Vanskelig vennskap med venninne, traumebånd?

[AnonymBruker]

Kanskje litt dramatisk tittel, men jeg forstår ikke meg selv, eller hva jeg skal gjøre her, eller hva som er sunt. Og jeg lurer oppriktig på om det kan være et traumebånd som gjør at jeg ikke greier å avslutte dette. Blir et langt innlegg, fordi jeg vil prøve å belyse det best mulig. 

 Jeg er en person som vil ha minst mulig drama i mitt liv, men jeg kommer også fra en turbulent bakgrunn og har kompleks PTSD, og har hatt ganske mange destruktive relasjoner gjennom tidene fordi jeg har følt meg verdiløs og akseptert at folk behandlet meg som søppel. Disse har jeg kvittet meg med, gått mye i behandling, og jobbet med grensesetting osv. Jeg har kommet langt.

Men så har jeg denne venninnen som jeg ikke klarer å forstå om er god for meg, eller om det er jeg som overreagerer på alt fordi jeg fremdeles sliter. De problemene jeg har med henne har jeg ikke med noen andre i livet mitt nå. Jeg frustreres over oss, og tenker at "da kan jeg jo kanskje bare kutte det ut", men da føler jeg meg som en jævel, for hun er jo egentlig snill, og jeg burde bare skjerpe meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.

Da vi ble venner for 8 år siden følte jeg meg enormt heldig som hadde fått en sånn venninne. Jeg var i et voldelig forhold på den tiden, men sleit med å åpne meg for noen om det. I begynnelsen sa hun at jeg kunne åpne meg for henne, og hun delte nesten fra første dag om alt av overgrep, og vold som hun hadde opplevd. Jeg er veldig lukket, og tar lang tid for å stole på noen. Dette virket ikke som var greit for henne og hun sa ofte "Nei, jeg kan jo ikke tvinge deg til å åpne deg for meg...", mens det var tydelig at hun var misfornøyd med det og sa ting som "ekte venner deler jo". Ofte prøvde jeg å åpne meg fordi jeg følte hun forventet det, og dette var jo dumt av meg, for da følte jeg meg egentlig ikke trygg til å dele, men gjorde det likevel. Etterhvert ble forholdet uholdbart og jeg ringte til henne og gråt, og hun støttet meg og var veldig støttende og sa jeg kunne komme og bo hos henne. Det ble ikke sånn, men jeg fikk avsluttet forholdet. I den perioden hendte det jeg ringte henne og gråt da jeg var veldig langt nede, og vi snakket sammen om dette. Hun pleide da også å si "vanskelig for meg å hjelpe deg når du ikke deler alt", og jeg følte press på å dele ting jeg hadde delt i barndommen, for jeg sa jo alt om hva som stod på i den aktuelle situasjonen. 

Gjennom de neste årene fant vi på en del ting sammen. Jeg fikk etter hvert en ny kjæreste, og vi ble to vennepar som fant på mye. Og den kjæresten har jeg fremdeles og vi har det kjekt alle fire når vi er sammen. En gang vi festet hjemme hos dem plutselig klikket hun, hun begynte å skjelle meg ut, hun brukte noen av de få tingene jeg hadde delt om min bakgrunn mot meg og sa at jeg aldri kom til å høre til noe sted, og at jeg aldri kom til å være god nok. I ettertid husket hun ingenting av dette, og sa hun ville ta tak i drikkingen sin, og at hun ikke kunne tenke seg at hun hadde sagt det jeg mente hun sa. Jeg tenkte jeg ville avslutte vennskapet, men hun sa mye fint, sendte blomster og litt etter litt ble vi venner igjen. Fordi jeg sleit med mine ting, så måtte jeg ha forståelse for at hun også sleit med ting. Hun har aldri gått i behandling, og selv om jeg noen ganger har foreslått det har hun aldri prøvd. Etter dette var jeg nok egentlig litt redd for henne. Hun sa et halvt år etterpå at hun syntes jeg hadde vært slem med henne da jeg hadde sendt henne melding i etterkant av denne hendelsen og sagt at "hun måtte faen meg ta tak i seg selv, det var jo helt blåst oppførsel" elns. 

Et år senere sa hun foran mange på en fest at jeg måtte passe på ordene mine, fordi jeg var så smart at jeg hadde mulighet til å ødelegge noen med dem. Og det var ikke fint. Jeg kunne knuse noen med dem, og insinuerte at jeg hadde da forsøkt dette på henne. Som jeg antar sikter til at jeg hadde sagt fra etter at hun skjelte meg ut. 

Så gikk årene og langs med har det stadig vært ting jeg reagerte på. Jeg fikk ofte en følelse når vi var sammen med flere at hun skulle "jekke meg ned". Eller vise at det var hun som kjente meg best. Når jeg ikke ville dele hvilke diagnoser jeg hadde så var det samme utsagn om at "neinei, du bestemmer jo selv, men det er jo vanskelig for meg å være en god venn, jeg føler du ikke stoler på meg" (alltid med et sukk og skuffelse), enda jeg sa det handler om at jeg ikke stolte så lett på folk. Når jeg hadde dårlige perioder så følte jeg alltid at hun trodde jeg overdrev, selv om mine andre venner alltid beskriver meg som at jeg gjorde det motsatte, og aldri egentlig turte å si fra om hvor ille ting var. Hvis jeg sa noe jeg mente i en gruppe kunne hun si "det tror jeg ikke noe på" eller "ja, men du har jo litt andre definisjoner på ting enn folk flest". Det var sånne småting, som man enten kunne forstå som spøk, eller stikk, og jeg begynte å tvile på meg selv, hæ? er jeg ikke den jeg tror jeg er? Er det hun som har rett, og alle andre trygge og støttende mennesker rundt meg som tar feil? 

Hun støttet meg naturligvis i å sette grenser, og å kvitte meg med folk som tydelig brukte og skadet meg. Hun var "en god venn".  Samtidig så respekterte hun sjelden grensene mine. Om jeg sa at "Jeg kan ikke bli med ut i kveld" så presset hun alltid, eller ga med dårlig samvittighet "du blir aldri med", "jo, kom igjen da, ikke vær så kjedelig". Eller om jeg sa "jeg liker det ikke når du tuller om psykisk syke på den måten" (ting som traff meg personlig) så kunne hun senere foran andre si "ja, du er jo så woke, så du tåler ikke at folk sier sånn eller sånn". Og tusen andre eksempler. 

Hun gir meg ofte gaver. Hun sier at vi er sjelevenner, og som søstre, at hun aldri har hatt en så god venn som meg, og at jeg er fantastisk. Hun gir meg komplimenter, og sier at hun liker og verdsetter den jeg er. Hun sier hun ikke har vært så god på å holde på venner, og antar at jeg vil droppe henne etter hvert, jeg føler at jeg vil støtte henne og være der for henne, fordi jeg vil jo ikke at hun skal ha det vondt. 

De siste 2 årene har jeg ergret meg mye over relasjonen til henne. Jeg har begynt å legge merke til mer og mer alle disse småtingene. Jeg føler meg ikke respektert, jeg føler meg definert på en måte som ikke passer, og jeg føler at alt jeg står i bagatelliseres. Jeg klarer ikke finne ut om jeg overreagerer fordi jeg sliter med mitt, eller om det er fordi hun rett og slett ikke er særlig grei med meg. Situasjonen nå er at jeg føler at MEN vi har det jo ekstremt gøy sammen, hun sier hun er så glad i meg og at hun vil være der for meg for alltid, de er det eneste venneparet jeg og kjæresten har, samtidig sitter jeg stadig igjen med en ufattelig ekkel følelse. Jeg føler meg nedbrutt og liten. Men så tenker jeg "men hun er jo så snill" og at det sikkert er fordi jeg er psyk. 

Hun har regelmessig sagt "Jeg gjør jo bare alt jeg kan for å hjelpe deg" og "Jeg har bare prøvd å stille opp for deg så godt jeg kan". 

En annen venninne jeg har har sagt at "Du kan bare kutte henne ut, du bare føler deg dårlig av henne hele tiden", men hun ser jo ikke alle hennes gode sider. Og jeg burde jo være en god venn for henne med tanke på alt hun har stilt opp for meg. Jeg vil ikke være utakknemlig. Dette at jeg ikke greier å bli god på relasjonen, og går og tviler på mine egne grenser, fordi jeg føler meg dårlig og hver gang tenker jeg "Det er jeg som overreagerer, hun er bare snill, hun prøver bare å støtte", jeg blir litt gal av dette. 

Det påvirker meg veldig mye egentlig, tror jeg. Men jeg våger ikke erkjenne det fordi jeg føler meg så utrolig teit som blir så påvirket av et vennskap, det er ikke en romantisk relasjonen en gang. 

 

TL;DR: Jeg har en god venninne som sier vi er bestevenner og sjelevenner og gir meg gaver, komplimenter og som jeg har det helt fantastisk med, vi ler og finner på gøye ting sammen, samtidig får jeg støtt en uggen følelse og føler at jeg ikke kan stole på meg selv i nærheten av henne, jeg blir people-pleasende og utrygg, men det er kanskje bare fordi jeg har kompleks-PTSD? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Jeg vet dette ble enormt langt. Og kanskje ingen orker å lese alt, men om du gjør det, tusen takk. ❤️ Jeg er i slutten av 20-årene. 

Anonymkode: f9d64...97a

[HannaSol]

❤️

[AnonymBruker]

HannaSol skrev (9 minutter siden):

❤️

❤️ Takk. 

Anonymkode: f9d64...97a

[Silva Pluvialis]

Hun hørtes veldig toxic ut. Tydelig en person som ikke har bearbeidet sine ting. Ville tatt avstand. 

[AnonymBruker]

Det virker som hun vil eie deg og ha deg for seg selv. Det kan hende hun mener det godt og vil hjelpe deg, men det høres ikke ut som dette er så bra for deg. 
Du kan sette mer genser og se hvordan hun reagerer. Stå på dine grenser selv om hun presser deg.
gode venner respekterer den andre sine grenser
 

Anonymkode: b9698...4e6

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (54 minutter siden):

Hun hørtes veldig toxic ut. Tydelig en person som ikke har bearbeidet sine ting. Ville tatt avstand. 

Ja, det er det jeg også tenker. Samtidig så er det jo min vinkling, og kanskje jeg som er den som er toxic. Jeg går i terapi og jobber med ting. Men hun har aldri gjort det, og kanskje hvis hun hadde gjort det at jeg kunne akseptere mer at hun sleit med ting. Men det er som at hun ikke tar selvkritikk, og ubevisst "jekker meg ned". 

Samtidig føler jeg meg kanskje litt "avhengig" av denne relasjonen. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg har vel en slags tro om at "ingen andre vil ha meg", eller at "ingen andre vil tåle meg", enda jeg har flere andre venner nå, som ikke gir meg disse følelsene. Det er som at hver gang jeg tenker at jeg tar avstand, så suges jeg tilbake med at hun er så snill og greier og jeg tenker at jeg bare dikter opp. 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det virker som hun vil eie deg og ha deg for seg selv. Det kan hende hun mener det godt og vil hjelpe deg, men det høres ikke ut som dette er så bra for deg. 
Du kan sette mer genser og se hvordan hun reagerer. Stå på dine grenser selv om hun presser deg.
gode venner respekterer den andre sine grenser
 

Anonymkode: b9698...4e6

Ja, det er det, kan hende hun mener det godt. Samtidig tror jeg definitivt ikke det er så bra for meg. Kanskje ikke sånne som meg trenger den type venner, at jeg blir veldig sårbar. Men da føler jeg at jeg er sykt frekk at hvis hun bare mener godt og sier hele tiden vi er sjelevenner og bestevenner og jeg er fantastisk at jeg da bare er slem hvis jeg tar avstand. 

Jeg har prøvd mer og mer siste 3 årene å sette grenser. Sånn som jeg også har gjort med andre. Jeg ringer ikke uten at det passer, jeg sier fra når jeg må gå, ignorerer når hun presser. Men det er sånne små ting som hun sier likevel som bare får meg til å føle at hun ikke tror på det jeg sier, og som at jeg er "skjør". 

Men ja, takk, jeg skal øve på det. 

Setter pris på at dere leste, og svarte. ❤️ 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

En venninne av meg har sagt at hun ikke tror jeg ville blitt venner med noen som behandlet meg sånn i dag. Og det er jeg enig i. Samtidig tenker jeg, om ikke dette er noe man skylder folk som har stilt opp og vært venner med i mange år? 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

Nei det at hun klikket og brukte alt du har sagt til hun i fortrolighet mot deg foran andre beviser at hun ikke er en venninne å samle på! Overse blomsterord som sjelevenner og søstre, se på oppførselen hennes. Selvom hun har støttet deg gjennom noen perioder virker hun ikke som en man kan stole på.  

Anonymkode: 4a57e...953

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Nei det at hun klikket og brukte alt du har sagt til hun i fortrolighet mot deg foran andre beviser at hun ikke er en venninne å samle på! Overse blomsterord som sjelevenner og søstre, se på oppførselen hennes. Selvom hun har støttet deg gjennom noen perioder virker hun ikke som en man kan stole på.  

Anonymkode: 4a57e...953

Takk for at du leste. ❤️ 

Samtidig så var hun jo helt fullstendig drita på tidspunktet. Og sa i ettertid at det kunne hun umulig ha sagt, at jeg diktet. Og at hun selvsagt ikke mente sånne ting. 

Jeg er så redd det er jeg som dikter. På en måte tenker jeg at okei, om jeg dikter er det kanskje like greit å forsøke å få seg en annen venninne, samtidig føler jeg det er veldig stygt. Og jeg føler jeg har et unormalt behov for å gjøre henne fornøyd og tilfreds og få hennes godkjennelse. 

Beklager at jeg skriver så mye tilbake til alle. Jeg bare grubler fælt på dette i dag. 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt en del, og tenker at det er kanskje bedre å miste en venn enn å miste seg selv. Når jeg er rundt henne mister jeg henne. Og jeg har også tenkt at det er ikke sikkert hun egentlig gjør noe som er så veldig rart, og kanskje andre ikke hadde reagert på det. Men kanskje poenget må være at med tanke på sånn jeg har det så ... passer det ikke for meg. Og kanskje det er greit å si at jeg er ekstra sårbar pga mine erfaringer, og så let it go. Heller ha andre type relasjoner som passer mine utfordringer... Jeg vet ikke. 

TS

 

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

Fas henne ut, sakte men sikkert. Kanskje dere kan snakke ut om et-par år.

Anonymkode: 78582...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Fas henne ut, sakte men sikkert. Kanskje dere kan snakke ut om et-par år.

Anonymkode: 78582...468

Hvordan gjør man det då? Vil jeg ikke komme til da å tenke på det og ha dårlig samvittighet i mange år? 

Ts

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

Jeg hadde kutta henne ut,trur ikke hun er bra for deg. Iallefall ikke nå. 

Anonymkode: 8993a...648

[Gjest vilkåret]

Emosjonell sadist?

Leste ikke hele innlegget, men det er åpenbart fra første/ andre avsnitt at hun er kalkulerende. Hun snakker kanskje søtt, men det er ikke ekte følelse bak de pene ordene. Og når du ikke "lystrer" så kommer straffen- hun guilter eller lignende.

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan gjør man det då? Vil jeg ikke komme til da å tenke på det og ha dårlig samvittighet i mange år? 

Ts

Anonymkode: f9d64...97a

Kanskje, kanskje ikke. Men gir hun deg ikke dårlig samvittighet og andre kjipe følelser nå, da? Hva er da forskjellen

De fleste følelser bare på lettelse når de bryter med noen. De merker at den ekle følelsen de får når de tenker på personen gradvis forsvinner.

[AnonymBruker]

Noen venner må du holde på avstand. Med henne på god avstand. Du bestemmer når dere treffes. Da tar du kontroll. 

Anonymkode: 9ed95...947

[AnonymBruker]

Hun høres litt manipulerende og giftig ut.

Man kan være det, men likevel ha mange gøyale og kule sider av seg.

Kjenner noen sånne, og jeg skyr unna tidlig i relasjonen før det er for vanskelig. Jeg har aldri tatt feil, for i ettertid forteller gjerne andre om like dårlige opplevelser med samme person.

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvordan gjør man det då? Vil jeg ikke komme til da å tenke på det og ha dårlig samvittighet i mange år? 

Ts

Anonymkode: f9d64...97a

Den dårlige samvittigheten er noe du kan snakke med psykolog om i såfall.

Du MÅ ikke droppe henne, men vær iallefall klar over at hun ikke er bra for deg. Eller forsåvidt andre. 

Anonymkode: 7762e...a25

[AnonymBruker]

Ja, nei, jeg er fortvilet.

Setter pris på svarene.

Jeg må tenke meg om. Er jo mulig jeg i min frustrasjon her i går overdrev, det er jo min side av saken. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg fanget i dette. Og føler det er helt dust. Burde jo ikke være så vanskelig. 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2022 den 1.52):

Takk for at du leste. ❤️ 

Samtidig så var hun jo helt fullstendig drita på tidspunktet. Og sa i ettertid at det kunne hun umulig ha sagt, at jeg diktet. Og at hun selvsagt ikke mente sånne ting. 

Jeg er så redd det er jeg som dikter. På en måte tenker jeg at okei, om jeg dikter er det kanskje like greit å forsøke å få seg en annen venninne, samtidig føler jeg det er veldig stygt. Og jeg føler jeg har et unormalt behov for å gjøre henne fornøyd og tilfreds og få hennes godkjennelse. 

Beklager at jeg skriver så mye tilbake til alle. Jeg bare grubler fælt på dette i dag. 

TS

Anonymkode: f9d64...97a

Er vennskap som bygger på at du streber etter hennes godkjennelse er ikke likeverdig.

det er viktig at du jobber med å bli trygg i deg selv og din egen bestevenn, og at du klarer å la vennskap være gjensidige og parallelle. Det gir ikke det samme crushet som med en venninne man blir hektet på, men den følelsen kan du prøve å få gjennom aktiviteter i stedet. 
Forholdet til venninnen din kan være lurt å snakke med terapeuten din om.  

Anonymkode: b9698...4e6