Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
Anonymus Notarius skrev (1 time siden):

Jeg har aldri følt det sånn. Følte at barna var sykehuset sine da de ble født, egentlig :ler:

Haha, enig. "De vet jo ingenting om oss, de vet jo ikke om vi er psykopater eller pedofile eller helt uegnet som foreldre. Lar de oss virkelig bare ta med en hjelpesløs baby hjem sånn helt uten videre" sa jeg til mannen på vei hjem fra sykehuset. 

Jeg har tenkt tanken at det er litt bittert og veldig urettferdig hvor mye jeg måtte ofre og gjennomgå for å få et barn, mens mannen nærmest fikk det servert i armene. Men har aldri tenkt at barnet er mer mitt enn hans. 

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vet ikke om jeg har misforstått deg. Men jeg har, frem til fullammingen var over ved rundt 6mnd, titt og ofte tenkt mye på at MIN kropp har gitt dette barnet absolutt alle sine byggeklosser. Og at det er helt fantastisk at livet er slik at det kan komme et helt nytt individ, som kan næres opp så lenge på kun ting som min kropp gir den. 

 

Genetisk, og følelsesmessig og alt annet, har jeg og min mann bidratt like mye av til babyen. Men det er min kropp som har gitt den absolutt alle byggeklosser den trenger, både 9mnd i magen, og så 6måneder på utsiden. Og det er jo helt fantastisk! 

 

Nå er jeg biolog, så kanskje jeg har en spesiell forkjærlighet for hvor fantastisk livet er da.  ❤️

Anonymkode: d2959...282

Nei din mann har også gitt det byggeklosser. Det er celledeling.

Anonymkode: fd2a1...364

  • Liker 3
Skrevet
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei din mann har også gitt det byggeklosser. Det er celledeling.

Anonymkode: fd2a1...364

Jeg tror hun mener at de faktiske byggeklossene kommer fra henne, siden det er hennes kropp som gir næring til barnet. Celledelingen kan jo bare skje når cellen har vokst seg stor nok og det er tilstrekkelig med byggeklosser til stede. At far har bidratt med halve oppskriften betyr jo ikke at han har bidratt med selve klossene. 

Anonymkode: 56366...a8a

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Nei din mann har også gitt det byggeklosser. Det er celledeling.

Anonymkode: fd2a1...364

Celledeling er ikke byggeklosser. 

Og ja, min mann har jo bidratt med halve genetikken.  Det skrev jeg jo også i innlegget mitt. 

Men han har ikke bidratt med noen av byggeklossene.  

 

For å ta en analogi:  han har bidratt med halve bruksanvisningen, men det er min kropp som har stilt opp med alle legoklosser som trengs. 😊

Anonymkode: d2959...282

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke kjent på den typen følelser. Jeg har heller følt veldig på at barna ikke er mine produkter eller mine eiendeler, selv om de vokste frem inni meg. De deler 50 % av genene med meg og 50 % med mannen, men til sammen blir de en egen miks, de er ikke halvparten oss. 

At jeg hadde nesten all jobben frem til de var født, må jeg derimot si meg enig i. Jeg ofret mer for dem, helt i starten av livet. Men mannen hadde jo ikke akkurat muligheten til å gjøre det heller. 

Samtidig så tror jeg at jeg har kjent litt på noe av det når det gjelder nyfødte babyer i omgangskretsen. At de ofte går litt i ett med moren sin, og fortsatt er en del av henne, selv om de har kommet ut av magen. Og at det ikke bare er å plukke dem opp og holde dem for meg som er fremmed for dem. Dette tenker jeg stemmer også, med tanke på det en vet om tilknytning. Selv om far også kan være primær tilknyntningsperson, men det er rett og slett sjelden jeg opplever at det er far som holder de aller minste jeg møter på. 

Anonymkode: a3399...bae

Jeg kan legge til at vi har IVF-barn, og jeg tror det bidro til de følelsene jeg har hatt rundt det også. Dette at de ble «laget på lab’en», bidrar til følelsen av at de er hverken mine eller våre.
 

Det ble litt krøllete forklart dette, for jeg elsker dem og de er barna mine. Men jeg følte og føler sterkt på at dette er to nydelige mennesker jeg får følge fra start og oppdra, men jeg eier dem ikke. 

Anonymkode: a3399...bae

Skrevet
IDGAF skrev (29 minutter siden):

Haha, enig. "De vet jo ingenting om oss, de vet jo ikke om vi er psykopater eller pedofile eller helt uegnet som foreldre. Lar de oss virkelig bare ta med en hjelpesløs baby hjem sånn helt uten videre" sa jeg til mannen på vei hjem fra sykehuset. 

Jeg har tenkt tanken at det er litt bittert og veldig urettferdig hvor mye jeg måtte ofre og gjennomgå for å få et barn, mens mannen nærmest fikk det servert i armene. Men har aldri tenkt at barnet er mer mitt enn hans. 

Ja, virkelig  😕 De merker det ikke på kroppen i det hele tatt, mens mange av oss må leve med sporene resten av livet.

Anonymkode: e674b...388

  • Liker 1
Skrevet
AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja, virkelig  😕 De merker det ikke på kroppen i det hele tatt, mens mange av oss må leve med sporene resten av livet.

Anonymkode: e674b...388

Nå er biologien sånn, og det får man finne seg i. Om menn kunne føde, hadde det vært noe annet. Forstår ikke at dere gidder bruke energi på dette engang. 

Anonymkode: a35cb...efc

  • Nyttig 2
Skrevet
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nå er biologien sånn, og det får man finne seg i. Om menn kunne føde, hadde det vært noe annet. Forstår ikke at dere gidder bruke energi på dette engang. 

Anonymkode: a35cb...efc

Nå handler denne tråden om hvorvidt en kvinne som har født barn føler at barnet er mer hennes. Annet utover det blir avsporing. 

Anonymkode: b38b9...1b5

Skrevet
AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenkte ikke over det før jeg ble gravid via prøverør og fødte to barn. Far runket i en kopp, og ni måneder senere kunne han holde baby i hendene. Barnets kropp ble produsert av min. Næring kom fra min kropp. 50 % blueprint (genmateriale) kommer riktignok fra far. Men utover det har jeg noen ganger følt på at ungene er mest mine produkter. Sånn rent fysisk. De vil jo stelles, formes og oppdras også av far. Så det vil jevne seg ut over tid. Flere som kjenner på slike følelser? Merker at jeg ikke knytter meg til broren min sine barn, fordi de kjennes mest som samboeren hans sine. 

Anonymkode: b38b9...1b5

Tror ikke at det er uvanlig for kvinner å føle det, selv om det er feil. Barna er selvsagt like mye far og mor sin fra første stund. Synd at noen føler sånn, kan fort gå ut over far og hans relasjon til barnet 

  • Nyttig 2
Skrevet

Det stemmer faktisk ikke at 50% av genmaterialet kommer fra far. Et barn er alltid litt mer i slekt med sin mor.

Mitokondrier, altså cellene sitt "energikraftverk", har ALLTID kun DNA fra mor. (Mitokondrier har "eget" DNA, altså det har kun noe å si for mitokondriene, og ikke noe for deg mtp utseende, personlighet osv)

I tillegg;

Y kromosomet er veldig lite i forhold til X kromosomet, og inneholder da færre gener.

En gutt er derfor enda mer i slekt med sin mor enn far. 

Men ja, det er ca sånn 50-50, men mor har bittelitt mer.

  • Liker 2
Skrevet
Fru Solsikke skrev (11 timer siden):

...........................

I tillegg;

Y kromosomet er veldig lite i forhold til X kromosomet, og inneholder da færre gener.

En gutt er derfor enda mer i slekt med sin mor enn far. 

......................

Nå ble jeg inspirert.  Er da jenter ikke i slekt med sin far siden de ikke har et Y-kromosom??

Gjest Anonymus Notarius
Skrevet
Whistler skrev (1 time siden):

Nå ble jeg inspirert.  Er da jenter ikke i slekt med sin far siden de ikke har et Y-kromosom??

Far gir jo fra seg enten x eller y - de lager jo begge deler.

Skrevet

Skal jeg si at barnebarnet mitt er mest sin far sin, siden hun er tro kopi av han?

Anonymkode: c09ab...921

  • Liker 1
Skrevet
Whistler skrev (15 timer siden):

Nå ble jeg inspirert.  Er da jenter ikke i slekt med sin far siden de ikke har et Y-kromosom??

De har jo et X-kromosom fra far. I tillegg har de 22 andre kromosomer fra ham 😊

Skrevet

Jeg føler det egentlig ikke sånn. Men tror far i huset føler det. Mulig bare en greie for å sluntre unna eller mulig det egentlig bare er en slags gammeldags "mor ordner med baby"-holdning som han ikke hadde før vi fikk barn men som har kommet ganske tydlig frem i ettertid... Jeg tenker den manglende ansvarsfølelsen eller hvor lett det er å tenke at hovedansvaret er mitt er knyttet litt til det at han føler på at baby er mest "mors" produkt i starten. Vår baby har også tydlig favorisert meg helt fra starten selv om far var mye tilstede på sykehuset (jeg og var sengeliggende første tid og far måtte ta stell) som kanskje også har spilt inn der på at han føler baby er mest knyttet til meg sånn biologisk/automatisk. Kanskje derfor fedre er mer opptatt av at barna skal få deres etternavn og, for å liksom markere mer at den også hører til dem?

Personlig prøver jeg å tenke at baby er en ny egen person og ikke noen sin :) Føler heller ikke noe på at jeg har "laget" baby for meg er det for abstrakt. Selv da jeg fikk baby på brystet var det sånn hæ kom den ungen her fra inni meg. Knyttet ikke den jeg kjente under graviditeten (bevegelsene) og den faktiske babyen sammen i noe særlig grad, om det gir mening. 

Anonymkode: 10694...a8f

Skrevet

Nei 😅 elsker barna til broren min også men elsker barna mine alle mest. Høres ut som barna er produkter du har produsert 🤭 nå fikk dere hjelp med å få barn kanskje derfor det virker litt rart? 

Anonymkode: 4734d...9ca

Skrevet

Tenker at mor og far har ulike forutsetninger for tilknytning, og ja mor vil jo rent fysisk ha en tilknytning som far aldri kan få. Slik er naturen

Anonymkode: 28da9...b32

Skrevet

Nei, det kjente jeg aldri på. Barnet var ikke noe mer mitt. Det føltes nok til tider mer virkelig ut for meg, som merket at det var der, enn for far. Men det slo meg ikke at det skulle være mer mitt bare fordi jeg var vertskap for det. 

Det var heller ikke mer mitt fordi jeg ammet, selv om det naturlig nok tilbrakte mer tid "på meg" enn sammen med far de første periodene på grunn av dette.

Anonymkode: a3904...077

Skrevet

Barnet er biologisk sett mer mors. For barnet består ikke bare av dna men også av celler. Via blod fra mor, morkaken som er laget av mors celler, fostervannet som er fra mor mottar barnet celler fra mor og barnet overfører også celler fra seg til mor. Det finnes derfor mer celler og mer av mor i barnet og i mor finnes også for resten av livet celler fra barnet. I barnet vil det derfor også finnes celler som kommer fra mormoren. Mor hjerne forandrer seg også i svangerskapet, og blir mer rettet mot å lese barnet sitt. Så mor har blitt endret etter fødselen, og bærer med seg fysiske celler fra barnets vev i egen kropp. 

Både jeg og far er enig i at barna på sett og vis er mer mine helt uavhengig av hvor god pappa han er. Jeg har båret de frem, født, ammet og samsover med dem. De har sin primære tilknytning til meg slik barn skal ha til den som de var nærmest det første året. 

Barna kjenner også på dette selv, og jeg gjorde også det som barn. De vet godt det er meg de vil ha når ting er vanskelig. Eldste har dårlig samvittighet for det, fordi de har en fantastisk pappa. Men vi forklarer dem om tilknytning, og at man er laget slik at man blir nærere den ene man var mest nær som baby og at vi faktisk har et annerledes bånd siden jeg har født dem. 

Men sett vekk fra tilknytning så er barnet mer enn DNA. De er celler, blodet delte de med mor, morkaken er laget av mor og det strømmer felles celler gjennom mor og barn. Så barnet er biologisk mer mors.

Anonymkode: a7c49...f9d

  • Nyttig 1
Skrevet

Leste et sted « kvinnen er en åker der mannen kan så sitt frø». Ekstremt provoserende, men for min del så føltes det nesten sant siden barnet vårt er kliss lik sin far, jeg følte meg plutselig litt lurt😅

Men, nei, jeg har aldri følt at barnet er mere mitt siden jeg har båret det fram. Hadde ikke barnet vårt hatt en fantastisk far hadde jeg muligens følt det annerledes🤷🏼‍♀️

Anonymkode: 47501...dd9

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...