Dere som har mistet noen nære i kreft

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.1.2023 den 11.07):

Jeg mista pappa i september. Han hadde vært syk med kreft i 6 år. Siste tiden ble han lagt inn på sykehuset med lungebetennelse. Der lå han i 2 uker, der var han ikke å kommunisere med mesteparten av tiden. De valgte å avslutte all behandling av antibiotika og væske etter 7 dager, da det ikke var noe bedring, og heller forverring av sykdommen. 

Da valgte vi kun smertelindring og beroligende for han, og da tok det 3 dager før han døde. 

Legene var flinke på å informere oss, og jeg følte det var trygt og godt at han lå på sykehus. Sykepleierne ringte oss og informerte oss pårørende om tilstanden hans til alle døgnets tider. 

Føler legene kunne vært litt mer ærlig om situasjonen, for vi pårørende trodde egentlig han skulle klare seg kanskje, selv etter de valgte å avslutte behandling. Eller så var vi kanskje litt dumme? 😅

Jeg tror det kommer an på situasjonen, og dere må føle selv hva som er riktig for dere. 

 

Anonymkode: 3d546...9cf

Jeg er enig med deg. Min mor fikk beskjed om at de fleste dør med kreft ikke av kreft. Det sa dem til hun med fjernspredning til flere organer. Bare hjerte å hjerne igjen ellers har hun overalt. Jeg tviler sterkt på hun har 20-30 år igjen altså! Hun blir ikke behandlet får å bli frisk men får at ikke det skal spre seg mer å enda sier de sånn. Ett Google søk sier det ikke er lenge å så sier legen sånn... Helt idiotisk. De har heller ikke forklart hvor viktig det er å sette opp alle man vill ha der den siste timen som nærmeste pårørende. Jeg vill helst vite mest mulig å være mest mulig forberedt. Synd på søsken som ikke får forberedt seg på det værste. Jeg vet min far vet at det ikke er sånn legen sa. Min mor leser ikke papirene sine det er min far som gjør.  Kondolere med din far ❤🌹

Anonymkode: fe804...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2023 den 16.38):

… kan dere si litt om hvordan dere og pasienten opplevde siste fase? Da tenker jeg helst på tiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet og frem til vedkommende døde. Hvor lang tid gikk det? Hjemme/sykehus?  Var det mye smerter? Følte dere dere godt ivaretatt som pårørende? Hva gjorde deg godt/vondt gjennom prosessen?

Jeg spør fordi jeg selv er nærmeste pårørende og pleier en veldig nær og kjær person nå når vi vet det går mot slutten. H*n ønsker å dø her hjemme, og jeg vil strekke meg langt for å få det til. Det er ikke første gang jeg går gjennom dette, og jeg vet veldig godt at forløpet varierer noe enormt fra person til person. Men på en eller annen måte gir det en slags «trygghet» å lese om lignende erfaringer og andres opplevelser. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

Vi passet på at vi hadde den fineste tiden sammen siste mnd, uker og dager. Vi tok en liten felles gråt etter behov. Men vi var enige i at vi ikke skulle sutre bort de siste dager. Det var jo tøft, men jeg kan i ettertid, se tilbake på tull og tøys, fine stunder om mimring. Av og til tok vi de alvorlige samtaler, om hva hun ønsket iht kremasjon eller ei, hvilken kirkegård som var ønsket osv. Tror det var litt fint for henne å bestemme det selv, og vite at vi visste. Litt alvor var det jo innimellom.  

Men at vi klarte å gjøre den siste tiden så bra sammen oppi alt det mørke, var utrolig fint. Og lettere å takle tapet etterpå. Fordi det også var så tydelig at døden kom på rett tid. Når alt var sagt og alt var gjort. Da jeg la merke til at stresset kom, når alt var på plass.  Men døde 4 dager etterpå. Jeg vet at hvis det feks hadde gått 6mmd, så hadde ikke det blitt gode 6mnd. 

Men hygge, kos, kortspill, ting som får alvoret til å blekne og glemmes litt midt oppi det hele kan jo være fint. Jeg tror de da også kan dø litt lykkeligere. Bla jeg måtte stadig minne på at det skulle gå bra med meg, og gi trygghet på det. Det blir litt som man gjør det til i felleskap.

 

Anonymkode: 68bc2...5d9

[AnonymBruker]

On 1/14/2023 at 4:38 PM, AnonymBruker said:

… kan dere si litt om hvordan dere og pasienten opplevde siste fase? Da tenker jeg helst på tiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet og frem til vedkommende døde. Hvor lang tid gikk det? Hjemme/sykehus?  Var det mye smerter? Følte dere dere godt ivaretatt som pårørende? Hva gjorde deg godt/vondt gjennom prosessen?

Jeg spør fordi jeg selv er nærmeste pårørende og pleier en veldig nær og kjær person nå når vi vet det går mot slutten. H*n ønsker å dø her hjemme, og jeg vil strekke meg langt for å få det til. Det er ikke første gang jeg går gjennom dette, og jeg vet veldig godt at forløpet varierer noe enormt fra person til person. Men på en eller annen måte gir det en slags «trygghet» å lese om lignende erfaringer og andres opplevelser. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

Pasienten trodde oppriktig at hen ikke skulle dø. Fra hen fikk beskjed om at behandling var avsluttet til død gikk det litt over 2 månender.

Tross at legen ga beskjed flere ganger om situasjonen, og hen ble erklært som samtykkekompetent. Hen ville hjem. Hen fikk reise hjem, med lovnad om at hen skulle ta imot helsehjelp (hjemmesykepleier) gikk ikke lange tiden før hen falt om på badet, og hen måtte ha mer hjelp. Hen var mye sint, fortvilet, men ville være hjemme. Hen fikk dø hjemme.

For meg som nærmeste pårørende var det helt jævlig. Det var vanskelig, men jeg prøvde å minne meg selv på at jeg er ikke den som er syk. Jeg er ikke den som skal dø. Jeg er ikke den som har fått den jævlige beskjeden om at livet er over. Det som var godt for meg, var at hen fikk sine ønsker oppfylt. Jeg trakk meg dessverre unna, og hen skjønte det, og viste "forståelse" ovenfor meg og mitt valg. 

Anonymkode: 05442...97e

[AnonymBruker]

Mistet svigerfar nå nylig, det gikk heldigvis ekstremt fort fra vi fikk diagnosen om uhelbredelig kreft og han var heldigvis relativt oppegående hele veien bortsett fra de siste tre døgn, han døde hjemme med svigermor ved sin side akkurat som han ønsket det men selvsagt med store smerter som selv ikke store doser morfin klarte avhjelpe så det var vanskelig. 

Min dypeste medføelse til TS i denne situasjonen.

 

Anonymkode: dbdc5...0bc

[Nuttery]

Jeg jobber med kreftpasienter og har videreudanning i palliativ omsorg (helhetlig lindring i livets sluttfase). 

Det blir kanskje ikke en personlig erfaring som sådan, men bare send PM hvis det er noe du lurer på som jeg kan rådgi om.

Ønsker familien alt godt ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2023 den 16.38):

… kan dere si litt om hvordan dere og pasienten opplevde siste fase? Da tenker jeg helst på tiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet og frem til vedkommende døde. Hvor lang tid gikk det? Hjemme/sykehus?  Var det mye smerter? Følte dere dere godt ivaretatt som pårørende? Hva gjorde deg godt/vondt gjennom prosessen?

Jeg spør fordi jeg selv er nærmeste pårørende og pleier en veldig nær og kjær person nå når vi vet det går mot slutten. H*n ønsker å dø her hjemme, og jeg vil strekke meg langt for å få det til. Det er ikke første gang jeg går gjennom dette, og jeg vet veldig godt at forløpet varierer noe enormt fra person til person. Men på en eller annen måte gir det en slags «trygghet» å lese om lignende erfaringer og andres opplevelser. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

Hun fikk det mye bedre da behandlingen ble avsluttet. Hun fikk smertepumpe som også gav henne antidepressiva så hun ikke var så redd lenger. Egentlig var det i den sist fasen vi i nærmeste familie kunne ha kvalitetstid med henne. Noen dager var hun utslitt, andre dager benyttet vi til fulle og prøvde oppfylle ønsker hun hadde, samme om det var noe hun ønsket gjøre, eller noe hun ønsket spise. Jeg ville aldri vært den tiden for uten..hun ville egentlig dø hjemme og vi hadde forberedt dette med sykehusseng hjemme osv. Men hun ble redd og bad om å få dra på sykehuset likevel. Det var egentlig til det beste fordi hun holdt på å dø en gang for oss, før hun faktisk døde noen dager senere. Vi kunne ikke taklet den situasjonen hjemme. Det var tøft å se henne dø. Det er vondt å høre noen slutte å puste..men jeg er glad jeg var der.

Anonymkode: 98047...dbb

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære pappa til kreften I Jan 2021. Han hadde vært syl i flere år, men lite påvirket av sykdommen.  Fikk immunterapi i ca 6 mnd fra okt 19, så hjalp ikkendet lengre. Fikk vite i sept at det ikke var noe mer de kunne gjøre. Var hjemme fram til siste 5 dagene han levde. Hadde hj.sykepl morgen og kveld i 14 dager da mamma ikke klarte å gå han ut og inn av senga. Ble innlagt pp palliativ avd en mandag ettermiddag for smertevurdering,  men vi fikk raskt beskjed om at han ikke hadde lenge igjen. Han gikk selv inn pp palliativ avd. Onsdag formiddag kom det som viste seg å være starten på slutten da de trodde han kom til å dø den morgenen. Klarte seg, men ble nå smertelindret så mye at ha  kun lå og døste og ikke kunne vise oss at han hørte oss. Legene sa han var smertefri. Gikk kraftig hjerteflimmer lørdag morgen,  og døde l 17-tiden lørdag av at hjertet var utslitt  

Anonymkode: 2d85b...fa0

[MiominMio]

TS: Først en god klem til deg - det er vanskelig situasjon å være pårørende i en slik fase.

Jeg mistet min  mor til kreft - ikke mye over 50 år gammel. Når hun en gang fikk "dødsdommen"  (hvor de sa at ingenting mer kunne gjøres) så tok det 4 mnd. Hun var i palliativ behandling 2 uker før hun døde og siste uken måtte hun til sykehjem da det ble for vondt å være hjemme. 

Siste dagene var veldig fint. Hun var sammen med oss på perm hvor vi hadde middag (hun klarte ikke spise særlig selv og var veldig svak). Hun var helt klar i hodet til siste slutt og hadde humoren helt til siste døgn før hun gled inn i koma. Da hun holdt veldig igjen på smertestillende (hun ville ikke ta mye morfin) så kunne de øke dosen ganske betraktelig. 

Du snakker om at din nære ønsker å dø hjemme. Har dere fått informasjon om palliativ behandling hjemme? Det kunne vi få til min mor, men hun fant selv ut til slutt at hun bare ville på sykehjem og dø der. De var innom med smertelindring så godt de kunne.

Alt godt til dere i denne vonde tiden. Det er ikke så mange trøstens ord man kan si ❤️

[AnonymBruker]

MiominMio skrev (På 6.2.2023 den 11.58):

TS: Først en god klem til deg - det er vanskelig situasjon å være pårørende i en slik fase.

Jeg mistet min  mor til kreft - ikke mye over 50 år gammel. Når hun en gang fikk "dødsdommen"  (hvor de sa at ingenting mer kunne gjøres) så tok det 4 mnd. Hun var i palliativ behandling 2 uker før hun døde og siste uken måtte hun til sykehjem da det ble for vondt å være hjemme. 

Siste dagene var veldig fint. Hun var sammen med oss på perm hvor vi hadde middag (hun klarte ikke spise særlig selv og var veldig svak). Hun var helt klar i hodet til siste slutt og hadde humoren helt til siste døgn før hun gled inn i koma. Da hun holdt veldig igjen på smertestillende (hun ville ikke ta mye morfin) så kunne de øke dosen ganske betraktelig. 

Du snakker om at din nære ønsker å dø hjemme. Har dere fått informasjon om palliativ behandling hjemme? Det kunne vi få til min mor, men hun fant selv ut til slutt at hun bare ville på sykehjem og dø der. De var innom med smertelindring så godt de kunne.

Alt godt til dere i denne vonde tiden. Det er ikke så mange trøstens ord man kan si ❤️

Høres ut som om de siste dagene sammen ble så fine som de kunne ha blitt, i en slik forferdelig situasjon ❤️ Takk for at du delte! Nei, det er ikke så mye som kan sies for å gjøre ting verken bedre eller verre. Men du har vært der selv, og vet hva det går i. Det er litt godt å snakke med folk som har kjent situasjonen på kroppen selv, nettopp av den grunn at vi kan snakke og kjenne på hverandres medfølelse, uten så mange «trøstende» ord ☺️❤️

Ja, vi har heldigvis fått mye god informasjon, og har god dialog med palliativt team her på hjemstedet. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.2.2023 den 13.30):

Jeg mistet min kjære pappa til kreften I Jan 2021. Han hadde vært syl i flere år, men lite påvirket av sykdommen.  Fikk immunterapi i ca 6 mnd fra okt 19, så hjalp ikkendet lengre. Fikk vite i sept at det ikke var noe mer de kunne gjøre. Var hjemme fram til siste 5 dagene han levde. Hadde hj.sykepl morgen og kveld i 14 dager da mamma ikke klarte å gå han ut og inn av senga. Ble innlagt pp palliativ avd en mandag ettermiddag for smertevurdering,  men vi fikk raskt beskjed om at han ikke hadde lenge igjen. Han gikk selv inn pp palliativ avd. Onsdag formiddag kom det som viste seg å være starten på slutten da de trodde han kom til å dø den morgenen. Klarte seg, men ble nå smertelindret så mye at ha  kun lå og døste og ikke kunne vise oss at han hørte oss. Legene sa han var smertefri. Gikk kraftig hjerteflimmer lørdag morgen,  og døde l 17-tiden lørdag av at hjertet var utslitt  

Anonymkode: 2d85b...fa0

Tusen takk for at du delte ❤️ klem til deg ❤️

Anonymkode: c7c1a...ffb

[AnonymBruker]

Mamma døde for 11 år siden da jeg var 17. Hun var ubehandlet i maaange år. Legene snakket om 10-20 pr år og hun hadde enormt mye smerter hele mitt liv,men fra hun fikk diagnosen til hun døde gikk det bare 2,5 mnd. Hun fikk noen runder med stråling men kom fort over på sykehjem. Hadde mye smerter,var forvirret og redd. Fikk opp til 10 mg morfin om gangen også smerter. 

 

De siste dagene snakket hun ikke, bare hadde litt øyebevegelser og hosting/brekkinger. Døde stille og rolig mens hun fikk pjusk av pappa og en venninne. ❤️ 

 

Anonymkode: 2a1b3...11d

[AnonymBruker]

Fjernspredning her og just startet cellegift etter de andre medisinene sluttet å funke. Mister gradvis synet ser det ut som. Kan det ha spredd seg til hjernen? Noen andre som har mistet synet av kreften? Hvor lå kreften som tok synet? 

Anonymkode: fe804...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Fjernspredning her og just startet cellegift etter de andre medisinene sluttet å funke. Mister gradvis synet ser det ut som. Kan det ha spredd seg til hjernen? Noen andre som har mistet synet av kreften? Hvor lå kreften som tok synet? 

Anonymkode: fe804...d91

Det kan være et tegn på spredning til hjernen ja, men jeg er ingen lege. Ville ha bedt kreftlegen din om MR av hodet for å sjekke. Viktig å vite årsaken for å kunne behandle eller lindre så godt og riktig som mulig. 
 

Ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: c7c1a...ffb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2023 den 16.38):

… kan dere si litt om hvordan dere og pasienten opplevde siste fase? Da tenker jeg helst på tiden fra livsforlengende behandling ble avsluttet og frem til vedkommende døde. Hvor lang tid gikk det? Hjemme/sykehus?  Var det mye smerter? Følte dere dere godt ivaretatt som pårørende? Hva gjorde deg godt/vondt gjennom prosessen?

Jeg spør fordi jeg selv er nærmeste pårørende og pleier en veldig nær og kjær person nå når vi vet det går mot slutten. H*n ønsker å dø her hjemme, og jeg vil strekke meg langt for å få det til. Det er ikke første gang jeg går gjennom dette, og jeg vet veldig godt at forløpet varierer noe enormt fra person til person. Men på en eller annen måte gir det en slags «trygghet» å lese om lignende erfaringer og andres opplevelser. 

Anonymkode: c7c1a...ffb

Har mistet bestemor, far og bror til denne for jævlige sykdommen. Unner virkelig ingen å oppleve å miste noen slik. Følte det var så uverdig og vondt på slutten. 

Den siste jeg mistet var faren min. Gikk fort når han først havnet på sykehus....heldigvis. Som sykepleieren sa; "vi vet ikke om det er sykdommen eller kreften som tar livet av han". Brutalt ærlig. Kan aldri forstå at det ikke er lov med aktiv dødshjelp.

Stor klem til deg! Håper din kjære slipper å ha det for vondt på slutten.

Anonymkode: 6dffd...e57

[AnonymBruker]

Først, min dypeste medfølelse til alle, og TS. ❤️

Min mamma døde ganske ung av kreft i 2016, begynte som "ufarlig" brystkreft med gode utsikter om at det ville være helbredelse, men til slutt med spredning i mange vitale organer. Når vi fikk beskjed om at det ikke var noe mer de kunne gjøre for henne gikk det ganske fort. Hun ba om å få reise hjem til familien (vi er utenlandske), men fikk beskjed om at dette var for utrygt ifbm smertelindring. Hun valgte å legge seg inn på hospice, og 2 av søstrene hennes samt 2 av barna til hun ene valgte å ta turen til Norge for å si farvel. Den siste tiden var bare enda mer grusom enn hele tiden med diagnosen. Jeg er veldig redd leger/sykehus/sykdom og alt dette var og er fortsatt veldig traumatiserende. Hun var veldig opptatt av å få bekreftelse på at vi alle ville klare oss videre, at vi var "lykkelige" i livene våres, med ektemenn osv osv. Sov på hospicet sammen med henne en dag et par dager/dagen før døden inntraff og det er den mest hjerteskjærende, søvnløse, maktesløse, fryktinngytende natten jeg har hatt. Var så redd for at hun skulle dø på "min vakt" så egoistisk som det er. Hver minste lille "unormale" lyd fra henne var jeg skrekkslagen, og turte ikke røre meg. Misforstå meg rett, jeg var maktesløs under hele forløpet, men dette var enda mer ekstremt. Jeg kjente ikke igjen mammaen min💔 Det gikk under 24 timer fra familien reiste til hun døde, som om hun endelig kunne slippe taket. Jeg er overbevist om at hun levde på overtid, kun for å se dem/forsikre seg om at vi alle ville klare oss. Hun hadde hatt hunden vår i 10 år ish før hun døde og jeg "måtte" ta inn denne, og det var selvfølgelig ikke noe problem. Han hadde ekstrem separasjons-angst, til den grad at han kunne rive ut egne tenner hvis han var alene i bur💔 Problemet var den konstante angsten for om han var deprimert, savna mamma, om han hadde et verdig liv osv osv i to år etter mamma.(som føltes som en evighet) Ikke nok med å ha bekymret meg over mamma i lang tid måtte jeg nå bekymre meg om vår elskede hund. Hadde noen fortalt meg at hunden vår ville overleve mamma er det ikke sikkert jeg ville ønsket meg denne så kraftig som jeg gjorde som liten. (Igjen, misforstå meg rett, jeg elsket han som barnet mitt💔) Som pårørende følte jeg meg fryktelig dårlig ivaretatt.. klart at det kan delvis ha vært tåken av alt som gjorde at mye ble glemt når det gjelder beskjeder, men fortsatt følte jeg meg ikke ivaretatt. Håper inderlig ingen andre sitter med samme følelse som meg når det gjelder ivaretakelse.. Hyl ut om det er noe du TS trenger, så bør de høre🤞 Beklager 17 A-4 sider, dette var godt å få "på papiret", selvom det er en fattig trøst. 

Ingenting hjelper i så grusomme situasjoner, jeg håper dere får all hjelp og lindring dere kan få, alle sammen. God klem❤️

Anonymkode: c24da...700

[AnonymBruker]

Hvor mange forskjellige cellegift fikk dere prøve? 

Anonymkode: fe804...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Hvor mange forskjellige cellegift fikk dere prøve? 

Anonymkode: fe804...d91

2 ulike cellegifter + ble inkludert i et forskningsprosjekt etter vi fikk vite at det var uhelbredelig. 

Anonymkode: 6cb1f...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.1.2023 den 17.01):

Jeg mistet mamma til kreft. Hun var ut og inn av sykehus flere ganger pga dehydrering. Mye diaré. Hele tiden fikk hun god hjelp frem til nest siste tur på sykehuset. Hun var veldig dårlig og vi ba på våre knær om at de ikke skulle skrive henne ut. Sykepleier var helt enig og skulle si ifra om våre pårørendes ønsker og hennes eget ønske. 
Hun ble allikevel skrevet ut og årsaken satte sinne mitt i kok. De skulle rydde hele avdelingen for pasienter. De skulle gjøre klar for covid syke som hadde vært på julebord. 

Mamma fikk besøk av hjemmesykepleien den dagen hun ble skrevet ut. Jeg var der og spurte om de kunne gi henne intravenøst og det kunne de. Problemet er at de aldri ga henne det og mamma døde ca 9 dager senere. Da fikk hun komme på palliativ og døde bare noen timer senere.

Mamma var heldig som slapp så mye smerter. Det hadde begynt å ta seg opp med smerter, men paralgin forte hjalp en del.

Jeg koker fremdeles ved å tenke på at hun ble skrevet ut alt for tidlige. Samtidig så trur jeg ikke hun ville levd så fryktelig mange ukene allikevel. Det er mer tanken på at de skrev henne ut da hun var så syk at hun ikke klarte spise eller drikke. Hun trengte i aller høyeste grad intravenøs næring, noe hun ikke fikk.

Jeg savner mamma, men er samtidig glad hun slapp voldsomme smerter og at det gikk fort nedover. Det tok totalt 14 dager fra hun ble dårlig siste gangen og frem til hun døde.

Hjemmesykepleien i kommunen får stryk karakter og det samme med avdelingen som skrev henne ut til tross for pasienter som selv velger å dra på julebord og utsette seg for smitte av covid.

Anonymkode: de98d...007

Jeg mistet også min mor i kreft. Og hvis det er noen trøst, så fikk jeg beskjed av sykehuset at på slutten når pasienten er så syk så vil intravenøs næring gjøre det verre. Når man er så syk på slutten, så skal man ikke spise og drikke mer enn det man klarer å få i seg selv. Manglende matlyst er et naturlig tegn når man nærmer seg siste slutt.

Anonymkode: 5d055...c07

[AnonymBruker]

3 ganger på rad det ikke er gitt blod eller plater. 2 ganger de har sagt det er tomt får blod og i dag bare sendt hjem med beskjed om kreftsenteret kontakter. Virker som de har gitt opp. Blod og plater kunne hjelpet mye på formen værtfall.. Noen erfaring med det? Er det så mye blodmangel nå at hun skal gå 1 uke snart på 4 i blod? Blør hele tiden pga platene også. Stoppet behandling på Samme tid da den ikke hjalp. Føler det ikke er noe svar å få på hvorfor hun ikke får blodet å platene som vanlig.. sykehuset kaster ansvaret på kreftsenteret selv om hun er på sykehuset og kreftsenteret sier de er tom..  vist det er sånn at det er hennes siste tid hadde det vært fint å være så god som hun kan i det minste. Spiser fortsatt litt om ikke så mye og er våken og leker med barnebarna avertil enda. Kan ikke skjønne hva som skjer... Hun godtar og ikke få behandling lenger selv om det er vondt men vi stusser veldig på hvorfor hun ikke får blod og plater. 

Anonymkode: fe804...d91

[AnonymBruker]

Hva gjorde dere får og få sove? Sitter vær natt og tenker på mamma. Har fått beskjed at det vill skje nå snart. Men det er egentlig ikke det værste , det værste er at hun har det ikke noe greit og hun er redd 

Anonymkode: fe804...d91