det, og det skjer med voksne i arbeidslivet også. Uansett måten det blir gjort på, så er det grusomt for den som lever isolert. Jeg ble ikke invitert i bursdager osv. som barn. Jeg har ei fitte av ei søster som reiste fra meg til fordel for noe annet da vi var på tur sammen osv. jeg kan sitte aleine i et halvt år jeg, uten at noen bryr seg om det. Alt skal passe klokka til de andre liksom, og det må jeg respektere.. 
 

Nei, du merker det nok ikke. Men mange har det som meg.
 

 

Anonymkode: 1bd7a...71d

[Rødstrupa]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, men jeg må si det at jeg sto alltid i mot. Jeg vil ikke si at akkurat det følger meg på annet vis enn at jeg er veldig var for hva folk sier, gjør, blikk, ikke gjør osv. Jeg er veldig analyserende. Og så liker jeg å ha folk på avstand, når dem forsøker å bygge bruer til meg så passer jeg på å bli stående på brua liksom.

Jeg er ikke avvisende men jeg utvikler sjeldent relasjonene til å bli sterke og nære. Det er mange som vil, men jeg synes det er et ork på en måte. Altså, ikke personlig mot dem men jeg føler meg trøtt. Jeg har liksom ikke overskudd til å pleie forholdet, derfor passer jeg på å ikke bygge for mange nære vennskap.

Jeg har ikke traumer fra det vil jeg påstå.

Anonymkode: a5a7d...d88

Skjønner godt hva du mener. Jeg har det på samme måte.

[AnonymBruker]

Nei jeg ble ikke mobbet. Men det var et grusomt miljø i klassen min på ungdomsskolen. Jenteklikker som var grusomme mot oss andre. Jeg grudde meg til skolen hver dag. Heldigvis hadde jeg flere gode venninner og vi hadde det veldig fint sammen. 

Anonymkode: 0c94d...8dc

[AnonymBruker]

Nei, aldri

Anonymkode: d53d5...338

[Gjest sokrat]

Ja, jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Det har preget meg helt siden. Er heldigvis i jobb, men det er til tider tungt.

Mennesket er et tragisk vesen. Den som har, den får bare mer og den som har lite, mister alt. Den som har levd et godt liv, er som oftest lykkeligere og har en mer sprudlende personlighet. Utseende deres er bedre fordi de har levd lettere og bedre liv. Siden de er lykkeligere har de lettere for å holde en sunn vekt. De får lettere en partner pga personlighet og utseende. Som igjen bare fortsetter den positive sprialen. Mens de som har hatt det dårlig, bare går i en negativ spiral. Mennesker misliker de som ser slitne, er nervøse og ikke har en glad personlighet. Det er bare så tragisk mennesker er, ingen forståelse.

Endret 23. januar 2023 av sokrat

[Silva Pluvialis]

Ja, nesten hele barneskolen fra jeg var 6-12 år

[RedPimpernell]

Ja, sånn ca jevnlig fra tidlig barneskole og ut førstegangstjenesten. Alltid vært offeret til mobbere i alle situasjoner. Heldigvis hatt gode venner også, men ubehagelig å alltid få den negative oppmerksomheten.

Har jo gjort sitt med meg. Kronisk dårlig selvtillit og ønsker alltid å holde meg skjult i bakgrunnen for å ikke påkalle meg noe oppmerksomhet, selv nå  30 år senere.

[AnonymBruker]

Var noen som ga det noen forsøk på barneskolen, men jeg tok igjen og utover det brydde meg ikke… Noe som resulterte i at det ikke var «spennende» og de gikk videre… kontra de som ble ordentlig «fyra» opp etc. Det er jo trist å si det, men jeg skjønner hvorfor de som ble mobbet ble mobbet, jeg skjønte det da og jeg skjønner det fortsatt, uansett hvor forferdelig det er. 

Anonymkode: 6b371...b99

[AnonymBruker]

Ja, men flyttet mye så ble ikke mobbet like mye alle stedene. Ble holdt mye utenfor der også, men det var allikevel bedre enn noen av stedene. 

Det ene stedet vi bodde på virket det som folk hatet meg selv om de ikke kjente meg. Fikk mye stygge lapper, de andre skulle prøve å lure meg til å tro at noen likte meg flere ganger ved å sende lapper (jeg forstod at det ikke var sant, men de trodde tydeligvis at de var veldig smarte), de sa mye stygge ting, truende oppførsel og fikk høre at noen hatet meg også. Andre steder var det mer fysisk der jeg kunne bli slått, de var truende mot meg, stygge kommentarer osv. 

Dette pågikk hele barne- og ungdomsskolen, men roet seg på videregående. Sikkert fordi jeg begynte på en skole og en linje der det var mye alternative folk og de var mye mer åpne og jeg følte meg mye mer komfortabel der, men det å bli mobbet har satt spor i meg. Nå er det andre ting som mye flytting og en generell utrygghet i oppveksten som også har satt spor, men har slitt mye med selvtillit/selvbilde og utrygghet rundt andre mennesker. Skulle ønske at jeg kunne si at jeg var en av dem de gikk bra med, men det gjør det egentlig ikke. Har slitt mye, men gjør så godt jeg kan og prøver å få det bedre. 

Anonymkode: af2d9...7a3

[CMHuser]

Cisco skrev (10 timer siden):

Hva?! Av hvem og hvor blir du mobbet nå?!

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Er det innafor å spørre hvordan mobbingen ikke gav seg etter ulykken?

Det høres forferdelig ut 😕

————

Nei, jeg vil ikke si at jeg ble mobbet. Men tildels utestengt og aldri «med», absolutt. 
 

Ble mye bedre med miljøskifte på videregående.
 

Det rare var at den ene barndomsvenninnen min ikke skjønte hvorfor jeg ikke lengre ble med på ting og sendte litt meldinger om det. Jeg hadde jo blitt kjent med mange andre, og skjønte at folk flest igrunnen var normalt hyggelige og hadde mer aksept for ulike type folk. 

Så av høflighet sa jeg ja til en overnatting med henne hos ei annen venninne som bodde alene. De to var fortsatt i den gamle «gjengen», og besøket foregikk sånn her:

Jeg og de to med den ene sin kjæreste hjemme hos ham. En annen fra den gamle gjengen var der og. Så skal liksom bare de to tidligere venninnene innom noen andre i nabolaget, og virker veldig uinteressert i å ta meg med. Så jeg sitter der i høflighet, og kjæresten til venninna slenger bare syrlige kommentarer nonstop.

Venninnene kommer ikke tilbake 🙃 Så jeg drar dit vi skulle overnatte og legger meg. Og det tror altså denne gjengen er normal sosialisering 😅🤷‍♀️

Dette er jo ikke mobbing, men jeg fikk generelt mye «usynlig utestenging» som dette. Var en sann lettelse å oppdage hva en god venn(inne) er, kom i en klasse med mange ulike personlighetstyper og oppdaget at gutter synes jeg var tiltrekkende/søt - og ikke minst satte pris på selvstendige meninger. 

Anonymkode: 5479d...d36

Internett nå. Spesielt nettby når jeg var innlagt. 

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet og utestengt hele barne og ungdomsskolen, noe som har preget meg ekstremt. Har fått fysisk sykdom i tillegg som har gjort meg 70% ufør i dag. Av og til kan jeg føle på fortsatt mobbing, når selv min egen søster kommer med kommentarer som»du har aldri vært i balanse», «du liker ikke at folk ser på deg» osv osv. Har ekstreme problem med grensesetting. Har en eks som trigger angsten min fordi han driver og sjekker om bilen min er parkert utenfor leiligheten min, om det er lys der mm. Han er bare selskapssyk, men det trigger meg sinnsykt å bli «stalket». Selv har jeg brukt mange år på å akseptere sykdom og begrensninger, men dessverre aksepterer ikke omverden at jeg er syk, og det er blitt så ille at jeg vurderer å flytte til en større by der jeg kan puste og kanskje leve litt bedre enn i dag😌

Anonymkode: dc257...800