Hvor lenge sykmeldt etter selvmord i nær familie?

[AnonymBruker]

Hva er «vanlig»? Selvmordet var særdeles brutalt og selv om jeg ønsker dra på jobb så fungerer jeg ikke når jeg er der, må plutselig løpe på toalettet og gråte, får jeg press på meg om å fullføre en oppgave så knekker jeg sammen og tanken på å dra i møte med andre enn mine nærmeste kolleger gir meg angstanfall.

Føler meg svak som ikke klarer fungere i en jobb jeg normalt stortrives i og begynner å føle press om å være «normal arbeidstaker» når det er 2 mnd siden selvmordet skjedde. 
 

Hva er deres erfaringer/tanker rundt dette? 

Anonymkode: e59c0...55a

[AnonymBruker]

Gradert sykemelding kan være en god løsning, da trenger du ikke yte fullt når du er der og kan ta pauser hvis sorgen overmanner deg. Å jobbe gir ofte litt "pustepause" fra sorg der normale inntrykk får dominere, og kan gi mer ro og energi enn å ha hele døgnet til sorgstemning. 

Klem.

Anonymkode: 0c296...5a7

[AnonymBruker]

Kommunikasjon med arbeidsgiver og kollegaer, og åpenhet om at det ikke var 100% en periode, var avgjørende for meg. Om jeg bare skulle gått hjemme tror jeg alt ville føltes verre. Jobben var et godt pusterom å ha. Så jeg var tilbake fulltid to uker etter dødsfallet. Dårlige dager og plutselige anfall av sorg skjer fortsatt, nesten to år senere. Så man må bare venne seg til at det er en del av livet. 

Anonymkode: ce445...6a0

[AnonymBruker]

Jeg mistet mannen min brått - ikke selvmord, men helt uventet.

Var 100% sykmeldt i tre måneder etter dødsfallet. Det var helt nødvendig for meg å kunne ha tid uten andre folk rundt meg og uten noen krav i starten for å komme gjennom dagene uten å kollapse.

Nå er jeg gradert sykmeldt og jobber to halve dager i uka. Jeg kan trappe opp i mitt eget tempo og det er kjempeviktig for meg. For selvom det er godt å være på jobb og ha litt normalitet i livet så er det utrolig utmattende å skjerpe seg på jobb. Og kroppen takler stress veldig dårlig. Den minste lille kommentar eller ting som går skeis kan få meg til å løpe gråtende inn på do. Heldigvis har jeg en leder som skjermer meg for stress og press så godt det lar seg gjøre så jeg kan få styre tiden min selv og bidra med de arbeidsoppgavene jeg er god på.

Anonymkode: 12af9...ba4

[Lorieen]

Jeg begynte i gradert jobb etter 2,5 mnd og var tilbake i full jobb etter 3 mnd. I ettertid ser jeg at det var for tidlig. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det letter samvittigheten min litt. Finnes jo ingen fasit på dette, så føler meg helt alene selv om jeg har gode folk rundt meg.

Får bare la det ta den tiden det trenger og prøve det jeg kan.

Anonymkode: e59c0...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tusen takk for svar, det letter samvittigheten min litt. Finnes jo ingen fasit på dette, så føler meg helt alene selv om jeg har gode folk rundt meg.

Får bare la det ta den tiden det trenger og prøve det jeg kan.

Anonymkode: e59c0...55a

Hei, kondolerer så mye ❤️ Jeg mistet en av mine nærmeste, men ikke i selvmord. Men veldig brått, og jeg var i sjokk og fornektelse i lang tid. Jeg dro på jobb etter ca to uker, ikke så lenge etter begravelsen. En stor feil.  Jeg prøvde å få sykemelding lenger, men fikk faktisk bare høre av alle, blant annet to leger, at det var lurt å komme seg i gang igjen. At livet må fortsette blablabla. Etter noen måneder har jeg blitt mer utbrent og sorgen har helt tatt overhånd. Jeg tror mitt eneste tips er å vente til du er klar, og lære å leve "i sorgen", og ta innover deg alle nedturer og oppturer (og ikke ha dårlig samvittighet for at du er glad, lever eller vil jobbe). Det å miste noen under brå omstendigheter gir ofte post traumatiske symptomer, og noe man må jobbe med i tillegg til sorgen. Sorgen endrer seg også og kan bli mer intenst i perioder. Da er det veldig vanskelig å stå på jobb og late som at ting er bra. 

Anonymkode: 9462a...fba

[AnonymBruker]

Det kommer helt ann på fra person til person, må jo snakke med en psykolog om det

har får man sikket bare ubrukelige svar fra andre

Anonymkode: 60145...fbd

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 8.11.2022 den 14.14):

Hva er «vanlig»? Selvmordet var særdeles brutalt og selv om jeg ønsker dra på jobb så fungerer jeg ikke når jeg er der, må plutselig løpe på toalettet og gråte, får jeg press på meg om å fullføre en oppgave så knekker jeg sammen og tanken på å dra i møte med andre enn mine nærmeste kolleger gir meg angstanfall.

Føler meg svak som ikke klarer fungere i en jobb jeg normalt stortrives i og begynner å føle press om å være «normal arbeidstaker» når det er 2 mnd siden selvmordet skjedde. 
 

Hva er deres erfaringer/tanker rundt dette? 

Anonymkode: e59c0...55a

Du virker veldig preget av dette naturlig nok, og det er jo symptomer som avgjør grad og lengde på sykemelding.

Istedetfor å presses på «jeg skal være flink», så kan man tenke «jeg som er igjen trenger styrke og helse til å finne en måte å leve videre på».

For noen kan det være jobb og hverdag, men du har angstanfall og fysiske symptomer.

Så psykolog er jo på sin plass.

Særlig de som sitter igjen med ansvar for felles barn blir jo dobbelt rammet i den forstand at de plutselig skal ivareta ikke bare sin egen sorg - men også alt. 
Jeg tror mange blir utbrent om de skal jobbe fullt i tillegg til den blytunge oppgaven. 
 

Psykolog og din helse er første stopp - ikke fullt kjør på jobb ❤️❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kommer helt ann på fra person til person, må jo snakke med en psykolog om det

har får man sikket bare ubrukelige svar fra andre

Anonymkode: 60145...fbd

Dessverre er det mange steder dårlig oppfølging av pårørende etter selvmord, og hvis man  i det hele tatt får psykolog, så er det mange ukers ventetid. Det er dessverre svært mange som har førstehånds erfaring med dette her inne.

TS, jeg foreslår at du kontakter LEVE, der vil du få gode råd, og en likeperson, hvis du ønsker det. Kondolerer ❤️

Etter at vi mistet barnet vårt, begynte mannen min å jobbe deltid etter 4 uker (det tok 3 uker før han kunne begraves, så en uke etter begravelsen). Han gikk over til fulltid noen uker senere. Jeg begynte å jobbe deltid etter 11 måneder. Vi gikk begge to på en smell, og ble sykemeldt igjen. Over et år senere. Mannen min klarte å komme tilbake, jeg kommer nok ikke til å jobbe igjen.

Anonymkode: cdcc5...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Dessverre er det mange steder dårlig oppfølging av pårørende etter selvmord, og hvis man  i det hele tatt får psykolog, så er det mange ukers ventetid. Det er dessverre svært mange som har førstehånds erfaring med dette her inne.

TS, jeg foreslår at du kontakter LEVE, der vil du få gode råd, og en likeperson, hvis du ønsker det. Kondolerer ❤️

Etter at vi mistet barnet vårt, begynte mannen min å jobbe deltid etter 4 uker (det tok 3 uker før han kunne begraves, så en uke etter begravelsen). Han gikk over til fulltid noen uker senere. Jeg begynte å jobbe deltid etter 11 måneder. Vi gikk begge to på en smell, og ble sykemeldt igjen. Over et år senere. Mannen min klarte å komme tilbake, jeg kommer nok ikke til å jobbe igjen.

Anonymkode: cdcc5...922

❤️

Anonymkode: 3a5b5...1ef

[AnonymBruker]

Tusen takk igjen for mange fine svar ❤️ Jeg får dekket psykolog gjennom jobb, har kontaktet LEVE og har en fantastisk fastlege som gir meg sykmelding så lenge jeg trenger.

Er nok bare mine forventninger til meg selv som ødelegger, så skal prøve å ikke være så flink pike.

(Til deg som har mistet et barn…jeg kondolerer så mye, det må være det verste man kan oppleve ❤️)

Anonymkode: e59c0...55a

[AnnePåLande]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Tusen takk igjen for mange fine svar ❤️ Jeg får dekket psykolog gjennom jobb, har kontaktet LEVE og har en fantastisk fastlege som gir meg sykmelding så lenge jeg trenger.

Er nok bare mine forventninger til meg selv som ødelegger, så skal prøve å ikke være så flink pike.

(Til deg som har mistet et barn…jeg kondolerer så mye, det må være det verste man kan oppleve ❤️)

Anonymkode: e59c0...55a

Ser du har fått så mange fine tilbakemeldinger. Vil også kondolere ❤️

Når det gjelder sorg, så tar det den tiden det tar. Ikke press deg, lytt til kroppen din og ta små steg fremover i eget tempo. Livet vil ikke bli det samme igjen, men du vil finne en ny måte å leve på etterhvert. Bruk tiden godt og snakk med de som er rundt deg.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Tusen takk for svar, det letter samvittigheten min litt. Finnes jo ingen fasit på dette, så føler meg helt alene selv om jeg har gode folk rundt meg.

Får bare la det ta den tiden det trenger og prøve det jeg kan.

Anonymkode: e59c0...55a

Ja, det finnes ingen fasit i slike tilfeller. Noen vil prøve seg i jobb raskt og føler at det hjelper dem, mens andre trenger lang tid. Du må kjenne på dette selv, og det er fint at du får god oppfølging. Ikke ha dårlig samvittighet om du trenger lang tid, det er bedre å ta seg tid enn å haste tilbake i jobb, og så gå på en smell og bli sykmeldt igjen.

 

Anonymkode: 20202...f5a

[AnonymBruker]

Dette er veldig individuelt. Vær åpen og si hvordan du har det til arb giver. Du trenger tid, og du er sårbar og får angst. 
Dette forstår alle ❤️

Anonymkode: 86a4d...345

[Maskinfører]

Da går du til sjefen din også snakker du med han og har du en god sjef tar han hensyn til deg og din sorg hadde jeg vært sjefen din ville du fått så mye tid du trengte på deg ( mistet min mor som 23 åring ) så vet hva sorg er 

 

Sender gode tanker til deg i en vanskelig tid ❤️

Endret 13. november 2022 av Maskinfører

[AnonymBruker]

Ser det er et gammelt innlegg, men vil svare deg likevel. Jeg mistet et nært ungt familiemedlem i vinter. Jeg dro innom jobb noen uker etter, men bare for å stikke innom å si hei. Etter 30 min var jeg helt utslitt og kroppen var full av angst. Jeg er enda fullt sykmeldt og det har gått snart 3 mnd. Jeg er sykmeldt ut mai. De første 2 mnd hadde jeg nok med å bare puste. Jeg hadde lammende angst og jeg fungerte ikke. 
først nå kjenner jeg at jeg har matlyst igjen, og kan dra på butikker og fungerer litt igjen.. men jeg trenger en mnd til for å ikke kaste meg i jobb første uken jeg kjenner jeg fungerer litt. For dette vil gå opp og ned, og det er beintøft. 
jeg har forståelsesfulle kollegaer, men om det er noen av de som ikke forstår er ikke det mitt problem. Det å få hjertet revet ut av kroppen, og gå i sjokk tilstand og ligge i fosterstilling med angstanfall vet bare jeg hvordan det føles. Så er det slik at  alle andre går videre etter begravelsen, mens vi som står i det går ikke videre. Derfor forstår ikke folk at slike ting tar tid. 

Anonymkode: 86a4d...345

[AnonymBruker]

Takk for at du tok opp tråden igjen. Ts er sikkert tilbake i jobb nå, men dette er en problematikk som dukker opp innimellom og stor sjanse for andre lurer på det samme. Selv har jeg en kompis som mistet sønnen sin i selvmord nylig. Sønnen var bare 17 år. Det har nå gått 1 mnd og han klarer ikke å se for seg å fungere normalt i jobb igjen noen gang. Jeg har bare sagt han må ta tiden til hjelp. At man ikke klarer å fungere på ubestemt tid er helt normalt og menneskelig når man mister barnet sitt

Anonymkode: b9e3d...20a

[AnonymBruker]

Gikk på jobb dagen etter, og var bare borte på begravelsesdagen.

Anonymkode: 39d73...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Takk for at du tok opp tråden igjen. Ts er sikkert tilbake i jobb nå, men dette er en problematikk som dukker opp innimellom og stor sjanse for andre lurer på det samme. Selv har jeg en kompis som mistet sønnen sin i selvmord nylig. Sønnen var bare 17 år. Det har nå gått 1 mnd og han klarer ikke å se for seg å fungere normalt i jobb igjen noen gang. Jeg har bare sagt han må ta tiden til hjelp. At man ikke klarer å fungere på ubestemt tid er helt normalt og menneskelig når man mister barnet sitt

Anonymkode: b9e3d...20a

Stakkars ❤️ det føles nok helt umulig for han å forestille seg at han skal på jobb igjen. Men med sykmelding trenger han hverken tenke på eller ta stilling til jobb på en god stund. Nå må han bare tenke på seg selv, og ta dag for dag.. plutselig vil han kjenne at det blir lettere og tanker om jobb vil forandre seg. 
Å miste barnet sitt er det tyngste et menneske kan oppleve. Man forsvinner ned i et mørke av angst og smerte. Det er som å være i kjelleren i helvete, og enda lengre ned. 
En kan prøve forestille seg det, men aldri forstå det fullt ut. Mitt søsken mistet nettopp barnet sitt, hun ble bare 19 år. Brutal ulykke. 
Jeg står på sidelinjen som tante og har aldri følt en så intens og lammende smerte og sorg. Og ser hvordan mitt søsken har det. 
Å komme tilbake i jobb er bra det, men da må en ha kommet seg opp på et viss nivå for å klare fungere på jobb. Først må man fungere hjemme. Klare å stå opp, dusje, lage seg mat og spise, klare å møte folk, klare å kle på seg selv. 
Det er individuelt hvordan man reagerer på sorg. Kommer helt an på relasjonen til avdøde, og måten det skjedde på. 
Noen stenger helt av og går på jobb og tilbake til hverdagen, faren ved å stenge av er at reaksjonen kommer etter en tid. 
 

Anonymkode: 86a4d...345