Har du følt deg som det femte hjulet på vogna?

[AnonymBruker]

Denne følelsen kan være utrolig vond. At en hele tiden kjenner på at en er en slags reserveløsning, og stort sett er god nok når andre ikke har tid. Initiativet går stort sett kun en vei. 

Har du opplevd dette noen gang? Og hadde du da flere andre venner, du kunne støtte deg på? Eller var dette en av få andre nærere relasjoner? Hvordan har du det i dag, rent sosialt?

Anonymkode: f63b8...e4c

[AnonymBruker]

Det har nok hendt at en føler seg overflødig i kontakt med andre, av forskjellige grunner.

Som oftest grunner det av eget dårlige selvbilde eller kanskje bare en dårlig dag.

Hvis dette er noe du går rundt å kjenner på, så er det lurt å finne ut om det er for du omgås feil folk eller om det er din egen selvfølelse som er problemet. Da kan du enten bytte ut de folka eller oppsøke hjelp hos en coach, terapeut eller noe i den duren.

Anonymkode: d519e...1d6

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært det femte hjulet i alle relasjoner og sammenhenger. Derfor holder jeg meg for meg selv. Det er bedre å være alene, enn andres statist.

 

Anonymkode: e12fe...fa5

[AnonymBruker]

Ja, jeg følte dette med min kjæreste og vår felles venninne. Det var helt forjævlig.

Anonymkode: 7b3a6...0f0

[AnonymBruker]

Jeg har følt det mange ganger. 

Jeg følte mye på det når jeg var med mine foreldre og min søster, etter hun fikk barn. Alt handlet om min søster og barnebarna. Jeg var bare et påpeng. Invitasjoner var ofte "ja, du kan jo komme du også om du vil".... Opplevde også at de hadde spist før jeg kom "for de ble så sultne", og så var det bare kalde rester igjen til meg, og ingen poteter igjen, og ingen kom og satt med meg mens jeg spiste, så jeg satt aleine i spisestuen og spiste de andre sine rester... 

Jeg har også opplevd det med venner, når "alle" har kjæreste, og jeg er hun rare som alltid er singel.

Anonymkode: a6968...2c6

[AnonymBruker]

Ja, det er en kjent følelse. Men jeg har det ganske bra alene, sånn har det alltid vært.

Anonymkode: 71f19...e0f

[Blue Balloon]

Ja, kunne ofte oppleve det på barneskolen og ungdomskolen. Men hadde og et par bra venner, så var ikke helt krise.

Opplevde det såpas ofte at jeg etter hvert ikke gadd å engasjere meg i sosiale greier og ting og tang. Har ofte følt meg som et slags utskudd. Jeg var såpas liten at jeg tenkte ikke så mye på det heller, bare aksepterte at slik er det. Er jo oppvokst på et lite sted, blir jo lett til at man bare henger med de andre kidsa som bor der, i stedet for å være aleine.

Jeg var jo nesten i voksen alder når jeg innså at jeg har hengt med en gjeng som jeg ikke passer så godt inn i hele livet. Da fikk jeg meg nye bekjentskaper med mer samme interesser og tanker om verden. Først da innså jeg at jeg er jo faktisk en ganske ok person som folk kan få glede av å henge med likevel. Men merker at jeg fortsatt har litt vanskeligheter med nære relasjoner da, og å slippe folk så alt for tett innpå meg. Men blir bedre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har følt det mange ganger. 

Jeg følte mye på det når jeg var med mine foreldre og min søster, etter hun fikk barn. Alt handlet om min søster og barnebarna. Jeg var bare et påpeng. Invitasjoner var ofte "ja, du kan jo komme du også om du vil".... Opplevde også at de hadde spist før jeg kom "for de ble så sultne", og så var det bare kalde rester igjen til meg, og ingen poteter igjen, og ingen kom og satt med meg mens jeg spiste, så jeg satt aleine i spisestuen og spiste de andre sine rester... 

Jeg har også opplevd det med venner, når "alle" har kjæreste, og jeg er hun rare som alltid er singel.

Anonymkode: a6968...2c6

Så slemme de er mot deg! 💔

Anonymkode: be70b...25b