Til dere som har mann og barn men føler dere ensomme

[Akryl]

Jeg har i det siste lest innlegg om mann eller kvinne som har partner og barn men likevel føler ensomme.

Dere er sjenerte eller beskjedne og har vanskeligheter med å få venner eller vennepar. Dere blir sittende alene på høytider som en liten familie. 

Jeg kjenner par med mange venner som har mange venner, men kan ikke få barn! de føler seg også utenfor.

Også vet jeg om de som har venner men barn med utfordringer/sykdom slik at det blir svært slitsom hverdag.

Osv. 

Derfor bør dere finne på gode aktiviteter med barnet. Dere kan ikke gjøre noe for at dere ikke får venner. 

Dere er egentlige heldige og det vet dere ikke selv.

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er en av disse, og synes innlegget ditt vitner om lite empati.

Det er klart jeg forstår at jeg er heldig som har barn! Det er klart at jeg er takknemlig for at vi er friske! Og det er en selvfølge at vi finner på ting sammen som familie.

Nå begynner barna å bli store, og vil helst være med egne venner. Jeg innser at småbarnsperioden har gått på automatikk, og at jeg i den perioden ikke prioriterte å opparbeide eget nettverk. Så jo: det går fint ann å være ensom selv om en har barn!

Det er fortsatt ingen voksne å feire høytider eller dra på ferier med, eller noen å ringe om livet blir tøft. Jeg har invitert flere ganger, men det blir med disse besøkene og ingen nære relasjoner ut av det. Jeg gråter ofte pga ensomheten, jeg føler meg avvist og deprimert. 

Sånn er det med følelser. De er sterke hos dem som eier dem, selv om en skjønner at andre står i tøffe livssituasjoner.

Anonymkode: be852...8d9

[AnonymBruker]

Hvis man skal leve og føle utifra at andre har det verre kan man ende opp med mange undertrykte følelser og psykisk uhelse. Er man ensom er man ensom, det er ingen kriterier om at man samtidig må være helt alene. 

Anonymkode: 40d3d...10a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er en av disse, og synes innlegget ditt vitner om lite empati.

Det er klart jeg forstår at jeg er heldig som har barn! Det er klart at jeg er takknemlig for at vi er friske! Og det er en selvfølge at vi finner på ting sammen som familie.

Nå begynner barna å bli store, og vil helst være med egne venner. Jeg innser at småbarnsperioden har gått på automatikk, og at jeg i den perioden ikke prioriterte å opparbeide eget nettverk. Så jo: det går fint ann å være ensom selv om en har barn!

Det er fortsatt ingen voksne å feire høytider eller dra på ferier med, eller noen å ringe om livet blir tøft. Jeg har invitert flere ganger, men det blir med disse besøkene og ingen nære relasjoner ut av det. Jeg gråter ofte pga ensomheten, jeg føler meg avvist og deprimert. 

Sånn er det med følelser. De er sterke hos dem som eier dem, selv om en skjønner at andre står i tøffe livssituasjoner.

Anonymkode: be852...8d9

Samme her. I kveld har det vært skikkelig ille kjenne på ensomheten  og avvisningen.

Det er mitt liv og mine følelser, og de er like mye verdt og ekte som andres liv og følelser med andre problemer. 

Anonymkode: 76244...8d7

[AnonymBruker]

Akryl skrev (På 30.12.2022 den 1.25):

Jeg har i det siste lest innlegg om mann eller kvinne som har partner og barn men likevel føler ensomme.

Dere er sjenerte eller beskjedne og har vanskeligheter med å få venner eller vennepar. Dere blir sittende alene på høytider som en liten familie. 

Jeg kjenner par med mange venner som har mange venner, men kan ikke få barn! de føler seg også utenfor.

Også vet jeg om de som har venner men barn med utfordringer/sykdom slik at det blir svært slitsom hverdag.

Osv. 

Derfor bør dere finne på gode aktiviteter med barnet. Dere kan ikke gjøre noe for at dere ikke får venner. 

Dere er egentlige heldige og det vet dere ikke selv.

 

 

 

Ok. Men da synes jeg ufrivillig barnløse par med mange venner, skal slutte å syte over å væte ufrivillig barnløse.    Jeg har nemlig ingen venner, så jeg synes de er dritheldige.

Anonymkode: 852d7...b16