Hvordan er du som voksen Asperger?

[AnonymBruker]

Jeg har en 8 år gammel datter som nylig er diagnostisert med Asperger og kjenner godt til hennes diagnose og utfordringer. Jeg vet at alle Aspergere er forskjellige, men tenker mye på hvordan voksenlivet hennes vil bli.

Du som har Asperger, hva gjør deg annerledes i voksen alder? Kom gjerne med eksempler på hvordan du er annerledes som kollega, venn, kjæreste med Asperger.

Anonymkode: fd954...d10

[AnonymBruker]

Eg har klart å tilpassa meg samfunnet. Ingen veit om diagnosen min, kun mannen min og veldig nær familie. Eg har ein leiarjobb, katt, barn, hus, høg utdanning. Trivest i livet mitt.

Eg forstår ikkje ironi, sarkasme eller metaforer. Vart ikkje voksen før ca 24 år. Seint utvikla sosialt, smart ellers. Har aversjon mot mange tekstilar. Går ikkje med bukser. Har kun ein type undertøy frå same leverandør, kjøpe gjerne 40 truser om gongen. Same gjer eg med kjolar og strømper, men då kvantum på 8-10 stykker. Liker ikkje at mat blander seg. Er sær på fleire områder.

Eg maskerer, dvs lyger fordi samfunnet har ikkje plass til den skrullen eg faktisk er. Det er trist og vanskelig å ikkje leva i kontakt med sitt sanne meg. Men det må vere sånn. Eksemplel på løgn er ting man skal like og drive med fordi det er forventa. F.eks jul og bursdag. Eg skjønner ikkje kvifor folk syntest det er så stas at man overlevde ein til vinter. Det forbløffer meg kvart år. Jul er noko eg driver med fordi det er på lista over ting normale folk driver med. Eg seie eg liker jul, men eigentlig bryr eg meg ikkje. Har ikkje noko problem med jul heller, det er berre poenglaust. Litt som blomster man ser daue litt og litt på stuebordet. 

Eg hater sosiale greier gjennom jobb. Det er nok med 8 timar kvar dag. Så må eg innimellom jobba ekstra på sosiale greier når eg eigentlig vil vere heima med familien. Eg får ingenting ut av det, tidstyv. 

Eg er derimot selektiv kjærlig, eg elsker barna mine, mannen min og katten. Det er ein myte at folk med autisme ikkje kan elske eller har empati. Vi har det, men den er selektiv. 

Eg tåler ikkje brudd i rutiner så bra, er veldig strukturert og rutinert. Blir uvel av spontane ting. Det verste eg veit er om nokon kjem på døra uplanlagt eller lure på om vi vil overnatte på hytta på 15 timars varsel. 

Kunne skrevet mykje meir. 

Anonymkode: c1fdc...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Eg har klart å tilpassa meg samfunnet. Ingen veit om diagnosen min, kun mannen min og veldig nær familie. Eg har ein leiarjobb, katt, barn, hus, høg utdanning. Trivest i livet mitt.

Eg forstår ikkje ironi, sarkasme eller metaforer. Vart ikkje voksen før ca 24 år. Seint utvikla sosialt, smart ellers. Har aversjon mot mange tekstilar. Går ikkje med bukser. Har kun ein type undertøy frå same leverandør, kjøpe gjerne 40 truser om gongen. Same gjer eg med kjolar og strømper, men då kvantum på 8-10 stykker. Liker ikkje at mat blander seg. Er sær på fleire områder.

Eg maskerer, dvs lyger fordi samfunnet har ikkje plass til den skrullen eg faktisk er. Det er trist og vanskelig å ikkje leva i kontakt med sitt sanne meg. Men det må vere sånn. Eksemplel på løgn er ting man skal like og drive med fordi det er forventa. F.eks jul og bursdag. Eg skjønner ikkje kvifor folk syntest det er så stas at man overlevde ein til vinter. Det forbløffer meg kvart år. Jul er noko eg driver med fordi det er på lista over ting normale folk driver med. Eg seie eg liker jul, men eigentlig bryr eg meg ikkje. Har ikkje noko problem med jul heller, det er berre poenglaust. Litt som blomster man ser daue litt og litt på stuebordet. 

Eg hater sosiale greier gjennom jobb. Det er nok med 8 timar kvar dag. Så må eg innimellom jobba ekstra på sosiale greier når eg eigentlig vil vere heima med familien. Eg får ingenting ut av det, tidstyv. 

Eg er derimot selektiv kjærlig, eg elsker barna mine, mannen min og katten. Det er ein myte at folk med autisme ikkje kan elske eller har empati. Vi har det, men den er selektiv. 

Eg tåler ikkje brudd i rutiner så bra, er veldig strukturert og rutinert. Blir uvel av spontane ting. Det verste eg veit er om nokon kjem på døra uplanlagt eller lure på om vi vil overnatte på hytta på 15 timars varsel. 

Kunne skrevet mykje meir. 

Anonymkode: c1fdc...7d2

Takk, veldig fint beskrevet med mange gode eksempler. Min datter driver som mange andre aspergere med repetitive bevegelser (hun vugger frem og tilbake og går i ring) Er repetitive bevegelser noe du du også gjør i voksen alder?

Anonymkode: fd954...d10

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk, veldig fint beskrevet med mange gode eksempler. Min datter driver som mange andre aspergere med repetitive bevegelser (hun vugger frem og tilbake og går i ring) Er repetitive bevegelser noe du du også gjør i voksen alder?

Anonymkode: fd954...d10

Ja det gjer eg heima. Undertrykker det ellers, det bygger seg opp i kroppen. Er eg veldig sliten kan det kome fram litt offentlig også. 

Eg lage og ein del lydar. Eg veit ikkje heilt kvifor, det er litt som ein motor. 

Eg går ikkje i ring. 

Anonymkode: c1fdc...7d2

[AnonymBruker]

Jeg blir forferdelig stresset av "normale" ting. Jeg blir kjempestresset av alt som ikke følger Planen. Som at møter blir flyttet på kort varsel, spontanmøter blir satt opp på kort varsel, lunsjen blir flyttet, en kollega har tatt pulten min (free seating, men jeg har fått fast plass pga diagnosen min). 

Jeg er høysenstiiv, og blir plaget og stresset av lyd, lys, temperatur, stoffer og merkelapper i klær, osv. 

Jeg har mann og barn, og det er ganske utfordrende å være støysensitiv og avhengig av at ting Går Som Planlagt når man har småbarn

Anonymkode: 094c3...e59

[AnonymBruker]

Jeg har Aspergers på papiret, men velger å kalle meg for autist og er en del av nevromangfoldsmiljøet og litt annerledes tankegang. Så sier jeg autist her er det derfor. 
 

Jeg er 40, har tatt høyere utdannelse, og har en master. Jeg har jobbet ved siden av studiene på sykehjem, samt litt etter, og trivdes godt, og var godt likt av både kollegaer, pasienter og sjefen. Jeg feiler andre ting som har gjort jeg har endt opp som ufør. Blant annet somatiske ting jeg er født med. 
 

Jeg har alltid visst jeg ikke var «kul», men jeg var strukturert, tålmodig, en folk kunne stole på, og nøye. Jeg har også en glimrende hukommelse. Jeg var aktiv i studentpolitikken, men valgte verv som var mer akademiske enn «lage fest for klassen». En lærer seg ut å utnytte sine sterkere sider rett og slett. Veldig mange vet ikke at jeg er autist. Jeg er stille, men ikke sjenert. Har hatt mye lederansvar. 

Jeg har møtt flere mødre med yngre barn de er nervøse for, som har blitt ganske så lettet når jeg forteller dem at jeg er autist. Det har gitt dem håp. Dette var mest før jeg ble ufør, som er relativt nytt, men likevel. 
 

Noe jeg måtte være nøye på er å ikke ta altfor mye vann over hodet på en gang, og hvile gjerne litt mer, men jeg hadde som student ikke noe problem med å sjonglere studier, verv, og jobb samtidig. Jeg har alltid vært vant med å jobbe hardt for alt, siden jeg også har dysleksi. 
 

Det kan gå veldig bra 💚

Anonymkode: d2999...838

[AnonymBruker]

Hei😊

Jeg er en kvinne på 40 år som er autist.

Jeg har noen leie aspekter ved livet mitt som at jeg blir veldig fort veldig stresset.

Jeg er høysensitiv (på lyder, lys, lukt, bevegelse blant annet). 

Jeg har litt annerledes finmotorikk, så jeg må gjøre ting litt sakte.

Det er strevsomt å kjøre bil, fordi jeg tar inn så mange inntrykk.

Jeg har problemer med magen fordi jeg stresser så mye.

Men jeg har også noen vidunderlige aspekter ved livet mitt;

Jeg tenker litt annerledes på ting.

Jeg elsker med hele meg og har vært heldig å møte en som elsker meg like mye tilbake. ❤️

Jeg har barn og er en veldig god og kjærlig mor som viser masse kjærlighet.

Jeg har hatt mange spennende spesielle interesser.

Jeg har evnen til å sette meg dypt inn i ting.

Jeg nyter livet dypt og inderlig ✨

Anonymkode: fc3fa...43f