Er det negativt å trives best alene?

[AnonymBruker]

Er i 40-årene, nylig vært gjennom en skilsmisse, så det har vært en tøff periode. Har alltid vært introvert, men var gift med en ekstrovert og innmari stresset mann som gjorde livet mye mer slitsomt enn jeg egentlig ønsket. Så nå har jeg på et vis funnet roen alene og synes det er behagelig. Jeg har to barn, tenåringer hos meg annenhver uke. Jeg har prøvd å holde meg litt sosial, men merker at en del vennskap jeg har hatt ikke gir meg så mye. Folk har en tendens til å irritere meg, jeg har kortere lunte på hva jeg holder ut med av egenskaper jeg ikke liker. 

Samtidig har jeg en slags inngrodd redsel for at det er noe negativ å ikke være sosial "nok", at det er et nederlag.

Hva tenker dere om personer som har få venner og trives best i eget selskap?

Anonymkode: 8a97f...bf4

[Gjest Athena Catalina]

Tenker ikke noe spesielt. Folk er forskjellige og bra er det 

[AnonymBruker]

Jeg er sånn selv, og skjønner ikke helt hvorfor det skulle være negativt. Jeg er heldigvis gift med en sånn mann også, hadde ikke orket bo med en som skulle være sosial hele tiden, invitere folk på besøk, dra meg med ut av huset, osv *grøsse*

Er også vokst opp slik, så det er det jeg er vant til. 

Eneste problemet jeg ser, er at jeg kan bli ensom på sikt. Nå har jeg mann og barn, men hva med den dagen ungene er flyttet til andre kanten av landet, og mannen dør? Da sitter jeg gjerne der helt alene, og det er forskjell på å være selvvalgt alene, og være alene fordi man ikke har noen. 

Anonymkode: 9bbe0...b81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er sånn selv, og skjønner ikke helt hvorfor det skulle være negativt. Jeg er heldigvis gift med en sånn mann også, hadde ikke orket bo med en som skulle være sosial hele tiden, invitere folk på besøk, dra meg med ut av huset, osv *grøsse*

Er også vokst opp slik, så det er det jeg er vant til. 

Eneste problemet jeg ser, er at jeg kan bli ensom på sikt. Nå har jeg mann og barn, men hva med den dagen ungene er flyttet til andre kanten av landet, og mannen dør? Da sitter jeg gjerne der helt alene, og det er forskjell på å være selvvalgt alene, og være alene fordi man ikke har noen. 

Anonymkode: 9bbe0...b81

Kan hende du dør først🥴Men jeg skjønner hva du mener. Jeg trives best i eget selskap, men pleier mine tre vennskap, fordi det gir meg noe. Og de tre er omtrent de eneste vennene som aldri forlot meg da jeg ble syk💜

Anonymkode: 963c7...3c7

[AnonymBruker]

Ein velger selv hvilke livstil som  ein trivest best i

. Noen er sosialt avhengi "selskapsjuke" og må hele tidn ha noen å bable med, og tror det ofte har med ren nysgjerrighet å gjøre. Noen trivest best i sitt eget selskap, og går gjerne turer i fjellet, sykkelturer, etc.  Personleg så tror eg  det kan vera greitt å omgås andre mennesker så ein ikkje blir ein såkalt einstøiing, og innsluttet menneske. 

Anonymkode: bb7e3...494

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. Etter jobb og i helgene vil jeg være hjemme. Er med gutten på kamper og det er det sosiale jeg trenger. Mannen min er mere sosial med sine venner og det er helt greit 

Anonymkode: 67c47...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er i 40-årene, nylig vært gjennom en skilsmisse, så det har vært en tøff periode. Har alltid vært introvert, men var gift med en ekstrovert og innmari stresset mann som gjorde livet mye mer slitsomt enn jeg egentlig ønsket. Så nå har jeg på et vis funnet roen alene og synes det er behagelig. Jeg har to barn, tenåringer hos meg annenhver uke. Jeg har prøvd å holde meg litt sosial, men merker at en del vennskap jeg har hatt ikke gir meg så mye. Folk har en tendens til å irritere meg, jeg har kortere lunte på hva jeg holder ut med av egenskaper jeg ikke liker. 

Samtidig har jeg en slags inngrodd redsel for at det er noe negativ å ikke være sosial "nok", at det er et nederlag.

Hva tenker dere om personer som har få venner og trives best i eget selskap?

Anonymkode: 8a97f...bf4

Jeg er 41 år og har lite venner selv. Har blitt veldig kresen på hvem jeg gidder å bruke tiden min på. Venninner som suger energi har jeg kuttet helt ut. Trives godt med å bare være med samboer, treffe familie og et par venninner innimellom.

Anonymkode: b3497...888

[AnonymBruker]

Jeg er sånn selv. Er glad jeg har det valget, og slipper å leve sammen med noen. Vennskap tapper meg. Bekjentskap passer meg bedre. Krever mindre, og jeg kan bruke tiden på ting jeg egentlig vil i stedet. Ser ingenting feil med det.  

Anonymkode: 0bd43...3d7

[Eneri]

Det er vel helt greit for nå iallefall? Gi deg selv litt slack til å komme deg etter skilsmissen og få ned stresset i kroppen. Når du er mer avslappet og deg selv igjen, så kanskje ikke lunta er like kort og du koser deg mer i selskap med andre.

Og det er helt ok å ikke være supersosial. Mange tenker ikke på at mye av vårt  sosiale behov dekkes på jobb, så selv om man feks bor alene og har ettermiddager helt uten planer og bare er hjemme så HAR man likevel vært sosial den dagen.